Budskapet kommer frem - Markusevangeliet på Opo

I flere år har NMS støttet bibeloversettelsen til Opo, språket til en liten folkegruppe ved grensen til Sør-Sudan. Nå har Markusevangeliet blitt delt ut til menighetene.

Markusevangeliet – den første boka på Opo noensinne

Det er oppløftende å se at et prosjekt bærer så konkrete frukter som bibeloversettelsen til Opo språket. Rett før jul kunne den første boka på Opo noensinne – Markusevangeliet – deles ut til menighetene. Arbeidet blant dette lille folket langt ute på landet i Gambela distriktet ved grensen til Sør Sudan utføres av den Anglikanske Kirken og er et utmerket eksempel for «kulturelt sensitivt misjonsarbeid». Her står det lokale språket og respekten for kultur og verdighet av folket i sentrum. Resultatet er overveldende. Etter bare få år er de fleste Opo blitt kristne.

Her foreller Josh Smolders om den eventyrlige reisen for å dele ut de første bøkene på Opo. Han leder oversettelsesarbeidet og snakker flytende Opo.

–          Høydepunktet for vårt arbeid kom i desember da jeg og biskop Rajan dro ut for å levere det første trykte materialet noensinne på Opo. Med to unge menn fra kirken og tre Opo-damer la vi ut om morgenen fra Gambela på den to timers kjøreturen til Akule, den nærmeste av Opo-landsbyene. Etter å ha kjørt kirkens Landcruiser gjennom mange midje-dype sølepytter og gjørmehull ble veien fullstendig borte. Regnet fra høylandet hadde oversvømmet området og gjort veien til en elv. Vi hadde bare to valg: snu og prøv igjen senere (noe som utvilsomt måtte bety at Opo ikke ville ha en trykt julefortelling i tide) eller fortsette til fots.

–          Vi bestemte oss for å fortsette! De unge mennene dannet en menneskelig taubro gjennom den raskeste delen av vannet, og etter å ha fått bøkene trygt over strippet vi ned og krysset selv.

–          Etter det tok vi den to timers turen til landsbyen og bar bøkene på skuldrene. Pastoren og noen menighetsmedlemmer fra landsbyen møtte oss omtrent halvveis. Da vi gikk i den varme middagssolen, spurte pastoren meg på Opo hvorfor biskopen ville gjøre dette? Hvorfor snudde han ikke eller ble igjen ved bilen? Jeg svarte at biskopen ønsket å vise Opo kjærligheten han hadde for dem.

Josh Smolders leser fra Markusevangeliet på Opo

–          Etter å ha kommet til landsbyen og spist et måltid, tok vi med oss ​​bøkene og gikk inn i den lille kirkehytta. Da pastoren introduserte oss, var det tydelig at vår beslutning om å ta den harde reisen hadde gjort inntrykk på ham. Han fortalte hele menigheten at vi kunne ha snudd men hvordan vi i stedet krysset elva og gikk den lange veien for å vise dem kjærlighet i Kristus. Etter det var det min tur å snakke og lese fra Markusevangeliet på Opo. Effekten av å se en fremmed som ikke bare kunne snakke språket, men lese for dem fra Guds ord, var stort. Gjennom denne første etappen av vårt bibeloversettelsesprosjekt fikk vi se et glimt av verdien av dette arbeidet for hele deres samfunn og språk.

Klaus-Christian Küspert/Josh Smolders

 

 

 

På vei til kirkehytta i Opo landsbyen Akule

 

 

Les innlegget →

Våre kvinner lider, men ingen bryr seg

William (30) er fra Dessie, en by i Nord-Etiopia, og var med på bibelstudiet om Tamar’s historie fra 2.Samuelsbok 13.1-22 i begynnelsen av November. Han forteller at han ble svært berørt, og har nå bestemt seg for å forplikte seg til å dele Tamar’s historie og slik sette søkelys på vold mot kvinner i menigheten han går i.

William forteller at i menigheten hans hadde de en overgrepssak, men den ble bare lagt lokk på. Ingen ville ta tak i det som en kriminell handling.

Jeg får inntrykk av at dette er en pågående sak som berører mange av deltakerne på bibelstudiet i Dessie. Det er tydelig at dypdykket i Tamar’s historie disse to dagene vi har hatt sammen er høyst aktuelt. En av deltakerne sier at voldtekten av Tamar skjedde i Israel for så lenge siden, men at det skjer fortsatt her hos oss i dag, med våre jenter. En annen forklarer at til nå har situasjonen vært slik at kvinner lider og er ofre for ulike typer overgrep, men vi bryr oss ikke. Ingen vier disse problemene oppmerksomhet, derfor har vi nesten ikke vært klar over dem. Nå derimot, er øynene våre åpnet og vi kan ikke velge å ikke gjøre noe.

At kvinner lider og er ofre for overgrep som henlegges, ties eller dekkes over er dessverre ikke enestående blant de historiene som ofte kommer fram gjennom Tamar Campaign prosjektet. I tilfellet i Williams menighet ville ingen ta tak i dette som en kriminell handling. Men etter det han har lært gjennom Tamar-bibelstudiet er han overbevist om at det er galt å dekke over slike overgrep. Han ønsker å gjøre noe nå.

Som ansatt i synoden har William makt til å sette i gang noe. Hans plan er å få på plass en komite som kan fokusere på kjønnsbasert vold, håndtere saker og også møte ofre for vold spesielt for dem som er berørt i menigheten.

Han mener videre at Tamar’s historie kommuniserer et tabubelagt tema utrolig godt i en kirkelig sammenheng. Hennes historie berører og oppleves veldig relevant gjennom måten den jobbes med i bibelstudiet. Den bidrar blant annet til at man får et annet syn på kvinner – ser dem i et annet lys. William forklarer at

Tradisjonelt sett i nord-Etiopia blir kvinner sett på som et objekt uten rettigheter; de får ikke arve eiendommer, de har ingen stemme eller posisjon av betydning i samfunnet og de verdsettes og respekteres lite. Derfor er heller ikke voldtekt sett på som et problem. Dette bibelstudiet har lært oss viktigheten av å bryte tausheten rundt overgrep. Vi må stå opp for kvinnene og være en stemme for de som ikke blir hørt. Disse dagene har gjort oss mer våkne

Personlig har William først og fremst forpliktet seg til å bruke de anledningene han har som frivillig forkynner i menigheten og nettverket gjennom synoden til å dele Tamars historie. Han leder også et økumenisk fellesskap i regionen, og her vil han også formidle tematikken. Dette er et første viktig steg til å ta opp et såpass tabubelagt tema som vold mot kvinner i en region der det ikke ansees verken som kriminelt eller galt.

Kuleni og Melkamu er de to som fasiliterer Tamar bibelstudiet i Etiopia. I 2019 markerte dette bibelstudiet i Dessie det siste av fem i 2019. De er svært fornøyd med gjennomføringen, spesielt fordi denne berørte mange personlig. Det ser ut til å være nøkkelen til forandring mener de to.

 

Les innlegget →

Det er lov å være forskjellig - Nye studenter ved St Frumentius

Det anglikanske teologiske seminaret St Frumentius i Gambela har bare 15 studenter – men hver av dem er spesiell. De tilhører 5 ulike språk og folkegrupper, og de er både gutter og jenter. Nå har det kommet tre nye – støttet av NMS!

Vi sitter under et tre ved det Anglikanske senteret i Gambela og jeg ber de nye studentene om å fortelle:

Ababa (Moses) Nyoch (27) er Opo, en liten folkegruppe på grensen mellom Etiopia og Sør Sudan. Han er den første fra folket sitt som tar teologisk utdanning

–          Jeg heter Ababa Nyoch og er 27 år gammel. Ababa er amharisk og betyr blomst. Jeg fikk dette navnet fordi jeg ble født ved slutten av regntiden når alt er fullt av blomster. Nå kaller jeg meg Moses. Det er mitt kristne navn. Jeg er Opo. Det er en liten folkegruppe som bor i noen få landsbyer flere timers kjøring fra Gambela. Jeg er den første Opo som får teologisk utdannelse. Jeg kom hit for å lære om Guds ord, og for å kunne undervise folket mitt når jeg er ferdig med utdannelsen.

Vi kan føye til at NMS støtter et bibeloversettelsesprosjekt til Opo; Ababa er en ivrig frivillig hjelper for oversetterteamet. Markusevangeliet er allerede trykket i 300 eksemplarer – den første boka på Opo i historien!

 

Nyarierk Thiyang (28) er en av to Nuer kvinner som studerer ved St Frumentius. Hun har tidligere vært i Sør Afrika støttet av et NMS utvekslingsprogram

Nyariek Thiyang (28) kjenner vi fra før; hun er en av de engasjerte etiopiske kristne ungdommene som fikk stipend fra NMS for å delta på disippeltreningsskolen ved UiO-basen i Muizenberg i Sør Afrika. Hun forteller:

–          Da jeg kom hjem fra Sør Afrika ble jeg spurt av menigheten min om jeg hadde lyst til å studere teologi – og det hadde jeg absolutt! Oppholdet i Sør Afrika hadde gitt mersmak til å bli bedre kjent med Guds ord.

På spørsmålet om det ikke er belastende at bispedømmet ikke ordinerer kvinner svarer hun raskt at det er mange muligheter til å tjene kirken på, og at hun bare ønsker å forkynne guds ord, ikke få en spesiell posisjon i kirken. Etter en liten pause føyer hun til:

–          Men når Gambela blir et uavhengig bispedømme vil jeg kjempe for at kvinner kan bli ordinert. De kan bli like gode prester som menn.

Nyamod Kwel (19) fra Nuer folket ønsker å bli misjonær etter fullført utdanning.

Tredje nye student er Nyamod Kwel, en svært beskjeden jente på 19 år. Først ser hun bare ned, men så sier hun med fast stemme:

–          Det var mitt eget ønske å komme hit og ta utdanning i teologi. Når jeg er ferdig vil jeg dra til utlandet og bli misjonær!

Det som er spesielt med Nyariek og Nyamod er at de er de første Nuer jentene som får utdanning i teologi. Nuer folk har ofte en tradisjonell forståelse av kvinnerollen, og det er sjelden at kvinner får muligheten til å få utdanning og jobbe utenfor huset.

Den fjerde som sitter sammen med oss på benken under treet er Simon Anthar (31) som er støttet av et lite NMS stipend. Han går på tredje året og skal bli ferdig til våren. Han er den første og eneste studenten fra Jumjum folket i Abay distriktet i Sudan.

 

Simon Anthar (31) er snart ferdig med utdanningen – som best i kullet! Han er Jumjum fra Sudan;  familien hans har bodd i en flyktningeleir etter de måtte flykte fra borgerkrigen for 8 år siden.

–          Først var det svært vanskelig. Kona mi og de tre barna har levd i flyktningeleiren i Sherkole ved Asosa siden vi måtte flykte fra borgerkrigen i Sudan. Det var for åtte år siden. Nå har jeg vært her i Gambela i 3 år og ser dem bare en gang i året. Det verste var likevel at jeg følte at kravene på skolen var for høye. Jeg kunne ikke så godt engelsk til å begynne med, men læreren mente at vi bare måtte  henge med.

Læreren, Christopher Wilson fra Irland, ler bare når han hører dette; så sier han:

–          Simon er den desidert beste eleven vi har her på Seminaret. Han burde kunne ta seg en «ordentlig» teologisk utdanning, ikke bare et treårig «diploma»-kurs. Han har absolutt kapasitet til å bli en dyktig fagmann på området!

Simon selv er nok mye mer beskjeden; han håper at han kan dra tilbake til flyktningeleiren og lede den Jumjum-språklige menigheten der. Og så håper Simon at han en gang kan bli med på å oversette bibelen til Jumjum. Men hvem vet? Kanskje klarer vi å finne noen penger til å kunne støtte utdanningen hans i noen flere år!  Det er forresten ganske billig å studere ved St Frumentius. Et fullt stipend med skolepenger, mat, hybel på senteret og skolemateriell koster 17.500 kroner – for et helt år.

Tekst: Klaus-Christian Küspert, foto: Mparany Rakotondrainy

Les innlegget →

Det handler om å bli sett

"Jeg sier deg, stå opp, ta båren din og gå hjem!" (Mk 2,11)

Onno – dombo – siazi… «En – to – tre…» Så begynner lovsangen på Hozo, et av de minste av Mao språkene, først litt nølende, så i full styrke. Det er Milki som har andakt i dag, og han taler og ber med stor innlevelse på morsmålet sitt. Men når han tar fram bibelen og begynner å lese, er det på Oromo, et språk som alle skjønner men som ingen har som morsmål.

Vi er i Asosa hvor 10 unge Mao fra Begi området for tredje gang er samlet i to uker for å lære å gjenfortelle bibelhistorier på sitt eget morsmål. Treningssamlingene må gjennomføres i Asosa og ikke der hvor deltakerne bor. Det er trist; regjeringen i delstaten Oromia tillater ikke arbeid med lokale språk, og noen bibeloversettelse er heller ikke i løypa. Men det er lov å gjenfortelle det som står i Bibelen med egne ord.

Til å begynne med er Sabri, ei av bare to jenter, nokså sjenert. Men etter hvert og med god hjelp av gruppa forteller hun flytende om den lamme mannen som tar båren sin og går hjem etter å ha møtt Jesus

Metoden er slik: Isayas, en av lærerne fra SIL, NMS sin partner i Etiopia, forteller historien på Oromo – langsomt og med gjentakelser. I dag er det fra Markus kapittel 2, de første 11 versene: historien hvor den lamme fires ned til Jesus gjennom en luke i taket, og Jesus sender mannen hjem med ordene «Sønn, dine synder er tilgitt.» En fin historie det er enkelt å lage bevegelser til.

Nå er det deltakernes tur. En etter en kommer de fram og gjenforteller historien, noen hviskende og sjenert, andre med innlevelse og sterk røst. Hvis noen leter etter ord, hjelper de andre, og det blir straks livlige diskusjoner om hva som skjer i historien og hvordan det best uttrykkes på Mao Hozo. Det her er utrolig engasjerende, og det er umulig ikke å bli smittet av fortellergleden.

Om ettermiddagen går man mer systematisk til verks, da diskuteres det enkelte ord og fraser av «bibelspråket» og hvordan det kan gjengis på Mao Hozo.

Olana Lencha (25) ble kristen for bare 4 år siden – noe som forandret hele livet hans. Nå bor han i Asosa og utdanner seg til bilmekaniker. Hans største ønske: Bibelen på Mao Hozo!

I en pause snakker Marit Mjølsneset og jeg med Olana Lencha (25). Olana er en av få Mao som har avsluttet 10. klasse; nå tar han utdanning som bilmekaniker i Asosa.  Vi spør ham hva det betyr å være med på denne workshopen, og han er ivrig til å svare:

Folket vårt er glemt og språket vårt holder på med å dø ut, vi tør nesten ikke å bruke det utenfor huset. Denne treningen er en stor sjanse for oss – for å lære å fortelle om Jesus og for å løfte opp hele folket vårt og vise verden at vi er til!

Det store målet for Olana er å ha Bibelen oversatt til Mao Hozo. Han selv kom til troen for bare 4 år siden – med iherdig motstand fra sin muslimske familie. Han forteller at møtet med Jesus har forandret alt og at han har blitt en annen person. Han vil gjerne dele denne opplevelsen med andre. Det må skje på morsmålet og Olana ønsker at Mao folket selv skal ta fatt. Da kan evangeliet utfolde sin fulle frigjørende virkning.

Denne workshopen gir grunn til håp og glede. Håp for at evangeliet skal slå rot blant Mao Hozo folket og hjelpe dem til større verdighet.

Klaus-Christian Küspert

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp