Conflict Awareness Project signert av Mekane Yesus

Det nye Digni-prosjektet som skal handle om kirkers motstandsdyktighet mot konflikter har blitt meget godt mottatt av den etiopiske Mekane Yesus-kirken og signert av begge parter - NMS og Mekane Yesus.

Kirkepresidenten Rev. Yonas Yigezu bekrefter hvor viktig dette prosjektet er for Mekane Yesus

Foran en samlet ledelse av Mekane Yesus kirken hadde jeg forrige onsdag gleden av å presentere dette nye prosjektet. Det ble mottatt med åpne armer av kirkepresidenten Rev. Yonas Yigezu som signerte prosjektdokumentet med en gang sammen med regional leder Klaus-Christian Küspert fra NMS. Kirkepresidenten holdt en liten tale og sa:

«Vi er glad for å kunne samarbeide med NMS om konflikthåndtering. Fred og forsoning står meget sentralt i kirkens oppdrag, og NMS går igjen foran med ny tematikk og nye måter å jobbe på.»

Lederen av Mekane Yesus kirkens fredskontor er tidligere kirkepresident Rev. Dr. Wakseyoum Idosa. Han har vært med på å planlegge dette prosjektet fra starten. Mekane Yesus kirken spiller en spesiell rolle for NMS i arbeidet med konflikthåndtering fordi de allerede jobber aktivt på dette feltet og fordi samarbeidet mellom fredskontoret til EECMY og NMS Etiopia er tett og godt.

Regional direktør Klaus-Christian (t.v.) utveksler den signerte avtalen med kirkepresident Rev. Yonas.
På det øverste bildet i denne artikkelen ser vi de to skrive under, og Rev. Dr. Wakseyoum som er leder for fredskontoret, og undertegnede står bak dem.

Tre av NMS sine partnerkirker har blitt spurt om å være med på dette prosjektet. Bortsett fra Mekane Yesus er det den gassisk lutherske kirke FLM og den kamerunesiske evangeliske lutherske kirke EELC. Mekane Yesus vil være et godt forbilde for de andre kirkene.

Prosjektet skal fokusere på gjensidig utveksling av erfaringer, å bygge kompetanse innen konflikthåndtering og fredsbygging, og å utarbeide en strategi for hver av kirkene for å gjøre dem mer motstandsdyktige mot både interne og eksterne konflikter. Det skal koordineres av et internasjonalt team som består av representanter fra hver av partnerkirkene, NMS og en fagkonsulent. Dette er en ny måte å jobbe på, og det kommer til å bli en spennende og lærerik erfaring, ikke bare for kirkene, men også for NMS.

Det er med ære og takknemlighet at jeg kunne møte kirkeledelsen og se deres engasjement og positive innstilling til denne nye måten å jobbe på, på tvers av land og kirker.

Foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Les innlegget →

"Jeg vil gå med det jeg har"

Tich er fra Zimbabwe og går på Disippeltreningsskole i Sør-Afrika. Takket være samarbeid mellom NMS og Ungdom i Oppdrag i Muizenberg, Cape Town, har han nå fått støtte til å fortsette oppholdet sitt og dra på outreach. Han skriver dette lange og gripende brevet, som er en stor grunn til både å takke og lovprise Gud!

Tichaona Chamboko fra Zimbabwe har opplevd mye motgang i livet, men det er kanskje nettopp derfor han kan se Guds velsignelse

Jeg heter Tichaona “Tich“ Chamboko. Jeg ble født i landsbyen Chibi i Masvingo i Zimbabwe. Mine foreldre ble skilt før jeg ble født, og jeg vokste opp hos bestemoren min fordi min mor ønsket å fortsette skolegangen. Halvparten av familien min var kristne og den andre halvparten hadde tradisjonell religion. Min mor giftet seg senere, men ble skilt igjen etter å ha fått to barn til. Å oppdra alle oss tre var vanskelig for henne, så jeg fortsatte å bo hos bestemoren min som var bonde på landsbygda.

Som barn var jeg ikke kristen fordi familien min ba til forfedrene. Jeg ga livet mitt til Jesus i 1999. Jeg ble døpt i den katolske kirken, men ble etter hvert mer sulten på Den Hellige Ånd og begynte å gå i en Apostolisk trosmisjonskirke.

I 2008 ble den økonomiske situasjonen i Zimbabwe verre. Mange bedrifter gikk konkurs, folk mistet jobbene sine, og det ble økt vold og politisk misnøye. Det eneste som gikk oppover var kirkesektoren. Folk begynte å danne flere kirker, og de var mer opptatt av profeti om velstand og antall konverterte enn kallet til Jesus Kristus. I de tre årene jeg jobbet i kirken så jeg mer kirkepolitikk og kjærlighet til penger enn kjærlighet til Kristus.

I 2012 tok jeg avstand fra dette og fikk et kall til misjon. Jeg fortsatte likevel å løpe fra Gud fordi jeg visste at familien min ikke ville kunne støtte meg finansielt som misjonær. Da jeg mistet jobben min i en matbutikk i 2016, ble mitt hjerte fylt av bitterhet og jeg trakk meg ut av kirken. Jeg tenkte mange ganger på å begå selvmord fordi alle disse tingene var så vanskelige for meg.

Men det var da Jesus kom til meg gjennom en venn som hadde gjort Disippeltreningsskole med Ungdom i Oppdrag/Youth With a Mission (YWAM). Jeg følte at dette var min tid å fullt og helt gi meg selv til Jesus fordi jeg ville lære om Guds kjærlighet og godhet. Jeg solgte alt jeg hadde og sparte i tillegg 550 rand (ca. 330 kr). Likevel var det ikke var nok til å betale hele skoleavgiften for YWAM i Muizenberg. Jeg sa til meg selv at jeg ville gå med det jeg hadde. Gud var så trofast og god, og skolen tok imot meg selv om jeg ikke hadde nok på kontoen.

Tich sammen med barna i barnehagen i East London i Sør-Afrika

Helt siden jeg startet opplæringen, har Gud bygget meg opp igjen, og jeg har fått en lidenskap til å forkynne for alle folkeslag. Gud har gitt meg en mulighet til å dele ordet og gjøre tjeneste. For eksempel reiste vi til East London, en sørafrikansk by langs kysten av det Indiske Hav. Her samarbeidet vi med en av de lokale kirkene, og vi gjorde evangelisering i et township kalt Orange Groove. Den Hellige Ånd førte gruppen min til et av husene og full av den Hellige Ånd snakket jeg med dem på det lokale språket Xhosa. Jeg hadde aldri snakket det før, og etterpå kunne jeg ikke huske hva jeg hadde sagt. Jeg delte troen på Jesus med dem og inviterte dem til å delta i kveldsgudstjenesten den dagen.

Vi jobbet også med en organisasjon som hjelper uteliggere, og vi ba sammen. Senere hjalp vi med å dele ut mat og såpe til de hjemløse og i en barnehage. Det var et hjerteskjærende øyeblikk å se mennesker som hadde det så vondt, og se at de er fanget i narkotika og alkohol. Vi så virkelig hvordan Gud jobbet gjennom oss.

“Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.“ Galatene 2:20

Tekst og foto: Tichaona Chamboko; oversettelse: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Les innlegget →

Tamar Campaign teamet i Etiopia er i gang!

Tamar er ingen hvem som helst fra Samuels kongesaga i Det Gamle Testamentet. Man kan kanskje si at hennes historie representerer både krise og styrke i Guds hus – i den salvede Kong Davids hus. Tamars historie er både til inspirasjon og advarsel til våre Guds hus i dag – og i Etiopia begynner kirkens ledere å se dette tydeligere gjennom bibelstudiet av Tamars historie fra 2. Samuelsbok 13.1-22.

Burde det være krise i Kongens hus når en voldtekt finner sted slik historien formidler – en voldtekt der Tamar’s halvbror Amnon er forbryteren? Sammenlignet med Tamar, hvilke konsekvenser får voldtekten for forbryteren i historien? Og hva sier dette om Davids hus;  hvilke holdninger man har i forhold til slike overgrep; for hvilken posisjon unge jenter som Tamar har i sitt samfunn og sitt hushold? Og sist men ikke minst; hva kan vi lære av denne historien og ta med oss i våre ’Guds hus’ og sammenhenger i dag?

 

Melkamu og Kuleni er Mekane Yesus sine utvalgte Tamar Campaign undervisere. De skal gjennomføre fem slike Tamar Campaign bibelstudier blant kirkeledere gjennom året.

Dette er noen av de spørsmålene som ble diskutert og samtalt om iløpet av de to dagene med bibelstudiet av Tamars historie i Etiopia. Før påske var ca 30 kirkeledere samlet fra tre av Mekane Yesus kirkens synoder for å være med på Tamar Campaign; bibelstudiet som skal få dem i tale rundt tematikken kjønnsbasert vold. Tematikken er noe tabubasert, spesielt i kirken, og krever litt tid for å få deltakerne i gang. Melkamu og Kuleni er Mekane Yesus kirkens utvalgte ’Tamar Campaign undervisere’ og de gjør en imponerende jobb med å skape et godt miljø for åpenhet og samtale gjennom dagene, og losjer deltakerne gjennom studiet på en glimrende måte.

 

 

 

Feministisk agenda?
Gjennom gruppearbeid, presentasjoner, dialog og diskusjon åpnes etter hvert et rom for å dele flere og flere historier. Bønn og sang er også en naturlig del av opplegget som hele veien henvender seg til bibelteksten, samt analysen deltakerne selv har gjort av sin egen kontekst med tanke på hva som hindrer og fremmer kvinners deltakelse og posisjon i deres sammenheng, kultur og tradisjon. Dermed blir det vanskelig å påstå at dette opplegget har en feministisk vestlig agenda som ’kommer utenfra’ eller ’ikke angår oss’.

Gruppearbeid

Alle deltakerne på Tamar Campaign fra tre av Mekane Yesus’ synoder samlet for to dagers bibelstudie

 

 

 

 

 

 

Sterkt om ei ung jentes styrke
Historien til Tamar formidler noe sterkt om ei ung jentes styrke. Til å være ei ung Israelsk jente på Kong Davids tid er Tamar svært modig, velinformert om sitt lands lover og regler; egen kultur og etikette; samt hun er ikke redd for å si nei eller stå opp for seg selv for å redde sin egen – og halvbrorens ære. Likevel blir hun ikke hørt, og har ingen forutsetning for å beskytte seg mot voldtekten som så finner sted. Hun befinner seg i en meget sårbar posisjon som blant annet hennes egen kultur og tradisjon bidrar til å sette henne i.  Til tross for dette fortsetter hun å stå opp for seg selv i det offentlige etter at hun kastes ut av brorens hus. Hun demonstrerer med hele seg hvilket overgrep som har funnet sted og hvilken tragedie dette er for hennes liv. Tamar står opp for urettferdigheten som rammer henne – med alle de konsekvensene dette får for livet sitt.

Maheder

Tamar: Inspirasjon til framtidens unge ledere
Sårbarheten til Tamar er noe Maheder (23) kjenner igjen i sin egen kirke. Hun forteller at de også har flere som Tamar blant seg i kirken. Til eksempel nevner hun hvordan mange unge jenter blir satt i vanskelige og utsatte situasjoner under forventning om at de skal respektere og kanskje også ’tjene’ mannlige evangelister på forskjellige måter. Her er det mye å ta tak i mener Maheder, som er blant de yngste deltakerne på Tamar Campaign. Hun går på en av synodenes bibelskoler og er forbløffende uredd for å tale sant om mye av det hun ser at skjer i sin egen kirke i forhold til urettferdig behandling og overgrep av unge jenter. Jeg tenker; her har vi framtidens kvinnelige ledere og forbilder. Kanskje er hun også inspirert av Tamar og kan ta med noe av hennes mot videre på sin vei som bibelskoleelev på en ellers så mannsdominert utdanningsinstitusjon; hun er uredd, tør å bruke sin stemme; er utdannet og velinformert om hva som skjer rundt henne og en endringsaktør som kirken og samfunnet trenger.

Les innlegget →

Hjelp fra naboene!

Da angriperne kom, fikk kvinneambassadøren Dinsiri Banti og familien hennes hjelp fra naboene. De gjemte dem i over en uke i husene sine, senere i skogen. Det til tross for at de tilhører ulike folkegrupper som er i konflikt med hverandre.

Konflikten mellom folkegruppene oromo og gumuz er gammel. Gjennom århundrer har gumuz-folket blitt utnyttet og diskriminert av høylandsfolk som flyttet til lavlandet, hjemlandet til gumuz, på let etter god jord for landbruket. Kampen om jord og andre ressurser skapte konflikter. Under den siste regjeringen var det på en måte lokk på disse konfliktene, men de ble ikke løst. Med den nye statsministeren som har åpnet for mer demokrati og frihet, har konflikten blusset opp igjen. Noen personer fra begge folkegruppene ble voldelige og det skjedde drap på begge sider. Dessverre er informasjonen av og til ensidig alt etter hvem man snakker med, og nyhetene forteller bare om drepte på den ene siden. Det er mye fokus på lidelsene som påføres høylandsfolk, men ikke om gamle sår blant gumuz som aldri har fått lov til å leges.

Ikke alle lar seg smitte av denne voldsspiralen! Mange vil helst ha fred og er ikke enige med opprørsmakerne. Det finnes gode eksempler av hjelp og støtte på tvers av folkegruppene, som i tilfellet av Dinsiri og familien hennes.

Bildet viser kvinneambassadøren Dinsiri Banti

Dinsiri fikk opplæring som kvinneambassadør i 2017 og har besøkt mange gravide kvinner i nabolaget

Dinsiri er oromo og fikk opplæring gjennom Safe Motherhood-prosjektet. Hun er en av de 40 kvinneambassadørene som besøker gravide for å overbevise dem om at det er best å føde ved en helsestasjon. Da militante gumuz kom for å angripe henne og familien hennes, var det nettopp gumuz-naboene som hjalp dem. De beskyttet og gjemte dem i husene sine i en uke. I opprøret ble mange hus til innflyttede høylandsfolk brent ned, også huset til Dinsiri. Da den militante gruppen hørte at det fremdeles fantes høylandsfolk gjemt av sine gumuz-naboer, ble det strid og uenighet i gruppen. Dinsiri og familien måtte rømme til skogen, hvor de fikk mat fra naboene sine. Men med små barn og gamle folk var det vanskelig å leve i skogen over lengre tid, så de bestemte seg til å dra tilbake til høylandet. Det var for farlig å gjøre det om dagen, så de måtte dra om natten og lever nå trygt i høylandet.

Konflikten har også medført at det over en lengre periode var umulig å reise fra høylandet til lavlandet – eller omvendt. Begge folkegruppene kunne risikere å bli angrepet. Den offentlige busstransporten ble innstilt. Sakte har situasjonen blitt litt bedre, busstransporten har delvis startet, men fremdeles kvier folk seg for å reise.

Be gjerne for fred og forsoning mellom folkegruppene og at de igjen kan leve fredelig side om side!

Foto: Klaus-Christian Küspert og Desalegn Asefa

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp