Stipendprosjektet for kvinnelige teologer løfter frem kvinner fra Mekane Yesus kirken gjennom stipend til høyere teologisk utdanning ved Mekane Yesus-seminaret i Addis Abeba. På den måten fremmer det også likestilling i kirkens lederskap. Prosjektet støttes av NMS og Norsk kvinnelige teologforening.

Ved eksamensfesten den 21. juni 2025 feiret stipendprosjektet en viktig milepæl da Hirut Tamene og Asebech Haile ble uteksaminert med en master i praktisk teologi. Dette er et resultat av utholdenhet, tro og den forvandlende kraften som utløses gjennom utdanning for kvinner i lederstillinger.

Hirut Tamene:

Hirut viser stolt fram bøkene hun har skrevet.

Hirut, 47 år, er gift med synodepresidenten i Borana, og har fem barn. Borana ligger sør i Etiopia, omtrent 760 km fra hovedstaden Addis Abeba. Samtidig med studiene måtte hun ivareta morsrollen for fem barn mellom 6 – 18 år, samtidig som hun var borte fra mannen i lengre perioder.

I løpet av den toårige utdannelsen sin klarte Hirut:

• Å fullføre studiet og avhandlingen sin «Foreldrenes liv som en rollemodell og den innvirkningen det har på barnas trosutvikling».
• Å skrive en bok for barn basert på Den lille katekisme: «Et skip med en kaptein». Boka oversettes nå til amharisk og oromo.
• Å være mor til fem som bodde sammen med henne i Addis Abeba. To av dem studerte på universitet.

Men studiet bød også på sine utfordringer:

• Prosjektstøtten dekket bare skolepenger og utgifter til mat for henne selv. Synoden som sendte henne til Addis Abeba ga ingen ekstra støtte til familien.
• Hun opplevde tidspress: Hirut skulle klare studier, skriving av avhandlingen og å ta vare på barna.
• Fremdeles er kulturen i Etiopia slik at kvinner i lederroller opplever begrensinger, men hennes suksess er et gjennombrudd.

Fremtid

Hirut forbereder seg for tiden med å publisere det andre bindet av boken sin med tittelen «Et skip med en kaptein II». Målet er å lage en lærerveiledning med pedagogisk tilnærming, noe som tidligere ikke har blitt brukt i lokalsamfunnet hennes. Boka vil gjøre det lettere for barn å forstå hva Guds rike er.

Asebech Haile:

Asebech er glad for støtten hun fikk for å kunne ta studiene sine.

Asebech Haile, en 39 år gammel kvinne, ble rekruttert fra Amaro-synoden; også den ligger sør i Etiopia. Hun fullførte studiene sine i praktisk teologi og skrev en masteravhandling om emnet «Konflikttransformasjon: En casestudie av Amaro og nabosynoden Kelle Bethel-menigheten».

Asebech er veldig glad og takknemlig for mulighetene hun fikk gjennom stipendet for kvinnelige teologer. Hun ser viktigheten av utdanning i tjenesten for Gud og håper at suksessen hennes vil inspirere og styrke andre kvinner i lokalsamfunnet til å bryte løs fra tradisjonelle begrensninger og følge drømmene sine.

Utfordringer:

Det er alltid en utfordring å reise fra hjembyen til et helt nytt miljø. Alt blir uvant – fra å møte ulike kulturer, språk og tradisjoner til å dele sovesal med studenter fra ulik bakgrunn. Det første året var spesielt vanskelig, da Asebech måtte studere uten laptop og med en gammel mobiltelefon med begrenset funksjonalitet. I tillegg slet hun med at undervisningsspråket var engelsk.

I sommerferien, mens alle studentene dro hjem, ble hun ofte værende på studiestedet på grunn av lang avstand og bekymring for sikkerheten på hjemveien. Å reise til hjembyen er en slitsom reise – først omtrent 505 km til Arba Minch, etterfulgt av en hel dags reise når veiforholdene tillater det. Selv på denne ruten må man noen ganger ta omveier på grunn av pågående sikkerhetsproblemer i regionen.

Fremtid

Det at disse to kvinnene har lykkes viser at stipendprosjektet har en viktig rolle for å gjøre det mulig for kvinner å bli utrustet som ledere innen teologi og administrasjon. Som Hirut og Asebech bemerker: «Denne graden er ikke bare min – den er for alle kvinner som drømmer om å tjene Gud utover samfunnets grenser.»

De uttrykker sin dypeste takknemlighet til NMS og Norsk kvinnelige teologforening for deres fremtidsrettede støtte.

«Sammen bryter vi barrierer og skaper en ny generasjon kvinnelige ledere.»

Det er aldri vanskelig for to fredelige grupper å møtes. Men det krever omhyggelig innsats å bringe sammen to grupperinger som opplever spenninger og motsetninger. Denne formen for møte er mer enn bare en sammenkomst—det er et målrettet skritt mot forsoning.

Kvinnelige representanter fra Amaro-synoden måtte reise i to dager for å komme fram til Hawassa, der de skulle delta på et kurs for å lære å bli talspersoner. Kurset var organisert av et prosjekt for kvinner i fredsskapende engasjement. Disse målbevisste kvinnene sluttet seg til representanter fra Webe Batu-synoden, som kom i samme hensikt. At disse gruppene kunne møtes i samme rom representerer en betydelig milepæl for dette prosjektet, i lys av at det er en pågående konflikt mellom Amaro- og Webe Batu-samfunnene.

Kvinnene fra Amaro var nødt for å reise en omvei, fordi den kortere veien var blokkert av folk fra Webe Batu-samfunnet, noe som viser hvor betent konflikten fremdeles er. Til tross for disse utfordringene kunne kurset gi kvinner fra begge synodene en sjelden mulighet til å relatere til hverandre, lære og dele erfaringer både formelt og uformelt.

Fredsbygging er en lang prosess. En vesentlig del av denne prosessen er å utruste kvinner med ferdigheter og selvtillit til å delta i fredsbestrebelsene. Prosjektet for kvinner i fredsskapende engasjement, et samarbeidsprosjekt mellom utviklingsdepartementet i Mekane Yesus-kirken og NMS (finansiert av Digni), spiller en viktig rolle i en beslutningsprosess som kan lede til fred. Prosjektet fokuserer på hvordan myndiggjorte kvinner kan bidra med visdom og styrke i prosessen.

Hovedinstruktøren dr. Emebet Bekele ledet gjennom møtet.

Dette kurset ble gjennomført fra 24.-25. april, 2025, og det var 17 kvinner både fra Amaro- og Webe Batu-synoden som deltok. Deltagerne, som representerte både menighet og samfunn, konsentrerte seg om å lære å bli talspersoner slik at de kunne arbeide for fred i lokalsamfunnet. De studerte likestilling, definisjonen av konflikt og årsakene til dem, viktigheten av å være talspersoner og hvordan man kunne være en stemmeløs stemme. Hovedinstruktøren, dr. Emebet Bekele, åpnet med to provoserende spørsmål: “Kan kvinner være talspersoner for fred? Er vi likeverdige med menn?”

Martha Qebatu er mest kjent som Hade Sinquee Martha.

Martha Qebatu, som er kjent under sin tradisjonelle tittel Hade Sinquee, svarte på spørsmålene ved å dele sin personlige historie. Hun så tilbake på hvordan faren hennes hadde brent den første kladdeboken hennes og hadde gitt henne forbud mot å gå på skole, fordi han trodde at utdannelse ville gjøre henne frekk og ulydig. Dessverre ble også de tolv søstrene hennes forhindret fra å få utdannelse. Selv om Martha verken kan lese eller skrive, er hun glad for at hun i dag kan sende både sine sønner og døtre på skole. Hun erkjente at dyptliggende kulturelle normer fremdeles forteller kvinner at de er mindre verd, noe som gjør det vanskelig for dem å oppnå likestilling.

Interessant nok, selv om samfunnet er patriarkalsk, kan kvinner likevel få tittelen “Hade Seinqee”—noe som betyr “de sykes mor” og som gir dem anledning til å fungere som meklere i lokalsamfunnet. Men denne rollen gir dem ikke samme autoritet som deres mannlige motpart, Aba Geda, som tradisjonelt har større makt og innflytelse.

Et av de viktigste målene med kurset var å inspirere kvinner til å tro på seg selv og til å se hvilke muligheter de har til å være fredsstiftere. Mange av deltagerne fungerte allerede som meklere i familie- og religiøse sammenhenger. Håpet er at med fortsatt undervisning og myndiggjøring vil disse kvinnene utvikle seg til å bli ledere som kan bidra til fredsskapende beslutninger mellom forskjellige etniske grupper i lokalsamfunnet. Derfor har utviklingsdepartementet i Mekane Yesus-kirken, DASCC, avholdt et lignende kapasitetsbyggende kurs i Nekemte i den vestlige delen av Etiopia. Kurset ble gjennomført for 25 deltagere fra Begi Gidami- og Gimbi Jorgo-synodene. I begynnelsen av mai ble det samme kurset gjennomført i Asosa for representanter fra ytterligere to synoder.

Her er kvinnene som deltok på møtet i Nekemte.

Arbeidet med mao hozo ordboka er i ferd med å avsluttes. Ved å involvere en lingvist fra SIL som er spesialist i sentralafrikanske språk ble ordboka beriket med lydfiler, tonsystemet ble sjekket og kvaliteten ble ytterligere forbedret.

Faglig kvalitet er et viktig kriterium for arbeidet med hozo-ordboka. Denne ordboka, med mer enn 2600 ord, de fleste forklart med flere eksempelsetninger, skal etter planen fullføres og publiseres i slutten av inneværende året. Dette vil gi de som snakker hozo, et lite kjent mao-språk i det vestlige Etiopia, et pålitelig grunnlag for fremtidig oversettelsesarbeid av sentrale kristne tekster.

Som del av dette arbeidet ble det gjennomført en workshop med noen av de beste informantene i hozo-språket, Olana Lencha og Kadir Abdisa, i Asosa fra 19. til 24. mai. Arbeidet ble ledet av Joshua Smolders, en kanadisk lingvist som jobber for SIL Ethiopia og som er en anerkjent spesialist i sentralafrikanske språk. Smolders leder blant annet arbeidet med oversettelsen av bibelen til opo-språket, et annet SIL-prosjekt som støttes av NMS.

Hovedmålet med workshopen var å legge til lydfiler i ordboka og å gjennomføre avsluttende undersøkelser av språkets lyd- og tonesystem. I denne sammenhengen kunne også noen åpne oversettelsesspørsmål avklares. Resultatet av denne workshopen er svært oppmuntrende. Det har vist seg at vi har gjort en grundig jobb de siste 6 årene, og at hozo-talende mennesker snart vil ha en utmerket ordbok og dermed et solid grunnlag for videre arbeid med språket sitt.

En historie om kall og lydighet.

5. mars 2025 samlet rundt 200 modige, kvinnelige prester seg for å feire at det er 25 år siden den første kvinnelige presten ble ordinert i den Den etiopiske evangeliske kirke Mekane Yesus (EECMY).  Prestene som møtte fram strålte av både stolthet og glede denne jubileumsdagen. Som den første kvinnelige presten, pastor Bakure Daba fra den vestlige synoden, sa:

«Kvinnelig presteskap handler ikke først og fremst om kvinners rettigheter. Det handler om Guds kall og vår lydighet mot det kallet.»

Ble mistrodd

Under samlingen uttrykte kvinnene sin takknemlighet til Gud, som trofast har ledet dem både i motgang og medgang. Utfordringene har vært overveldende. Pastor Ruth Megersa, den andre kvinnelige presten fra sentralsynoden i Lekemet, fortalte om hvordan hun måtte kjempe den første tiden:

«I de første årene fikk jeg ikke lov til å gjennomføre begravelser fordi samfunnet ikke trodde at en kvinnelig prest var kvalifisert. En dag, da alle de mannlige prestene var opptatt eller ute av byen, ledet jeg en begravelsesseremoni for første gang. Fra den dagen begynte samfunnet å stole på at jeg kunne utføre begravelser.»

De kvinnelige prestene er takknemlige til Gud som har gitt dem styrke til å overvinne slike uttrykk for mistillit fra andre.

Støtte fra menn

Takknemligheten til alle som har vært med i kampen for kvinners mulighet til å bli prest er stor. Som pastor Bakure Daba bemerket, ble presset for kvinners prestedømme i utgangspunktet kjempet fram av mannlige ledere. De fortsatte å kjempe helt til kirkerådet offisielt godtok kvinners ordinasjon i 1997. Kort tid etter avgjørelsen gratulerte pastor Emmanuel Abraha, en fremtredende kirkeleder, pastor Bakure og sa:

«Tjen ham nå slik han har lagt det i ditt hjerte.»

260 kvinnelige prester

Selv om det er stor grunn til å feire alt som er oppnådd gjennom tjuefem år med kvinnelige prester, gjenstår det fremdeles mye arbeid når det gjelder kvinners ordinasjon og tjeneste i kirken. For tiden er det bare 260 kvinnelige prester av totalt 9 111 prester i Mekane Yesus-kirken. Pastor Worknesh Getachew, en ordinert prest fra Begi Gidame-synoden, oppfordrer til større samarbeid om å ordinere flere kvinnelige prester og utnevne kvinnelige prester.

Hun påpekte at antallet kvinnelige prester er svært lavt sammenlignet med den høye etterspørselen etter kvinner i tjeneste. Mekane Yesus-kirken er den største lutherske kirken i verden, med over 11 millioner medlemmer, men bare 260 kvinnelige prester tjener dette enorme samfunnet. Det er derfor behov for en større representasjon av kvinner i kirkeledelse.