Nye bøker på gwama og komo

Mao Komo prosjektet har utviklet flere enn 15 nye, lettleste bøker på språkene gwama og komo. Uten NMS og SIL hadde det nok ikke fantes bøker på disse minoritetsspråkene i det hele tatt.

Mao komo kultursenteret har hatt den første store workshopen i år: Tre uker med intensiv boklaging.

Vi må renskrive noen manuskripter og se, men vi har i hvert fall 15 nye titler på de to språkene tilsammen!

Bilet viser en dame som peker på tavla med en pekestokk

Grammatikk på gwama – en av deltakerne leser høyt hvordan man staver mange viktige ord

Dette sier Dr. Anne Christie Hellenthal som er prosjektleder og ansatt ved SIL Etiopia. Det var hun som ledet alle tre ukene ved senteret.

Den første uka begynte med lese- og skrivetrening. Noen måtte først lære elementære grammatiske regler på henholdsvis gwama eller komo, mens andre kunne allerede skrive godt og hjalp de som ikke var kommet så langt. Et viktig tema var «Hvorfor er rettskriving så viktig?»

Målet med den andre uka var å lære deltakerne hvordan man lager ei bok – fra idé til ferdig trykk. Her kunne den kreative siden til deltakerne komme til sin rett.

Bildet viser et gruppearbeid med etiopiske menn

Hva er først og sist i prosessen når man skal lage ei bok?

Vi hadde mange leker og gruppe-oppgaver. Det er både viktig og morsomt. Så nå kan vi lage bøker selv, hvis vi samarbeider om å gjøre det enhver kan best.

Noen fant ut at de var gode til å illustrere. Andre hadde mange ideer til historier, og noen er først som sist bedre enn andre i grammatikk og rettskriving. Så tredje uka ble alle talentene satt sammen, og gruppene skrev og illustrerte bøker på gwama og komo. Etter workshopen ble noen få deltakere igjen for å skrive tekstene inn i et PC programm som brukes til å designe bøker.

Mange, mange bøker er det som trengs for å gjøre gwama og komo til et skriftlig språk, og samfunnet til et skrivekyndig samfunn, sammen med gode utdanningsmuligheter.

Vi har i hvert fall kommet ett lite skritt nærmere å legge til rette for å oppnå dette, og det gjør oss veldig stolte!

Tekst: Sophie Küspert-Rakotondrainy, foto: Anne-Christie Hellenthal

Les innlegget →

Nytt håp for Gambelas ungdomsarbeid

NMS har igjen sendt to ungdommer til disippeltreningsskole med Ungdom i Oppdrag i Sør-Afrika. Denne gangen er de fra Gambela regionen. Gambela er delt opp i to Mekane Yesus synoder på grunn av etniske konflikter mellom de to største folkegruppene nuer og anuak. Så det at vi sender en fra hver synode til Sør-Afrika er ikke tilfeldig, og vi håper at denne opplevelsen ikke bare kan gi kirkene i Gambela nye tanker for ungdomsarbeid og misjon, men også kan bidra til fred og forsoning mellom folkegruppene.

Vi intervjuet Meher og Nyalat 2. april – dagen før de reiste til Muizenberg i Sør-Afrika for å være med Ungdom i Oppdrag i 6 måneder. Der skal de både jobbe med eget trosliv og bli bedre kjent med Jesus livet sitt, og lære om ungdomsarbeid og misjon. Siste halvdel av tiden skal de reise på «outreach» til et annet afrikansk land. Dette vil gi dem praktisk erfaring med evangelisering og det å leve ut nestekjærlighet. Skolen er internasjonal, og de vil møte unge mennesker fra hele verden, så det blir en stor forandring fra Gambela.

Meher og Nyalat fortalte dette om seg selv:

Bildet viser en ung mann fra Etiopia

Meher Omot Obang gleder seg til alt han skal lære i Sør-Afrika og ta med seg hjem til Gambela. Der vil han gjøre noe for hjemstedet Dimma som har et svært problematisk ungdomsmiljø.

Jeg heter Meher Omot Obang og er 24 år gammel. Jeg er fra øst Gambela synoden [anuak, red.anm]. Jeg er den yngste av tre barn. Da jeg ble ferdig med 12. klasse, tok jeg et datakurs.

Jeg mistet min far da jeg var 9 år gammel. Vi bor sammen med min mor. Hun er en veldig flott kvinne, og hun jobber hardt for å hjelpe oss. Hun har en liten restaurant, og med den klarte hun å tjene nok til at jeg kunne fullføre videregående. Takk Gud!

Stedet jeg er fra heter Dimma og er sør i Gambela. Det er veldig vakkert der, men det er et hardt sted for unge å vokse opp pga. dårlig miljø. Mange ungdommer ender opp med stoffmisbruk eller alkoholproblemer og dropper ut av skolen. Jeg er heldig som hadde mamma som hjalp meg.

Jeg vil gjerne gjøre mer for de unge i mitt område. Min kirke gjør allerede mye, men jeg føler det ikke er nok. Det fins ulike kirkesamfunn i Dimma, og vi jobber sammen for å hjelpe de unge. Som leder av en ungdomsgruppe arrangerer jeg besøk hjemme hos folk der vi forkynner Guds ord, og oppfordrer de unge til  å følge Jesus.

Jeg vil gjerne takke NMS for å ha gitt oss en slik mulighet til å lære noe nytt. Jeg er veldig glad for å få denne sjansen til å reise på disippeltreningskole i Sør Afrika. Når jeg kommer tilbake fra Cape Town, vil jeg dele og fortelle ungdommene om hva jeg lærte i Sør-Afrika. Jeg ønsker å kunne bringe forandring og lys til samfunnet mitt.

Nyalat Keat Tuach har to ønsker: Nye venner fra andre steder i verden, og å bli mer selvsikker. Slik ønsker hun å bli utrustet til å gjøre en forskjell i Gambela.

Jeg er Nyalat Keat Tuach og er 20 år gammel. Jeg er fra vest Gambela synoden [nuer, red.anm]. Jeg har tre søstre og tre brødre og er nå akkurrat ferdig med videregående skole.

Jeg synger i koret i kirken min i Gambela, og jeg jobber med å hjelpe unge mennesker i mitt område. Hver uke besøker vi familier for å forkynne evangeliet og gi dem oppmuntring fordi livet ikke er lett. Gambela mottar mange flyktninger fra Sør-Sudan, og derfor gjør vi i kirken og samfunnet så mye vi kan for å hjelpe dem. Jeg er en del av dette arbeidet i min kirke. Vi ser på hverandre som én kristen familie, og derfor hjelper vi hverandre.

Nå skal jeg til Sør-Afrika for å se hva andre unge mennesker fra forskjellige steder i verden gjør. Jeg håper jeg kan lære og få kunnskap fra dem. Jeg ønsker å få venner og lære å ikke være sjenert lenger, fordi jeg er en veldig stille person. Jeg tror det blir virkelig interessant å møte og snakke med unge jenter fra Europa og andre afrikanske land. Det blir en helt ny opplevelse for meg. Bare det å lytte til historiene deres og hvordan livet deres ser ut vil være spennende. Hvordan bor de, hva gjør de, osv.?

Når jeg kommer tilbake fra Sør-Afrika, ønsker jeg å dele min erfaring derfra og oppfordre samfunnet mitt til å gjøre mer for ungdommer, og spesielt for jenter.

Tekst: Mparany Rakotondrainy. Oversettelse: Sophie Küspert-Rakotondrainy. Foto: Sonja Küspert

Les innlegget →

Høyere utdanning og jobb for minoritets-ungdommer

Å få seg jobb i Etiopia er ikke lett. Dersom du er kvinne er det vanskelig. Dersom du er fra landsbygda er det enda mer vanskelig. Men vanskeligst er det dersom du tilhører en minoritetsgruppe som har veldig lav status.

Mao (gwama) og komo er to minoritetsgrupper som har blitt marginalisert i generasjoner. Dula Idris, Rahamate Qontsir, Shite Bager og Sofia Gerbi er fire ungdommer som ikke har latt marginaliseringen påvirke deres pågangsmot på skolen. Likevel måtte de slutte på skolen etter 10. klasse fordi foreldrene ikke hadde nok penger til å la den fortsette utdanningen. Alle fire er fra området rundt distriktsbyen Tongo i Vest-Etiopia mot grensen til Sudan. To er gwama og to er komo.

Bildet viser tre ungdommer som har fått diplom fra høyere utdanning

Dula, Shite og Sofia dagen de endte utdannelsen og fikk diplom

Landsbyutviklingsprosjektet Green LiP klarte å finne disse fire ivrige elevene. Det ble bestemt at de to jentene og de to guttene skulle få et stipend for å gå på høyskole i regionhovedstaden Asosa, på Dandi Boru University.

Selv om hovedfokuset vårt innen utdanning er på barne- og ungdomsskole, og alfabetisering, ønsket vi også å kunne hjelpe noen få med høyere utdanning. Dette gir et flott signal til barn og unge om at det nytter å stå på,

sier Zakir Tofik, leder for Mao Komo prosjektområde i Green LiP.

Bildet viser to menn som smiler

Zakir Tofik, sammen med sin gwama kollega Asadik Habte, sendte de fire mest ivrige elevene de kunne finne til Asosa på universitetet

To av dem studerte regnskap i tre år, og to av dem sekretær. Alle fire gikk ut etter endt utdanning med meget gode resultater, og to av dem fikk umiddelbart jobb av den lokale kommuneadministrasjonen. De to andre håper å få jobb snart. Shite Bager som har fått jobb som sekretær sier:

Det var veldig spennende å få kunne komme til Asosa og studere. Jeg lærte ikke bare faglige ting, men så mye annet. Nå som jeg er ansatt i den lokale kommunen kan jeg være med på å hjelpe flere gwama og komo ungdommer som ikke har fremtidsutsikter og har det akkurat som jeg hadde det!

Universitetet var veldig fornøyd med å få elever fra Tongo – et meget sjeldent syn i høyere utdanning. Derfor bestemte universitetet seg for å skrive et takkebrev til prosjektet for at de støttet disse fire ungdommene med å få en utdannelse. Det er ikke ofte man får et slikt takkebrev fra et universitet!

Tekst: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Foto: Illustrasjonsbilde, prosjekt og Klaus-Christian Küspert

Les innlegget →

Besøk i flyktningeleir i Gambela

Etiopia har store utfordringer med flyktningetilstrømningen fra Sør-Sudan. Byen Gambela er under sterkt press pga 400.000 flyktninger som bor i 6 flyktningeleirer rundt byen.

Bildet viser en mann som tar notater

Espen Schiager Topland i Gambela: Notatblokken er nok med til Norge sammen med alle inntrykkene

Det var med forventning jeg satte meg på flyet 18.februar til Addis, for mitt første besøk til Etiopia. En uke skulle jeg være der, og på programmet var bl.a besøk i en av flyktningeleirene, og møte flyktninger både i leiren og i den Anglikanske Kirka.

Etter en del byråkratiske utfordringer fikk jeg tillatelse til å besøke Jeiwi-leiren, den 3.største i området. Den har 60.000 beboere. Jeg ble fulgt av en sikkerhetsoffiser, pluss at lederen av flyktningerådet, leirens øverste valgte organ guidet meg rundt. Leiren var godt organisert, med bl.a skoler for alle barn og ungdom, tydelig infrastruktur. Mange forskjellige flyktningeorganisasjoner var tilstede i leiren.

En av flyktningene jeg møtte var en lærer som hadde undervist i engelsk i Sør-Sudan. Nå fikk han tiden til å gå ved å undervise på en av skolene i leiren. Men de fleste har ingenting å gjøre, og håper bare på å kunne vende tilbake til Sør-Sudan. Slik situasjonen er nå, ser det ikke ut til at de kan vende tilbake til hjemlandet med det første.

Bildet viser flere menn som sitter inne i eet kirkerom

Medlemmer i St. Luke menigheten forteller om sine opplevelser av flukt og krig

Jeg besøkte også den anglikanske menigheten St. Luke i Gambela, der halvparten av menigheten består av flyktninger. De fortalte historier om lidelse, tap av familie, grusomme opplevelser i borgerkrigen i Sør-Sudan. Deres håp og faste anker i livet er Gud. Det var nesten som å møte mennesker som lever som Job. Til tross for alle lidelser og vanskeligheter så understreket de Gud var deres eneste faste holdepunkt og håp i tilværelsen.

Besøket i Gambela fikk meg til å tenke på mitt eget land. I Norge diskuterer vi om vi klarer å ta imot 10.000 flyktninger. Situasjonen i Gambela setter det hele i et annet perspektiv. En by med 50.000 innbyggere har tatt imot 400.000 flyktninger. Etiopia gjør med internasjonal hjelp en stor innsats for flyktningene, selv om utfordringene er store.

Espen Schiager Topland

Rådgiver Migrasjon, NMS

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp