Å krysse kulturer handler ikke bare om å reise fra Norge til Afrika. Innenfor hver eneste region i Etiopia kan man finne flere kulturer og språk. Likevel er det lite fokus på å krysse kulturelle grenser i kirken. Kirkelederne, prestene og evangelistene i synoden holder nå på å oppdage hvilke kulturgrenser de må krysse i sitt arbeid.

Lederen av workshopen, Mr Mulugeta Demisse utfordrer deltakerne til å tenke over sin egen kultur og hvordan de møter mennesker som har en annen bakgrunn

I fjor hadde vi et kurs for kirkeledere i Begi-området om viktigheten av å inkludere etniske og språklige minoriteter (nms.no/etiopia/2020/04/06/gir-kirkelederne-en-lekse/). Dette ble fulgt opp av en tre-dagers workshop i forrige uke, om å krysse kulturer. Denne gangen hadde vi ikke bare invitert kirkeledere. Omtrent halvparten av deltakerne var mennesker med en annen kulturell bakgrunn enn oromo, som er majoriteten – for det meste mennesker med mao-bakgrunn.

Workshopen ble organisert av Mekane Yesus sitt Language and Inter-Cultural Centre og hadde mange praktiske øvelser. For eksempel ble deltakerne delt inn i to grupper: Alfa og Beta. Hver gruppe hadde sin egen «kultur», og når medlemmer fra den ene kulturen kom på besøk, måtte de prøve å finne ut av hvordan de skulle oppføre seg. Etterpå hadde vi en livlig diskusjon om hva dette betyr for vårt eget arbeid.

Vi ser ofte på vår egen kultur som selvsagt. Vi regner med at alle burde forstå vår kultur, og vi ønsker at alle skal bli som oss, for da blir det så mye lettere å omgås hverandre.

Erfaringer fra Begi-området viser derimot at minoritetsgruppene ikke synes det er så bra hvis de må forlate sin kulturelle bakgrunn for å bli kristen. En av deltakerne er Tafese som er mao og som konverterte til kristendom for 10 år siden. Han sier: «Vi ønsker å forkynne på vårt språk og ha materialer i kirken som vi kjenner oss igjen i. Hvis det ville være tilfellet, ville Mekane Yesus tiltrekke seg flere mao.»

Presten Hika Dinbasha, Olana Lencha og Tafese Gamtesa diskuterer det de har opplevd i workshopen. Disse tre mennene har en ting til felles: De tilhører en kulturell minoritet i kirken

Mange av deltakerne i workshopen er enige med Tafese. Dette er for det meste mennesker med mao bakgrunn. De som ikke har opplevd å krysse grenser mellom religioner, kulturer og språk, har ofte ikke tenkt så mye på dette. Evangelisten Mulu sier: «Workshopen er veldig bra! Vi lærer at Kristus selv gikk til andre mennesker og elsket alle likt. Før vi lærte dette, tenkte vi ikke på det og så ikke på mao-folk som like.»

Det er en lang vei å gå. Heldigvis er det nå noen få gode medarbeidere i kirken som har mao-bakgrunn. Blant disse er prosjektmedarbeider Olana og presten Hika. Men så lenge de som er «annerledes» er såpass få, blir det ofte til at minoriteten tilpasser seg majoriteten uten å utfordre majoriteten til å stille spørsmål ved hvor selvsagt de tar sin egen kultur.

Denne workshopen har ikke løst alle problemene. Men den er igjen ett steg i retning av mer  kulturell sensitivitet i kirke- og misjonsarbeid.

Tekst og foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Helseprosjektet Safe Motherhood i Kamashi i Blånildalen faset ut i desember etter seks vellykkete år. I januar har et lignende prosjekt startet opp lenger vest i Etiopia ved grensen til Sør-Sudan, i Begi Gidami synoden.

Kvinneambassadøren Lomiche Abdisa viser stolt fram kalven hun kunne skaffe seg gjennom den inntektsbringende aktiviteten

Til tross for uroligheter og korona pandemien klarte prosjektet i Kamashi å vise til gode resultater. Gjennom forskjellige aktiviteter ble det skapt holdningsendringer i samfunnet: færre kvinner føder hjemme hvor de er uten hjelp ved vanskelige fødsler med alle farene dette innebærer; i stedet oppsøker de helseinstitusjoner, som redder livet av mødre og barn. Dette er mulig ved hjelp av kvinneambassadører, opplysningskampanjer, opplæring av religiøse ledere og kursing av helsepersonell, noe som har ført til at det er mer og mer akseptert at kvinner ikke lenger føder uten profesjonell hjelp. Kvinner som bor langt unna kan benytte seg av venterommene ved de fem helsesentrene prosjektet støttet, hvor de kan bo og avvente fødselen uten at det koster dem noe. Ei jente i Kamashi bekrefter dette: «Nå til dags går alle til helsesentrene for å føde!» Ved siden av det preventive arbeidet, ble kvinner med en fistelskade kjørt til et spesialsykehus hvor de fikk god behandling. Prosjektet hadde fra starten av en bærekraftig tilnærming: Ambassadørkvinnene kommer til å fortsette å besøke de gravide og er ivrige etter å hjelpe søstrene sine, og siden de fikk små pengesummer til å opprette inntektsbringende aktiviteter som avling av geiter, er de finansielt uavhengig av prosjektet. De statlige helsesentrene med venterommene fortsetter å tilby sine tjenester, og fire nylig opprettete helsekomiteer sørger for at aktivitetene føres videre og hjelper til hvor det er nødvendig.

Hirko, t.v., sammen med Desalegn, som ga verdifull informasjon og materiell videre til den nye prosjektlederen.

Heldigvis er det ikke slutt på dette viktige arbeidet. I Begi Gidami Synoden startet et nytt Safe Motherhood prosjekt i januar med omtrent samme opplegg som i Kamashi. Også her er fokuset på landlige, avsidesliggende strøk. Første skritt var å rekruttere en egnet prosjektleder. Stillingen ble utlyst og det var flere kvalifiserte søkere. Hirko Yosef, en ung mann på 31 år, fikk stillingen. Han er svært aktiv og det er lett å kommunisere med ham. Hirko jobbet i ni år som jordmor på det statlige helsesenteret i Begi. Det er ganske vanlig at også menn er jordmødre i Etiopia. Han ser problemene gravide kvinner har og det er viktig for ham at prosjektet jobber preventivt. Han er også motivert gjennom det som står i Bibelen: “Den som hjelper den fattige, låner til Herren, som vil lønne ham for det han har gjort” (Ordspråk 19, 17).

Hirko, prosjektlederen for Safe Motherhood prosjektet

Hirko hadde et viktig møte med forrige prosjektlederen Desalegn i midten av mars. De var sammen i tre dager, hvor Hirko fikk alt materiell som trengs for å gjennomføre opplæringen av kvinneambassadører og de andre aktivitetene. Desalegn skal også være en av lærerne når de første ti kvinnene, som hadde en fistelskade før og er nå friske, får opplæring til å bli kvinneambassadører. Hans deltakelse og erfaringer etter seks år som leder for prosjektet i Kamashi er til uvurderlig hjelp i arbeidet i det nye området.

Ellers er det planlagt å ha opplæring av helsearbeidere, knytte kontakt med tre helsesenter i henholdsvis Tongo, Kondala og Begi og å kjøre kvinner med en fistelskade til spesialsykehuset. På synoden i Begi skal et hus renoveres og benyttes som venterom for gravide kvinner som bor langt unna. Det skal også bygges venterom ved helsesentrene i Tongo og Kondala i løpet av de to første årene.

Som i det gamle prosjektet skal det deles ut babytepper og luer til de nyfødte, strikket i Norge av ivrige støttespillere. Heldigvis finnes det fremdeles noen plagg fra forrige prosjektet ved kontoret i Addis. Siden transporten er svært vanskelig for øyeblikket – ingen reiser til Etiopia i disse tider – er det bra om vi starter langsomt med dette arbeidet slik at det ikke hoper seg opp.

Vi ønsker Hirko alt godt for arbeidet sitt. Må han og prosjektet lykkes!

                                                             Tekst: Sonja Küspert, foto: Hirko Yosef og Desalegn Asefa

Alle barn har rett til å få tilgang til utdanning. De har rett til å lære på sine morsmål, rett på god infrastruktur, kvalitetsbøker, og foreldre som lar dem gå på skole.

Mus’a Yako School er en statlig skole nær Bambasi i Assosa distrikt, og får støtte fra «Multilingual Education»-prosjektet som derier seg bl.a. om morsmålsundervisningen i skolen. Skolen i Mus’a har elever som snakker språket Mao Bambasi. De har «morsmål» som fag i 1. til 3. klasse. Vår samarbeidspartner SIL hjelper statens regionale utdanningskontor med teknisk støtte og med oppfølging av undervisningen. Utdanningskontoret planlegger at barn skal kunne bruke morsmålet i alle fag i hele grunnskolen fram til 8. klasse. Fedrashe på 11 år og Kalid på 10 år sammen med 13 andre Mao-barn er elever i Mus’a Yako skole. De deler en skolebenk og er ivrige etter å lære å lese og skrive språket sitt. Drømmen deres om å få hele grunnskoleundervisningen på morsmål er ennå langt i framtiden.

Fedrashe er en 11 år gammel Mao jente og går i 3. klasse ves Mus’a Yako skole.

Fedrashe, 11 år, 3. klasse

Fedrashe er ei jente fra landsbyen Mus’a Yako. Hun går på skolen hver dag og er glad for at hun kan lære språket sitt. Det tar en halvtime å gå på skolen, og en halvtime hjem igjen. Hjemme snakker familien hennes Mao Bambasi som morsmål, men hun er redd for å ikke lære det ordentlig fordi ellers i samfunnet, for eksempel på markedet, snakker folk andre språk som oromo og amharisk. Selv bruker hun mest oromo og amharisk. Siden undervisningsspråket er oromo, må hun lære alle fag som matematikk, naturfag og historie på dette språket. Derfor er hun redd for at morsmålet hennes forsvinner. Hun er glad når hun og andre mao-barn får lære språket sitt i morsmålstimene hver dag. Hun håper dette vil gjøre en forskjell for henne så kun kan beholde språket sitt. Hun ønsker at hun kunne lære alle de forskjellige fagene på morsmålet.

Kalid er en 10 år gammel Mao gutt som går i samme klasse som Fedrashe

Kalid, 10 år, 3. klasse

Kalid er en nyskjerrig og ivrig gutt på 10 år. Han er svært glad for at foreldrene hans lar ham gå på skolen. Noen av vennene hans må bli hjemme fordi fedrene deres ikke lar dem gå på skolen. Hjemme må de hjelpe foreldrene. «Jeg er heldig», sier han. «En gang kom læreren og besøkte familien og sa til foreldrene mine at jeg skulle gå på skolen. På den tiden var ikke faren min veldig glad for dette. Han sa at jeg uansett ikke ville ha bruk for noen utdannelse. Hvorfor skulle han sende meg til skolen? Så overbeviste læreren ham om at jeg måtte i hvert fall lære å skrive og lese på mao språket. Da skolen startet, sendte faren meg til skolen. Jeg var kjempelad!»

Kalid går nå i klasse 3 og sitter fremst i klasserommet. Han liker å lese på morsmålet. Han kan selvgfølgelig også lese og skrive oromo og litt amharisk. Han sier at han trenger tid til å øve på å skrive og lese språket sitt fordi det er så forskjellig og da trenger han mer øvelse enn på amharisk.

Tekst og bilder: Mparany Rakotondrainy

I flere år har NMS støttet et lite prosjekt blant Opo, en liten folkegruppe på begge sidene av grensen til Sør-Sudan. Nå er Opo blitt skriftspråk og Markus evangeliet er allerede oversatt, trykket og sendt ut til kirker. Det hadde ikke vært mulig uten trofaste medarbeidere som Otapa Luk.

Otapa Luk fra Wankey har vært med fra begynnelsen å lage et alfabet og oversette Bibelen til Opo språket.

Siden starten i 2018 har Otapa vært med i teamet som oversetter Bibelen til Opo, språket til et lite folk på kanskje 10.000 mennesker. Otapa stammer fra landsbyen Wankey, rundt 150 kilometer fra Gambela by; Wankey ligger svært avsides og kan bare nås i tørketiden på grunn av vanskelige elvekrysninger. I løpet av de siste årene har Otapa ofret mye for å kunne være del av oversetterteamet.  Ofte har han vært atskilt fra familien i flere måneder for jobbe med å oversette eller få opplæring i Gambela. Han er svært pålitelig og har alltid kommet til avtalt tid uansett om det styrtregnet eller temperaturen var over 40 grader. Det merkes det at han brenner for bibeloversettelsen.

Otapa snakker både opo, nuer og anywa, og har brukt mye tid til å forbedre amharisk og engelsk kunnskapene for å klare arbeidet som oversetter. Han har vært med i utviklingen av et alfabet for Opo, og ved oversettelsen av Markusevangeliet, 1. og 2. Mosebok og deler av Lukasevangeliet og Jakobsbrevet. I tillegg har Otapa hjulpet kirken med å utvikle konfirmasjonssertifikater på Opo. Nå er han senioroversetter og holder på med å sette sammen en ny oversettergruppe for 2021

Han gjør alt dette fordi han har sett den veldige kraften som ligger i Guds Ord når det forkynnes på morsmålet til folket. Hans ønske er å se hele Opo folket komme til trua på en Gud som også snakker deres språk, og å utvikle språket slik at unge Opo lærer å lese og skrive og kan få utdanning som hjelper dem til å komme seg ut av fattigdommen.

De siste årene har ikke bare vært lette for Otapa. I 2019 døde hans yngste datter av malaria, og da hans eldste datter utviklet en alvorlig tarmsykdom, fryktet han også for livet hennes. Med støtte fra prosjektet og ved hjelp av lønna som oversetter, var han heldigvis i stand til å betale for god behandling slik at jenta ble frisk igjen. Otapa har også sjenerøst støttet andre fra Opo samfunnet som har hatt behov for medisinsk behandling eller transport til sykehuset i Jimma, og han setter alltid av en del av lønna si til dette.

Opo språkutviklings- og oversettelsesprosjektet viser gode resultater takket være medarbeidere som Otapa Luk. Vi vil takke NMS for den rause og trofaste støtten. Vi vet at ved tålmodighet til å så små frø, Guds Ord vil bære frukt og forandre livene til mange mennesker i Opo-samfunnet

Tekst og foto: Josh Smolders, red. Klaus-Christian Küspert