Vi nærmer oss slutten av skoleåret og mange barn rundt om i verden gleder seg til sommerferien. I Mao-Komo-området har verken barna eller lærere sommeravslutning fordi de ikke har hatt skole på flere måneder.

Jiregna holder på å lage lærerbøker i Komo og håper at disse snart kan brukes.

Jeg snakker med Jiregna Tesfa (26), en Komo-lærer for 2. og 4. klasse i landsbyen Penshuba i Mao-Komo-distriktet. Her har det vært politiske uroligheter i mange måneder. Mange måtte flykte fra landsbyene sine fordi geriljaen kom og plyndret, brant ned hus og drepte mennesker. Skolene har vært stengt nesten hele skoleåret og barna har derfor heller ingen ferie å glede seg til. De venter bare på at skolen skal åpne igjen. Vi vet ikke når det kommer til å skje fordi det fortsatt er utrygt og mange ikke har kommet tilbake til landsbyene sine.

Jiregna ble lærer for 8 år siden. Da han gikk i 9. klasse. Staten lette etter kvalifiserte personer som kunne bli morsmålslærere på Komo-språket. Utdanningsnivået blant brukere av Komo-språket er generelt veldig lavt. Læreren til Jiregna hadde lenge sett at denne gutten var usedvanlig rask i oppfatningsevnen og flink til både å lære og å lære bort. Det statlige utdanningskontoret headhuntet han fra skolebenken i 9. klasse og sendte ham på kurs. Det var begynnelsen på karrieren hans.

Jiregna ble lærer uten å ha gått på lærerhøyskolen. Det var først gjennom SIL-prosjektet at han ble lært opp i å lese Komo og bruke bøker. Etter flere måneder med deltagelse i ulike workshoper organisert av SIL, begynte han å undervise i Komo-språket for 2. og 4. klassetrinn. Nå har han 22 elever i 2. klasse og 34 elever i 4. klasse. I dag er Jiregna blant dem som er best i å skrive Komo. I Etiopia er det bare noen få tusen brukere av dette språket, så kompetansen Jiregna har er veldig spesiell og verdifull. Staten ønsker å gi Jiregna et stipend til å studere, men Jiregna vet ikke hva som kommer til å skje med elevene dersom han er borte over lengre tid. Det er ingen andre som kan gjøre jobben hans i Penshuba.

Angrepet på Penshuba startet for 5 måneder siden, da væpnede styrker angrep offentlige ansatte, blant dem lærere og helsepersonell. Heldigvis hadde Jiregna reist bort for å besøke faren sin som var syk. Han ble hos faren fordi det var utrygt å reise tilbake. Volden er rettet mot statlige ansatte som geriljaen anklager for dårlig styresett og manglende utvikling.

Jiregna (t.h.) på SIL kontoret i Asosa sammen med Abiot, SIL språkekspert

Etter tre måneder hos faren reiste Jiregna til regionhovedstaden Asosa hvor han nå har vært i to måneder. Her støtter han SIL-prosjektet som produserer materiell for ulike minoritetsspråk. Han er glad over å kunne hjelpe til, siden han ikke kan undervise. Hver dag kommer han på prosjektkontoret for å jobbe med 1. klassse-bøkene på Komo (naturfag, matematikk, helse og kroppsøving). Prosjektgruppen har skrevet tekstene, men Jiregna hjelper til med å oversette og tilpasse tekstene til Komo-kulturen.

Jiregna savner elevene sine. Han sitter og lurer på om han skal reise hjem til Penshuba, men har så langt ikke fått lov fordi det er for farlig. Han vet ikke hvor lenge han må vente. Utdanning til elevene påvirkes veldig negativt av dette. Staten jobber hardt for å etablere fred i regionen, men det er fortsatt en lang vei å gå. Han er glad for å ha noe å gjøre mens han venter, og være med på å hjelpe Komo-språklige barn til en bedre fremtid ved å lage godt skolemateriell. Når barna forstår hva de leser, blir de glade og mer selvsikre. Det vet Jiregna. Men så må bøkene også bukes i praksis, ellers nytter de ikke. Jiregna gleder seg ikke til sommeren. «Ferie» har han hatt alt for lenge allerede.

Tekst og foto: Mparany Rakotondrainy

Den tidligere prosjektlederen for Safe Motherhood prosjektet, Hirkoo, sa dessverre opp stillingen sin i vår. Heldigvis kunne det rekrutteres en ny leder: Alamitu Adisu.

Alamitu og Rev. Workinesh jobber konsentrert med prosjektdokumentene.

Jeg møter Alamitu i Asosa, vest i Etiopia. Hun kom fra Begi og jeg fra hovedstaden Addis Abeba. I Asosa er det fredelig og vi kan jobbe med prosjektdokumentene uten å bli forstyrret. Alamitu var leder for helsekontoret i Begi kommune før hun søkte  stillingen som prosjektleder. Hun er gift og har to barn, en gutt på 5 år og ei jente på 11 måneder. Hun vokste opp i Metekel nord for Blå Nilen sammen med seks brødre og tre søstre.

Nå tar hun over som leder for prosjektet med god støtte fra Rev. Workinesh, som er både leder for kvinnedepartementet og generalsekretæren i Begi Gidami synoden. Rev. Workinesh som skrev søknaden for helseprosjektet, kommer dagen etter til Asosa og vi tre har gode diskusjoner om prosjektet, fremtiden og aktivitetene. Siste dagen kommer også synodens regnskapsfører, Tamiru. Sammen med ham blir budsjettet for 2022 revidert, et vanskelig arbeid, siden det er en god del usikkerhet omkring inflasjonen, kostnadene for reparasjonen av prosjektbilen og den politiske situasjonen i Etiopia, spesielt i Begi Gidami området.

Tar vi alle de vanskelige omstendighetene med i betraktningen, hadde prosjektet et godt første år, hvor de fleste aktivitetene kunne gjennomføres. Ti kvinneambassadører ble opplært og besøker nå de gravide i deres nærmiljø. Helsesenteret i Kondala fikk bygd venterom for gravide kvinner, opplysningsarbeidet ble gjennomført og kvinner med fistelskader ble kjørt til Addis Abeba. Dessverre trenger bilen som ble overhalt i begynnelsen av 2020 en ny, kostbar reparasjon.

Før jeg kom til Asosa, hadde Rev. Workinesh og jeg et møtet med Mihiretu, lederen for Fistula sykehuset i Addis Abeba. Sykehuset støttet tidligere prosjektet ved å betale for hjemreisen for kvinnene etter operasjonen. Vi hadde en god samtale med Mihiretu, og han lovet å komme med  forslag etter et møte med de andre lederne på sykehuset, spesielt med økonomiavdelingen.

Godt samarbeid mellom Rev. Workinesh, regnskapsfører Tamiru og den nye prosjektlederen Alamitu (fra venstre).

Dessverre finnes det fremdeles uroligheter i forskjellige deler av Etiopia, også i vest, som av og til blusser opp igjen med stor styrke. Folk lengter etter fred og forsoning, men dessverre finnes det sterke krefter i samfunnet som jobber imot freden.

I skrivende stund er Alamitu på vei til Addis Abeba med tre kvinner til Fistula sykehuset. På vei til flyplassen ved Asosa ble de vitne til en overfall av en terrorgruppe som åpnet ilden mot det føderale militæret. Heldigvis slapp de unna med skrekken. De bruker fly fra Asosa til hovedstaden som gjør reisen tryggere. Siden prisen på drivstoff har steget drastisk, kan det til og med være slik at denne typen transport ikke er mye dyrere enn å kjøre bil.

Vi ønsker Alamitu kraft og Guds velsignelse for dette viktige arbeidet! Hun er motivert og vil gi sitt beste for at prosjektet skal lykkes.

NMS skriver misjonshistorie - igjen. 6. mai ble den første trykte boken noensinne på Mao Hozo (Ak'mo Wandi) overlevert til prosjektmedarbeiderne: Historien om Den barmhjertige samaritan!

Forsiden til Den barmhjertige samaritan på Mao Hozo (Ak’mo Wandi)

For en stund siden skrev jeg en artikkel med tittelen «Folket som ingen ser». Da fortalte jeg om «Mao-folkene», ulike urfolksgrupper i området rundt Begi og Tongo. «Mao» er blant folkegruppene som NMS ble kalt til å arbeide med i Etiopia for over 50 år siden, men som av en eller annen grunn falt igjennom i det politiske og også i det kirkelige arbeidet. De ble til «folket som ikke blir sett».

Det er ikke lenge siden at Mao-prosjektet, et samarbeid mellom NMS og SIL Etiopia, tok sikte på å studere og kartlegge de seks forskjellige Mao-språkene mer detaljert. Dette var utgangspunktet for Hozo ortografi- og ordbok-arbeidet, som igjen er grunnlaget for de første skrevne tekstene på dette språket.

På denne bakgrunn er det som skjedde fredag ​​6. mai på Ben’s Icon Hotel i Asosa ikke mindre enn en liten sensasjon: Arild Bakke, NMS-leder for Øst-Afrika, kunne overlevere 300 eksemplarer av den aller første boken på Mao Hozo til Olana Lencha, lokal koordinator for Mao-prosjektet i Asosa – og  «forfatteren» av teksten. Og det er ikke hvilken som helst tekst, men gjenfortellingen av en av de vakreste historiene i bibelen på Mao Hozo-språket (Ak’mo Wandi): Lignelsen om Den barmhjertige samaritan – Shoomi Samariya moo biashmora.

«Bloom Workshop» for laging av enkle bøker på «nye språk». Mao Hoyo-gruppen med språkkonsulent Klaus-Christian Küspert, Addis Abeba, februar 2022

Oversettelsen av Den barmhjertige samaritan var et resultat av en «Bloom Workshop» i Addis Abeba i februar i år som jeg hadde gleden av å lede. «Bloom» er et smart SIL-program som gjør det enkelt å lage bøker på «nye språk». Mange maler med tekster og vakre bilder med alt fra barnebøker til de viktigste bibelske historiene kan lastes ned gratis og historiene kan gjenfortelles med enkle ord.

Sammen med Olana og teamet hans er vi selvfølgelig stolte over det vi har oppnådd. For bare en kort stund siden fantes det ikke et skrevet ord på Hozo. Med den lille boken om Den barmhjertige samaritan på trykk og den fremtidige ordboken, er Hozo på vei til å bli «et riktig språk», et språk som rår over det trykte ordet, noe som betyr mye for folket!

Dette skal bare være begynnelsen! Vi er for tiden i ferd med å oversette flere bibelske historier til Mao Hozo-språket og vurderer å inkludere andre språk i prosjektet, for eksempel Seze og Gwama. NMS er opptatt av kultursensitivt misjonsarbeid som tar utgangspunkt i målkulturen. Vi er sikre på at denne tilnærmingen kommer til å bære rike frukter og at Mao folkene en dag vil være en del av det store kristne fellesskapet.

Side 6-7 av Den barmhjertige samaritan på Mao Hozo språket (Ak’mo Wandi)

Tekst: Klaus-Chrisian Küspert; foto: Klaus-Christian Küspert og Aslak Gotehus

Gud ga folk i Afrika mange talenter og kulturer. De er vakre, fargerike og unike. Hvorfor kan ikke disse brukes til å prise Hans navn?

Fem ungdommer fra Kamashi, en fra Addis Abeba og undertegnede fra NMS reiste til Soroti, Uganda i 10 dager i mars 2022. Først dro vi til Jinja for å besøke Ungdom i Oppdrag-basen, hvor det er to etiopiere fra Gambela på disippeltrening (se blogginnlegget  24.3.2022).

LES OGSÅ: Vi er forskjellige, men vi er like velkomne

Dagen etter dro vi til Soroti hvor Soroti bispedømme i «Church of Uganda» åpnet dørene for å ta imot oss. Bispedømmets ungdomsavdeling hjalp oss med organiseringen av oppholdet. Målet med besøket var musikk og kulturutveksling. Vi besøkte 3 menigheter (Damasco, Wera og Owalei) og lærte mye om å bruke morsmålet og tradisjonell musikk i kirken. Dessuten hadde vi litt tid til å se på et historisk sted kalt Kumi.

Ungdommene fra Kamashi var alle Gumuz. De var overrasket over å se hva andre kristne i verden gjør når de lovsynger Gud, og ble imponert over hvordan folk i Soroti priste Gud på sitt eget språk og med sin egen musikk. I Etiopia er musikk tradisjonelt delt inn i religiøs musikk (mezmur) og sekulær musikk (zefen). Unge kristne sliter ofte med å få aksept for kulturell musikk i kirken siden den blir kategorisert som zefen som det ikke er lov til å bruke. Videre er det forbudt å bruke tradisjonelle instrumenter i kirken. Kirker som Mekane Yesus tillater ikke bruk av tradisjonelle Gumuz melodier og instrumenter.