Gi en gave
Nettbutikk
Meny

Informasjon og forbønnstekster fra landene 2022

Last ned
Her finner du informasjon og bønnetekster for landene i anledning «Sammen som kirke i hele verden 2022». Til hvert land finner du en informasjonstekst, og linker til en nedlastbar video, nedlastbare bilder og en nedlastbar PDF med ferdig formulerte forbønnsemner.

Snarveier

NMSU

Delegudstjeneste – ny gudstjenesteressurs for barn og unge med fokus på misjon

Delegudstjenesten er tilpasset dagens liturgi og en ny misjonsforståelse der ordet «dele» er sentralt. Vi ønsker med denne gudstjenesten å engasjere barn og unge til å være med i misjon, både lokalt og globalt. Til ressursen hører det med hefte med liturgi, en gaveeske, delesymboler og kollekt-delekort til utdeling.
Se mer på www.nmsu.no/delegudstjeneste

Delegudstjenesten er utarbeidet av NMSU i samarbeid med en ressursgruppe fra Agder og Telemark bispedømme. Den gis ut i samarbeid mellom Agder og Telemark bispedømme, SMM, NMS, og NMSU.

Til stede i hverdagen

I storbyen betyr nærhet og nestekjærlighet ekstra mye.

Å være kirke i urbane områder, slik som Curitiba, er en stor utfordring. Kirken handler om relasjoner, å komme nærmere hverandre og Jesus, samtidig som vi ser forandring i menneskers liv. Det er nettopp dette som skaper utfordringer for kristne i Curitiba, og lignende storbyer.

Den urbane kulturen verdsetter individualisme. Brasilianerne i disse områdene ønsker å være mer anonyme, og fokuset havner i større grad på seg selv og sitt liv framfor nabofellesskapet. Budet om å elske sin neste blir vanskelig å følge.

Men gjennom evangeliet blir mennesker forandret. Flere skjønner at de er kalt til å være kirke i hverdagslivet og der de ferdes, for å tjene andre. De lever i kontrast til den individualistiske kulturen, og engasjerer seg i sosiale prosjekter for de mest sårbare i samfunnet.

Prosjektene Dorcas og Casa Redentor har vært et lyspunkt for flere som lever i sterk fattigdom. Helsepersonell, psykologer og arbeidstrening og musikkundervisning står her sentralt i å gjøre hverdagen litt lettere. Vi gleder oss hele tiden over nye deltakere i prosjektene som opplever mer verdighet, og vi håper flere engasjerer seg i prosjekter med mål om å forbedre folks liv.

Det er det det vil si å være kirke.

Linker til ressurser:

Kirke uten vegger og tak

For flere år siden så St Mikes-kirka i Carlisle at skoleungdommene hadde det med å gå gjennom kirketomta på veg hjem fra skolen.  Hvorfor ikke invitere dem inn?

Slik ble Drop-in til; et sted hvor ungdommene fikk komme inn, henge litt, få en liten matbit, og ikke minst bli sett av noen trygge voksne. Over årene har utallige ungdom fått være en del av drop-in på fredagene. Det har blitt mange gode samtaler om livet, om utfordringer de unge står i, og om tro. De aller fleste av disse ungdommene vil ikke si de tror på Gud, men de kommer likevel trofast hver fredag og føler seg hjemme i menighetshuset.

– Vi har alltid hatt et godt forhold til ungdomsarbeideren i St Mikes, og Sarah, som har rollen nå, er vi spesielt glad i, forteller misjonær Solgunn P. Smith.

– Sarah kom til Carlisle som student for noen år siden. Hun ble med som frivillig i St Mikes og i NYC, før hun var ettåring i bispedømmets ettåringsprogram, som vi leder. Nå har hun tatt over rollen som barne- og ungdomsarbeider i menigheten. Sarah har alltid vært flink med ungdommene, men over årene har vi sett henne bli mer selvstendig, mer trygg på seg selv og egne evner, og sett henne ta mer ansvar. Selv om vi ikke kan ta æren for den Sarah er, ser vi at noe av det vi har investert i Sarah nå kommer til uttrykk i hvordan hun selv investerer i sine egne ungdommer. Å se hvor godt ungdommene liker Sarah, hvordan de kappes om oppmerksomheten hennes og hvordan de inkluderer henne i sine samtaler og aktiviteter, er fantastisk!

Det som er spesielt oppmuntrende er at antall unge som kommer til drop-in nå er flere enn antallet som kom før pandemien startet, noe som er motsatt trend av hva som stort sett har skjedd alle andre steder. Dette vitner om det inkluderende fellesskapet Sarah har vært med å bygge: Alle ungdommer er velkomne, alle skal få føle seg hjemme, være elsket og akseptert som de er, uansett hva de tror, hvordan de tenker eller hvordan de ser ut. Og ungdommene selv sier at drop-in er høydepunktet i uka deres.

 

Det blir ofte sagt at England ligger 10-15 år foran Norge i sekulariseringsprosessen. Dette er noe av grunnen til at NMS har sendt oss misjonærer til Cumbria; for å lære av grepene den anglikanske kirken gjør nå for å stanse den negative utviklingen, og for så å kunne ta denne kunnskapen med tilbake til Norge og se om vi kan gjøre noe av det samme.

Det meste av arbeidet vi er involvert i, er såkalt Fresh Expressions; nye måter å være kirke på, og da mer konkret gjennom Network Youth Church (NYC). Målgruppen for NYC er kirkefremmede ungdommer, noe som innebærer at vi er mye «ute» der hvor ungdommene er: i parker, på skoler og i nabolag. Samtidig ser vi også en enorm verdi i den lokale kirken som trofast tjener Gud der de er, uke etter uke, og ikke minst samarbeidet vi har sammen med dem.

Solgunn P. Smith, misjonær i England

Kirken trenger nye måter å være kirke på. Men den skal fortsatt være en trygg havn, et sted å høre til og et sted å finne håp!

 

Linker til ressurser:

Gi flyktninger et hjem

I lille Estland hadde det allerede midt i april kommet mer enn 32 000 flyktninger fra Ukraina. NMS sin samarbeidskirke hjelper til av alle krefter.

Det er sterke bånd mellom Estland og Ukraina. Mange håndverkere fra Ukraina kommer til Estland for å jobbe, slik polske håndverkere kommer til Norge. Den lutherske kirke i Estland (EELK) har vennskapsbånd med en luthersk kirke i Ukraina. Nå ønsker både myndigheter og folk å gjøre alt de kan for flyktningene.

Nødhjelp
Den lutherske kirken i Estland var raskt ute med å organisere hjelp til flyktningene som kommer. Flere kirker i Estland er i gang med å gjøre i stand rom for flyktninger, eller å tilby sosiale møteplasser som barnehage. Kirken organiserer også et stort arbeid med å tilby sjelesorg.

Kontaktene med den lutherske kirken i Ukraina – som har flere menigheter midt i de mest krigsrammede områdene – gjør at kirken også organiserer og sender nødhjelp inn i Ukraina. I tillegg gir kirken støtte til et ukrainsk senter i Tallin.

En maraton
Misjonær Magne Mølster forteller at også Saku kirke er klar til å ta imot flyktninger. Det skal bli barnehage for ukrainske barn i kjelleren i Saku kirke. Saku kirke er også mottakssted for nødhjelp som skal sendes til Ukraina.

– En flyver som heter Lauri Koost og bor her i Saku har tidligere bodd i Kyiv, forteller Magne. – Nå samarbeider vi om nødhjelpssendinger til Ukraina. Han har allerede organisert flere sendinger og nå forbereder vi en ny. Først og fremst er det snakk om tørrmat og medisiner, det er det vi har fått høre at de trenger. Det som er helt klart er at Ukraina og ukrainerne vil trenge hjelp i lang tid.

– Dette er ikke en sprint, men en maraton. Vi må være klare til å gi langvarig og god hjelp til flyktningene som kommer, bekrefter prest og krisekoordinator Avo Üprus til NMS.

Du kan være med
Mange i Norge er glade i Estland. NMS og Estlandsvenner i Norge ønsker å hjelpe vår samarbeidskirke i det store arbeidet de har foran seg, med å ta vare på flyktningene fra Ukraina og være til støtte for sin ukrainske søsterkirke. Gjennom aksjonen Sammen som kirke i hele verden kan din menighet være med på å gi verdifull støtte til kirken i Estland i en vanskelig tid.

Gjennom aksjonen Sammen som kirke i hele verden kan din menighet være med på å gi verdifull støtte til kirken i Estland i en vanskelig tid.

 

Linker til ressurser:

Damer som skaper fred

Vil du være med og skape fred der det er krig? Sammen med Mekane Yesus-kirken i Etiopia kan vi gi mennesker hverdagen tilbake.

I november 2020 brøt det ut krig nord i Etiopia mellom Tigray Forsvarsstyrker og det etiopiske militæret. Resten av landet er også preget av uroligheter og konflikter. Kirken ønsker å være med og skape fred og inviterer til kurs og seminarer om nettopp dette.

DESTA laget fredsklubb på en skole og fikk 7500 damer til å bli med på å skape fred

Presten Desta Danso er leder av kvinnedepartementet i Dara synode sør i Etiopia. Hun har vært på to workshoper organisert av Mekane Yesus kirkens fredskontor. Her begynte hun å tenke mye på hvor viktig kvinners rolle er for å skape fred i kirken, på skolen, i storsamfunnet og i lokalmiljøet. Derfor startet hun en fredsklubb på en skole i Dara synode. Hun involverte prestene i grasrotarbeidet sitt og samlet kvinner i kirken. Disse lokale kvinnene kan ikke stoppe krigen andre steder i Etiopia, men de kan være gode eksempler for andre mennesker i sitt lokalsamfunn. Konflikter kan bare oppstå i et samfunn dersom mennesker lar seg rive med av hat og vold.

Desta har nå mobilisert 7500 kvinner som har lært hvor viktig det er at de er mer aktive i arbeid med fred og forsoning.

Mrs Hana dro på motorsykkeltur til 70 menigheter

Mrs Hana er kvinnesekretær i Wadera menighet sør i Etiopia. Etter å ha deltatt på et kurs arrangert av kirken sitt fredskontor følte hun at det var hennes plikt å videreformidle det hun hadde lært. Sammen med en kvinnelig prest som heter Worke lagde hun en plan.

Men så ble hun plutselig litt motløs. Hun ville gjerne møte 70 menigheter i synoden, men det hadde hun ikke nok penger og tid til. Da husket hun på Matteus 28:18: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden.» Hana selv følte at hun ikke kunne gjøre noen ting, men styrket av at Jesus har all makt, bestemte hun seg likevel for å prøve.

Kirkelederne lot henne reise og gav henne et støttebrev der de skrev at Hana var på en offisiell reise for kirken.

Hana tok opp et privat lån fra naboer og kollegaer for å kunne reise rundt. Hun klarte å møte representanter fra de 70 menighetene ved å samle dem på sju steder som hun kunne reise til. For å komme seg rundt, måtte hun leie en motorsykkel. I området der Hana jobber er det flere etniske konflikter mellom mennesker som bor langs fire små elver. På hvert av stedene samlet hun kvinner og menn, og snakket med dem om hvor viktig det er at de står sammen mot vold og for nestekjærlighet. De som fikk besøk ble så glade at de hjalp henne med å dekke reiseutgiftene, slik at hun kunne betale tilbake lånet.

Fred i Blånildalen

Det nytter! I Blånildalen har det vært uroligheter og krigshandlinger mellom gumuz-militsen og den etiopiske hæren det siste året. Det har gått ut over en allerede presset lokalbefolkning. Landsbyer, åkere og avlinger er blitt ødelagt.

Men nå har man lykkes med å inngå en fredsavtale. Den 19. mars i år ble avtalen undertegnet, og etterpå ble feiret i flere dager. Arbeidet med fredsavtalen ble startet av kirkeledere, i samarbeid med lokale myndigheter.

Uten fred ingen framtid! Din menighet kan kjempe sammen med Desta og Mrs Hana og være med på å gi mennesker i Etiopia håp og trygghet.

 

Linker til ressurser:

UTSENDT!

Magadji Thomas fra Kamerun har både prøvd å rømme fra Gud og å unnslippe kallet. Nå leder han misjonsarbeidet i Mali.

Magadji Thomas er en ganske stillferdig mann, med en mild og varm utstråling. Han har et oppriktig engasjement for å dele tro. Da han var ungdomsleder i Ngaoundéré på nitti-tallet brøt det nærmest ut vekkelse i Sykehusmenigheten.

Madagaskar

– Jeg var faktisk en «bortkommen sønn», forteller Thomas.

– Faren min er prest, men i ungdomstida mi kom jeg helt bort fra Gud. Så ble jeg sendt til Madagaskar som trykkerilærling, og der møtte jeg Gud igjen. Jeg opplevde at Kristus grep tak i meg. Etter tre måneder overga jeg meg og kastet meg i Guds armer igjen. Dette var starten på en dyp og rik relasjon med Herren som har fortsatt å vokse helt til i dag.

Likte ikke fulanifolket

Da Thomas kom tilbake til Kamerun fra Madagaskar ble han ungdomsleder i kirka, samtidig som han var ansatt og etter hvert direktør på kirkas trykkeri.

I 2002 ble han direktør for kirkas radiostudio, og slik ble han engasjert i evangeliseringsarbeid for, og blant fulaniene.

– Når sant skal sies så var jeg ikke glad i fulaniene, innrømmer Thomas.

– Jeg hadde noen fulani-venner som jeg spilte fotball med, men jeg tenkte generelt at fulanier var hovmodige og at det var deres skyld at Nord-Kamerun hadde blitt påtvunget islam. Jeg var som Jona og hadde lyst til å rømme fra dette kallet. «Hvorfor sender du meg til et folk jeg ikke liker», ba jeg. Jesus svarte meg: «På samme måte som jeg tok på meg menneskets skikkelse for å bringe frelsen til jorden skal du ta på deg en fulanis skikkelse for å bringe evangeliet til fulaniene.» Da ba jeg om å få Guds kjærlighet til dette folket i mitt hjerte.

I 2009 ble kallet til å arbeide blant fulaniene både utvidet og bekreftet. Da ble Thomas valgt til generalsekretær i MICCAO, en paraplyorganisasjon som samler alle kirkene og organisasjonene som jobber blant fulanifolket i Vest-Afrika.

Misjonær i Mali

Høsten 2020 ble Thomas direktør for misjonen NMS samarbeider med i Mali. Der er det flere familier fra Kamerun i misjonærtjeneste.

– Det er en nåde at jeg kan få videreføre arbeidet som ble startet her i 1986, og som flere generasjoner med modige norske og afrikanske misjonærer har stått i før meg, sier Thomas.

– Jeg tenker at å være misjonær betyr at vi har forstått hvor mye Kristus elsker oss, og å besvare den kjærligheten med handling. Vi er alle kalt til både å be, gi og krysse grenser. Vi må forkynne kallet både i Mali, Kamerun og Norge! Norske misjonærer kom til mine foreldre og mitt folk med evangeliet. Skulle ikke jeg da være klar til å gå videre til andre?

Urolig og farlig

De siste ti årene har vært svært utfordrende for arbeidet i Mali. Væpnede grupper av ulike slag gjør det farlig å reise rundt. Likevel opplever Thomas mye glede i arbeidet sitt.

– Den største gleden i dette arbeidet er å se at Gud har bevart de kristne fulaniene i nord-områdene i troen, til tross for at de trues og forfølges av islamister. Mange trodde at de var kristne bare for å få materielle goder, og at de ville gi slipp på troen når de ikke «tjente på den» lenger. Men det har de ikke gjort. Vi ser også at selv om mange dører stenges for oss i nord, så åpnes det nye dører for misjonsarbeid her sør.

En viktig del av arbeidet i Kamerun er å sende misjonærer fra Kamerun til Mali! Sammen er vi sendt! Sammen deler vi troen på Jesus!

Nye misjonærer

Marit Rundberg reiste ut til ny tjenesteperiode i Hong Kong nå i vinter. Hun var også utsending i Hong Kong på åtti-tallet.

NMS er i ferd med å ansette enda en ny utsending til Hong Kong og Kina. Tom og Marieke Rode-Christoffersen som har arbeidet for NMS i Kina og Hong Kong siden 2008 skal nå flytte til England. De vil fortsette å følge opp arbeidet i Hong Kong og Kina derfra.

Ønsker du å få tilsendt en PDF med mer informasjon og forbønnsemner fra Kina? Send e-post til andreas.dirdal.kydland@nms.no

Linker til ressurser:

Vannet som forandrer alt

Det lille landet Laos mellom Thailand og Vietnam er ett av de fattigste landene i Asia. Her finner vi over 100 urfolksgrupper, og særlig blant urfolksgruppene lever mange under fattigdomsgrensen

Preget av krigen

Under borgerkrigen i landet holdt flere av urfolksgruppene med kongen, som også ble støttet av USA. Kongen tapte derimot krigen, og det har disse gruppene fått lide for siden 1975. Det kommunistiske styret som tok over makten har holdt dem nede ved å unndra dem rettigheter og ved høy grad av diskriminering.

I tillegg er Laos er et av verdens mest bombede land. 80 millioner bomber ligger udetonert etter Vietnamkrigen. Det gjør det vanskelig å dyrke jorden.

Jentene må hente vann

Urfolkene bor i små fjell-landsbyer. Landsbyene ligger langt fra hverandre og det er dårlig infrastruktur. 22% bor i landsbyer uten veiforbindelse. Mange av landsbyene har verken tilgang på rent vann eller skole.

Barna, og særlig jentene, bruker dagen til å hente vann i stedet for livsviktig skolegang. Det tar hele dagen og kan i tillegg være livsfarlig. Med tunge bøtter må de gå flere kilometer på stier i minelagte områder for å hente vann til familiene sine. Uansett hvor mye de bærer, blir det aldri nok til både klesvasken, kroppsvask og grønnsakshagen. De får små avlinger og for lite mat.

Inkludert i kirken

Kirken i Laos har vært flinke til å innlemme urfolkene i kirken. I flere menigheter brukes også lokalspråket i gudstjenestene. Sammen med NMS jobber kirken i Laos for at flere av de avsidesliggende landsbyene skal få tilgang til vann. Da får barna tid til å gå på skole i stedet for å hente vann. Hvis landsbyen ikke har skole fra før blir det også bygget skole til barna. På den måten får alle i landsbyen et bedre og tryggere liv med mindre fattigdom. Tilgangen på vann forandrer menneskers liv!

Linker til ressurser:

Utrydd fattigdommen!

Mange mennesker på Madagaskar går til grunne på grunn av fattigdom. Det kan vi gjøre noe med!

På Madagaskar har smitteverntiltakene vært like drepende som pandemien. Mange har mistet levebrødet. Mange klarer ikke skaffe seg mat og medisiner. Tørke i sør, og flom i forbindelse med en syklon i øst, gjør at en million mennesker er rammet av ødelagte avlinger. For første gang på flere tiår har den ekstreme fattigdommen økt kraftig.

Derfor er misjonsarbeidet på Madagaskar viktigere enn noensinne.

Sammen med kirken på Madagaskar er NMS med på et langsiktig og viktig arbeid. På kort sikt deles det ut mat til fattige. Det tilbys også lese- og skriveopplæring for barn og ungdom som ikke går på skole kurs og oppfølging til unge arbeidsløse. Det har langsiktige ringvirkninger. Mennesker blir istandsatt til å forsørge seg selv, og kan komme ut av fattigdommen.

Dette året vil kampen mot fattigdom bli enda viktigere på Madagaskar. De store behovene gjør at både kirken og NMS ønsker å gjøre enda mer, særlig i områdene som er rammet av tørke. Menneskene i dette området har levd helt på grensen av hva som er mulig å tåle så lenge at både fysisk og psykisk helse er helt ødelagt.

De nye prosjektene som skal starte vil blant annet handle om klimasmart jordbruk.  Nye måter å dyrke jorda på, som vil sikre bedre avlinger og motvirke klimaendringene, skal innføres.

 

Linker til ressurser:

Til et unådd folk

«Amadou» fra Mali hadde aldri møtt en kristen som snakket fulani. Så møtte han Frode. Sammen formidler de nå evangeliet til det unådde fulanifolket.

De siste årene har Frode Brügger Sætre vært den eneste norske NMS-misjonæren som har bodd fast i Mali. Arbeidet har i hovedtrekk gått ut på å gi bibelundervisning til både grupper og enkeltpersoner. Flere fulanier har blitt kristne. Også Frode fikk et lengre opphold i Norge på grunn av koronapandemien. I mellomtiden har sikkerhetssituasjonen i Mali gått fra vondt til verre. Nå er det vanskelig for en hvit nordmann å reise rundt og besøke fulanier.

Men kanskje kan det nettopp i denne situasjonen vokse fram noe fint?

Kan Gud «åpne et vindu» i Guinea?
– Min nærmeste fulanivenn, som vi nå kan kalle «Amadou», har også opplevd å bli truet fordi han er blitt kristen, forteller Frode. Vi har en felles venn som dessverre har blitt radikal muslim. Amadou sier at han ikke sover like godt om natta lenger. Nå er vi i Guinea sammen, for å se om vi kan finne et sted der vi kan etablere oss, med hans familie og dyra våre. Vi håper å finne en «vert» som kan låne oss en stor tomt, der vi kan bygge gjestehytter og der Amadou og familien kan livnære seg av å selge melk. Så håper og tror vi at kristne fulanier vil komme til oss for å få undervisning og kristent fellesskap i kortere eller lengre perioder.

Nærvær
Misjon handler mye om relasjon og nærvær.

– Tenk på at Gud steg ned og ble som oss. Han gikk inn i en spesifikk virkelighet. Det er også misjonærens virkelighet – vi kan ikke bare være på besøk. Jeg opplever dette veldig riktig, forklarer Frode.

– Som misjonær er det lett å ta rollen som den sterke, den som leder. Men nå er det jeg som går inn i Amadous verden, og han er den sterke. Når jeg er med ut med kyrne våre, så er det jeg som er inkompetent. Det gjør noe med rollene våre at det ikke er de som skal komme inn i min verden. Jeg tror det er sånn vi må jobbe. Jeg tenker at hvis fulaniene skal ta imot Jesus så må det komme innenfra heller enn utenfra. Derfor var det sterkt for meg å komme tilbake til Mali etter et opphold i Norge og oppleve at Amadou har fått tre «disipler» som følger ham. Vi regner med at disse tre, sammen med noen av deres nære familie, vil være blant dem som kan komme og bo med oss her i Guinea.

Veien videre
Frode er takknemlig for alle som vil være med og be for veien videre i Guinea.

– Be om at ting må åpne seg på en god måte, dersom det er Guds vilje. Be om visdom til å forstå hvilke muligheter og kontakter og relasjoner vi skal ta tak i, og hva vi skal gi slipp på, avslutter Frode.

Misjon er å være sammen. Misjon er å dele liv. Sammen deler vi troen på Jesus med fulanifolket.

 

Linker til ressurser:

17 millioner barn på flukt …

I Midtøsten og Nord-Afrika er det til sammen 33,5 millioner flyktninger. Halvparten av disse er barn og unge, og svært mange av dem mister muligheten til skolegang. Hvordan blir framtiden deres da?

Barna og ungdommene er jo selve håpet for framtida. En dag er det de som skal ta alle valgene, på vegne av seg selv, og på vegne av andre. At hele generasjoner ikke får utdannelse er en stor krise for hele regionen.

Skole-TV
Derfor produserer den kristne satellitt-TV-kanalen SAT-7 egne skoleprogrammer: SAT-7 ACADEMY. Siden 2017 har de produsert skole-TV for flyktninger. Målet er ikke bare å tilby grunnleggende kunnskap i basisfag som arabisk, engelsk, fransk, naturfag og matematikk. Programmene informerer også om sosiale utfordringer og menneskerettigheter, og lærer barna toleranse og kritisk tenking. Dette er viktige verdier for forandring i Midtøsten.

SAT-7 har ønsket større interaksjon med elevene, og har derfor det siste året jobbet med å lansere digitale undervisningsopplegg tilknyttet TV-programmene. Nivådelt oppgave- og problemløsning gjennomføres via en applikasjon slik at SAT-7-lærerne kan følge progresjonen. På grunn av krisen i Libanon tilbyr SAT-7 nå bedre undervisning enn flere offentlige skoler, og det merkes at programmene ikke lenger bare har flyktninger som målgruppe.

God læring
Ni år gamle Yara fra Irak hadde mistet flere års skolegang. Da hun kom til Libanon som flyktning fikk hun mulighet til å begynne på skole igjen. Foreldrene fryktet at hun skulle henge langt etter de andre elevene, men det viste seg at det ikke var tilfelle. Hun hadde sett på «My school» -programmene til SAT-7 ACADEMY, og dermed lært nok til at hun klarte seg bra da hun fikk begynne på skolen igjen.

Uroligheter og forfølgelse – men kristne ledere velger å bli
Til tross for alle urolighetene i Midtøsten ser vi mange eksempler på at ressurssterke kristne personer og ledere, med mulighet til å dra utenlands, velger å bli værende. De ønsker å bli i Midtøsten for å formidle håp og nye verdier til den oppvoksende generasjonen.

Fengsel
Kirken møter fremdeles utfordringer i dette området. Flere kristne må være forsiktige med hva de sier utenfor hjemmet. I Algerie stenger styresmaktene kirkebyggene til nye menigheter. Pastor Salah og tre av hans medarbeidere er dømt til fengsel for å ha protestert mot dette. Liknende utfordringer ser vi i huskirkene i Iran hvor kirkelederne fengsles.

Deler ut bibler
Engasjementet hos lokalkirkene stopper likevel ikke. I Egypt er flere opptatt av å nå ut til nye boligområder og å etablere kirkelig nærvær der dette mangler. Den koptisk-ortodokse kirken har et godt forhold til staten og har fått mange nye tillatelser til å bygge nye kirker. Kirkene har også godt samarbeid med Bibelselskapet, som hjelper dem med å distribuere bibler til barn og fattige familier. I tillegg er flere engasjert i misjonsarbeid i andre land i Midtøsten.

 

Linker til ressurser:

Gule bananer gir vekst i grønn menighet

«Vi er glade for å tjene Herren, vi er glade for å gjøre verden grønnere og vi er glade for at dette prosjektet skal gjøre kirken vår selvfinansiert».

I nordøst-Thailand ønsker menigheten på det lille stedet Nonghan å bli en «modellkirke» for en bærekraftig og selvfinansiert kirke. Ønsket er at kirken skal være et læringssenter for medlemmer og andre i lokalsamfunnet. Da kan flere dyrke økologisk mat som de kan selge, og på den måten være i stand til å forsørge seg selv. Behovet for å reise til en storby eller til utlandet for å finne arbeid blir mindre.

Målet er også at salg av produkter som grønnsaker, sopp, fisk, og etter hvert trevarer, skal kunne skaffe nok inntekter til at kirken kan betale sin egen prest og ikke være avhengig av økonomisk støtte fra andre.

En grønn «bank»

Menigheten har en 8 rai (13 mål) stor tomt, og på dette landområdet ønsker de å dyrke og plante på fem nivåer over og under bakken. De største trærne er som å investere i en grønn bank, som kan gi fortjeneste i fremtiden. Et vannbasseng gjør det mulig å ha oppdrett av fisker, og griser gir gjødsel til plantene. Banantrær utgjør hoveddelen av næringen for grisene. Høner skal gi egg, og samtidig bidra med gjødsel. Alt dyrkes økologisk.

Vil dele

– I løpet av 3-5 år vil dette bli en matbank, forteller prosjektleder for landbruksprosjektet Daosawai Hongsakaew.

– En menighet bør også være et sted der alle, også fattige, kan komme og vi deler mat og ressurser og kirken kan be for mennesker. Mennesker som har besøkt kirken og fått med seg noe derfra, kan så gi videre noe til andre igjen. Noe av det vi gjør nå, noen av trærne vi planter, er med tanke på mange år frem i tid, hvor de vil nå en høy pris og kan skaffe gode inntekter til menigheten.

Elsk deg selv, elsk andre og elsk kloden!
Hilsen oss i Nonghan menighet og jordbruksprosjekt.

Kan bananer lære oss noe om menighetsutvikling?

Noe av det første menigheten plantet var mange banantrær. Hvorfor banantrær? Grunnen til at menigheten startet med å plante banantrær er fordi det tar kort tid – under ett år – å dyrke frem bananer. Det gir raskt frukter.

Banantrær er strengt tatt ikke trær. Botanisk sett er det mer bær enn frukt. Slik er det kanskje med kirka også av og til – at den ser ut til å være noe annet enn den egentlig er …?

I menighetsutvikling er det også oppløftende å se noen frukter av innsatsen etter kort tid – selv om det kanskje ikke er de største fruktene.

Bananer kan plantes hele året, selv i den varmeste årstiden. I en menighet er det alltid det å starte som er det mest utfordrende, og ingenting vil skje om ikke det første spadetaket tas.

Det er også slik at banantrær holder på mye vann i rotsystemet, og på den måten kan være en støtte for andre planter rundt. For alt liv trenger vann. Derfor planter menigheten flere planter og trær rundt banantrærne, som gir dem tilgang på vann under overflaten. I menigheten er det viktig å ha noen som kan være støtte for nye i menigheten, som kan være med på å dele og gi noe videre.

Men etter noen år vil ikke et banantre lengre gir frukter og må bli plantet på ny. Men det holder å ta et rotskudd fra et banantre og plante på ny i jorda, og det vil gi frukter innen ett år.

Banantreet kan fortelle oss noe om hva det vil si å være disippel av Jesus. Noen ganger ønsker vi å fremstå som perfekte og sterke kristne. Men så er vi ikke som de sterke trærne med solide røtter og rette stammer, men mer bare noen som skal bære frukter på tross av sårbarhet. Bananen vokser ikke rett, men i en kurve, fordi den søker mot lyset for å vokse. Som disipler er det ikke viktig at vi vokser rett, men at vi søker lyset. Når banantrær først har fått rotfeste, finner de måter å multiplisere seg. Det er målet med å jobbe med menighetsutvikling, at flere vil komme til og flere vil vokse sammen i den kristne troen.

Bananen kan også lære oss noe om hva som er kjernen for disipler. Å spise en banan med alt skallet på er ikke godt og frister ikke til gjentakelse. Men når skallet og det som omgir troen tas vekk og en får smak av innholdet, så kan en kjenne en annen smak og erfare at det er å kjenne Jesus – stadig mer og mer – som er kjernen.

Skrevet av Olav Skjerpe, misjonær i Thailand

«Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham.» (Salme 34, 9)

 

Linker til ressurser:

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp