Mor til alle mødre fikk en verdig begravelse

Dr. Catherine Hamlin, grunnleggeren av Fistula Sykehuset i Addis Abeba døde 18. mars 96 år gammel. På grunn av henne fikk over 60 000 kvinner med en fødselsskade et nytt og verdig liv.

Dr. Catherine Hamlin viet livet sitt til å hjelpe kvinner å få tilbake helsen og et verdig liv.

Elinor Catherine Nicholson ble født i Australia og tok utdanning som fødselslege. Sammen med mannen hennes, Dr. Reginald Hamlin kom hun til Addis Abeba i 1959 for å etablere en jordmorskole. Mens de jobbet på jordmorskolen kom det regelmessig kvinner med fistelskade for å få hjelp. De slet med skaden som medførte urinlukt og lekkasje, slik at ingen ønsket å komme i kontakt med dem. Legeekteparet syntes inderlig synd på disse kvinnene og i 1974 grunnla de Fistula Sykehuset for å hjelpe dem til et nytt og verdig liv. Alle kvinner får lov til å komme og får gratis hjelp uansett hvor lenge behandlingen måtte ta. Mellom 90 og 95 % blir friske etter en eller flere operasjoner. De som har for store skader for å bli friske får hjelp til å mestre livet ved et spesielt senter. Alt blir finansiert med gaver fra givere over hele verden.

Sykehuset i Addis ble stadig utvidet, og senere ble det bygget 5  regionale sykehus rundt om i landet for at kvinnene ikke lenger må reise til hovedstaden for å få hjelp. Mange av de ansatte ved sykehuset er kvinner med en tidligere fistelskade. De er svært motiverte til å hjelpe medsøstrene, vet nøyaktig hvordan de har det. Siden de kommer fra hele landet, snakker mange av dem flere av de 80 forskjellige språkene som finnes i Etiopia. Sykehuset gir også kurs til leger fra hele verden, slik at disse kan gjøre operasjoner i deres land.

Gjennom fistulaprosjektene i Boji og Begi og senere med Safe Motherhood prosjektet har NMS hjulpet mange kvinner med en fistelskade til å komme seg til Hamlin Fistula Hospital enten i Addis Abeba eller i Metu for å bli friske.

Ved begravelsen var statuen av Catherine og Reginald Hamlin  smykket med hvite blomster

I 2006 grunnla Dr. Catherine Hamlin en jordmorskole hvor jenter fra distriktet får en utmerket utdanning. De nyutdannede jordmødrene returnerer til hjemstedene sine og gir gravide og fødende profesjonell hjelp. Gjennom helseprosjektene støttet av NMS fikk fire jenter fra henholdsvis Boji og Begi denne utdanningen. Toppbildet med Dr. Catherine Hamlin i midten ble tatt på avgangsfesten i 2012.

Dr. Catherine Hamlin fikk mange utmerkelser i løpet av livet sitt. I 2009 fikk hun den Alternative Nobelprisen for innsatsen sin.

Helt til slutt bodde Dr. Catherine Hamlin i et enkelt jordhus på tunet til sykehuset; hun var med i det daglig arbeidet og stelte pasientene helt til sin død. Mandag, 23. mars fikk hun en verdig begravelse.

Vi lyser fred over Dr. Catherine Hamlins minne!

Tekst og bildet fra avgangsfesten: Sonja Küspert

 

 

 

 

Les innlegget →

Nye ambassadører og friske kvinner

Selv om det var uroligheter i Blånildalen i 2019 kunne prosjektet gjennomføre de fleste planlagte aktivitetene: ti kvinner fikk opplæring til å bli ambassadører og tre kvinner med en fistelskade ble kjørt til et spesialsykehus og kom tilbake friske.

I begynnelsen av 2019 var situasjonen i dalen ustabil på grunn av politiske uroligheter. Det førte bl.a. til at sykebilen ikke kunne kjøre til høylandet til nærmeste sykehus med fødende som skulle få keisersnitt på et sykehus. Det er bekreftet at minst to kvinner døde under fødselen på vei til et sykehus lengre unna og en kvinne fikk en fistelskade. Mørketallene er mest sannsynlig høyere. Flere babyer døde også under fødselen.

Heldigvis ble situasjonen bedre i løpet av første halvår. Hverdagen kom sakte tilbake til det normale og prosjektet kunne starte opp aktivitetene igjen. I juli kunne to workshoper for helsearbeidere gjennomføres (se NMS Etiopia Blogg 20.08.2019).

Det var godt og viktig for ambassadørene å møtes igjen på et oppfriskningskurs. Nå er de motiverte til å ta opp aktiviteten igjen.

I september ble alle 40 kvinneambassadørene fra første fase invitert til et oppfriskningskurs. Dette var spesielt viktig siden de fleste hadde lavt aktvitetsnivå. Noen av dem hadde måttet flykte til høylandet under urolighetene, men kom tilbake igjen. Prosjektet klarte å støtte  kvinnene med et pengebeløp, noe de trengte sårt, siden de fleste ambassadørkvinnene hadde mistet mye. Noen hadde til og med mistet alt de eide inkludert hus og hjem. Kurset og støtten viste kvinnene at de fremdeles er en del av prosjektet og sett og verdsatt av det. De lovde å bli mer aktive igjen. Siden kvinnene som bor lengst unna ikke kunne komme til kurset, besøkte prosjektlederen dem hjemme.

De tre kvinnene med en fistelskade ankommer Metu sykehus – og alle ble friske igjen etter første operasjon!

Tre kvinner med fistelskade kunne endelig kjøres til spesialsykehuset og ble friske etter første operasjon. Alle tre ble kort tid etterpå med på et nytt kurs i desember, hvor tilsammen ti kvinner ble opplært til å bli nye kvinneambassasører. Det var en fin og svært variert gruppe: seks av dem er protestantiske kvinner, en er ortodoks, en katolikk, en Muslim og en som følger den tradisjonelle religionen. Dette viser at prosjektet inkluderer alle kvinner uansett hvilke religion de tilhører.  Kvinnene trivdes sammen og hadde et godt fellesskap. Bildet oppe viser kvinnene på siste dagen, hvor de fikk diplom og nye klær.

Tekst: Sonja Küspert, foto: Desalegn Asefa

Les innlegget →

Budskapet kommer frem - Markusevangeliet på Opo

I flere år har NMS støttet bibeloversettelsen til Opo, språket til en liten folkegruppe ved grensen til Sør-Sudan. Nå har Markusevangeliet blitt delt ut til menighetene.

Markusevangeliet – den første boka på Opo noensinne

Det er oppløftende å se at et prosjekt bærer så konkrete frukter som bibeloversettelsen til Opo språket. Rett før jul kunne den første boka på Opo noensinne – Markusevangeliet – deles ut til menighetene. Arbeidet blant dette lille folket langt ute på landet i Gambela distriktet ved grensen til Sør Sudan utføres av den Anglikanske Kirken og er et utmerket eksempel for «kulturelt sensitivt misjonsarbeid». Her står det lokale språket og respekten for kultur og verdighet av folket i sentrum. Resultatet er overveldende. Etter bare få år er de fleste Opo blitt kristne.

Her foreller Josh Smolders om den eventyrlige reisen for å dele ut de første bøkene på Opo. Han leder oversettelsesarbeidet og snakker flytende Opo.

–          Høydepunktet for vårt arbeid kom i desember da jeg og biskop Rajan dro ut for å levere det første trykte materialet noensinne på Opo. Med to unge menn fra kirken og tre Opo-damer la vi ut om morgenen fra Gambela på den to timers kjøreturen til Akule, den nærmeste av Opo-landsbyene. Etter å ha kjørt kirkens Landcruiser gjennom mange midje-dype sølepytter og gjørmehull ble veien fullstendig borte. Regnet fra høylandet hadde oversvømmet området og gjort veien til en elv. Vi hadde bare to valg: snu og prøv igjen senere (noe som utvilsomt måtte bety at Opo ikke ville ha en trykt julefortelling i tide) eller fortsette til fots.

–          Vi bestemte oss for å fortsette! De unge mennene dannet en menneskelig taubro gjennom den raskeste delen av vannet, og etter å ha fått bøkene trygt over strippet vi ned og krysset selv.

–          Etter det tok vi den to timers turen til landsbyen og bar bøkene på skuldrene. Pastoren og noen menighetsmedlemmer fra landsbyen møtte oss omtrent halvveis. Da vi gikk i den varme middagssolen, spurte pastoren meg på Opo hvorfor biskopen ville gjøre dette? Hvorfor snudde han ikke eller ble igjen ved bilen? Jeg svarte at biskopen ønsket å vise Opo kjærligheten han hadde for dem.

Josh Smolders leser fra Markusevangeliet på Opo

–          Etter å ha kommet til landsbyen og spist et måltid, tok vi med oss ​​bøkene og gikk inn i den lille kirkehytta. Da pastoren introduserte oss, var det tydelig at vår beslutning om å ta den harde reisen hadde gjort inntrykk på ham. Han fortalte hele menigheten at vi kunne ha snudd men hvordan vi i stedet krysset elva og gikk den lange veien for å vise dem kjærlighet i Kristus. Etter det var det min tur å snakke og lese fra Markusevangeliet på Opo. Effekten av å se en fremmed som ikke bare kunne snakke språket, men lese for dem fra Guds ord, var stort. Gjennom denne første etappen av vårt bibeloversettelsesprosjekt fikk vi se et glimt av verdien av dette arbeidet for hele deres samfunn og språk.

Klaus-Christian Küspert/Josh Smolders

 

 

 

På vei til kirkehytta i Opo landsbyen Akule

 

 

Les innlegget →

Våre kvinner lider, men ingen bryr seg

William (30) er fra Dessie, en by i Nord-Etiopia, og var med på bibelstudiet om Tamar’s historie fra 2.Samuelsbok 13.1-22 i begynnelsen av November. Han forteller at han ble svært berørt, og har nå bestemt seg for å forplikte seg til å dele Tamar’s historie og slik sette søkelys på vold mot kvinner i menigheten han går i.

William forteller at i menigheten hans hadde de en overgrepssak, men den ble bare lagt lokk på. Ingen ville ta tak i det som en kriminell handling.

Jeg får inntrykk av at dette er en pågående sak som berører mange av deltakerne på bibelstudiet i Dessie. Det er tydelig at dypdykket i Tamar’s historie disse to dagene vi har hatt sammen er høyst aktuelt. En av deltakerne sier at voldtekten av Tamar skjedde i Israel for så lenge siden, men at det skjer fortsatt her hos oss i dag, med våre jenter. En annen forklarer at til nå har situasjonen vært slik at kvinner lider og er ofre for ulike typer overgrep, men vi bryr oss ikke. Ingen vier disse problemene oppmerksomhet, derfor har vi nesten ikke vært klar over dem. Nå derimot, er øynene våre åpnet og vi kan ikke velge å ikke gjøre noe.

At kvinner lider og er ofre for overgrep som henlegges, ties eller dekkes over er dessverre ikke enestående blant de historiene som ofte kommer fram gjennom Tamar Campaign prosjektet. I tilfellet i Williams menighet ville ingen ta tak i dette som en kriminell handling. Men etter det han har lært gjennom Tamar-bibelstudiet er han overbevist om at det er galt å dekke over slike overgrep. Han ønsker å gjøre noe nå.

Som ansatt i synoden har William makt til å sette i gang noe. Hans plan er å få på plass en komite som kan fokusere på kjønnsbasert vold, håndtere saker og også møte ofre for vold spesielt for dem som er berørt i menigheten.

Han mener videre at Tamar’s historie kommuniserer et tabubelagt tema utrolig godt i en kirkelig sammenheng. Hennes historie berører og oppleves veldig relevant gjennom måten den jobbes med i bibelstudiet. Den bidrar blant annet til at man får et annet syn på kvinner – ser dem i et annet lys. William forklarer at

Tradisjonelt sett i nord-Etiopia blir kvinner sett på som et objekt uten rettigheter; de får ikke arve eiendommer, de har ingen stemme eller posisjon av betydning i samfunnet og de verdsettes og respekteres lite. Derfor er heller ikke voldtekt sett på som et problem. Dette bibelstudiet har lært oss viktigheten av å bryte tausheten rundt overgrep. Vi må stå opp for kvinnene og være en stemme for de som ikke blir hørt. Disse dagene har gjort oss mer våkne

Personlig har William først og fremst forpliktet seg til å bruke de anledningene han har som frivillig forkynner i menigheten og nettverket gjennom synoden til å dele Tamars historie. Han leder også et økumenisk fellesskap i regionen, og her vil han også formidle tematikken. Dette er et første viktig steg til å ta opp et såpass tabubelagt tema som vold mot kvinner i en region der det ikke ansees verken som kriminelt eller galt.

Kuleni og Melkamu er de to som fasiliterer Tamar bibelstudiet i Etiopia. I 2019 markerte dette bibelstudiet i Dessie det siste av fem i 2019. De er svært fornøyd med gjennomføringen, spesielt fordi denne berørte mange personlig. Det ser ut til å være nøkkelen til forandring mener de to.

 

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp