I år begynte prosjektet «Truly Fruitful» («Virkelig Fruktbart») som lærer opp prester og evangelister om bruken av Bibelen etter at den har blitt oversatt på morsmål. Først ute var nord-gumuz, språket i Metkel nord for Blå Nilen. Travis Williamson, misjonær og lingvist, skriver en oppløftende rapport.

I prosjektdokumentet til «Truly Fruitful» står det:

For at en bibeloversettelse skal lykkes, skal det mer til enn bare å ha Bibelen i hånden. Når en prest aldri har blitt opplært til å lese og skrive på sitt eget språk, kan det føre til tvil om hans evne til å dele evangeliet med andre på sitt eget språk. Å støtte disse prestene og kirkeledere i egen evne til å lese, skrive, be og forkynne med selvtillit, påvirker hele menigheten og samfunnet!

Travis Williamson skriver:

– På lørdag kom jeg tilbake fra Gilgel Beles i Metekel hvor jeg hadde tilbrakt uken med Mariyam Yohannes [fra SIL Etiopia som driver prosjektet], og hjalp med den første uken i «Truly Fruitful» workshopen med gumuz prester og evangelister. Jeg vil begynne med å si en stor takk på vegne av gumuz menighetene. Jeg har ikke stor tro på organisasjoner som flyr inn, gir en rask teoretisk workshop og så forsvinner igjen. Jeg er glad for å kunne si at «Truly Fruitful» er alt annet enn det. Mariyam gjør en utmerket jobb med å involvere deltakerne, få dem ut av komfortsonen og opp foran forsamlingen med teksten til Skriften i sine hender. Hennes lidenskap for Guds ord er smittsom!

Prester og evangelister fra forskjellige kirker får opplæring i bruken av bibelen på nord-gumuz

– Gumuz-samfunnet, spesielt nord for Nilen, har hatt en svært vanskelig tid med ulike forsøk på å lære seg å lese og skrive på morsmål. Selv om ingen av forsøkene fra ulike kirker, organisasjoner eller staten synes å være en virkelig suksess, er jeg likevel imponert over hvordan hver av disse anstrengelsene har bygget på hverandre. «Truly Fruitful» programmet har gitt meg et glimt av fremtiden. Noen, ikke alle, av de 21 deltakerne var faktisk i stand til å lese Guds Ord nokså flytende på Gumuz, de forstod hva de leste og kunne engasjere seg i diskusjonen om betydningen av teksten. Det var en slik velsignelse å se, og jeg føler meg priviligert for å kunne være del av det. En stor takk til NMS for deres støtte til dette arbeidet og hjerte for Gumuz-folket!

Det å lese på morsmål er ikke nødvendigvis enkelt. Også det må læres!

– Det virker som om Mekane Yesus kirken har trukket seg ut av Gilgel Beles, og at støtten til flinke og velutdannede gumuz-evangelister som Lemmi fases ut. Med den økende spenningen mellom oromo og gumuz er kommunikasjonslinjene mellom gumuz og deres synodledere som sitter et sted i Oromia blitt kuttet. Jeg prøver å se fremover og håper å bygge videre på fundamentet som «Truly Fruitful» legger. I motsetning til de ortodokse og katolske kirkene er de protestantiske kirkene i Gilgel Beles så uorganiserte og svake at de utfører lite evangelisering og kirkeplanting.

I tjenesten sammen med dere,

Travis Williamson

Det er vi som må si takk til ildsjeler som Travis Williamson og Mariyam Yohannes som står på for fullt, og gjør det mulig at gumuz virkelig leser, hører og forstår Guds ord på sitt morsmål. Når det gjelder arbeidet til Mekane Yesus i området er vi sørgelig klar over problemene, og er takknemlige for arbeidet våre katolske og ortodokse søstre og brødre gjør. Vi håper at en snarlig organisering av en «Gumuz synode» i EECMY kan skape noe bedring.

Tekst/oversettelse: Klaus-Christian Küspert; foto: Mariyam Yohannes

I juli var ungdommer fra Norge og Etiopia samlet for sjette gang i Kamashi til «Summer Together», og igjen var det en stor opplevelse for alle sammen. Her forteller de fem norske ungdommene i "Team Etiopia" om hva de forventet av turen, om opplevelsene og det som gjorde størst inntrykk på dem.

Gruppen ble ledet av Henriette Marie Saga som kom for tredje gang til Kamashi; hun er fortsatt forelsket i stedet.

– En av de tingene jeg kommer til å huske best er fra førstehjelpskurset vi hadde for ungdommene. Alle var spente og synes det var veldig morsomt da vi skulle demonstrere hvordan en skulle sjekke at en person var bevisstløs. Vi bommet litt på formuleringen vår da vi spurte vår «bevisstløse» frivillige – «are you alive?» og alle begynte å le da svaret kom «yes». Å ha vært en del av dette har vært en gave. En stor mulighet for meg og en glede. Så mye humor, så mye glede og kjærlighet, så mye frustrasjon, sinne og en del tårer. For en slik tur er ikke bare gøy, det gir oss et nytt syn på urettferdighet. Det gir oss en forståelse på hvor viktig det er, ikke bare for dem, men også for oss å kunne dele det vi har.

Karina Kang Smørdal var student ved Hald Internasjonal Senter i 2015/16, hvor hun møtte to studenter fra Etiopia. Helt siden den tiden har hun hatt et stort ønske om å reise til Etiopia.

– Mine forventninger til turen var å få oppleve en ny og spennende kultur. Jeg hadde aldri vært i et afrikansk land før og har på forhånd hørt en del om den «typiske afrikanske kulturen», om en varm kultur med glade og smilende mennesker.
Det som møtte meg og teamet var nettopp en varm og inkluderende kultur. Folkene vi møtte var interesserte, vennlige og gode lyttere. Det å se eldre menn som gikk og leide i gatene var noe av det som gjorde stort inntrykk på meg. Denne handlingen forteller mye om den etiopiske kulturen. Det sier mye om inkludering, og som «utlending» føler man seg lett velkommen.
I Etiopia var det mange sterke inntrykk. Sammen med den varme kulturen fikk vi se og oppleve de ekstremt enkle forholdene som mange i Etiopia lever under. Å leke med underernærte barn uten sko og hullete klær var både givende og trist.
Vi fikk være med og besøke en kvinneklinikk, og hadde med oss babyklær strikket av folk i Norge. Det å se hvor pengestøtte og klær som blir sendt fra Norge ender opp var svært givende. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk denne muligheten til å se NMS sitt arbeid i levende live, noe som virkelig gir et større innblikk enn bare gjennom bilder. Etiopia må rett og slett bare oppleves!

Hanna Enerhaug  er medisinstudent. Hun forteller:

– Jeg hadde aldri vært i Afrika før, så jeg slet veldig med å vite hva jeg skulle forvente. Jeg var forberedt på å leve med en standard lavere enn den jeg var vant til. I tillegg forventet jeg å bli utfordret i tankegang og i levemåte. Utfordret ble jeg, og standarden var enda lavere enn det jeg hadde sett for meg, men det gjorde opplevelsen desto større.
Hvis jeg skal fortelle om mitt største inntrykk må det være den dagen vi fikk besøke en WEWEP-gruppe [kvinneprogrammet]. Vårt lille team på fem tok plass i en kirke. Litt etter litt kom kvinner fra landsbyen og satt seg ned i benkeradene bak oss. Alderen deres varierte ganske mye, men det lot ikke til å prege dem, det var som om de alle sammen hadde vært venninner hele livet. De smilte og lo, men var likevel ganske stille. Det var akkurat som om de holdt på noen hemmeligheter som bare de innad i gruppen kjente til. Mens de satt bak oss fikk vi høre om prosjektet deres, og hvordan de sammen litt etter litt klarte å skaffe egen inntekt uavhengig av ektemenn og sønner. De var så stolte, så vakre, og jeg tror av hele mitt hjerte at jeg aldri kommer til å glemme de timene vi tilbragte i den kirken. Det var så langt fra min virkelighet, men det ble likevel så nært. Vi fikk høre om prosjektet deres, og hvordan de hadde kommet dit de var. Da vi omsider skulle bevege oss ut og videre på reisen vår, stilte de seg uoppfordret opp i et kor og sang for oss. Stemmene fylte hele rommet. Det var ikke noen fancy inndeling med sopraner, alter eller tenorer. De sang kun unisont, men likevel var det helt ekstraordinært og ulikt noe jeg noen gang har hørt. De sang som om Gud selv sto rett foran dem. Med full hals og totalt hengivne. Jeg er så takknemlig for den opplevelsen jeg fikk i Etiopia, og reiser gjerne tilbake.

Susanne Fernandez Henriksen har også gått på Hald Internasjonal senter:

– Jeg dro på turen med et åpent sinn, og tenkte at ting ikke nødvendigvis ble som det opprinnelig var planlagt. Jeg håpet på at vi skulle møte mange nye og interessante mennesker på veien og at vi forhåpentligvis kunne dra hjem med en bedre forståelse om den etiopiske kulturen og om hva NMS bidrar med i dette unike landet. Det som gjorde mest inntrykk på meg var hvordan man kan samles fra ulike etniske grupper og land og fortsatt kunne forstå hverandre. En dag jeg satt ute på benken med notatboken min, kom det noen nysgjerrige barn vi hadde hilst på før. De synes alt vi gjorde var annerledes og nytt. Selv om vi var nysgjerrige på hverandre, tenkte jeg at det kom til å bli vanskelig å lære mer om dem uten at vi fant noen som kunne oversette. De kunne lite engelsk og jeg kunne bare noen få ord på det lokale språket. Jeg hadde derimot en liten ordliste fra vår tidligere leksjon om Etiopia. Jeg prøvde meg frem med ordene jeg fant og barna syntes det var moro. De spurte meg spørsmål, og ettersom jeg ikke forsto hva de mente prøvde vi å finne nye måter å kommunisere på. Plutselig åpnet vi en samtale mellom oss hvor vi kunne lære mer om hverandre gjennom kroppsbevegelse, miming, lyd og tegning. Det var helt fantastisk å vitne hvordan vi som kom fra forskjellige deler av verden kunne kommunisere uten at vi kunne samme språk. Barna var åpne og villig til å komme på nye ider for å prøve å få meg til å forstå hva de fortalte. Jeg synes disse øyeblikkene var helt fantastiske og jeg vil aldri glemme det.

Daniel Kydland er teologistudent.

– Før eg reiste til Etiopia hadde eg ikkje mykje kjennskap til arbeidet til NMS, men eg visste om at det var ein organisasjon der misjon står sentralt. Før me reiste til Etiopia hadde eg gjort meg opp nokon tankar om kva eg forventa. Eg tenkte at det ville væra mykje sterke inntrykk gjennom relasjonsbygging på tvers av kultur og språk, eg forventa ein god del arbeid og eg forventa å bli inspirert av møte med etiopiere og måten dei lever livet på.
Det som gjorde sterkast inntrykk på meg var å bli kjent med dei som bur i Kamashi, som er der sommerleiren me deltok på fant sted. På tross av at me ikkje forstod kvarandre uten hjelp fra tolk, gjorde relasjonane sterkt inntrykk. Fattigdommen dei lever i opplevdes også nær og det gjorde inntrykk. Turen til Etiopia inspirerte og utfordra meg. Det å reise med Uteam er definitivt noko eg vil oppfordra til.

Tekst og foto: Team Etiopia, redigert av Sonja Küspert

Har du lyst å reise på Uteam? Les mer her.

Meher har vært på disippeltreningsskole i Sør Afrika. Det har forandret hele livet hans. Gjennom praksisarbeid i Malawi opplevde han at «Gud åpnet dørene for dem og hjertene for evangeliet».

For noen dager siden kom Meher og Nyalat tilbake til Etiopia etter et halvt års disippeltrening i Sør Afrika og Malawi (se NMS Etiopia blogg 4.4.2018 og 28.6.2018). Vi vil gjerne gi ordet til Meher som ønsker å takke NMS og sende noen ord til dere i Norge:

Meher besøker NMS Etiopia etter at han har kommet tilbake fra Sør Afrika

Mitt navn er Meher Omot, jeg er 25 år gammel født i en halvt kristen familie i et distrikt som heter Dimma som ligger i sørvestlige delen av Gambela regionen i Etiopia. Jeg aksepterte Jesus som min Herre og frelser da jeg var tenåring. Jeg begynte å tjene Herren i en menighet i Mekane Yesus kirken som korleder, så ungdomsleder og til slutt ble jeg leder for hele menigheten Det var godt å kunne tjene Gud gjennom så mange ulike oppgaver.

Jeg ble overrasket da min synode kalte meg til et intervju for et stipend til Ungdom i Oppdrag sin Disciple Training School i Sør Afrika. Gjennom dette halvåret i Sør Afrika lærte Gud meg mye og viste meg hva han har skapt meg for. Jeg opplevde at Gud hadde sett meg, spesielt da jeg ble utnevnt til å være leder for evangeliseringsteamet som fikk reise til Malawi. Der i Malawi drev vi med dør-til-dør misjon og Gud åpnet dørene for oss og hjertene for evangeliet.

Jeg er veldig inspirert til å dele hva jeg opplevde i Sør Afrika med ungdommer fra forskjellige kirkesamfunn her i Etiopia; det er til ingen nytte når jeg selv kjenner Jesus og kraften som ligger i Hans evangelium når jeg ikke deler dette budskapet med andre. Jeg brenner for å dele evangeliet med mennesker fra alle folkegrupper, spesielt der hvor troen på Jesus Kristus blir undertrykket og det er vanskelig å stå fram som Kristen.

Jeg ønsker at mange ungdommer kan bli sendt på disippeltrening til Sør-Afrika; denne skolen forandrer hele livet ditt; den gjør at du får en mye dypere forståelse for hvem du er og hvilke planer Gud har med ditt liv. Du lærer å lytte til Guds stemme og lærer at forholdet til Gud gjenspeiles i relasjonen til dine medmennesker. Du lærer at forsoning bare er mulig på grunn av Guds kjærlighet. Du begynner å se på de som er annerledes enn deg selv med nye øyne og å respektere deres identitet og talenter.

Som jeg lærte å se på meg selv som en person med verdighet, tror jeg at det betyr mye for alle andre ungdommer å forstå hvor unike hvert eneste menneske er, og at de ikke skal bli motløse ved å sammenligne seg selv med andre. Hver og en er betydningsfull og har fått mange gaver og talenter fra Gud som best kan gis tilbake ved å tjene Gud i kjærlighet.

Discipleship Training School i Sør Afrika hjalp meg mye til å oppdage mitt oppdrag i livet og den har vist med en retning; jeg ønsker å vitne om Gud blant alle mennesker, ikke bare i min kirke. Derfor vil jeg oppmuntre ungdommene til å gå på DTS, for deres egen skyld og for å styrke deres kirkesamfunn. Jeg håper at NMS vil gi denne muligheten til mange flere ungdommer fra mange land.

Så langt budskapet fra Meher. Vi ønsker ham lykke til og Guds velsignelse, og at gløden hans ikke slokner når han møter motgang og rutine. Jeg håper at det ikke er siste gang vi har hørt fra ham!

Klaus-Christian Küspert

Nyalat og Meher har nettopp kommet tilbake fra Ungdom i Oppdrag DTS i Muizenberg ved Cape Town

“Når staten forbyr skriftlig bruk av Mao Hozo til å forkynne Guds ord, så gjør vi det bare muntlig og med andre kulturelle uttrykksmåter“, sier Mariyam Yohannis fra SIL.

Mao folkene som bor utenfor Mao og Komo området har ingen muligheter til å utvikle et alfabet for sine språk. Heldigvis har SIL i samarbeid med NMS i Etiopia utviklet gode metoder for muntlig bibeloversettelse og tar i bruk nye måter å forkynne Guds ord på.

7 unge menn og kvinner fra Mao Hozo folket var i regionhovedstaden Asosa i to uker i sommer. For flere av dem var det første gang de var i en såpass stor by. Det var også første gang de lærte bibelhistoriene om Sakkeus, den barmhjertige Samaritan, Bartimeus og den lamme som ble helbredet i detalj.

De hadde jo hørt historiene, men de hadde aldri mulighet til å jobbe med dem på deres eget morsmål, og fikk en dypere forståelse av meningen,

Noen stikkord på improvisert ortografi, så blir det lydopptak av en av de mest kjente bibelhistoriene.

forteller Mariyam. De jobbet i dybden og oversatte dem så muntlig og gjorde et lydopptak. Dette kan nå lett spres rundt om i landsbyene, for radio, telefoner, MP3 spiller og slikt har mange allerede fått skaffet seg til tross for lite eller ingen strøm eller nettverk.

Den andre uka jobbet de med musikk og kunst.

Hva er lovsang? Hva er kultur og identitet? Hva er egentlig kristen kunst?

Disse og flere problemstillinger jobbet gruppen med. De laget drama, sanger og danser og brukte sine egne tradisjoner.

Kan jeg prise Gud med danser fra min kultur? Det trodde jeg ikke var mulig!

Dramatisering av bibelske historier – noe helt nytt for ungdommene

Dette sier Kadir, en av deltakerne. De jobbet også med annen kunst, som for eksempel hvordan tradisjonell keramikk, bilder og vevkunst kan brukes til ære for Gud. Dette var veldig spesielt for mange, sier Mariyam. Og de var begeistret!

Jeg har skjeldent sett så begeistrede kursdeltakere og jeg er sikker på at Gud har store planer for dette lille folket! Det blir utrolig spennende å høre hva som skjer videre.

Deltakerne ber om forbønn. De vet at det de gjør går imot oppfattelsen til de fleste i samfunnet, spesielt de mer dominante folkegruppene. Men dette gjør dem bare mer bevisste om at ingen skal kunne fortelle dem hvilket språk og hvilken kultur de skal kunne bruke for å prise Gud.

Tekst: Sophie Küspert-Rakotondrainy, foto: Mariyam Yohannis