Det er fantastisk å ha et klasserom fullt av språk. Men hvis lærerne ikke er kreative i å bruke dem, kan det også være en utfordring.

Det er viktig at barnets morsmål brukes så mye som mulig i opplæringen. Men hva skjer når en lærer bruker morsmålet sitt foran elevene, men oppdager at barna i klassen hans snakker tre eller fire forskjellige språk som er annerledes enn det han selv snakker?

En vakker morgen i april, en dag det er markedsdag i Mussa Shiwera Aidkyatte, en landsby nær Bambasi i Vest-Etiopia, besøker vi den lokale barneskolen. Skoleanlegget er fullt av støv som virvler i luften fordi barna leker ute på skoleplassen mens lærerne gjør seg klar til timen. I tillegg til mao-barna er det mange barn fra andre folkegrupper og med andre morsmål her som gjerne vil bli med i timene.

Aikali Nono er svært motivert i å undervise alle barna uansett språklig bakgrunn og å møte deres spesielle behov.

Vi går inn i et klasserom og observerer undervisningen til Aikali Nono. Han er utdannet morsmålslærer fra lærerskolen for et av mao-språkene og underviser elever i første klasse i Bambasi-mao språket. De 30 barna i klassen hans snakker imidlertid rundt ti forskjellige språk, blant dem minst to andre «mao»-språk», seze og gwama, som er veldig forskjellig fra Bambasi-mao. Hvordan kan Aikali Nono undervise Bambasi-mao-barna i å lese og skrive på deres morsmål, mens han samtidig skal ta vare på dem som ikke snakker dette språket?

På grunn av pågående konflikter og mye uro i området har mange familier måttet flykte fra andre steder til Bambasi-området og har på en måte strandet der. Da er det flott at skolen i Mussa Shiwera åpner dørene og at lærere som Aikali Nono er motivert til å undervise barn som er rammet av krig og konflikt.

Aikali Nono er en veldig motivert lærer, men han er ikke fullt ut i stand til å løse språkproblemet i klasserommet, blant annet fordi han ikke snakker verken seze eller gwama. Gjennom prosjektet har han fått opplæring i undervisningsstrategier og -teknikker for flerspråklige grupper som skal hjelpe ham med å takle språkmangfoldet i klasserommet. Denne opplæringen har gitt ham verktøy for å inkludere ulike språk i undervisningen, for eksempel bruk av visuelle hjelpemidler og gester for å øke forståelsen. Aikali Nono understreker at opplæringen har vært nyttig, og at han ser på det å ha flere språk i klasserommet som en ressurs og som en positiv utfordring. Men vi ser også behovet for å gi lærerne mer opplæring, oppfølging og støtte til å lære nye undervisningsmetoder.

Barna er ivrige i å lære å lese og skrive.

Det NMS-støttete prosjekt «Bruk av morsmål i undervisningen for minoriteter» hjelper lærere med å takle slike vanskelige situasjoner og gir dem tilgang til ressurser. Hvis barna ikke får undervisning på et språk de forstår godt, kan det hemme prestasjonene deres betydelig. Det påvirker deres evne til å forstå og engasjere seg i det de lærer, og når de sliter med å skjønne konsepter fullt ut og kommunisere ideene sine effektivt, fører det til hull i læring og utvikling. Derfor fortsetter prosjektet med å støtte lærere, foreldre og elever, og spesielt minoritetsspråklige grupper i området, for at de skal få best mulig utdanning.

En kvinnes stemme er som regel myk og omsorgsfull. I et patriarkalsk samfunn som Etiopia er det lett å ignorere meningene hennes, stemmen hennes. Hva hun mener teller stort sett bare når det gjelder beslutninger angående husholdning og barneoppdragelse.

Dette er en av grunnene til at Den etiopiske evangeliske kirke Mekane Yesus sin avdeling for utviklingsarbeid (EECMY-DASSC) i samarbeid med NMS har et budskap å nå ut med:

Kvinners stemme er av avgjørende betydning i fredsarbeidet.

En av oppgavene vi som kristne har fått i denne verden er å skape fred. Som Jesus sa i Matt 5,9: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.»

Jesus er selv et storartet eksempel på en som skaper fred. Han skapte fred mellom Gud og mennesker, mellom jøder og hedninger og så videre. Ved å følge i Jesu fotspor, i samarbeid med NMS (finansiert av Digni), organiserer EECMY-DASSC et prosjekt kalt «Kvinners engasjement for fred» i Etiopia.

Prosjektet handler om å fremme kvinners rolle i fredsarbeidet ved å mobilisere kvinner på lokalplanet i Mekane Yesus-kirken. Prosjektet har som målsetning å skape rom for kvinner til å engasjere seg i beslutningsprosesser og skape fred (lederskap for fred). I en kontekst der kvinners innsats stort sett blir ignorert og der de ikke får ha innflytelse på fredsprosessen, vil prosjektet bidra til økt kvinnelig deltagelse i lokale strategier for bærekraftig fred.

Vår stemme er viktig i fredsbygging!

Prosjektet gjennomføres i utvalgte synoder og deres lokalmiljøer. Tre synoder fra henholdsvis sør og vest er valgt ut. Fra vest inngår synodene Gimbi-Jorgo-synoden, Begi-Gidami-synoden og Vest-synoden innbefattet Dal Dambe – den nyetablerte synoden i Blånildalen. Disse synodene er valgt fordi de befinner seg i områder med konflikt og fordi de er sårbare for etnisk og religiøst motiverte konflikter.

I tillegg til de to nevnte målgruppene tar prosjektet også sikte på å adressere teologiske institusjoner på sentrale steder i landet og innenfor prosjektets målområder. Blant disse institusjonene finner vi Mekane Yesus-seminaret i Addis Abeba og flere bibelskoler.

Klare til å delta på løpet – og for å styrke kvinners rolle i samfunnet og i kirken.

Bildet øverst er tatt på et utdanningsseminar om fredsarbeid for kvinner, 27. desember 2023. I tillegg til forskjellige utdanningsopplegg om hvordan man kan engasjere kvinner i fredsarbeid har dette prosjektet også arrangert en kampanje ved det store femkilometerløpet for kvinner (17. mars, 2024). Dette løpet var et spenstig arrangement som samlet kvinner med forskjellig bakgrunn og funksjonsdyktighet. Det fungerte som en feiring av kvinners prestasjoner og understreket deres sentrale rolle i å fremme fred og fredsbyggende initiativer.

Abaynesh og Mintewabe trodde de kunne flykte fra et liv i fattigdom og kunne støtte familien finansielt. De migrerte irregulært og betalte risikoen nesten med livene sine. Nå er de tilbake, og ved hjelp av prosjektet «Safe from Irregular Migration (SIM)» (Trygg fra irregulær migrasjon) har de et trygt liv og en beskjeden inntekt.

Abayneshs reise: Fra fortvilelse til myndiggjøring

Gjennom å fortelle historien sin advarer Abaynesh andre om å migrere irregulært.

Abaynesh Lema, en ung kvinne fra Etiopia, la ut på en farefull reise på jakt etter et bedre liv. Feilinformert om farene ved irregulær migrasjon, trodde hun at hun kunne finne et bedre liv i Sudan. Hun ble lovet en hemmelig reise med bil. I stedet måtte flyktningene gå til fots gjennom ørkenen.

Den brennende ørkensolen slo nådeløst ned mens Abaynesh gikk til fots. Mange farer lurte i skyggene, og hennes med-migranter kjempet ved siden av henne. Tørst og fullstendig utmattet kollapset hun.

Smuglerne advarte de andre flyktningene mot å hjelpe henne, og lot henne alene tilbake for å dø i den tørre ødemarken. Da kjente Abaynesh at livet hennes var i ferd med å ta slutt.

Mirakuløst nok, etter en dag fant noen andre smuglere henne bevisstløst, tok henne med seg og reddet livet hennes. Men hjelpen hadde en pris: de krevde løsepenger. Desperat henvendte Abaynesh seg til familien sin for å få hjelp. Til tross for deres begrensede ressurser, samlet de det lille de hadde for å kjøpe henne fri. Men da hun kom frem til Khartoum, hovedstaden i Sudan, møtte hun nye utfordringer. Som en irregulær migrant slet hun med å finne lovlig arbeid og måtte til skutt snike seg fra hus til hus for ikke å bli tatt av politiet.

Skjebnen hennes tok en enda mørkere vending da hun fikk jobb som tjenestepike hos noen grusomme og ubarmhjertige mennesker. «Fruen» behandlet hun som en fange og nektet henne å forlate huset. Da Abaynesh forsøkte å rømme, ble hun falskt anklaget for tyveri, noe som førte til arrestasjon og brutale avhør av korrupte myndigheter. Arrene – både fysiske og psykiske – satte dype spor.

Sammen med tre andre kvinner driver Abaynesh kafeteriaen og er fornøyd med livet sitt.

Til slutt ble hun sendt hjem, men da hun kom tilbake til Etiopia ble Abaynesh møtt med familiens høye forventninger. De håpet at hun kunne gi økonomisk støtte, men hun kom tomhendt tilbake. Depresjonen truet med å ta knekken på henne, men et glimt av håp dukket opp. Abaynesh ble med i det NMS-støttede prosjektet «Trygghet mot irregulær migrasjon», hvor rådgivning, opplæring og økonomisk støtte hjalp henne etter hvert med å stå opp igjen. Sammen med tre andre hjemvendte driver hun nå en liten kafeteria – et imponerende tegn på motstandskraft og besluttsomhet. Med håp om en lysere fremtid ser hun fremover til et liv fylt med muligheter.

Abayneshs historie tjener som et eksempel og oppmuntring til alle hjemvendte som møter lignende utfjordinger: selv i de mørkeste øyeblikkene kan håp dukke opp.

Mintewabes reise: Fra kamp til triumf

Mintewabe er glad for å være tilbake i Addis Abeba, hvor hun nå lever sammen med familien sin.

– Jeg ble født i hjertet av Addis Abeba, et sted hvor fattigdom klistret seg til livene våre som en skygge. Familien livnærte seg med tradisjonell brennevinsvirksomhet, men det var et tøft liv i harde omgivelser. Da jeg kom i puberteten, tok moren min en vanskelig avgjørelse: hun sendte meg langt bort, på jakt etter en bedre fremtid.

– Midtøsten vinket med løfter om mange muligheter. Jeg forlot de kjente gatene og ansiktene med drømmen om et bedre liv. Men oppvåkningen i virkeligheten var hard og brutal. Huset der jeg jobbet var et fengsel med overgrep og uendelig mye arbeid. Atten timer i døgnet slet jeg, uten pause.

– En dag, overveldet av utmattelse, trengte jeg et øyeblikks pause og gjemte meg på baksiden av huset. Men hvilen min ble brutt av et hardt slag – en stokk som traff pannen min, blod sprutet fra såret. Jeg ba for livet mitt mens de ropte og bannet. Stokken som traff pannen min etterlot et arr, men det var de følelsesmessige sårene som skar dypere.

– Men morens ord lød i tankene mine: «Vær tålmodig, jobb hardere og bli bedre.» Så det gjorde jeg. I to lange år tålte jeg smertene, trakasseringene og det ubetalte arbeidet. Helt til jeg en dag så en mulighet for å reise hjem.

Salongen gir kvinnene jobb og levebrød.

– Tilbake i Etiopia bar jeg arrene mine – både synlige og skjulte. Men jeg ville ikke la de ta knekken på meg. Med stor besluttsomhet ble jeg med i prosjektet «Trygghet mot irregulær migrasjon». Gjennom prosjektet mottok jeg rådgivning, opplæring og startfinansiering for å starte skjønnhetssalongen med mine venner fra prosjektet, all sammen jenter som er vendt hjem igjen. Det ble mitt fristed – et sted hvor jeg kan helbredes og trives.

– I dag er jeg lykkelig gift og har et barn. Virksomheten min blomstrer, og smertene er i ferd med å forsvinne. Arret gjenstår og minner meg om min motstandskraft. Men glede fyller mitt hjerte. Jeg er mer enn fornøyd.

– Livet lærte meg at styrke ikke bare ligger i utholdenhet, men også i å stå opp igjen.

Rett før påske hadde jeg muligheten til å være sammen med fagfolk fra SIL på en kurs i traumebehandling i Arba Minch sør i Etiopia. Prosjektet "Traumebehandling av et prøvet folk" ble initiert av den kristne språk- og misjonsorganisasjonen SIL Etiopia og er todelt: Det jobbes både med fredsbygging og traumebehandling.

Fredsbygging

Haftee Waaqoo er svært kompetent og har lang erfaring i fredsbygging.

Da jeg kom til Arba Minch var den ukelange opplæringen i fredsbygging nettopp avsluttet. 30 utvalgte deltakere, alle sammen menn i nøkkelfunksjoner, fikk høre om konflikter, dimensjonen av en konflikt, ulike konflikfaser, aktører, og om fredsbygging. Disse 30 deltakerne fra tre forskjellige folkegrupper i sør som levde fredelig sammen inntil for noen få år siden, skal nå dra tilbake til hjemplassene sine og formidle videre det de har lært. De skal lage handlingsplaner og opprette komitéer for å jobbe med fredsbygging og forsoning. Her skal også kvinner, ungdommer og barn være inkludert. For å sikre at alt blir forstått og videreformidlet på rette måten, skal denne prosessen på grasrota få tett oppfølging. Workshopen ble ledet av presten Haftee Waaqoo. Han har mye erfaring og kunnskap.

Traumebehandling

Fra venstre: Yonathan, Simret og Abraham er et godt team som ledet kurset i traumehealing profesjonelt med mye variasjon.

Så startet vi med workshopen om traumebehandling. Vi, det var Simret Fekadu, Yonathan Agegnehu og Abraham Tuji fra SIL som er et godt innøvd team. Også denne gangen var det 30 deltakerne, 29 menn og én kvinne fra samme området som deltakerne ved fredsbyggings-workshopen. Det er ønskelig at flere kvinner deltar, men grunnen for mannsdomineringen er at det som regel er men som innehar nøkkelposisjoner, og at det er veldig vanskelig for kvinner å være borte fra familien i en hel uke.

Undertrykte følelser ødelegger normalt liv og må behandles

Når belastningene, følelsene og traumene er for mange er det ikke lenger mulig å holde dem skult, de kommer til overflaten.

Folk undertrykker ofte konflikter, traumer og følelsesmessig stress, noe som tar enorm energi og som har en negativ innvirkning på hele livet. Grunner for dette kan være skam og frykten for å se svak ut eller regnes som «taper». Alle krefter må brukes til å holde noe skjult, og et normalt liv er ikke lenger mulig. For å demonstrere dette ble tomme plastflasker plassert i en stor balje med vann. En deltaker prøvde å holde dem under overflaten, men etter hvert som flere og flere flasker ble lagt til, var det ikke lenger mulig.

En god lytter og medvandrer

Simret går med deltakerne gjennom de forskjellige stadiene ved et trauma: den første fasen er sinne og fornektelse.

Simret og Yonathan fremførte et rollespill som viste, hvordan en kan være en god og dårlig medvandrer. Simret var såret og bekymret og møtte en prest. Mens de gikk, fortalte hun om det grusomme som hadde skjedd. Presten gikk ikke nærmere inn på dette, men kom med ordtak og bibelsitater og lot Simret like deprimert og alene tilbake.

Den andre gangen satte presten og Simret seg ned og han lyttet oppmerksomt til henne. Selv om han ikke kunne gi henne en konkret løsning på problemene hennes, følte hun seg sett, hørt og forstått. Hun kom styrket og trøstet ut av samtalen. En deltaker som selv var prest, innrømmet at han dessverre gjenkjente seg selv i personen av første runde i rollespillet og lovet å bli en bedre lytter i fremtiden.

Vitnesbyrd

Etterpå fikk de som ville muligheten til å fortelle sin egen historie. Grusomhetene som fant sted og som tynget deltakerne hardt, ble rapportert under tårer. En person sa at han hadde selvmordstanker og var fullstendig fortvilet før workshopen startet.

Målet med traumebehandling

På samme måten som med fredsbygging skal deltakerne videreformidle erfaringene med terapimetodene fra workshopen når de kommer tilbake til hjemplassene sine, noe som vil føre til store ringvirkninger.

Dette arbeidet er svært viktig i et land som opplever så mye vold og grusomheter. Be gjerne for alle som bygger bro mellom mennesker og som jobber med forsoning, for mennesker som lider under traumer og for landet Etiopia generelt.