Dagens situasjon er veldig vanskelig i Etiopia. En krig pågår i den nordlige delen av landet og mange områder er ustabile. I kirken er det likevel noen fryktløse kvinner som går i spissen for å mobilisere lokalsamfunnet mot vold og for en fredelig sameksistens.

Presten Desta Danso jobber for å involvere flere kvinner i fredsarbeid

Presten Desta Danso er leder av kvinnedepartementet i Dara synode. Hun har vært på to workshoper organisert av Mekane Yesus kirkens fredskontor. Her begynte hun å tenke mye på hvor viktig kvinners rolle er for å skape fred i kirken, på skolen, i storsamfunnet og i lokalmiljøet. Derfor startet hun fredsklubber på en skole i Dara synode. Hun involverte prestene i grasrotarbeidet sitt og samlet kvinner i kirken. Disse lokale kvinnene kan ikke stoppe krigen andre steder i Etiopia, men de kan være gode eksempler for andre mennesker i lokalsamfunnet. Konflikter kan bare oppstå i et samfunn dersom mennesker lar seg mobilisere for hat og vold.

Desta har nå mobilisert 7500 kvinner som har lært hvor viktig det er at de er mer aktive i arbeid med fred og forsoning. Disse kvinner har ikke noen formell posisjon i samfunnet  men de kan likevel ha stor innflytelse gjennom kirken, familien og ved å stå sammen som gruppe.

Desta fikk ikke midler til opplæringen av kvinnene fra prosjektet og ikke fra kirken eller synoden heller. Likevel sier hun at prosjektet har vært veldig nyttig for henne, og hun holder motet oppe!

«Discover Your Grammar». Tittelen på workshopen høres ikke særlig spennende ut. Er det noe å oppdage i grammatikken? Faktum er at dette var en av de mest spennende workshopene jeg noensinne har deltatt på!

Olana koordinerer Mao Hozo ordbok-arbeidet og har etter hvert blitt flink til å skrive språket sitt på PCen

SIL, vår partner i Etiopia, var vertskap for en workshop i Addis Abeba fra 25. oktober til 5. november med tittelen «Discover Your Grammar», ‘Oppdag grammatikken din!’ Informanter fra fire minoritetsspråklige grupper med hver sin lingvist deltok. I vårt tilfelle var det kollegene våre fra ordbokarbeidet for Hozo språket (Mao-prosjektet i Vest-Etiopia) som jeg fikk lov til å følge som spesialist, samt grupper av Berta-, Opo- og Mositacha-brukere med deres lingvister.

Workshopen var tydelig strukturert og hadde et ambisiøst mål: på slutten av de to ukene skulle hver gruppe ha skrevet en første grammatikk for sine respektive språk. Det som i utgangspunktet virket utopisk, har faktisk fungert! Hozo-språket (Ak’mo Wandi) har nå en første grammatikk hvor reglene som dette språket fungerer etter, er notert, systematisert og forklart.

«De siste to ukene har vært en ubeskrivelig opplevelse! Nå har vi et språk som virkelig eksisterer, har regler som vi kan vise til alle andre!»

Som del av dagens program forklarte språkbrukerne selv reglene språket deres fungerte etter – her bruken av adjektiver i Hozo (Ak’mo Wandi)

Olana, koordinatoren for ordboksarbeidet, er begeistret og kan ikke tro hva som har skjedd her på bare 2 uker! Så langt har Mao vært «et folk som ikke eksisterer», og større naboer kunne benekte deres eksistens; et folk som snakker et språk som blir hånet som «fuglespråk», bare meningsløse pip. Og nå viser det seg at dette språket er strukturert på en veldig regelmessig måte og har klare regler for hva som er riktig og galt .

Hvis vi nå skriver: Nuu nuu wandi kap’awudi: ‘Vi ærer språket vårt’ på tavlen, så vet vi at det ikke bare er tilfeldige bokstaver, men at det følger et regelverk. Medlemmene av Hozo gruppa, Olana, K’asim, Jafar, Omatta og Ahmed, opplevde daglige «åpenbaringer», hver dag hadde de en grunn til å være like vantro og glad.

«Discover Your Grammar» har ført de unge Hozo-språkaktivistene et stort stritt nærmere drømmen sin: å kunne være stolte på sitt språk og sin kultur. Og for oss andre er dette en viktig byggestein i utviklingen av Hozo-språket (Ak’mo Wandi) med rettskrivning, ordbok og grammatikk – slik at  en fremtidig bibeloversettelse ikke lenger høres ut som ren fantasi!

Tro om vi var stolte siste dagen av workshopen! Hvert medlem av Hozo gruppa fikk et diplom og en kopi av det lille grammatikk-heftet vi laget i løpet av de to ukene

Mulighetene for oversettelse er gode: Vi har svært motiverte og flinke lokale kolleger som etter hvert kan mye om språket sitt, SIL er en profesjonell og pålitelig samarbeidspartner og NMS en organisasjon som mange ganger i sin historie har vist at den er villig til å gå til områder hvor ingen andre går, og som er innstilt på et langt og trofast samarbeid.

Tekst og foto: Klaus-Christian Küspert

Arbeidsledige ungdommer som ikke ser noen fremtid i Etiopia prøver sin lykke som irregulære emigranter (uten papirer), og mange av dem blir utnyttet og misbrukt og kommer traumatisert og tomhendt tilbake. Noen av dem er så heldige at prosjektet "Safe from irregular migration" tar hånd om dem og skaffer dem en ny fremtid.

Ungdommene emigrer ofte til Saudi Arabia, Qatar eller i Emiratene, og ikke bare de selv håper på en lysere fremtid, men også familien og venner som sender dem og samlet inn penger for reisen forventer at de skal tjene mye penger. I stedet for blir mange utnyttet og opplever fysiske, seksuelle og psykiske overgrep fra deres arbeidsgiver eller av menneskehandlere. Dette gjelder spesielt kvinner som er et lettere bytte.

Når de kommer tilbake til Etiopia møter de skuffelsen fra familien og har verken jobb-muligheter eller et nettverk som fanger dem opp. Det er her prosjektet kommer inn. Det gir dem startkapital for å starte en ny virksomhet og reintegrere dem i lokalsamfunnet slik at de kan leve deres liv i verdighet. Hvis nødvendig får de en yrkesfaglig og teknisk opplæring, som for eksempel som frisør.

Hamelmal i sin butikk, sammen med faren sin.

Men prosjektet er ikke bare en «brannslukker» for dem som sårt trenger hjelp, men jobber også preventivt og tar sikte på å redusere irregulær migrasjon ved å skape et levebrød for potensielle migranter, spesielt kvinner, og å skape bevissthet om irregulær migrasjon i samfunnet for øvrig. Religiøse ledere og samfunnsbaserte organisasjoner blir kurset om emnet og disse i sin tur videreformidler dette i de bydelene i Addis Abeba der prosjektet er aktivt. Sårbare ungdommer blir spesielt inkludert for at deres planer og interesse i å migrere irregulært blir utfordret. De gis også mulighet for å melde seg på yrkesfaglig og teknisk opplæringsprogram, og lære om hvordan de kan starte egen business for å tjene penger.

Tizita t.v. liker godt jobben sin og kan mestre livet sitt nå. Med på bildet er Kuleni som leder prosjektet og er en viktig støttespiller for de hjelpetrengende.

Prosjektet støttet i løpet av de siste tre år direkte 9 371 personer, hvorav 4685 var kvinner og 4687 menn.

Hamelmal er en av dem som gjennom prosjektet fikk hjelp til et nytt og verdig liv. Hun har vært fire ganger i Midtøsten-landene som hushjelp. Etter å ha opplevd gjentatte overgrep og ekstremt hardt arbeid, orket hun ikke lenger og kom tomhendt tilbake. Nå eier hun en liten butikk og kan også støtte sin eldre far.

Tizita tok en utdanning som regnskapsfører, men klarte ikke å finne en jobb, så hun emigrerte til Dubai og jobbet der i et privathushold. Men arbeidet var for hardt og overbelastende og arbeidsgiveren slem, så hun orket ikke lenger. Etter fire år kom hun tilbake til Etiopia. Igjen prøvde hun å finne en jobb innen hennes utdanning, men på grunn av høy konkurranse på arbeidsmarkedet lyktes hun ikke. Med hjelp av prosjektet startet hun sin egen butikk.

Ehite i sin lille frisørsalong. Hun er glad for muligheten å jobbe og tjene til livets opphold.

Også Ehite jobbet som hushjelp. Hun var ca. 6 år i Libanon, i Beirut. Drømmen hun og familien hadde kunne ikke oppnås, så hun kom tilbake til Etiopia. I et lite rom driver hun nå en frisørbutikk og klarer å mestre dagliglivet.

                       Tekst: Sonja Küspert, foto: Kuleni Fikiru

«Ungdomsmisjonsleiren» kunne endelig gå av stabelen. Det var planlagt lenge og ofte utsatt. Også nå fikk den en vanskelig start, men ble en stor suksess til slutt. Det var forhåpentligvis ikke siste arrangementet av denne typen.

Nå har alle deltakerne kommet hjem i god behold, noe som ikke er en selvfølge i dagens Etiopia! Ungdomsmisjonsleiren som er en del av det NMS støttete «Mao -prosjektet» var en suksess – til tross for en nokså humpete start.

Ungdommer fra Kamashi, Asosa og Begi sammen med to lærere fra SIL Addis Ababa og ungdommer fra Gambela

I mer enn et år har vi i samarbeid med SIL Etiopia, prøvd å samle unge kristne fra minoritetsgrupper til en ungdomsleir, men det kom alltid noe i veien;  først var det opptøyer, deretter Corona, og så en veritabel borgerkrig. Nå var tiden moden, og 16 unge mennesker fra Kamashi, Asosa, Begi, Tongo, Kondala og Babo Gambel tok turen til Gambela, hvor de møtte unge kristne fra ulike etniske grupper. De møttes på tomta til den anglikanske kirken, og sammen kunne de lære, leke, feire og prise Gud i fire dager, fra 3. til 6. september.

Misjonsleiren var imidlertid nesten over før den startet: Da ungdommene fra Benishangul Gumuz ankom flyplassen i Gambela 2. september, ble de arrestert og måtte tilbringe den første natten i gården til politistasjonen, redde for å bli deportert igjen umiddelbart. Det ble aldri gitt noen begrunnelse for arrestasjonen; men det er sannsynligvis slik at nervene til politiet og militæret i Etiopia for øyeblikket er blankslitte, og man ser en mulig fiende bak hver fremmed person. Den dårlige behandlingen av politiet var en traumatisk opplevelse for de unge menneskene som fra før har mange dårlige erfaringer med statsmakten, men den hadde også en god side. Unge kristne fra Gambela overnattet frivillig med gjestene sine på politistasjonen, og også Mparany fra NMS, som hjalp til med å organisere ungdomsleiren overnattet i «frivillig arrestasjon». Denne praktiske solidariteten betydde mye for de unge menneskene og sveiset gruppen sammen helt fra starten.

Å bygge solidaritet og tillit var et gjennomgående tema for denne ungdomsleiren. Spesielt de unge mao fra området rundt Begi opplever diskriminering og forfølgelse i hverdagen, enten det er på grunn av deres etnisitet, fordi de er kristne eller på grunn av deres sosiale stilling lengst nede på rangstigen. Her opplevde de at det er mulig å bli akseptert i et positivt og åpent fellesskap uansett etnisk bakgrunn, og at hvert språk og hver musikk kan brukes til å prise Gud.

Melkame fra Kamashi begeistrer gjennom sin utstråling og sine engasjerte oppfordringer til å være stolte av sin kultur og bakgrunn.

Vertene, den anglikanske St. Barnabas-menigheten i Gambela, er et godt eksempel. Her sier det seg selv at de lokale språkene brukes i forkynnelsen, og at Gud kan prises ved å synge og danse til de tradisjonelle anywaa-trommene. Også gumuz-gruppen fra Kamashi sendte et viktig signal her. Zegeye, Lozran, Etane og Melkame, to unge menn og to unge kvinner, er rollemodeller vi kan være stolte av. De er gode ledere, og mennene fortalte stolt om sitt arbeid som oversettere av Bibelen til gumuz, mens de unge kvinnene gjorde inntrykke gjennom sin dynamikk og sin frie og praktiske måte å forkynne evangeliet på i tale, sang og dans. Melkame utbrøt entusiastisk til mao’ene:

Hvis dere kan prise Gud på deres eget språk, så gjør det da!

Tørr å slippe deg løs! Her kan du være trygg.

Selv om gudstjeneste, bønn og lovsang tok mye plass, var det et viktig mål med leiren å bygge tillit og selvtillit, knytte vennskap og utvikle lagånd. Dette ble hovedsakelig gjort gjennom lek og kreative gruppeoppgaver. Lek, sport og gruppearbeid ble ledet av Mparany fra NMS og Zenabu fra SIL, som ble veldig godt mottatt og skapte stort engasjement. Det åpnet hjerter og sinn og la grunnlag for varige vennskap på tvers av etniske grenser.

Et annet viktig punkt på programmet var rapportene fra ungdommene som ved hjelp av NMS kunne tilbringe seks måneder ved Ungdom i Oppdrag i Muizenberg i Sør -Afrika. Der kunne de lære å leve i et kristent fellesskap av mennesker med forskjellige uttrykksformer og språk, og de oppdaget at mangfold ikke er en belastning, men en berikelse. For gumuz og anywaa har det etter hvert blitt en selvfølge å synge og be på sine morsmål. Dette gjelder ikke på samme måte for de som snakker komo, gwama, opo, seze eller hozo hvor bruken av morsmålet i det offentlige krever mye mot. Men til slutt torde hozo-gruppen å fremføre en sang på morsmålet ved gudstjenesten på søndag. Et stort og modig skritt!

For Ahmet og Mitiku er det klart: »

Denne leiren har gitt oss så mye inspirasjon og oppmuntring. Det vil vi gjerne fortsette med hjemme i kirkene våre.

Mitiku er første teologi student fra mao hozo folket, støttet av et stipend fra NMS.

Som mao er både Mitiku og Ahmet en liten minoritet i sine menigheter, marginalisert og usynliggjort av flertallet. Under leiren fikk de sammen med de andre ungdommene ny selvtillit. Noen av dem vokste opp som muslimer, konverterte så til kristendommen, men de føler seg ofte isolerte i menigheten på grunn av sin bakgrunn som mao. Men nå håper de at de kan være eksempler og kan inspirere andre hozo, seze eller gwama i området til å stikke innom kirken; og når de ser at det ikke er noen motsetning mellom det å være kristen og mao, og at de forskjellige mao-språkene er gode nok til å prise Gud, hvem vet, kanskje de snart blir flere.

På slutten av disse fire dagene i Gambela var det et ønske fra alle deltakerne: dette burde ikke være den eneste gangen vi møttes! Det vil ikke være lett å bringe unge mennesker fra vidt forskjellige områder sammen i et land på randen av borgerkrig, og det er dyrt, ettersom fly ofte er det eneste alternativet når veiene er usikre eller stengte. Og likevel! En liten dråpe som kan ha stor effekt; det er det verdt å jobbe for!

Shaftu takker NMS og alle so har bidratt til at denne leiren kunne finne sted – på hozo språket!

Deltakerne i leiren sender en hjertelig takk til NMS, som ga penger til arrangementet og som har tro på at det er bryet verdt å jobbe med ungdommene fra disse små gruppene. Vi vil takke Israel og Zenabu fra SIL for kreativ video-trening og morsomme leker, de unge foreleserne fra Universitetet i Gambela, som ikke bare holdt interessante foredrag, men også deltok sosialt, Ajikune og Obang fra den anglikanske kirken for all praktisk organisering og spesielt Meher Omot og Mparany Rakotondrainy som ledet leiren. Uten dere hadde det ikke vært mulig! Men den største takken går til deltakerne som brukte mange lange og farlige dager på veien for å komme seg til Gambela.

Forhåpentligvis møtes de igjen til neste år, og da kanskje på ungdomssenteret i Kamashi!

Tekst: Klaus-Christian Küspert; foto: Mparany Rakotondrainy

Tverrkulturell gudstjeneste i St. Barnabas i Gambela.