To unge menn fra Kamashi kom til Addis Abeba for å forberede reisen til Ungdom i Oppdrag i Uganda. Det er deres første reise til utladet, og de var naturlig nok ganske nervøse. Men de er helt sikre på én ting: "Jesus er alltid med oss uansett hva som vil skje!"

Wakjira og Zekariyas møtte mange utfordringer før de kom seg til Ungdom i Oppdrag sitt treningssenter i Uganda. Bilturen fra Kamashi til Asosa, hovedstaden i Benishangul Gumuz, er alltid et eventyr, og de hadde vanskelig for å finne transport midt i urolighetene. Så tok det lang tid før de endelig kunne hente passene sine. De kom til Addis Abeba onsdag 8. februar for å forberede alle papirene, som vaksinasjonskort, forsikringsbevis osv.

Fredag 10. februar, dagen de skulle fly til Uganda, hendte det store dramaet. Offisielle personer i Etiopia ser alltid ned på ungdommer som kommer fra avsides liggende strøk i landet, og de må regne med vilkårlig behandling. De to unge mennene ble stoppet og fortalt at de ikke fikk lov til å forlate landet – uten god forklaring! Etter mange fortvilte timer med ringing og diskusjoner fikk de til slutt reise likevel. Det er trist at samfunnet fungerer slik. De som tilhører svake grupper har ikke samme mulighet enn de som tilhører privilegerte grupper! Ikke alle er like for loven.

Wakjira og Zekariyas kommer fra småbyer i avsidesliggende områder og møtte mange utfordringer før de kunne bli  med i disippelprogrammet til Ungdom i Oppdrag, men de ga ikke opp. De visste at uansett hva som skjedde:  Gud vil aldri svikte de som tror på Ham.

Wakjira Adula (27) fra Agalo

Wakjira Adula er fra Agalo, 27 år gammel og har tre brødre. Han gikk på barneskolen i Agalo, senere på videregående skole i Kamashi. Etter endt videregående dro han til Gigil Beles for å studere ved lærerhøyskolen. Etter bestått eksamen returnerte han til Agalo for å jobbe som lærer der. Det gjorde han i tre år. Nå jobber han ved turistkontoret i Agalo hvor han leder et team for kommunikasjon og informasjon.

Wakjira vokste opp i en kristen familie og fulgte i foreldrenes fotspor. I dag leder han koret og synger i kirken i Agalo. Han bruker korøvelsene til å undervise de unge i menigheten i bibelen. På fritiden liker han å lese i bibelen og synge, og han elsker å undervise unge mennesker. Dessuten liker han å spise tradisjonell gumuz-grøt. «Jeg liker også å lage den» sier han med et smil.

Wakjira er glad og takknemlig for at han fikk muligheten til å dra til treningssenteret i Uganda. Han sier:

«Nå er det på tide for meg å lære av andre kulturer, andre land og andre unge mennesker. Jeg er klar til å dele min tro og lære mer om Gud.»

Zekariyas Abebe (23) fra Kamashi

Zekariyas Abebe er 23 år gammel. Han er fra Kamashi og har har seks brødre og en søster. Han begynte på Didessa barneskole da han var seks år gammel. Deretter fullførte han videregående skole i Kamashi og ble til slutt uteksaminert fra Kamashi College i 2021 med en grad som maskiningeniør. Nå jobber han som vakt ved Kamashi ungdomssenter.

Zekariyas’ mor er en ortodoks kristen og faren hans tror ikke på Jesus. Da han begynte på videregående skole i 2015, måtte han bo hos sin tante. Hun oppfordret ham til å bli med i kirkekoret. For første gang gikk han i kirken og så straks at han likte å synge og være sammen med unge mennesker. Han ble værende i Mekane Yesus-kirken fra den dagen av.

Også Zekariyas understreker at han er heldig at han fikk sjansen til å få plass på Ungdom i Oppdrag sin disippeltreningsskole. Han føler at Gud har valgt ham til å lære mer om Ham og komme nærmere til Gud. Han ser virkelig frem til å lære av og om andre unge mennesker og dele Guds Ord med dem.

I 2013 søkte Hambisa Ayana stillingen som leder for ungdomssenteret i Kamashi. Han var ung, gumuz og hadde nettopp avsluttet sin utdanning innen regnskap. Det var mange søkere, noen med lang yrkeserfaring. Likevel fikk han stillingen. Det viste seg å være et godt valg.

Riktignok manglet Hambisa yrkeserfaring, men han snakket fire språk – gumuz som morsmål, amharisk, oromo og engelsk,  hadde en klar forestilling om hva han ønsket å gjøre, og så har han en personlighet som gjør det lett for andre ungdommer å komme i kontakt med ham. I tillegg er han alltid løsningsorientert. Når det er utfordringer, så finner han utveier. Da urolighetene førte til at det ikke var offentlig transport og veiene til høylandet ble stengt, brukte han motorsykkel langs Nilen helt til Asosa for å kunne delta i kurs og møter. Her forteller han litt om seg selv.

Hambisa:

Hambisa på besøk ved NMS kontoret i Addis Abeba.

Mitt navn er Hambisa Ayana. Jeg er 31 år gammel, gift og har to sønner. Fra april 2013 har jeg vært del av NMS sitt arbeid i Blånildalen. Jeg begynte som daglig leder for ungdomssenteret i Kamashi, organiserer musikk- og kulturprosjekter for ungdommer og koordinerer arbeidet med oversettelsen av bibelen til gumuz. Over tid fikk jeg en god del erfaring, kunne oppgradere utdannelsen min og utvide horisonten.

Disippeltreningsskole i Sør-Afrika

Ved siden av jobben hadde jeg alltid mulighet til videreutdanning, både nettbasert og ved å ta kurs og studier. I 2017 ga NMS meg sjansen til å gå på disippeltreningsskolen til Ungdom i Oppdrag i Muizenberg, Sør-Afrika, sammen med min venn og kollega Lozran Ayana. Der møtte vi unge mennesker fra alle verdenshjørner og vi ble sterkt motivert til å dele vår tro og våre erfaringer med andre mennesker. Arbeidet mitt med NMS-prosjekter innen musikk- og kultutveksling tok meg til Kamerun, Uganda og Madagaskar, noe som ga meg nye erfaringer og mange gode ideer.

Masterstudiet i Asosa

Hambisas kone og sønnene måtte klare seg av og til alene.

I 2018 fikk jeg muligheten til å innskrive meg til et desentralisert studium for master i ledelse ved Universitetet i Asosa som jeg klarte å fullføre i 2022. Enkelt var det ikke. Da jeg begynte på mitt studium i Asosa, var det uro i regionen. Dette førte til at veien til Asosa var stengt, så jeg måtte ta lange omveier for å komme dit. På grunn av problemene med transporten var jeg noen ganger borte fra familien i to eller tre måneder. Det var ganske tøft for kona mi, som måtte ta seg av småguttene våre alene. Både i Blånildalen og på høylandet førte de pågående kampene til mye frykt og stor lidelse, og i 2020 mistet jeg faren min som ble drept av geriljaen.

Til tross for disse hindringene klarte jeg å gjøre jobben som koordinator for flere NMS prosjekter og å gjennomføre studiene ved universitetet. Det er NMS som har hatt tro på meg og investert i meg. Uten NMS ville jeg ikke ha vært i stand til å gjennomføre denne kapasitetsbyggingen.

NMS bør fortsette med det viktige arbeidet

Jeg er glad for det NMS gjør i gumuz området og jeg tror at det har en positiv effekt på hele samfunnet vårt. Jeg er interessert i å fortsette å jobbe for NMS innenfor mine muligheter. Til slutt ber jeg NMS om å fortsette med det viktige arbeidet for ungdommene i regionen. Dette er en investering i fremtiden og vil sette dem i stand til å endre sine egne liv og livet til hele samfunnet både åndelig og når det gjelder levestandarden.

Lokale menigheter i Etiopia står foran enorme utfordringer. Blant disse er spenninger, uroligheter og konflikter, både små og store. Mekane Yesus-kirkens fredskontor prøver å hjelpe lokale ledere til å håndtere disse.

I løpet av de siste ukene har Mekane Yesus-kirkens fredskontor hatt flere workshoper for menigheter og synoder vest i Etiopia. Ethiopia Peace Observatory skriver at Oromia-regionen, som er den største regionen i Etiopia, fortsetter å være den mest ustabile regionen i landet. Den vestlige delen er hardest rammet.

Slike workshoper er rutine. Vi snakker om hva positiv og negativ fred er, hvilke konflikter er destruktive og hvilke som kan være konstruktive, hvordan vi kan gjøre en konfliktanalyse, hvilke verktøy vi kan bruke for konflikthåndtering, og så videre. Kollegaene mine og jeg tilpasser vårt oppsett til målgruppen, men bruker stort sett samme opplegg. Vi berøres av fortellingene til deltakerne og lever oss inn i deres situasjoner. Men vi blir vant til å høre om problemer, lidelse og nød.

I forrige uke i Jimma ble vi revet ut av vår rutine. En deltaker fra et område som i årtier har hatt konflikter i årtier rakte opp hånda. «Menneskene lider», sa hun. «Vi må se på at de sulter og at de dreper hverandre. Hva kan vi gjøre? Lær oss hvordan vi skal håndtere dette!»

Konfliktanalyse i grupper. I workshopene bruker vi alltid lite tid på teori og mye tid til å analysere aktuelle konflikter som påvirker deltakernes hverdag

Hadde det vært en enkel løsning på dette, hadde det nok ikke vært et så stort problem. Sammen gikk vi tilbake til konfliktanalysen vi hadde laget dagen før. Alle faktorene i analysen påvirker hverandre på en negativ måte og med mindre man kan redusere nøkkelfaktorer eller deres påvirkning på andre faktorer vil konflikten alltid bli større og større.

En kirke kan ikke gjøre det samme som staten, politiet eller NGO-er (ikke-statlige organisasjoner) med mye penger. Men vi kan gjøre ting de andre ikke kan. Mekane Yesus-kirken har 11 millioner medlemmer. Kirken har dermed et enormt potensiale til å påvirke den offentlige meningen.

Vi brukte resten av dagen til å diskutere en konkret handlingsplan for synodene. Vi ble enige om at en konfliktfaktor kirken kan forandre på er sosial splittelse. Fattige og desperate mennesker lar seg lett påvirke av radikale politiske bevegelser som legger skylda på «de andre». En kirke som aktivt går foran som et godt eksempel på inkludering, rettferdighet, likestilling og fredelig samarbeid på tvers av etniske og sosiale grupper kan føre til mer sosialt samhold og mindre konflikter. Det vil nok ta lang tid før man ser resultatene av slikt arbeid, men det er et bidrag til en varige løsning.

En kvinnelig prest avsluttet møtet med følgende ord: «Når du blir kristen, blir du et nytt menneske. Vi må vise verden at gamle vaner og kulturelle praksiser som splitter, undertrykker og skaper konflikter ikke hører hjemme i kirken.» Med dette mente hun blant annet etniske forskjeller som fører til spenninger også innad i kirken. I workshopen kunne vi ikke gi en enkel løsning på konfliktene og nøden som deltakerne opplever hver eneste dag. Men de går hjem med litt mer forståelse for hvilke faktorer det gir næring til konflikter og hvordan man strategisk kan motvirke disse.

Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus. (Gal, 3:28).

Tekst og foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Det er uro i Vest-Etiopia. I ein kvardag med vegsperringar og kamphandlingar står prosjektstaben i Green LIP trufast på for å betre levekåra for sine medmenneske.

I 2022 starta tredje fase av Green Livelihood Program (Green LIP) i Vest-Etiopia, eit utviklingsprogram i dei regionale statane Oromia og Benishangul-Gumuz. Med spesielt fokus på kvinner og ungdom har programmet eit overordna mål om å betre levekåra i prosjektområda. Målsetjinga er at heile 22 360 personar skal vera direkte berørt av programmet, i tillegg til 30 000 personar som indirekte får glede av aktivitetane. Green LIP er utforma for å adressere dei sosioøkonomiske utfordringane i lokalsamfunna, uavhengig av religion, etnisitet, kjønn og alder.

Situasjonen i dette oppstartsåret har vore langt frå ideell. Ein del av prosjektområda har vore vanskeleg tilgjengelege for besøk av prosjektleiinga, men dei lokalt tilsette står likevel i jobben. På landevegen mellom ulike område og kontor er det stadig vegsperringar og kamphandlingar som tvingar staben til å snu eller utsetja reiser. Væpna konfliktar i regionen er ein alvorleg risiko, og dei tilsette må setja eigen tryggleik fyrst. Gjennom ein imponerande og modig innsats har dei likevel fått etablert prosjektadministrasjonen, inngått naudsynte avtaler og gjennomført mange av aktivitetane som var planlagte.

I programmet er det to hovudmålsetjinger som står i fokus. Den eine er at ungdom og kvinner skal få tilgang til inntekt og juridiske rettar og styrke deira posisjon i samfunnet. Gjennom opplæring og ulike aktivitetar er målet auka sosial og økonomisk innflytelse for kvinner og auka jobbmoglegheiter og verdiskaping for ungdom.

Den andre hovudmålsetjinga er å fremja klimasmart, berekraftig landbruk som er motstandsdyktig mot klimaendringar og kan gjeva auka mattryggleik. Som ein del av dette har programmet fokus på auka kunnskap om stadeigne planter som er motstandsdyktige mot tørke og eigna for skogvern. Overutnytting av naturressursar og mangel på jord og mat er alle faktorar som kan føre til konfliktar mellom ulike etniske grupper. Ved å ta vare på miljøet og livsgrunnlaget kan programmet difor bidra til ein fredeleg sameksistens i hardt pressa område.