Ajikune er en høyvokst og veltrent ung mann fra Gambela. Han er fotballtrener – og student i teologi. Den 26. juni fikk han sitt første diplom i teologi som beste student i sitt kull. Hvis alt går etter planen blir han i 2019 ansatt som ungdomsleder for den Anglikanske kirken i Gambela.

Den anglikanske kirken har søkt NMS om et prosjekt innen ungdomsarbeid, og vi vil gjerne vite litt mer om den tiltenkte prosjektlederen.  Ajikune er en god forteller på flytende engelsk og kommer med mange interessante og oppsiktsvekkende uttalelser om sitt fremtidige arbeid som ungdomsprest:

Idrett mot vold og for likestilling

–          Jeg trener to fotballag – ett for gutter og ett for jenter. Her hos oss er det mye vold blant ungdommene, bruk av narkotika og etniske spenninger som ikke sjeldent fører til drap. Men ungdommene liker og drive med idrett. Ved å kombinere idrett med bibelundervisning tror jeg at vi kan gjøre noe mot volden og vise veien til et meningsfullt liv.

Ajikune Ojaga (24), fremtidig ungdomsprest ved den Anglikanse kirka med mange ideer og visjoner

–          Vi ser også at HIV/Aids smitten stiger kontinuerlig i Gambela. Seksualmoralen er generelt lav, det fins prostitusjon hvor mødre selger sine egne døtre. Men så ser vi også forferdelig overtro: Det sies at når en HIV smittet mann ligger med en jomfru, overfører han smitten til henne og blir selv frisk. Andre sier at når de først er smittet, vil de at så mange som mulig skal lide samme skjebnen. Jeg vil fortelle ungdommene hvor galt dette er og mener bestemt at de forandrer oppførselen når de kommer til tro.

–          Idrett kan hjelpe jentene til å komme ut av passiviteten. Våre jenter har veldig lite selvtillit, noe som guttene utnytter. Når jentene gjør det bra i fotball eller volleyball, kommer de til å ha mer tro på seg selv og tørre å si ifra til guttene. Vi må komme bort fra forestillingen om at jentene bør gifte seg når de er 14 år gamle og så få så mange barn som mulig. Det kan bare lykkes når vi klarer å vekke jentenes interesse i utdanning. Hvis jeg blir ungdomsprest vil jeg gjerne organisere engelskkurs kun for jenter. Engelsk er nøkkelen for all høyere utdanning, og det er helt feil at jenter ikke kan lære seg engelsk på lik linje med guttene.

Bruk dine talenter

–          Våre folk er veldig fattige, men gjør lite for å komme seg ut av fattigdommen. Ungdommene bruker ofte fattigdommen som unnskyldning for ikke å gjøre noe. De bare sitter og venter på noe, at noen kommer og hjelper dem, og de påstår at de ikke kan gjøre noe selv – bortsett fra å stjele fra andre. Men de er jo friske og sterke, det er masse ubrukt jord her i Gambela, og nok regn er det også. Jeg vil så gjerne få dem til å bruke de mulighetene de har, vil gjerne at de kommer ut av latskapen og motløsheten. Det er sant at det er mer slitsomt å jobbe enn å sitte og be om hjelp. Men så er det mye mer tilfredsstillende når man kan livnære seg fra sitt eget arbeid.

Ved det siste punktet formulerer Ajikune prinsippene av «Use Your Talents», en holdning som NMS prøver å innføre overalt hvor vi jobber: Bruk det du har, vær oppfinnsom og kreativ, organiser nærmiljøet og tro på dine egne muligheter! Ajikune har aldri hørt om «Use Your Talents», men formulerer akkurat samme tanken. Jeg håper at vi kan hjelpe ham med å realisere noen av sine ideer.

Det er nesten unødvendig å si at Ajikune også er en dyktig musiker som spiller tradisjonell Anwak musikk. Det er ikke utelukket at vi kommer til å høre mer om ham i fremtiden!

Klaus-Christian Küspert

Dette sier Meher Omot Obang. Han og Nyalat Keat Tuach har vært på disippeltrening ved Ungdom i Oppdrag i Sør Afrika de siste 2 ½ månedene og lærte mye om Gud og Bibelen. Den 4. april skrev vi i bloggen vår om disse to ungdommene fra Gambela (Nytt håp for Gambelas ungdomsarbeid) rett før de dro.

Jeg møtte Nyalat og Meher i Sør Afrika etter endt kurs og før de skulle til «outreach» arbeid. Gjennom disippeltrening fikk Nyalat et bedre forhold til både andre og til Gud. Hun fikk større frimodighet til å lovprise Gud og opplevde at dette blir gjort annerledes i disippeltreningsskolen (DTS) i Sør Afrika enn hun er vant med i Gambela. Hun delte rom med tre andre jenter fra andre land og fikk et nært vennskap til dem. Når hun kommer tilbake til Gambela vil hun dele det hun har lært med menigheten sin og vil spesielt konsentrere seg på å få de forskjellige folkegruppene som har store konflikter og har voldelige sammenstøt til å leve fredelig med hverandre. Hun vil gjerne begynne med en utdanning som regnskapsfører.

Muizenberg, hvor disippeltreningsskolen er, ligger nydelig til ved havet. Her i nærheten er kaféen hvor Meher jobbet.

Meher opplevde Sør Afrika som et vakkert land med stort mangfold; eneste land i Afrika med hvite, svarte og fargede innbyggere. Han så at samfunnet er sosialt og omsorgsfullt, men samtidig at det også finnes ødelagte familier, spesielt blant den svarte befolkningen og at utdanningstilbudet er ikke likt for alle. Mens han var på opplæringen ble han bedre kjent med både Gud og seg selv. Gud talte til han, gjorde han fri til å se hvilke holdninger som kan være ødeleggende i sin kultur, og hvilke som er gode å beholde. Han lærte også å vise Gud’s kjærlighet ved å elske andre mennesker uansett hvor de kommer fra. Dessuten syntes han det var fint at det var fokus på å være en Jesu disippel i stedet for å være medlem av en kirke eller et kirkesamfunn uten å ha et personlig forhold til Gud. Meher ble godt kjent med alle i gruppen og likte at de hadde forskjellig bakgrunn og at de kan omgås med respekt. Både Meher og Nyalat likte også godt at de ikke bare gikk på skole, men måtte jobbe litt og bli kjent med mennesker utenfor skolen. Meher jobbet på en kafé og Nyalat som renholdsarbeider.
Når Meher kommer tilbake til Gambela vil han jobbe som frivillig i kirken med en helhetlig tilnærming, vil fortelle om Gud til folk som ikke kjenner Han og vil dele troen sin. Han vil også gi opplæring til andre om problemene i kampen mellom de forskjellige folkegruppene. Første menigheten han vil besøke vil være Nyalats menighet og sammen kan de demonstrere at det går an å ha et godt forhold til tross for at de tilhører forskjellige folkegrupper.
Men det han virkelig brenner for er å få muligheten til å få et nytt 9 måneders kurs ved «School of Biblical Studies» (SBS) helst i Sør Afrika, hvor studentene går gjennom hele Bibelen for å få dypere forståelse for Guds ord.
Det var planlagt at hele gruppen skulle ha outreach i Brasil. Gruppen hadde forberedt seg og Meher komponerte en sang på engelsk som heter «God is love», som en medstudent oversatte til portugisisk. De hadde planlagt å fordele ulike oppgaver i gruppen under oppholdet – Nyalat skulle ta seg av helsearbeid og førstehjelp og Meher skulle være journalist. Dessverre fikk de to studentene fra Gambela ikke visum til Brasil og skal nå til Malawi og litt til Mosambik i stedet, og vi håper de kan bruke ferdighetene sine der på lik måte som de ville gjort i Brasil.
Vi ønsker ungdommene en fruktbar og interessant outreach tid!

Tekst og to bilder: Sonja Küspert, gruppebildet: Wesley Eland

Ved mitt siste besøk i Kamashi stakk jeg innom helsesenteret. Jeg fikk møte både ei mor med sin nyfødte datter og en gravid kvinne som ventet på fødselen.

Agamse holder den nyfødte jenta som har det varmt og godt i det fine teppet som ble strikket i Norge.

Agamse Jeramusa er glad for at fødselen er over og at hun nå kan holde den lilla jenta si i armene sine. Det er femte barnet hennes og hun hadde bestemt seg for at hun vil føde ved helsesenteret. Hun bor 25 km fra Kamashi hvor familien har sine åkrer. Mannen hennes har en jobb i Kamashi og pendler og Agamse kom til Kamashi en måned før fødselen. De første 3 barna fikk hun hjemme, men det fjerde barnet ble født ved en mindre helseinstitusjon nærmere boplassen.

Det var to grunner til hvorfor Agamse kom til Kamashi helsesenteret: statlige helsearbeidere driver med opplysningsarbeid og i tillegg fikk hun også besøk av en av de 40 kvinneambassadørene som ble opplært av prosjektet. Hun føler seg ivaretatt ved helsesenteret og når hun kommer hjem vil hun anbefale andre gravide kvinner å føde ved helsesenteret.

Dawame, i midten, i dialog med meg. Eldste sønnen Yohannes har fulgt mora til helsesenteret.

På venterommet til helsesenteret møtte jeg en kvinne som fremdeles venter på at hennes 6. barn skal bli født. Dawame Bultu bor 15 km unna Kamashi og kom sammen med hennes eldste sønn Yohannes og søsteren sin til Kamashi for to dager siden. Yohannes ble født ved en helseinstitusjon som lå ganske nært til den første landsbyen der familien bodde. Så flyttet de og det var svært vanskelig å komme seg til en helseinstitusjon, så de neste 4 barna ble født hjemme. Siden Dawame har smerter bestemte hun seg å oppsøke helsesenteret for å få hjelp. Hun hadde hørt at det finnes venterom ved helsesenteret og er glad for at hun kan være her inntil fødselen. Etter hennes egen beregning skal barnet snart blir født. Vi ønsker henne lykke til med fødselen!

Tekst og 1 bilde: Sonja Küspert, 2 bilder: Elias Chemada

Chala Olani (28) er vår nyeste kollega i WEWEP staben, og spesielt velkommen som eneste mann - eller ’gutt’ som de vil si her i Etiopia. Han er nemlig ikke gift, og mann blir man først etter ekteskapsinngåelse. Han er ansatt som koordinator for sosialt arbeid på programkontoret og vil jobbe nært med Jeritu som er leder for WEWEP, og ellers ha faglig oppfølging av programmets seks prosjekt ledere.

Chala vokste opp med 4 brødre og 5 søstre i Gelila, en sted som ligger landlig til utenfor Nekemte i Vest Etiopia. Han er med andre ord godt kjent med forholdene som kvinnene vi jobber med i WEWEP lever under. Chala har en bachelor grad i sosialantropologi og gjør seg for tiden ferdig med en master i sosiologi. Han er over gjennomsnittet interessert i sosiale relasjoner og forhold som gjør at vi mennesker har blitt som vi er, og hvordan samfunnet påvirker holdninger og levesett. Dette er noe vi etterspør blant staben i WEWEP, og spesielt verdifullt er det å få inn et mannsperspektiv i arbeidet.

Hva inspirer så en ung mann til å jobbe med å forbedre kvinners posisjon i Vest Etiopia? Chala forteller at han som nyutdannet fikk jobb ved et av kommunens kontorer; avdelingen for barn og kvinner. ’Jeg var eneste mann ved kontoret, og skammet meg over hva jeg så da jeg jobbet der’, sier han. Både begrensede aktiviteter og ressurser til avdelingen bekreftet dette.

Jeg stilte meg stadig spørsmålet hvorfor alle synes å bry seg så lite om dette arbeidet, eller urettferdigheten som rammer kvinner og barn i samfunnet. Det satte i gang et engasjement i meg.

Etter to år ved kommunens avdeling for barn og kvinner ble Chala overført til avdeling for
transport. Men dette var ikke hans hjertesak, så senere da han fikk anledningen til å jobbe med et hiv/aids prosjekt i Nekemte var han igjen på plass. Det er tydelig at erfaringene fra dette arbeidet har gjort Chala mer fritt talende enn mange etiopiske menn når det kommer til tema som seksualitet, vold mot kvinner og kvinners rettigheter. Vi er ikke i tvil om at dette vil komme WEWEP til gode i tiden framover.

Chala ønsker å bruke sin kompetanse og erfaring til å blåse liv i WEWEPs arbeid i bekjempelse mot skadelige praksiser og kvinnelig omskjæring spesielt, men ønsker også å integrere Hiv/Aids som tema i større grad. Han mener dette er et større problem i det etiopiske samfunnet enn mange vil innrømme, og noe som rammer kvinner og unge kvinner spesielt hardt.

Når jeg spør hvordan han synes det er å flytte fra Nekemte, en forholdsvis stor og moderne by, og til Boji, et mer avsidesliggende sted på landsbygda, svarer han med et smil at hvis jeg som kommer fra Norge takler det må også han gjøre det samme. Det er klart det er utfordrende med stadig strømbrudd, dårlig telefon linje, vann forsyning og internett, men Chala er tilpasningsdyktig og har allerede blitt godt kjent med nye kollegaer og naboer og er forventningsfull til arbeidsoppgavene som ligger foran. Han sier Jesus er et forbilde:

Jesus hadde enorm omsorg for alle han jobbet med, og det må også vi ha. Dessuten er urettferdigheten som rammer spesielt barn og kvinner i samfunnet så synlig og graverende at vi ikke kan se en annen vei.

Jeritu ser fram til å jobbe sammen med sin nye medarbeider på Koordineringskontoret i Boji

Tekst og photo: Marit Breen