Fremtidsdrømmer, mor Maria og julen

I flere år har NMS støttet unge kvinner til å ta teologisk utdanning - og oppmuntret dem til å bli ledere i sin kirke. Ved et frokostmøte forteller de om sine fremtidsdrømmer, sine hverdagsproblemer og om hva julen betyr for dem.

En strålende formiddag i desember møter Ms Worknesh og jeg fra NMS fem litt nervøse teologistudenter på kontoret til kvinnedepartementet til Mekane Yesus kirken. Damene får stipend av NMS. Vertskapet er Sister Tadelech, lederen for kvinnedepartementet og medarbeiderne hennes, Ms Abebech og Rev. Dr. Bekure. Mekane Yesus kirka har bortimot 5000 prester – bare 87 av dem er kvinner, ingen i ledende posisjon. Grunn nok for NMS og den norske presteforeningen å dele ut noen stipend til kvinner som ønsker å studere teologi – og også har planer om å søke ledende stillinger i kirken. Over en kopp etiopisk kaffe og noen rundstykker ber vi dem å fortelle oss litt om deres fremtidsdrømmer, om spesielle utfordringer og – passende til årstiden – om hva julen betyr for dem.

kvinnelig teologi student fra Aira

Habtame Merga fra Aira

Mitt navn er Rev. Habtame Merga, jeg kommer fra Aira. Jeg har en bachelor in teologi, og nå er jeg mastergrad student i “Organisational Leadership». Jeg vil gjerne bli en av lederne i synoden, kanskje til og med generalsekretær. Jeg er redd for å søke en slik stilling, fordi jeg tviler på at jeg har nok kompetanse, men det er mange som oppmuntrer meg og mener at jeg kunne bli en god leder. Jeg er ordinert prest fra før og når jeg nå snart har master i ledelse, vil jeg være godt egnet til å søke en slik stilling; uten å være ordinert prest er det nesten umulig å bli leder i kirken, men mange prester mangler kompetanse i ledelse.

Lærerne forventer at vi har en PC, spesielt vi master studentene. Vi skal levere oppgaver skrevet på PC og laste ned dokumenter. Hvordan skal vi gjøre det? Vi får aldri råd til å kjøpe oss egen PC.

Julen – det er lys. Julen handler om Jesus Kristus som kom med lys inn i vår verden. Jomfru Maria er også svært viktig for oss kvinner. Lyset kom til Maria, det er et symbol; med Maria ble kvinnene inkludert i frelsen. Gud så Maria, og kvinnene ble renvasket. Vi vil alle dra hjem for å feire julen sammen med familien. Ikke alle kan reise, de har ikke penger for bussen, men jeg er heldig. Jeg kan feire sammen med familien.

Ung kvinnelig teologi student fra Mendi

Rajitu Almadi fra Mendi

Mitt navn er Rev. Rajitu Almadi, jeg er fra Mendi. Jeg er ordinert prest med bare 3-årig utdanning, så nå tar jeg en bachelorgrad i teologi. Synoden har lovet meg at jeg skal overta kvinnearbeidet i et prosti når jeg kommer tilbake. Jeg er veldig usikker på om jeg en gang selv kan bli leder for et prosti. Da måtte jeg først bli foreslått og så valgt. Tiden er vel ikke moden for det?

Julen er fremfor alt en stor og flott feiring i kirka, både om kvelden og på selve juledagen [7. januar]. Det er også tiden for helbredelse. Det er mange syke som blir brakt til kirken og blir helbredet i jula.

Kvinnelig teologi student fra Gimbi

Aster Wakjira fra Gimbi

Mitt navn er Aster Wakjira fra Gimbi. Jeg jobbet lenge som evangelist i synoden, men nå er jeg bachelor student i teologi. Jeg ønsker å bli ordinert prest og så skal jeg jobbe i synodens kvinnedepartement eller overta kvinnearbeidet i et prosti. Jeg like å forkynne, og begynte som lekpredikant allerede som ung jente. Det å forkynne er det jeg liker best, og folk sier at jeg er flink til det.

Vi får 1500 birr i måneden [480 kroner] for mat og alle personlige utgifter. Der er veldig lite. Jeg er diabetiker og trenger medisiner, og vi trenger litt såpe for oss selv og for klesvasken, så da blir det lite igjen for maten.

Julen er fra mørket til lyset. Det er Guds kjærlighet som kommer til menneskene. Det er jo på grunn av Eva at kvinnene ble syndige, hun gjorde noe stygt mot Adam, men dette ble tatt bort fra kvinnene da Gud kom til Maria og hun ble Jesu mor. Slik ble kvinnene forsonet med Gud.

Ung gumuz kvinne

Aberash Tamene fra Agallo

Mitt navn er Aberash Tamene. Jeg er fra Agalo i Blånildalen. Etter 10. klasse fikk jeg muligheten til å gå på «Mekane Yesus Women Insitute and Centre» i ett år for å forbedre kunnskapsnivået mitt, og nå tar jeg «diploma» i teologi [3 årig grunnutdanning]. Når jeg går tilbake til Blånildalen vil jeg gjerne jobbe som evangelist for Gumuz folket. Jeg er også interessert i å bli medarbeider i Gumuz  bibeloversettelsesprosjektet og håper at det prosjektet fortsetter.

Julen gjør meg glad. Det er tiden når menneskene er glade i hverandre, når de tilgir hverandre. De er gode til hverandre på grunn av Guds kjærlighet som kom ned til oss. Jeg kan dessverre ikke reise hjem til familien til Blånildalen pga. mye vold, uro og stengte veier.

Ung kvinnelig teologi student fra Addis

Mercy Isa fra Addis Abeba

Mitt navn er Mercy Isa, jeg er født i Jimma, men nå er jeg i Addis Abeba. Jeg kommer fra en muslimsk familie og het Aisha før. Da jeg ble frelst brøt familien med meg, og det er 8 år siden jeg sist hadde kontakt med foreldre og søsken. Jeg ble tvunget til å forlate Jimma og måtte flytte til Addis for å unngå forfølgelse. Så tok jeg ett år på bibelskole og ble evangelist her. Nå studerer jeg teologi på «diploma» nivå [3 år]. Deretter håper jeg at jeg kan ta bachelor i teologi, men jeg har ingen som støtter meg. Drømmen min er å nå ALLE muslimene på jorda eller i det minste i Etiopia og fortelle dem om Jesus. Det å ha funnet frelse veier mer enn opp for å ha mistet familien min!

Jeg er ikke del av dette prosjektet og har ikke råd til å kunne fullføre det siste året. Jeg trenger litt støtte for å komme meg gjennom neste semesteret, ellers må jeg slutte et halvt år før eksamen.*

Julen er kjærlighet. Jeg elsker julen fordi det er da jeg ble født på nytt. Jeg lever alene og uten kontakt med familien, men akkurat i julen savner jeg ikke familien. Da er det Jesu fødsel som står i sentrum, og hvordan jeg også ble født på nytt. Da er alle som tror på Jesus Kristus min familie, og det er mange gode kristne som tar plassen for min egen mor og blir mine mødre.

Rev. Habtame avslutter med å uttrykke stor takknemlighet til NMS og presteforeningen for denne unike muligheten og for tilliten vi viser til kvinnene. En spesiell hilsen og stor takk til alle kvinnene i presteforeningen i Norge! Hun ville så gjerne en gang møte de kvinnelige norske prestene! Så ønsker hun på vegne av alle studentene en velsignet jul og et god nytt år. Måtte Gud velsigne oss alle.

Foto: Klaus-Christian Küspert

* Vi fant spontant noen penger både til Mercy og til Sara, en annen kvinnelig teologi student som er i den samme situasjonen; nå kan de fortsette studiet frem til eksamen i juni 2019.

Les innlegget →

Klare til kamp!

Hva er fellesnevneren når ni personer fra tre kirker fra tre ulike land møtes en uke i Etiopia i November? De er klare til å kjempe for kvinners plass i sine kirker.

De utvalgte er frivillige og skal bekjempe denne kampen med Bibelen og studiet av Tamars historie fra 2.Samuelsbok som redskap. Vold mot kvinner vil ikke ta slutt dersom kirken fortsatt er preget av en kultur der jenter og kvinner sees ned på. Dette skal de tre representantene fra NMS sine samarbeidskirker på Madagaskar (FLM), i Etiopia (EECMY) og i Kamerun (EELC) gjøre noe med.

Seks av de ni er rekruttert av sine kirker og valgt ut for å gjennomføre ’Tamar Campaign’ i sine kirker i løpet av 2019. I November kom disse  sammen til Etiopia med lederne for den avdelingen i sin kirke hvor Tamar prosjektet er forankret.

Læring med hjerte, hode og kropp
Koordineringsteamet for prosjektet hadde lagt opp en svært intens uke for deltakerne. Her skulle det læres både med kropp, hjerte og hode. Ikke bare skulle deltakerne få innføring i kontekstuell bibelstudie som metode og bli kjent med Tamar. De skulle også se dette i en større sammenheng som handler om å utruste kirkene til å se sitt arbeid i lys av både kvinne og mannsverdener. De skulle øves i å fasilitere workshop og kontekstuell bibelstudie– og få karakter på sin fremføring. Hver dag ble det satt av tid til refleksjon og tilbakemelding.

Endring starter med meg
Refleksjon er et viktig redskap for læring og utgangspunkt for endring, og noe det ble satt av tid til daglig gjennom hele uka. Noe av prosjektets filosofi bygger på at endring alltid starter med oss selv. Dersom vi tror på at vold mot kvinner må bekjempes og ser at dette er et stort problem i våre kirker, og også en del av et helhetlig problem av en kultur der jenter og kvinner er satt på bakerste benk, kan vi begynne å tenke strategier for endring. Men hjertene våre må berøres; av egne og andres historier. Ei av deltakerne uttrykte blant annet hun personlig var berørt av Tamars historie:

Den handler om oss og våre liv. Karakterene i Tamars historie er alle en del av våre kirker og vårt samfunn. Hennes historie er som å beskrive vår egen.

Deling av historier og erfaring fikk derfor en stor plass gjennom uka; både formelt i workshopen men også i grupper og rundt måltider vi delte gjennom uka.

Kontroversielt tema
Deltakerne delte sterke historier fra sine kirker der det blant annet kommer tydelig fram hvordan arbeid med kvinner ofte settes til side i et egen hjørne. Enkelte uttrykte at sine kirker er ’stemmeløse’ i forhold til tema knyttet opp mot vold mot kvinner; at myndigheter i sine land ofte gjør noe, men kirken er stille:

Kirken bryr seg først og fremst om å forkynne evangeliet fra prekestolen, men den vil ikke involvere seg i private anliggender. Oftest er vold knyttet opp mot hemmeligheter innenfor et hus’ fire vegger, og det er ikke en arena kirken vil begi seg utpå.

Dessuten er vold mot jenter og kvinner også relatert til grunnleggende holdninger som er ødeleggende for deres liv som sådan; det påvirker jenter og kvinners muligheter både innenfor og utenfor kirken.

Sterke historier fra Sør Afrika og Kenya
Jacinta Makokha fra Kenya er med i prosjektets koordineringsteam. Hun har lang erfaring med kjønnsbasert vold blant annet gjennom sitt arbeid i ’Change Agents for Peace International (CAPI)’ der hun er styreleder og konsulent i ’gender, peace and development’. Hennes engasjement er spesielt sterkt rundt kirkens profetiske stemme inn i samfunnet og som endringsaktør. Hennes historier fra arbeidet i Kenya og internasjonalt rørte manges hjerter og inspirerte til håp om at endring er mulig når man kjemper sammen. Og kampen er også åndelig og må bekjempes med bønn og faste, noe Jacinta presiserte.

Sithembiso Zwane fra Ujamaa i Sør Afrika

Sammen med Sithembiso Zwanes erfaringer med advocacy arbeid og som aktivist i Sør Afrika og spesielt gjennom arbeidet til Ujamaa Centre for Biblical and Theological Community Development and Research ble deltakerne godt ’rustet til kamp’. Ujamaa Centre jobber med kontekstuell bibelstudie som metode og utviklet Tamar Campaign i sin tid. Å ha med Sithembiso Zwane som nestleder ved senteret var derfor svært verdifullt.

 

 

Nettverk på tvers av land og kirker
En heldagstur til en nydelig krater innsjø, Wenchi, var også en del av ukas program. Å samkjøre gjengen av Tamar Campaign undervisere både internt og mellom de ulike kirkene og landene stod sentralt i ukas program. Koordineringsteamet ønsker å bygge kompetanse ved å dele erfaringer på tvers av land og kirker; ulik bakgrunn og personlige historier – og ikke minst gjennom at de også finner støtte i hverandre. Det er deltakerne som er spesialistene for sine land og kulturer, og vet hvor skoen trykker og hvordan forandring kan trigges gjennom kirkens arbeid. Tanken var at denne uka skulle føre dem nærmere hverandre slik at når de reiser hjem hvert til sitt og begynner arbeidet med å gjennomføre ’Tamar Campaign’ i sine kirker, skal de ha muligheten til å kontakte hverandre for støtte og råd. De skulle også utrustes med nok kunnskap og ’redskap’ for å kunne gjennomføre jobben i sine kirker og land. Koordineringsteamet fungerer som støttespillere for alle sammen og sørger for at alle følges opp og har hva de trenger i dette.

Koordineringsteamet: Penny Plowman (England), Jacinta Makokha (Kenya) og Marit Breen (NMS)

 

Koordineringsteamet er spent på å følge de tre teamene gjennom 2019 og se hvordan de kjemper kampen i sine kirker ved å undervise ’sine egne’ i Tamar Campaign!

 

 

 

 

 

Tekst: Marit Breen
Foto: Elias Chemada

Tamar Campaign’ er et kontekstuelt bibelstudie som engasjerer deltakere til å studere teksten om Tamar fra 2.Samuelsbok (13.1-22). Tamars historie brukes til å analyse vold mot kvinner i egen kontekst og se på hva de kan lære fra teksten og anvende i eget liv; menighet og samfunn. Hovedmålet med bibelstudiet er å få kirkene i tale omkring temaet vold mot kvinner – ”break the silence”. Prosjektet retter seg først og fremst mot kirkeledere og andre sentrale personer i kirkene som kan bidra til å sette problematikken på agendaen.

 

Les innlegget →

Farlig på jobben

De ansatte i Green LiP risikerer mye for å få bilagene til revisor i sikkerhet i høylandet – blant annet en fottur i flere dager på en usikker og ufremkommelig vei.

Det har vært uroligheter i Vestetiopia i flere måneder nå, hovedsakelig på grunn av til dels voldelige sammenstøt mellom ulike etniske grupper (oromo og gumuz). Det er også politiske grunner til urolighetene.

Under slike forhold sier det seg selv at det vanskelig å arbeide. Green LiP prosjektet har i tillegg en spesiell utfordring siden hovedkontoret ligger i Gimbi i høylandet i Oromia og alle prosjektområdene ligger i lavlandet i Benishangul Gumuz. Veien fra Gimbi til Blånildalen har vært stengt i mange uker. Brua på bildet øverst er for eksempel stengt. Ingen gumuz kan reise til høylandet, og ingen oromo til lavlandet. Alle medarbeiderne i Gimbi er oromo, og de aller fleste medarbeiderne i lavlandet er gumuz.

I hele vest holder folk flest lav profil, arbeidsplasser og skoler er stengt til tider, banker, butikker og offentlige kontorer jobber ikke som normalt.

Folk er redde og tør ofte ikke å bevege seg langt bort hjemmefra. Sannsynligheten for at en ny konflikt vil stenge veier og gjøre hjemreisen livsfarlig er ganske stor.

Man skulle tro at ingen prosjektaktiviteter kan gjennomføres under slike forhold, spesielt i et land der ting som pengeoverføringer, bilag til regninger og mange andre ting ikke gjøres digitalt, men i papirform og krever underskrift av både de i prosjektkontorene og de som jobber på hovedkontoret.

Staben i Agalo jobber under svært vanskelige forhold. Leder Nigatu er til venstre i bildet.

Likevel klarer Green LiP å håndtere disse utfordringene meget godt og arbeidet går videre. I prosjektene jobber de med så mange aktiviteter de klarer med midlene de har i lavlandet. Og for å kunne møtes må de være kreative. De valgte hovedstaden i Benishangul Gumuz, Asosa, som en sentral møteplass. Leder for Green LiP, Kenesa Michael, forteller hvordan Yohannes og Nigatu som er prosjektledere henholdsvis for Yaso og Agalo prosjekter kom seg til Asosa:

De gikk til fots langs Blånilen med finansdokumentene og bilagene i flere dager. Noen steder fikk de sitte på med en motorsykkel, men ellers måtte de bære alt på ryggen.

Yohannes og Nigatu kom seg til Asosa helskinnet, og det samme gjorde Zakir fra Mao Komo prosjektområde. Han hadde ikke måttet gå til fots, men han måtte finne en modig bussjåfør som turte å kjøre på en vei der det var fare for angrep og overfall.

Kenesa og regnskapsfører Admasu kom seg til Asosa med prosjektbilen gjennom mange veisperringer og kontroller. Da de endelig var samlet i sikkerhet var gleden selvfølgelig stor. Deretter ble det noen intense dager med planlegging for hvordan de skal klare å gjennomføre aktivitetene som er planlagt for Green LiP. Zakir kunne heldigvis love bedre forhold i Mao Komo området, og noen aktiviteter kan derfor gjennomføres der til situasjonen i Blånildalen er bedre.

Alt dette viser at ansatte er svært engasjerte og at de er oppfinnsomme når det gjelder å løse problemer. Situasjonen er ekstremt utfordrende, ikke bare med hensyn til arbeid, men det er også en stor psykisk belastning for alle som bor i vest. Holdningen til de ansatte i lys av dette er derfor eksemplarisk.

Tekst og foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Les innlegget →

Patriarkatet - ikke lenger vårt samfunns morsmål!

Arbeidet med å styrke kvinners posisjon i Vest Etiopia er mangfoldig. Det skal mange krefter til på ulike felt og fra ulike hold for å skape forandring i en kultur der kvinner er lært opp til å være svært lite synlig, i alle fall utenfor sitt egen hjem. En kvinnelig etiopisk jurist beskriver situasjonen slik: ”patriarkatet er vårt samfunns morsmål. Helt fra vi er små lærer vi å se ned på kvinner”.

Den som har fulgt med i nyhetsbildet vil være kjent med at den etiopiske statsministeren de siste månedene har økt andelen kvinner i Parlamentet, som også har utnevnt landets første kvinnelige president. Mange tunge ministerposter er også gitt til kvinner. Det er spennende tider i Etiopia, og tid for å se ’opp til kvinner’ heller enn ned på dem. Mye tyder på at tiden er moden for å innføre landet et nytt ‘morsmål’, der kvinners stemmer høres og sees opp til. WEWEP befinner seg også i dette landskapet, og gjennom prosjektet ser vi tegn på en brytning over i et annet ’morsmål’ i kirken.

Ulike kvinne og mannsverdener
Ett av de områdene WEWEP satser spesielt på i denne 3 års fasen, handler om å i større grad få forankret ’gender-tenkning’ i synodestrukturen, med Kvinnedepartementene i bresjen. Dette gjøres med tanke på fortsettelse av aktiviteter etter at prosjektet faser ut. Dersom kirkeledelsen får øynene opp for at kvinner og menns verdener ser ulike ut, og dermed krever ulik tilrettelegging og hensyn for å sikre lik deltakelse, vil det være en seier for programmet. Da vil synodene kunne tilrettelegge for at kvinners deltakelse og stemmer blir tatt hensyn til og også verdsatt i kirkene – og i samfunnet for øvrig.

Endrer møtetidspunkt

Prosjektleder Nadhi og leder for kvinnedepartementet i Central Gibe synoden, Shangule, står i bresjen for de strategiske forandringene som skal fremme kvinners deltakelse i synoden

Komiteen som har jobbet med å bedre kvinners deltakelse i ett av programmets synoder (Central Gibe Synoden) har skjønt noe veldig viktig. Dersom miljøet kvinnene skal delta i overhode ikke passer inn i deres liv og hverdag, vil det være vanskelig å delta – og heller ikke attraktivt for kvinnene. Et såpas enkelt grep som å endre møtetiden for eldsterådet fra kveldstid til tidlig ettermiddag kan være avgjørende for om kvinner ser det som mulig å sitte i eldsterådet. Dette, og mer til, har komiteen foreslått for synodeledelsen. Ledelsen har akseptert listen som nå skal videre til synodens høyeste beslutningsråd og siden tas inn i statuttene og gjøres gjeldende for alt arbeid i synoden.

Grep om kvinnelig omskjæring
Et punkt som komiteen spesielt er glad for at blir akseptert av synodeledelsen handler om konsekvensen av utføre eller delta i kvinnelig omskjæring. Mange andre tradisjonelt skadelige praksiser slås ned på i menighetene ved at medlemmer ekskommuniseres. Endelig inkluderes også kvinnelig omskjæring som praksis som kvalifiserer til utestengelse fra nattverdfellesskap og eventuelt andre aktiviteter vedkommende er engasjert i gjennom kirken.

Tid for et annet morsmål

Den nye generasjonen i Etiopia lærer i større grad å jobbe sammen side om side som gutter og jenter

Listen som komiteen har utarbeidet er overhode ikke skrevet på et ’patriarkalsk morsmål’. Det er tydelig at kvinner har vært med å utarbeide den ettersom mange av forslagene handler om hvordan omstendighetene, miljø og kultur må endres for å tiltrekke flere kvinner. Dette er det nettopp kvinner som har kunnskap om og kan si noe om. For eksempel handler et punkt om sikkerhet når kvinner er på reise gjennom jobb. Trygg losji skal prioriteres til kvinner, noe som ikke er en selvfølge når en reiser rundt i Etiopia. Et annet punkt tar for seg harassment. Det finnes en rekke ordtak og uttrykk som fortsatt lever i beste velgående og som overhode ikke oppmuntrer kvinners deltakelse. Nå skal dette også tas tak i.

Det som skjer er nettopp at praksisene i synoden gjøres mer passende for kvinner slik at deres deltakelse kan økes. Synoden gjør sitt arbeid mer ’kjønnssensitivt’ som vi vil si på utviklingsspråket.

 

Arbeidet bærer frukt

WEWEP leder, Jeritu Berhanu, har jobbet med å fremme kvinners posisjon i Vest Etiopia gjennom mange år.

Leder for WEWEP, Jeritu Berhanu, er imponert over at flere av synodene viser slike tegn på forandring. Det viser at strategiene bærer frukt, og viktigst; vi ser at kvinner – sammen med menn – aktivt utfordrer egen kultur og synodeledelse. Uten kvinnene ville vi ikke ha sett slike forslag som vi nå ser i Central Gibe Synoden, sier Jeritu: ”Komiteen i Central Gibe og deres forslag til egen synodeledelse viser at de har skjønt at de grunnleggende problemene med kvinners manglende deltakelse må håndteres. De har klart å identifisere disse og kommet opp med en helt konkrete strategier som vil ha store konsekvenser for kvinners villighet og evne til å delta.”

 

 

Tekst: Marit Breen

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp