Det er aldri vanskelig for to fredelige grupper å møtes. Men det krever omhyggelig innsats å bringe sammen to grupperinger som opplever spenninger og motsetninger. Denne formen for møte er mer enn bare en sammenkomst—det er et målrettet skritt mot forsoning.

Kvinnelige representanter fra Amaro-synoden måtte reise i to dager for å komme fram til Hawassa, der de skulle delta på et kurs for å lære å bli talspersoner. Kurset var organisert av et prosjekt for kvinner i fredsskapende engasjement. Disse målbevisste kvinnene sluttet seg til representanter fra Webe Batu-synoden, som kom i samme hensikt. At disse gruppene kunne møtes i samme rom representerer en betydelig milepæl for dette prosjektet, i lys av at det er en pågående konflikt mellom Amaro- og Webe Batu-samfunnene.

Kvinnene fra Amaro var nødt for å reise en omvei, fordi den kortere veien var blokkert av folk fra Webe Batu-samfunnet, noe som viser hvor betent konflikten fremdeles er. Til tross for disse utfordringene kunne kurset gi kvinner fra begge synodene en sjelden mulighet til å relatere til hverandre, lære og dele erfaringer både formelt og uformelt.

Fredsbygging er en lang prosess. En vesentlig del av denne prosessen er å utruste kvinner med ferdigheter og selvtillit til å delta i fredsbestrebelsene. Prosjektet for kvinner i fredsskapende engasjement, et samarbeidsprosjekt mellom utviklingsdepartementet i Mekane Yesus-kirken og NMS (finansiert av Digni), spiller en viktig rolle i en beslutningsprosess som kan lede til fred. Prosjektet fokuserer på hvordan myndiggjorte kvinner kan bidra med visdom og styrke i prosessen.

Hovedinstruktøren dr. Emebet Bekele ledet gjennom møtet.

Dette kurset ble gjennomført fra 24.-25. april, 2025, og det var 17 kvinner både fra Amaro- og Webe Batu-synoden som deltok. Deltagerne, som representerte både menighet og samfunn, konsentrerte seg om å lære å bli talspersoner slik at de kunne arbeide for fred i lokalsamfunnet. De studerte likestilling, definisjonen av konflikt og årsakene til dem, viktigheten av å være talspersoner og hvordan man kunne være en stemmeløs stemme. Hovedinstruktøren, dr. Emebet Bekele, åpnet med to provoserende spørsmål: “Kan kvinner være talspersoner for fred? Er vi likeverdige med menn?”

Martha Qebatu er mest kjent som Hade Sinquee Martha.

Martha Qebatu, som er kjent under sin tradisjonelle tittel Hade Sinquee, svarte på spørsmålene ved å dele sin personlige historie. Hun så tilbake på hvordan faren hennes hadde brent den første kladdeboken hennes og hadde gitt henne forbud mot å gå på skole, fordi han trodde at utdannelse ville gjøre henne frekk og ulydig. Dessverre ble også de tolv søstrene hennes forhindret fra å få utdannelse. Selv om Martha verken kan lese eller skrive, er hun glad for at hun i dag kan sende både sine sønner og døtre på skole. Hun erkjente at dyptliggende kulturelle normer fremdeles forteller kvinner at de er mindre verd, noe som gjør det vanskelig for dem å oppnå likestilling.

Interessant nok, selv om samfunnet er patriarkalsk, kan kvinner likevel få tittelen “Hade Seinqee”—noe som betyr “de sykes mor” og som gir dem anledning til å fungere som meklere i lokalsamfunnet. Men denne rollen gir dem ikke samme autoritet som deres mannlige motpart, Aba Geda, som tradisjonelt har større makt og innflytelse.

Et av de viktigste målene med kurset var å inspirere kvinner til å tro på seg selv og til å se hvilke muligheter de har til å være fredsstiftere. Mange av deltagerne fungerte allerede som meklere i familie- og religiøse sammenhenger. Håpet er at med fortsatt undervisning og myndiggjøring vil disse kvinnene utvikle seg til å bli ledere som kan bidra til fredsskapende beslutninger mellom forskjellige etniske grupper i lokalsamfunnet. Derfor har utviklingsdepartementet i Mekane Yesus-kirken, DASCC, avholdt et lignende kapasitetsbyggende kurs i Nekemte i den vestlige delen av Etiopia. Kurset ble gjennomført for 25 deltagere fra Begi Gidami- og Gimbi Jorgo-synodene. I begynnelsen av mai ble det samme kurset gjennomført i Asosa for representanter fra ytterligere to synoder.

Her er kvinnene som deltok på møtet i Nekemte.

Arbeidet med mao hozo ordboka er i ferd med å avsluttes. Ved å involvere en lingvist fra SIL som er spesialist i sentralafrikanske språk ble ordboka beriket med lydfiler, tonsystemet ble sjekket og kvaliteten ble ytterligere forbedret.

Faglig kvalitet er et viktig kriterium for arbeidet med hozo-ordboka. Denne ordboka, med mer enn 2600 ord, de fleste forklart med flere eksempelsetninger, skal etter planen fullføres og publiseres i slutten av inneværende året. Dette vil gi de som snakker hozo, et lite kjent mao-språk i det vestlige Etiopia, et pålitelig grunnlag for fremtidig oversettelsesarbeid av sentrale kristne tekster.

Som del av dette arbeidet ble det gjennomført en workshop med noen av de beste informantene i hozo-språket, Olana Lencha og Kadir Abdisa, i Asosa fra 19. til 24. mai. Arbeidet ble ledet av Joshua Smolders, en kanadisk lingvist som jobber for SIL Ethiopia og som er en anerkjent spesialist i sentralafrikanske språk. Smolders leder blant annet arbeidet med oversettelsen av bibelen til opo-språket, et annet SIL-prosjekt som støttes av NMS.

Hovedmålet med workshopen var å legge til lydfiler i ordboka og å gjennomføre avsluttende undersøkelser av språkets lyd- og tonesystem. I denne sammenhengen kunne også noen åpne oversettelsesspørsmål avklares. Resultatet av denne workshopen er svært oppmuntrende. Det har vist seg at vi har gjort en grundig jobb de siste 6 årene, og at hozo-talende mennesker snart vil ha en utmerket ordbok og dermed et solid grunnlag for videre arbeid med språket sitt.

En historie om kall og lydighet.

5. mars 2025 samlet rundt 200 modige, kvinnelige prester seg for å feire at det er 25 år siden den første kvinnelige presten ble ordinert i den Den etiopiske evangeliske kirke Mekane Yesus (EECMY).  Prestene som møtte fram strålte av både stolthet og glede denne jubileumsdagen. Som den første kvinnelige presten, pastor Bakure Daba fra den vestlige synoden, sa:

«Kvinnelig presteskap handler ikke først og fremst om kvinners rettigheter. Det handler om Guds kall og vår lydighet mot det kallet.»

Ble mistrodd

Under samlingen uttrykte kvinnene sin takknemlighet til Gud, som trofast har ledet dem både i motgang og medgang. Utfordringene har vært overveldende. Pastor Ruth Megersa, den andre kvinnelige presten fra sentralsynoden i Lekemet, fortalte om hvordan hun måtte kjempe den første tiden:

«I de første årene fikk jeg ikke lov til å gjennomføre begravelser fordi samfunnet ikke trodde at en kvinnelig prest var kvalifisert. En dag, da alle de mannlige prestene var opptatt eller ute av byen, ledet jeg en begravelsesseremoni for første gang. Fra den dagen begynte samfunnet å stole på at jeg kunne utføre begravelser.»

De kvinnelige prestene er takknemlige til Gud som har gitt dem styrke til å overvinne slike uttrykk for mistillit fra andre.

Støtte fra menn

Takknemligheten til alle som har vært med i kampen for kvinners mulighet til å bli prest er stor. Som pastor Bakure Daba bemerket, ble presset for kvinners prestedømme i utgangspunktet kjempet fram av mannlige ledere. De fortsatte å kjempe helt til kirkerådet offisielt godtok kvinners ordinasjon i 1997. Kort tid etter avgjørelsen gratulerte pastor Emmanuel Abraha, en fremtredende kirkeleder, pastor Bakure og sa:

«Tjen ham nå slik han har lagt det i ditt hjerte.»

260 kvinnelige prester

Selv om det er stor grunn til å feire alt som er oppnådd gjennom tjuefem år med kvinnelige prester, gjenstår det fremdeles mye arbeid når det gjelder kvinners ordinasjon og tjeneste i kirken. For tiden er det bare 260 kvinnelige prester av totalt 9 111 prester i Mekane Yesus-kirken. Pastor Worknesh Getachew, en ordinert prest fra Begi Gidame-synoden, oppfordrer til større samarbeid om å ordinere flere kvinnelige prester og utnevne kvinnelige prester.

Hun påpekte at antallet kvinnelige prester er svært lavt sammenlignet med den høye etterspørselen etter kvinner i tjeneste. Mekane Yesus-kirken er den største lutherske kirken i verden, med over 11 millioner medlemmer, men bare 260 kvinnelige prester tjener dette enorme samfunnet. Det er derfor behov for en større representasjon av kvinner i kirkeledelse.

I pågående konflikter tilføyes samfunn ofte dype følelsesmessige og åndelige arr som hindrer helbredelse og forsoning. Gjennom traumebehandling (jfr blogg artikkel 12.4.2024) finner deltakere en vei til bedring, fred og håp. Denne artikkelen forteller historien til to personer fra Sør-Etiopia, Abraham Gahano og Solomon Osoma.

Abraham Gahanos historie:

Abraham Gahano, en prest fra Ale-samfunnet sør i Etiopia, bar vekten av mange år med tap og traumer. Da han vokste opp midt i de vedvarende voldelige konfliktene mellom Ale- og Konso-folket, var Abraham vitne til store ødeleggelser og tap av liv, hjem og eiendom. Hans eget hus brent ned til grunnen under et voldelig angrep, og etterlot ham nødlidende og uten mat eller husly.

I årevis ble Abrahams sorg forsterket fordi andre ikke kunne forstå dybden av sorgen hans. Som prest ble det forventet at han skulle være en styrke og støtte for samfunnet sitt, men selv slet han med stor sorg som han ikke kunne dele med noen.

«Jeg hadde alltid følelsen av at ingen forsto smerten min. Som prest ble det forventet at jeg skulle være sterk, men hjertet mitt var tungt av tap. Jeg bar det i det stille, og tenkte at ingen ville forstå det uansett.»

Simret Fekadu fra SIL går med deltakerne gjennom de forskjellige stadiene ved et trauma: den første fasen er sinne og fornektelse.

Da Abraham deltok i traumebehandlingen, var han usikker på hva han kunne forvente. Likevel viste den ukelange workshopen seg å være en livsendrende opplevelse. Abraham lærte at helbredelse begynner med å anerkjenne og uttrykke sorg. For første gang var han i stand til åpent å dele smerten sin, og gjennom dette fant han en følelse av forløsning.

«Jeg tillot meg aldri å gråte før, men i det rommet følte jeg meg trygg til å gråte. Da jeg delte sorgen min med andre, skjønte jeg at jeg ikke var alene. Det øyeblikket jeg åpnet meg var begynnelsen på min helbredelse.»

En av de viktigste leksjonene for Abraham var å kunne lytte og tilby trøst til andre uten å dømme. Han kunne være tilstede for andre og lytte med empati uten å komme med raske løsninger.

«Nå vet jeg hvordan jeg kan trøste andre uten å legge på byrden deres. Jeg lytter, jeg gråter med dem, og jeg hjelper dem å forstå at helbredelse tar tid. Denne workshopen har gjort meg til en bedre prest og et bedre menneske.»

Solomon Osomas historie

Solomon Osoma, en bibeloversetter fra Konso-samfunnet i det sørlige Etiopia, hadde brukt år på å undertrykke en skjult tristhet som fortærte ham. Selv om han hadde en respektert posisjon i samfunnet, var den psykiske smerten fra en misbrukserfaring i egen familie noe han bar alene. Over tid ble denne sorgen så overveldende at Salomon til og med vurderte å ta sitt eget liv. Bare hans dype tro hindret ham fra å sette tankene sine ut i livet; isteden slet han stille med traumet sitt.

«Jeg ble respektert i samfunnet mitt, men innvendig holdt jeg på å dø. Jeg kunne ikke dele smerten min med noen,» innrømmer Solomon. «Tristheten var for stor, og jeg tenkte at jeg måtte bære den alene».

Da Solomon fikk vite om workshopen, var han nølende, men bestemte seg til slutt for å delta i håp om et gjennombrudd. I løpet av uken fant Solomon motet til å dele smerten sin med andre, og gjennom denne prosessen så han at han ikke var alene. For første gang tillot han seg selv å gråte åpent og snakke om kampene sine.

«Jeg trodde aldri jeg kunne snakke om overgrepene jeg gikk gjennom. Men da jeg delte det med gruppen, kjente jeg en enorm vekt løftet av brystet mitt. Jeg var i stand til å åpne opp og innse at helbredelse kommer fra å dele smerten vår og gjennom å hjelpe andre.»

En av de største lærdommene for Solomon var å forstå at lidelse er en universell opplevelse. Workshopen lærte ham at helbredelse starter ved å anerkjenne smerte og tillate seg selv å sørge sammen med andre man stoler på. Denne erkjennelsen var dypt transformerende for ham.

«Gjennom å dele historien min begynte jeg å se at smerten min ikke var noe jeg måtte skjule. Da jeg hørte andres historier forsto jeg at alle har sin byrde å bære, og helbredelse er mulig når vi møter utfordringene sammen.»

Håpet ved traumebehandling er at alle klarer å komme til siste stadiet – begynnelsen av et nytt liv.

Abrahams og Solomons historier er bare to eksempler på transformasjonskraften til traumebehandling. Etter hvert som flere samfunnsledere blir opplært til å lede helbredende lignende grupper, vil ringvirkningene av fred og forsoning fortsette å spre seg. Disse historiene viser at et samfunn eller et enkeltmenneske selv med alvorlige traumatiske opplevelser kan begynne den lange reisen mot helbredelse og gjenoppretting.