Klare til kamp!

Hva er fellesnevneren når ni personer fra tre kirker fra tre ulike land møtes en uke i Etiopia i November? De er klare til å kjempe for kvinners plass i sine kirker.

De utvalgte er frivillige og skal bekjempe denne kampen med Bibelen og studiet av Tamars historie fra 2.Samuelsbok som redskap. Vold mot kvinner vil ikke ta slutt dersom kirken fortsatt er preget av en kultur der jenter og kvinner sees ned på. Dette skal de tre representantene fra NMS sine samarbeidskirker på Madagaskar (FLM), i Etiopia (EECMY) og i Kamerun (EELC) gjøre noe med.

Seks av de ni er rekruttert av sine kirker og valgt ut for å gjennomføre ’Tamar Campaign’ i sine kirker i løpet av 2019. I November kom disse  sammen til Etiopia med lederne for den avdelingen i sin kirke hvor Tamar prosjektet er forankret.

Læring med hjerte, hode og kropp
Koordineringsteamet for prosjektet hadde lagt opp en svært intens uke for deltakerne. Her skulle det læres både med kropp, hjerte og hode. Ikke bare skulle deltakerne få innføring i kontekstuell bibelstudie som metode og bli kjent med Tamar. De skulle også se dette i en større sammenheng som handler om å utruste kirkene til å se sitt arbeid i lys av både kvinne og mannsverdener. De skulle øves i å fasilitere workshop og kontekstuell bibelstudie– og få karakter på sin fremføring. Hver dag ble det satt av tid til refleksjon og tilbakemelding.

Endring starter med meg
Refleksjon er et viktig redskap for læring og utgangspunkt for endring, og noe det ble satt av tid til daglig gjennom hele uka. Noe av prosjektets filosofi bygger på at endring alltid starter med oss selv. Dersom vi tror på at vold mot kvinner må bekjempes og ser at dette er et stort problem i våre kirker, og også en del av et helhetlig problem av en kultur der jenter og kvinner er satt på bakerste benk, kan vi begynne å tenke strategier for endring. Men hjertene våre må berøres; av egne og andres historier. Ei av deltakerne uttrykte blant annet hun personlig var berørt av Tamars historie:

Den handler om oss og våre liv. Karakterene i Tamars historie er alle en del av våre kirker og vårt samfunn. Hennes historie er som å beskrive vår egen.

Deling av historier og erfaring fikk derfor en stor plass gjennom uka; både formelt i workshopen men også i grupper og rundt måltider vi delte gjennom uka.

Kontroversielt tema
Deltakerne delte sterke historier fra sine kirker der det blant annet kommer tydelig fram hvordan arbeid med kvinner ofte settes til side i et egen hjørne. Enkelte uttrykte at sine kirker er ’stemmeløse’ i forhold til tema knyttet opp mot vold mot kvinner; at myndigheter i sine land ofte gjør noe, men kirken er stille:

Kirken bryr seg først og fremst om å forkynne evangeliet fra prekestolen, men den vil ikke involvere seg i private anliggender. Oftest er vold knyttet opp mot hemmeligheter innenfor et hus’ fire vegger, og det er ikke en arena kirken vil begi seg utpå.

Dessuten er vold mot jenter og kvinner også relatert til grunnleggende holdninger som er ødeleggende for deres liv som sådan; det påvirker jenter og kvinners muligheter både innenfor og utenfor kirken.

Sterke historier fra Sør Afrika og Kenya
Jacinta Makokha fra Kenya er med i prosjektets koordineringsteam. Hun har lang erfaring med kjønnsbasert vold blant annet gjennom sitt arbeid i ’Change Agents for Peace International (CAPI)’ der hun er styreleder og konsulent i ’gender, peace and development’. Hennes engasjement er spesielt sterkt rundt kirkens profetiske stemme inn i samfunnet og som endringsaktør. Hennes historier fra arbeidet i Kenya og internasjonalt rørte manges hjerter og inspirerte til håp om at endring er mulig når man kjemper sammen. Og kampen er også åndelig og må bekjempes med bønn og faste, noe Jacinta presiserte.

Sithembiso Zwane fra Ujamaa i Sør Afrika

Sammen med Sithembiso Zwanes erfaringer med advocacy arbeid og som aktivist i Sør Afrika og spesielt gjennom arbeidet til Ujamaa Centre for Biblical and Theological Community Development and Research ble deltakerne godt ’rustet til kamp’. Ujamaa Centre jobber med kontekstuell bibelstudie som metode og utviklet Tamar Campaign i sin tid. Å ha med Sithembiso Zwane som nestleder ved senteret var derfor svært verdifullt.

 

 

Nettverk på tvers av land og kirker
En heldagstur til en nydelig krater innsjø, Wenchi, var også en del av ukas program. Å samkjøre gjengen av Tamar Campaign undervisere både internt og mellom de ulike kirkene og landene stod sentralt i ukas program. Koordineringsteamet ønsker å bygge kompetanse ved å dele erfaringer på tvers av land og kirker; ulik bakgrunn og personlige historier – og ikke minst gjennom at de også finner støtte i hverandre. Det er deltakerne som er spesialistene for sine land og kulturer, og vet hvor skoen trykker og hvordan forandring kan trigges gjennom kirkens arbeid. Tanken var at denne uka skulle føre dem nærmere hverandre slik at når de reiser hjem hvert til sitt og begynner arbeidet med å gjennomføre ’Tamar Campaign’ i sine kirker, skal de ha muligheten til å kontakte hverandre for støtte og råd. De skulle også utrustes med nok kunnskap og ’redskap’ for å kunne gjennomføre jobben i sine kirker og land. Koordineringsteamet fungerer som støttespillere for alle sammen og sørger for at alle følges opp og har hva de trenger i dette.

Koordineringsteamet: Penny Plowman (England), Jacinta Makokha (Kenya) og Marit Breen (NMS)

 

Koordineringsteamet er spent på å følge de tre teamene gjennom 2019 og se hvordan de kjemper kampen i sine kirker ved å undervise ’sine egne’ i Tamar Campaign!

 

 

 

 

 

Tekst: Marit Breen
Foto: Elias Chemada

Tamar Campaign’ er et kontekstuelt bibelstudie som engasjerer deltakere til å studere teksten om Tamar fra 2.Samuelsbok (13.1-22). Tamars historie brukes til å analyse vold mot kvinner i egen kontekst og se på hva de kan lære fra teksten og anvende i eget liv; menighet og samfunn. Hovedmålet med bibelstudiet er å få kirkene i tale omkring temaet vold mot kvinner – ”break the silence”. Prosjektet retter seg først og fremst mot kirkeledere og andre sentrale personer i kirkene som kan bidra til å sette problematikken på agendaen.

 

Les innlegget →

Farlig på jobben

De ansatte i Green LiP risikerer mye for å få bilagene til revisor i sikkerhet i høylandet – blant annet en fottur i flere dager på en usikker og ufremkommelig vei.

Det har vært uroligheter i Vestetiopia i flere måneder nå, hovedsakelig på grunn av til dels voldelige sammenstøt mellom ulike etniske grupper (oromo og gumuz). Det er også politiske grunner til urolighetene.

Under slike forhold sier det seg selv at det vanskelig å arbeide. Green LiP prosjektet har i tillegg en spesiell utfordring siden hovedkontoret ligger i Gimbi i høylandet i Oromia og alle prosjektområdene ligger i lavlandet i Benishangul Gumuz. Veien fra Gimbi til Blånildalen har vært stengt i mange uker. Brua på bildet øverst er for eksempel stengt. Ingen gumuz kan reise til høylandet, og ingen oromo til lavlandet. Alle medarbeiderne i Gimbi er oromo, og de aller fleste medarbeiderne i lavlandet er gumuz.

I hele vest holder folk flest lav profil, arbeidsplasser og skoler er stengt til tider, banker, butikker og offentlige kontorer jobber ikke som normalt.

Folk er redde og tør ofte ikke å bevege seg langt bort hjemmefra. Sannsynligheten for at en ny konflikt vil stenge veier og gjøre hjemreisen livsfarlig er ganske stor.

Man skulle tro at ingen prosjektaktiviteter kan gjennomføres under slike forhold, spesielt i et land der ting som pengeoverføringer, bilag til regninger og mange andre ting ikke gjøres digitalt, men i papirform og krever underskrift av både de i prosjektkontorene og de som jobber på hovedkontoret.

Staben i Agalo jobber under svært vanskelige forhold. Leder Nigatu er til venstre i bildet.

Likevel klarer Green LiP å håndtere disse utfordringene meget godt og arbeidet går videre. I prosjektene jobber de med så mange aktiviteter de klarer med midlene de har i lavlandet. Og for å kunne møtes må de være kreative. De valgte hovedstaden i Benishangul Gumuz, Asosa, som en sentral møteplass. Leder for Green LiP, Kenesa Michael, forteller hvordan Yohannes og Nigatu som er prosjektledere henholdsvis for Yaso og Agalo prosjekter kom seg til Asosa:

De gikk til fots langs Blånilen med finansdokumentene og bilagene i flere dager. Noen steder fikk de sitte på med en motorsykkel, men ellers måtte de bære alt på ryggen.

Yohannes og Nigatu kom seg til Asosa helskinnet, og det samme gjorde Zakir fra Mao Komo prosjektområde. Han hadde ikke måttet gå til fots, men han måtte finne en modig bussjåfør som turte å kjøre på en vei der det var fare for angrep og overfall.

Kenesa og regnskapsfører Admasu kom seg til Asosa med prosjektbilen gjennom mange veisperringer og kontroller. Da de endelig var samlet i sikkerhet var gleden selvfølgelig stor. Deretter ble det noen intense dager med planlegging for hvordan de skal klare å gjennomføre aktivitetene som er planlagt for Green LiP. Zakir kunne heldigvis love bedre forhold i Mao Komo området, og noen aktiviteter kan derfor gjennomføres der til situasjonen i Blånildalen er bedre.

Alt dette viser at ansatte er svært engasjerte og at de er oppfinnsomme når det gjelder å løse problemer. Situasjonen er ekstremt utfordrende, ikke bare med hensyn til arbeid, men det er også en stor psykisk belastning for alle som bor i vest. Holdningen til de ansatte i lys av dette er derfor eksemplarisk.

Tekst og foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Les innlegget →

Patriarkatet - ikke lenger vårt samfunns morsmål!

Arbeidet med å styrke kvinners posisjon i Vest Etiopia er mangfoldig. Det skal mange krefter til på ulike felt og fra ulike hold for å skape forandring i en kultur der kvinner er lært opp til å være svært lite synlig, i alle fall utenfor sitt egen hjem. En kvinnelig etiopisk jurist beskriver situasjonen slik: ”patriarkatet er vårt samfunns morsmål. Helt fra vi er små lærer vi å se ned på kvinner”.

Den som har fulgt med i nyhetsbildet vil være kjent med at den etiopiske statsministeren de siste månedene har økt andelen kvinner i Parlamentet, som også har utnevnt landets første kvinnelige president. Mange tunge ministerposter er også gitt til kvinner. Det er spennende tider i Etiopia, og tid for å se ’opp til kvinner’ heller enn ned på dem. Mye tyder på at tiden er moden for å innføre landet et nytt ‘morsmål’, der kvinners stemmer høres og sees opp til. WEWEP befinner seg også i dette landskapet, og gjennom prosjektet ser vi tegn på en brytning over i et annet ’morsmål’ i kirken.

Ulike kvinne og mannsverdener
Ett av de områdene WEWEP satser spesielt på i denne 3 års fasen, handler om å i større grad få forankret ’gender-tenkning’ i synodestrukturen, med Kvinnedepartementene i bresjen. Dette gjøres med tanke på fortsettelse av aktiviteter etter at prosjektet faser ut. Dersom kirkeledelsen får øynene opp for at kvinner og menns verdener ser ulike ut, og dermed krever ulik tilrettelegging og hensyn for å sikre lik deltakelse, vil det være en seier for programmet. Da vil synodene kunne tilrettelegge for at kvinners deltakelse og stemmer blir tatt hensyn til og også verdsatt i kirkene – og i samfunnet for øvrig.

Endrer møtetidspunkt

Prosjektleder Nadhi og leder for kvinnedepartementet i Central Gibe synoden, Shangule, står i bresjen for de strategiske forandringene som skal fremme kvinners deltakelse i synoden

Komiteen som har jobbet med å bedre kvinners deltakelse i ett av programmets synoder (Central Gibe Synoden) har skjønt noe veldig viktig. Dersom miljøet kvinnene skal delta i overhode ikke passer inn i deres liv og hverdag, vil det være vanskelig å delta – og heller ikke attraktivt for kvinnene. Et såpas enkelt grep som å endre møtetiden for eldsterådet fra kveldstid til tidlig ettermiddag kan være avgjørende for om kvinner ser det som mulig å sitte i eldsterådet. Dette, og mer til, har komiteen foreslått for synodeledelsen. Ledelsen har akseptert listen som nå skal videre til synodens høyeste beslutningsråd og siden tas inn i statuttene og gjøres gjeldende for alt arbeid i synoden.

Grep om kvinnelig omskjæring
Et punkt som komiteen spesielt er glad for at blir akseptert av synodeledelsen handler om konsekvensen av utføre eller delta i kvinnelig omskjæring. Mange andre tradisjonelt skadelige praksiser slås ned på i menighetene ved at medlemmer ekskommuniseres. Endelig inkluderes også kvinnelig omskjæring som praksis som kvalifiserer til utestengelse fra nattverdfellesskap og eventuelt andre aktiviteter vedkommende er engasjert i gjennom kirken.

Tid for et annet morsmål

Den nye generasjonen i Etiopia lærer i større grad å jobbe sammen side om side som gutter og jenter

Listen som komiteen har utarbeidet er overhode ikke skrevet på et ’patriarkalsk morsmål’. Det er tydelig at kvinner har vært med å utarbeide den ettersom mange av forslagene handler om hvordan omstendighetene, miljø og kultur må endres for å tiltrekke flere kvinner. Dette er det nettopp kvinner som har kunnskap om og kan si noe om. For eksempel handler et punkt om sikkerhet når kvinner er på reise gjennom jobb. Trygg losji skal prioriteres til kvinner, noe som ikke er en selvfølge når en reiser rundt i Etiopia. Et annet punkt tar for seg harassment. Det finnes en rekke ordtak og uttrykk som fortsatt lever i beste velgående og som overhode ikke oppmuntrer kvinners deltakelse. Nå skal dette også tas tak i.

Det som skjer er nettopp at praksisene i synoden gjøres mer passende for kvinner slik at deres deltakelse kan økes. Synoden gjør sitt arbeid mer ’kjønnssensitivt’ som vi vil si på utviklingsspråket.

 

Arbeidet bærer frukt

WEWEP leder, Jeritu Berhanu, har jobbet med å fremme kvinners posisjon i Vest Etiopia gjennom mange år.

Leder for WEWEP, Jeritu Berhanu, er imponert over at flere av synodene viser slike tegn på forandring. Det viser at strategiene bærer frukt, og viktigst; vi ser at kvinner – sammen med menn – aktivt utfordrer egen kultur og synodeledelse. Uten kvinnene ville vi ikke ha sett slike forslag som vi nå ser i Central Gibe Synoden, sier Jeritu: ”Komiteen i Central Gibe og deres forslag til egen synodeledelse viser at de har skjønt at de grunnleggende problemene med kvinners manglende deltakelse må håndteres. De har klart å identifisere disse og kommet opp med en helt konkrete strategier som vil ha store konsekvenser for kvinners villighet og evne til å delta.”

 

 

Tekst: Marit Breen

Les innlegget →

Tradisjonelt = økumensk

Å være kristen er ikke det samme som å være kristen... Samholdet mellom de ulike kirkesamfunnene i Etiopia kan være like løst som mellom ulike religioner. Ofte oppstår konkurranseliknende situasjoner mellom kirkene, og folk fra ulike denominasjoner ber og synger svært sjeldent sammen.

En av grunnene til at tilbedelse på tvers av kirkesamfunn kan være så vanskelig (bortsett fra den vanlige mistilliten til hverandre), er at de har så ulike sangtradisjoner. En melodi som er typisk «pente» – altså evangelikal, er ikke syngende for en ortodoks. Og du må nok bruke både pisk og gulrot om du vil få en ekte reformert til å synge en ortodoks melodi.

Bildet viser fire menn som leser i Bibelen

Deltakerne leser i Lukas og Apostlenes Gjerninger fra den foreløpige økumenske oversettelsen av disse bøkene

Det Mariyam og Travis fra SIL gjorde på den to-ukers workshopen de hadde i Gilgel Beles i oktober var enkelt, men revolusjonært: De fikk 37 nord-gumuz kirkeledere og bibeloversettere til å bruke tradisjonelle gumuz melodier! Plutselig fant de ortodokse, katolikkene, de reformerte og pinsevennene en fellesnevner i sang og bønn. Mariyam sier:

Enheten blant katolikker, ortodokse og protestantiske kirker er så fantastisk! De er et godt eksempel på en kirke som er forent gjennom Kristus og et forbilde for hele landet.

Tradisjonelle melodier er ofte forbundet med hedensk tilbedelse og er forbudt for kristne. Når disse kirkelederne nå opphever dette forbudet og tar tradisjonene inn i varmen slås mange fluer i en smekk. Mennesker på tvers av kirkesamfunn kan tilbe Gud sammen. Gumuz språk, kultur og tradisjon godkjennes av kirken. Og gumuz folk kan endelig stå foran Gud forent og ved å være seg selv.

En mann som leser

En av deltakerne, Fasil, leser i den foreløpige oversettelsene av noen bøker i Bibelen

I workshopen lagde deltakerne en plakat på morsmålet – den første synlige demonstrasjonen av morsmålet i kirkene i nord-gumuz området (Metekel). Egentlig hadde Mariyam og Travis foreslått Fadervår, men katolikkene kunne ikke akseptere Fadervår uten et Ave Maria. Derfor ble de enige om et bibelvers som kunne aksepteres av alle. De bestemte seg for Johannes 10:11:

Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv for fårene.

Plakaten ble trykt opp i nok eksemplarer til at alle kunne ta med til sine kirker. Så nå henger den samme plakaten i ortodokse, katolske, reformerte og pinsekirker i hele Metekel. Det er historisk!

Dagmi, en av deltakerne på workshopen forteller til de andre deltakerne at han ser på dem som felles søstre og brødre:

Fra nå av vil dere ikke være fremmede for meg når jeg ser dere på gata. Dere vil være mine brødre og søstre i Kristus.

La oss håpe at dette tankesettet kan spre seg i Etiopia, og at de kristne etter hvert vil se på hverandre som ett legeme i Kristus. Et viktig steg er å anerkjenne hver person med den kulturelle bakgrunnen han eller hun har, slik at alle er like for Gud.

Tekst: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Foto: Mariyam Yohannis

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp