Begi Gidami-synoden er en av de minste i Mekane Yesus-kirken, men har mange høyt kvalifiserte teologer, takket være NMS sitt stipendprogram. Nå er det enda en: Rev. Elias fra Guma Gara Arba-området, langt ute på landet!

Reverend Elias Shifferaw kommer fra en liten avsides landsby langt utenfor Begi, tidligere bebodd av mao-folket, områdets opprinnelige befolkning. Nå er flesteparten av folk rundt Begi oromo. Elias har i mange år tjent Mekane Yesus-kirken, først som evangelist, så som prest og i en periode i en lederposisjon ved synodesenteret i Begi. Det var i sin funksjon som leder for evangeliseringsarbeidet at vi i NMS hadde et godt samarbeid med Rev. Elias, spesielt ifm. evangelisering av den sterkt marginaliserte mao-befolkningen.

Rev. Elias Shifferaw etter tildelingen av Bachelor graden i teologi

Rev. Elias følte imidlertid bestandig at han manglet en solid teologisk utdanning. Han kunne bare gå til 10. klasse der han bodde, og deretter gikk han på bibelskole og tok så en 2-årig teologisk utdannelse – laveste grad man kan ha for å bli ordinert prest. Da NMS fikk spørsmål fra synoden om vi kunne støtte Rev. Elias slik at han kunne bli en «riktig teolog», var det derfor enkelt å si ja!

Lørdag, 15. juni var den store dagen: Rev Elias feiret uteksamineringen sin som bachelor i teologi, etter 3 års videreutdanning ved Mekane Yesus seminaret i Addis Abeba. Ikke nok med det – synoderådet i Begi utnevnte han umiddelbart til synodens «director for mission and theology». Vi er veldig glad for det – på Rev. Elias sine vegne, men også fordi vi vet at han har forståelse for nødvendigheten for et kulturelt sensitivt misjonsarbeid for minoritetsgruppene, hvor språkarbeidet spiller en viktig rolle. Han er oromo selv, men vokste opp i et område hvor mao-urfolket i dag er en diskriminert minoritet og hvor situasjonen kan sammenlignes med det norsk-samiske forholdet i deler av Nord-Norge for kanskje hundre år siden.

I svart og gult: Unge menn som har fått Batchelor graden i musikk og media

Sammen med Rev. Elias var 162 nyutdannede teologer samlet i aulaen til seminaret denne lørdagsformiddagen, 17 av dem med mastergrad, resten med bachelor eller «diplom», første trinnet i presteutdannelsen i Etiopia. I tillegg var det 14 unge og sprudlende glade musikere med en fersk BA fra Mekane Yesus School of Music and Media. Det at det var noen veldig få kvinner blant de nye teologene kan tolkes på to ulike måter. Vi kan på den ene siden være glad for at det er kvinnelige teologer i det hele tatt – ingen selvfølge i Etiopia – eller vi kan se det som et tegn på at det er langt igjen til «gender balance» (kjønnsbalanse) i Mekane Yesus.

Begi Gidami-synoden lengst vest i Etiopia hvor de første NMS-misjonærene tidlig på 70-tallet startet misjonsarbeidet i Etiopia, får denne dagen enda en velutdannet teolog. Synoden har nå 3 teologer med mastergrad, med Rev. Worknesh, en av de første kvinnene med denne graden, en annen som holder på med å ta Mastergrad ved seminaret og flere som Elias med bachelor i teologi. Dermed har Begi Gidami sannsynligvis den best kvalifiserte staben i Etiopia – i hvert fall i forhold til synodens størrelse. Og i all ubeskjedenhet: Det er NMS som har støttet utdanningen av de fleste av disse unge prestene.

Foto: Klaus-Christian Küspert

Bare noen dager etter den store feiringen av slutten på Ramadan, 7.-11. juni, hadde jeg og min kollega Hambisa Ayana et illustrasjonsverksted for Mao Komo-prosjektet på det regionale utdanningskontoret i Asosa .

Kvalitetsbøker med gode illustrasjoner er et hovedfokus i prosjektet. Generelt fins det få bøker, og å finne folk som kan tegne blant lokalbefolkningen er ofte helt umulig. Kunst og estetikk blir ikke verdsatt av foreldre eller undervist av lærere. De fleste barn eller voksne har aldri tegnet eller malt på papir.

Galwak (komo) må tegne en løve som «straff» for at han kom for seint til ettermiddagsøkten. Det gjorde han gjerne!

Tretten deltakere kom til workshopen fra seks ulike etniske grupper: berta, gumuz, gwama, komo, shinasha og mao. I løpet av fem dager lærte vi noen grunnleggende ferdigheter i tegning og hvordan man illustrerer en enkel historie.

Som en slags test den første dagen, fortalte Hambisa, som selv er gumuz, en historie om to fugler og en frosk. Deltakerne prøvde å lage tegninger til historien, men for noen var det veldig vanskelig, og ikke alle var på samme nivå. Samme dag lærte vi å håndtere blyanten og hvordan vi tegnet en veldig enkel figur. Etter fem dager kunne alle deltakerne tegne mye bedre.

Etter hvert lærte vi å tegne mennesker med ulike kroppsholdninger, noe de syntes var veldig interessant. De fleste deltakerne visste ikke hvordan man deler opp en kropp og ansikt proporsjonalt. Etter mange øvelser begynte de å tegne ganske godt på egen hånd, uten å kopiere fra en mal. Hver dag hadde vi også praktiske øvelser der vi illustrerte korte historier som deltakerne fortalte etter tur.

Abdalla er konsentrert om å gjøre tegneøvelser

Deltagerne var veldig motiverte og glade for å få være med på verkstedet.

Nasir Dergu, som er komo, sa:

– Jeg takker prosjektet for kurset fordi det er en stor mulighet for oss og for meg å lære slike ferdigheter

Asmamaw Mosissa, shinasha:

– Det var en flott workshop for meg. Da jeg var barn, hadde jeg en drøm om å lære å tegne, men det var ingen muligheter for det i regionen. Derfor er jeg heldig å ha fått denne sjansen til å lære å tegne.

Et av Mawiyas første bilder som illustrasjon til en historie. Her er det mye bra, og litt å rette opp i.

Galwak Banti, komo:

Jeg jobber med språk og utdanning, og vi produserer ulike skolebøker, men det er alltid en utfordring å finne gode illustratører. Så jeg har faktisk måttet illustrere en del før, uten å kunne tegne bra. Denne workshopen har gitt meg motivasjon til å gjøre mer og jeg lærte hvordan jeg kan unngå vanlige feil når jeg tegner. Jeg kommer til å øve mye!

Mawiya har allerede illustrert en del før, og var en av de mer erfarne tegnerne i workshopen

Mawiya Jafar, gwama:

Som morsmålslærer i gwama gir dette meg mot til å produsere mer på mitt språk og gi meg muligheten til å gjøre mer for barna våre. Vi har ekstremt få bøker på vårt språk, spesielt med gode illustrasjoner. Etter denne workshopen vil jeg gjerne ta flere kurs fordi ferdighetene våre fortsatt ikke er gode nok.

Zakir Shanko, mao fra Bambasi:

I vårt samfunn blir vi ikke oppfordret til å drive med kunst og tegne illustrasjoner. Men vi har en vakker kultur og et fint landskap som vi kan male! Jeg liker veldig godt å tegne, men jeg fikk ikke mulighet til å gjøre det som barn. Nå er jeg så glad og føler meg privilegert over å være en del av dette verkstedet. Fra nå skal jeg tegne og tegne og tegne. Jeg vil produsere flere historier og lage gode illustrasjoner for samfunnet vårt. Takk for prosjektet!

Foto: Mparany Rakotondrainy

Prester og evangelister i Etiopia må stadig krysse grenser – språkgrenser, kulturelle grenser, grenser mellom religionene.

Prosjektet «Cross Cultural Training» ved MY-LINC (Mekane Yesus Language and Intercultural Centre) hjelper dem til å mestre disse grensekryssingene på en god og sensitiv måte.

Vi sitter i bilen på vei hjem etter et tre dagers kurs i Cross Cultural Training (CCT) i Hosanna. Med oss har vi fem deltakere som vil sitte på et stykke, og praten går høyt om hva de har lært. Deres hverdag består i å være misjonærer i et land hvor det er over 83 ulike folkegrupper, og flere av de som er med i bilen krysser språklige og kulturelle grenser i sitt daglige arbeid, men har ikke selv bevisst lært seg et annet språk. I stedet har de brukt sitt eget språk, og folket de er misjonærer blant har endt opp med å lære deres språk i stedet!

Livlig diskusjon blant deltakerne ved Cross Cultural Training i Hosanna

– Ofte når vi reiser rundt som misjonærer har vi ubevisst bedt mennesker om å bli som oss. Vi bruker vårt eget språk, og etterhvert har vi små grupper av mennesker som snakker vårt språk, synger våre sanger, kler seg som oss og oppfører seg som oss. Nå forstår jeg at det handler om å respektere andre nok til å lære meg deres hjertespråk, til å bli som et barn igjen, selv om det er en smertefull prosess, og så la dem høre om Kristus på sitt eget språk. Først da kan vi være sikre på at de virkelig forstår hva det er de sier ja til, sier en som selv kommer fra muslimsk bakgrunn.

Hans kvinnelige kollega henger seg på:

– Dette kurset er akkurat hva vi trenger i Etiopia i dag, hvor det er så mye uro og splittelse blant etniske grupper, så mye hat og så mange ting som drar oss i feil retning.

– Nå skjønner jeg at jeg burde lært det lokale språket for lenge siden! Jeg har brukt tolk, men det er som å bruke krykke heller enn å lære å gå selv, sier en annen.

MY-LINC er Mekane Yesus kirkens språk og interkulturelle senter og har til nå hatt CCT-kurs i ca halvparten av synodene til Mekane Yesus kirken, og rundt 700 lokal misjonærer er utrustet til nå. NMS har støttet dette arbeidet med prosjektmidler i de siste par årene.

Uttalelser som disse bekrefter at det er et enormt behov for å sette språklæring og kulturell sensitivitet på dagsordenen. Uansett hvor vi har vært, fra Mekele i nord, til Gisma i sør, fra Dire Dawa i øst til Begi Gidami i vest, merker vi at holdningene endres i positiv retning, og at viljen til å lære seg det lokale språket er tent. Vi jobber derfor for tiden fra MY-LINCs side med å finne en bærekraftig modell og måter de lokale misjonærene som er seriøse i sine språklæringsambisjoner kan tilegne seg det lokale språket på.

Kort med bokstaver, memoryspill med bilde og skrift, «flash cards» med hyppig brukte ord, store terninger i papp. Dette var noe av materiellet vi laget på gwama og komo-språkene.

Landsby-bibliotekar Amba lager et memory-spill på gwama språket

Skole på landsbygda i Afrika – vi har et bilde i hodet når vi hører dette: Støvete, mørke klasserom, en kladdebok her og der, ellers ikke materiell, og en lærer som står ved tavla. Dessverre er dette ikke en klisjé, men realiteten for gwama og komo-elever. Etter en workshop der vi produserte skolemateriell sammen med lærere og landsbybibliotekarer har de i det minste litt mer hjelpemidler i klasserommet.

Anne-Christie Hellenthal fra SIL* og undertegnede hadde med oss kilovis med papir, papp, tape, lim og tusjer fra Addis Ababa til regionhovedstaden Asosa der vi møtte 10 unge lærere og «bibliotekarer».

Vi lærer ikke bare med hodet. Vi lærer med hodet, hjertet, hendene og hele kroppen,

forklarte Anne-Christie den første dagen.

Dette ble en gjennomgående rød tråd hele uka. Vi satte deltakerne på workshopen fort i gang med å klippe og lime, og allerede før lunsj første dagen hadde vi ett sett med plastkort med alle bokstavene på begge språkene. Siden vi ikke hadde tilgang til en lamineringsmaskin brukte vi vanlig transparent tape til å gjøre pappkortene litt mer holdbare.

Deltakerne sorterer alfabetkort

Med alfabetkortene kunne vi gjøre mange ulike ting, som for eksempel å sortere dem alfabetisk, finne tilhørende store og små bokstaver, stave ord, og spille et spill der du må finne den riktige første lyden i et ord som læreren sier, osv.

Deltakerrne var så entusiastiske at vi allerede på ettermiddagen begynte å lage store terninger av gamle pappesker. Hvis man har en terning i klasserommet er det nesten uendelig hvor mange leker man kan leke og mattespill man kan spille. Dette skjønte deltakerne også veldig fort, selv om de fra før aldri hadde sett en terning i hele sitt liv. Det ble mye latter da vi lekte en lek der det var om å gjøre å komme nærmest tallet 13 ved å trille så ofte som man vil.

Mao Komo-prosjektet har allerede utstyrt fire landsbyer med et landsbybibliotek og en bibliotekar som tar vare på bøkene som har blitt produsert i prosjektet. Hver måned skriver de rapporter om hva de gjør med barna som kommer for å lese, og hvilke aktiviteter de gjør med dem. Materiellet som vi produserte i denne workshopen skal blant annet brukes i landsbybibliotekene.

Spill med terning laget av en pappeske

Den største utfordringen var å lage hele 90 par med passende bilde og skrift, limt på forskjellig fargede kort som kan brukes til memory og andre spill. Vi sorterte kortene i substantiv, verb og adjektiv. Til sammen lagde vi tre sett på hvert språk. Slik får de ikke bare spill, men også en mye større samling med ord som de kan lese og stave. Lærere og bibliotekarer er nemlig heller ikke nødvendigvis veldig gode til å stave på sine egne språk siden de ikke lærte dette da de gikk på skolen.

Anne-Christie og jeg var begge positivt overrasket over hvor ivrige deltakerne var. De kom til og med tidlig tilbake fra kaffepausen for å klistre tape på pappkort, og de ville ikke stoppe med å spille memory når de hadde forstått hvordan spillet fungerer.

Siste dagen begynte vi også å bruke kortene til å lage historier. Først lagde vi en kort historie med bildekortene, og deretter fant vi riktig ord til bildene slik at vi allerede hadde alle viktige stikkordene for å skrive historien. Vi skal ikke se bort ifra at det kommer noen artige historier fra disse skolene i fremtiden!

* SIL er en internasjonal kristen organisasjonen som jobber med språkutvikling og bibeloversettelse over hele verden.

Foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy