Pengene fra denne spleisen går til å forhindre sult i Blånildalen i Etiopia. Uroligheter i området driver mennesker på flukt, hus blir brent og åkrene blir ikke sådd før regntiden. Nå haster det å forhindre en sultkatastrofe!

I Vest-Etiopia der NMS har mye av sitt arbeid merkes nå økt spenning mellom lokale myndigheter og gerilja. Tidligere bar konflikten preg av etniske grupper som sto opp mot hverandre, men den siste tiden har vi sett mennesker som tyr til våpen mot egne og andre grupper i frustrasjon over å ikke bli sett, hørt eller prioritert. De har ingen håp for framtida og mangler arbeid, mat, elektrisitet og tilgang til sykehus.

Alt blir bra igjen, trøster vi oss med i Norge. Men mennesker i andre deler av verden har ikke den samme framtidstroen.

I Etiopia merker de ettervirkninger av korona med stor arbeidsledighet, økte priser på mat og uroligheter rundt i landet. Folk spiser færre måltid per dag. Alle kjenner noen som er smitta og noen kjenner folk som er døde. Men myndighetene kan ikke stenge ned – da ville matmangelen ta flere liv enn pandemien.

I Kamashi i Blånildalen fører urolighetene til at sivilbefolkning havner i skuddlinjen under flukt, åkeren blir ikke sådd i tide før regntiden, hus blir brent og husdyr drept eller stjålet. Utsiktene er frykt, sorg og sult.

Nedbrent hus i Kamashi

Kirken i Etiopia ber nå om hjelp til å nå ut til de som føler seg forlatt og for å forebygge en mulig hungersnød. NMS ønsker å gi menneskene troen på en bedre framtid.

Samarbeid med viktige aktører i samfunnet i Blånildalen, for eksempel ungdomssenteret i Kamashi, gjør det mulig å nå raskt ut til mennesker i nød på kort varsel.

Gjennom våre prosjekter blir minoriteters rettigheter, språk og kultur løftet fram og evangeliet delt. Utdannelse gir håp om en ny framtid. Men akkurat nå er de grunnleggende behovene viktigst.

Vil du være med og støtte denne spleisen, slik at mennesker kan få et verdig liv med varig håp? Da går du inn på denne linken: https://www.spleis.no/project/181418

Dersom du ønsker å starte en innsamling for Etiopia på egenhånd på Spleis. Se her: http://www.spleis.no/nms

Det er ingen tvil om at kvinner må spille en mer aktiv rolle på alle områder i det etiopiske samfunnet - og ikke bare konsentrere seg om "kvinnesaker". I to dager diskuterte kvinne-ledere fra alle Mekane Yesus sine synoder om konflikt og fred.

Det handler ikke bare om «kvinners rolle» i fredsbygging. Som om det fins en «vanlig» rolle forbeholdt menn, og så en spesiell, underordnet rolle for kvinner. Nei, det handler om at alle må kunne være med på å ta fatt i konflikter, håndtere dem, løse eller transformere dem og bidra til et mer fredelig og likeverdig samfunn.

Rev. Workinesh fra Begi er et kjent ansikt for mange som jobber i og med NMS. Hun er en dyktig dame med mange sterke meninger.

Det var mye visdom og engasjement blant kvinnene som var samlet i Bishoftu til årsmøtet i Mekane Yesus sitt kvinnedepartement i mai. Etter årsmøtet fikk fredskontoret to dager til å snakke om konflikt og fred. Hovedmålet var å snakke om vår egen rolle i fredsbygging. Derfor snakket vi mye om problemer i nærmiljøet, vold i familien, på skolen, i kirken. Definisjonen på vold som vi ble enige om, handler om mer enn fysisk vold; den inkluderer psykisk vold og «vold» når strukturer ekskluderer mennesker eller grupper av mennesker.

Jeg er ofte skeptisk til å sammenligne menn og kvinner fordi det er større forskjeller mellom individer innenfor gruppen enn det er mellom gruppene. Men dersom jeg kan tillate meg en sammenlikning må jeg si at her var det  mindre snakk med store bokstaver og vanskelige ord blant kvinnene enn det ofte er tilfellet blant menn. Kvinnene var mer løsningsorienterte og hadde alltid fokus på hva som er praktisk mulig å gjøre.

Det betyr ikke at vi bare snakket om hva en «som kvinner» kan gjøre. Vi kom fram til at mennene lenge nok har prøvd å skape fred i samfunn, kirke og politikk, og ikke har greid dette så veldig bra. Derfor er det nå på tide at kvinnene kommer ut av den begrensete hjemlige domenen og tør å gripe inn i situasjoner som tradisjonelt ikke angår kvinnene.

I lys av korona pandemien som ikke er over enda, tok vi hensyn til alle gjeldende retningslinjer under samlingen

Her kan det oppstå problemer – og konflikter! Vil en mann lytte til en kvinnelig megler i en konflikt dersom denne konflikten ikke blir kategorisert som «kvinnesak»? Noen ganger kan slike uenigheter føre til positive endringer som kan bringe mer likhet og harmoni i fremtiden. Men for å få det til trengs det modige kvinner som tør å la sin stemme bli hørt.

Det er dessverre en lang vei å gå før kvinner vil bli sett på som like viktige som menn i konflikthåndtering. Det betyr ikke at de ikke er viktige og ikke kan gjøre en forskjell her og nå. Kvinnene ønsker å gjøre toaletter på skolene mer sikre fordi det er et sted hvor «vold» av ulike slag skjer. Men de kan også ta initiativ til møter i kommune (kebele) og distrikt – som prester, ressurspersoner, fredsmeglere og engasjerte borgere, og ikke bare «som kvinner».

Kvinnene som deltok på møtet i Bishoftu er blant de best egnete til å begynne slike prosesser. Blant disse er det noen meget modige og frimodige kvinner!

Tekst og foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Kirkearbeidet i Kamashi-området har fått ny fart. Overføringen av Mekane Yesus-liturgien til den nye gumuz-ortografien har ført til økt interesse og større selvtillit i menighetene. Det reviderte nye testamentet på gumuz, skrevet med latinske bokstaver, forventes med stor spenning.

Lozran Ayana, evangelist og bibeloversetter, leser liturgien på gumuz for en fullsatt kirke. Lozran er en av de mest ivrige forkynnerne på morsmålet.

Gumuz-folket er en av de fem anerkjente nasjonalitetene i Benishangul Gumuz regionen, og gumuz-språket er ett av de offisielle språkene i denne regionen. En rekke skoler har nå begynt å bruke språket som undervisningsspråk. Deler av Mekane Yesus kirkens liturgi ble oversatt til gumuz i 2003 sammen med Det nye testamente, begge skrevet med etiopiske bokstaver, men spesielt liturgien har bare fått en kort og begrenset bruk.

Samme år, 2003, bestemte regjeringen i Benishangul Gumuz at gumuz skal skrives med latinsk skrift, og det ble utviklet en felles og obligatorisk rettskriving for alle gumuz-dialekter. Denne nye ortografien brukes nå for alle trykksaker på gumuz så vel som på skoler og høyskoler. Den gamle skrivingen med etiopiske bokstaver brukes ikke lenger og blir ikke lenger lært av den unge generasjonen. Dessuten har Det nye testamentet fra 2003 vært utsolgt i lang tid, og et opptrykk er ikke ønskelig.

Begynnelsen av søndagsliturgien på gumuz – revidert og skrevet i den nye ortografien.

Sammen med ønsket om å revidere oversettelsen til Det nye testamentet og overføre det til den nye latinske skrivingen, ble ideen om å oversette Mekane Yesus-liturgien til moderne gumuz reist og støttet av NMS både teknisk og økonomisk. Det ble en lang prosess som startet for mer enn tre år siden; fremdeles er oversettelsen ikke offisielt anerkjent av kirken på grunn av forskjellige årsaker.

Nå har unge, engasjerte kristne tatt affære og samlet de viktigste delene av liturgien i en liten bok som ble trykt og distribuert til menighetene. Resultatet er at søndagsgudstjenesten i mange menigheter nå er fullstendig på gumuz. Menighetene med gumuz-flertall er veldig glade for dette, og de føler at de nå er inkludert i gudstjenesten fordi den blir utført på deres eget språk.

Slik kommer omslaget av det reviderte Nye testamentet til å se ut.

Foruten dette, har revisjonen og overføringen av Det nye testamentet til moderne skrift blitt fullført, og man håper at bøkene endelig vil komme fra trykkeriet høsten 2021. Det forventes at disse nye testamentene på gumuz i helt annen grad kommer til å mobilisere ungdommene til kristent arbeid, og til bruken a morsmålet generelt. I mange år har de fleste menighetene brukt oromo-språket som gudstjenestespråk, delvis på grunn av høy innvandring av oromo-talende mennesker, delvis på grunn av mangelen på liturgi og Bibelen på gumuz. Dette er en av grunnene til at mange unge gumuz har vært nokså passive i kirken eller til og med forlatt Mekane Yesus menighetene. En moderne NT-oversettelse vil styrke den indigene befolkningen i området både i kirken og i samfunnet og øke deres selvtillit.

Reverend Sudi Gote er en av de få kvinnelige prestene. Her leser  hun fra den nye liturgien på gumuz.

I tillegg var det knapt en eneste gumuz teolog den gang NT ble oversatt for første gang. Nå, nesten 20 år senere, har situasjonen endret seg og kirken har til og med gumuz teologer med mastergrad. Disse yngre og vel utdannede gumuz er overbevist om at en grundig revisjon av den kristne terminologien på gumuz både er nødvendig og mulig. Dette, sammen med liturgien og NT, er gode forutsetninger for fruktbart misjonsarbeid i gumuz-området – denne gangen drevet av lokale krefter og båret av kjærligheten til morsmålet.

Tekst: Klaus-Christian Küspert/Hambisa Ayana, foto: Hambisa Ayana

Arbeidet med Mao Hozo ordboka utvikler seg bedre enn forventet, takket være tekniske muligheter, personlig engasjement og intelligent organisering. Nå har Hozo-språkinformantene arrangert en workshop på eget initiativ!

Selv om vi har møtt begrensninger på grunn av korona-pandemien i over et år, betyr ikke det at arbeidet har stoppet opp! Etter at det v<ar klart at jeg ikke ville kunne komme meg til Mao-landsbyene, ikke en gang til Asosa på lang tid, og at vi ikke ville kunne ha workshoper på SIL sitt kontor i Addis Abeba, tok Olana, koordinatoren for ordbokarbeidet, skeia i egen hånd. Han klarte å organisere en workshop i Asosa helt på eget initiativ.

Stedet workshopen arrangeres er Olana sin private lille hybel i Asosa. Utrolig effektivt og svært billig!

Begynnelsen var en samtale på video, hvor jeg beklaget mangelen på nye ord, og hvor Olana beskjedent innrømmet at han trengte hjelp av andre Hozo brukere for å finne de rette ordene. Han spurte om han fikk lov til å dra til Hozo landsbyene, informere om språkarbeidet og lete etter gode informanter. Disse måtte ha gode språkkunnskaper, komme fra forskjellige landsbyer og «være eldre menn, rundt 35 til 40 år gamle», ifølge Olana sine kriterier. Jeg var begeistret over dette initiativet og oppmuntret Olana til å dra. Resultatet var en workshop i forrige uke som ble arrangert helt uten hjelp utenfra. Grunnen til at Olana kun inviterte menn er at det fortsatt er politisk uro i området og det sees som for farlig for kvinner å reise.

Det var 5 hozo morsmåls-brukere fra Babo Gambel området i Nejo distriktet og fra Boji Gara Arba området i Begi distriktet som møtte opp i Asosa. I fem lange dager satt Olana sammen med disse «eldre mennene» og samlet et stort antall ord, hovedsakelig fra jordbruk, jakt og fiske, og fra religion og seremonier. Navnet hozo bruker vi fordi det er navnet dette språket er kjent med. Morsmålsbrukerne selv velger å kalle språket sitt ak’mo wandi.

I forveien hadde Olana gjennom video fått grundig opplæring i spørreteknikk og bruken av den nye ortografien som vi har utviklet i løpet av de siste månedene. Forberedelsen ga rikelig uttelling, og vi kommer ikke til å gå tom for arbeid de neste ukene: Olana og kollegenene hans har samlet mange hundre nye ord som nå skal klassifiseres, rettes på og oversettes til amharisk, engelsk og oromo. Hozo-ordboken kommer snart til å overstige 1000 oppføringer.

I det siste har vi hatt daglige video-møter for å klassifisere nye ord. Til venstre på bildet ser vi Olana, som selv er Mao og koordinerer arbeidet. Til høyre er Seid som hjelper med å oversette til flere språk.

Det viktigste er imidlertid den enorme iveren til Olana og de andre hozo-brukerne. De er begeistret over at de snart skal ha en ordbok på morsmålet sitt og enda mer over tanken på at de vil kunne skrive språket sitt og få oversatt de første tekstene. Dette veier opp for alle strabaser og farer som er forbundet med dette arbeidet. Det at de på grunn av korona er nødt til å hjelpe seg selv har ikke ført til noe tilbakeslag, snarere tvert imot. Det har ført til større uavhengighet og mer eget initiativ. For et år siden hadde jeg ikke drømt om at det var mulig at Olana ville finne på å organisere en workshop sammen med andre mao hozo, og at dette skulle bli så vellykket; heller ikke at vi ville kunne ha lange videomøter med informantene hver eneste dag. Olana, som frem til januar aldri hadde åpnet en PC på egen hånd, kan nå logge seg inn på zoom og bruke et lite modem for å få internett. God planlegging og gode tekniske muligheter er en viktig forutsetning, men det viktigste er viljen til å få det til!

Tekst: Klaus-Christian Küspert; Foto: Olana Lencha