Tilbake til nms.no Etiopiablogg
Meny
Foto: Ole Henrik Kalviknes Last ned

Å være kristen uten frykt

Hva er drømmen din for å kunne leve et liv som kristen? Du som leser dette har neppe samme drøm som mange mao'er i Etiopia: Drømmen om å være kristen uten frykt.

Gruppearbeid i workshopen

En av gruppene i workshopen. Disse er fra området rundt Dabbus elven og snakker språket Mao Hozo/Shuluyo

Det er ganske unikt at kristne fra fire ulike språkgrupper som ofte blir kalt ‘mao’ får møtes og utveksle erfaringer. I noen kirker er det bare én kristen mao familie. I samfunnet er mao’ene omgitt av muslimer, og i kirken av majoritets-folkegruppen oromo.

I en workshop i byen Asosa i forrige uke, arrangert av SIL, en av våre samarbeidspartnere i Etiopia, ba vi fire mao-grupper om å fortelle hverandre om deres liv som kristne i områdene de kommer fra. Alle fire gruppene forteller at kristne i landsbyene blir forfulgt, puttet i fengsel og noen til og med drept.

Det er generelt vanskelig å være kristen i dette området, men verst er det for mao’ene. Deres posisjon i samfunnet er svak fra før: De er i minoritet selv om de er den opprinnelige befolkningen i dette området, og de blir holdt utenfor og diskriminert i skoler og andre offentlige institusjoner. Når en mao blir kristen, risikerer de at naboene som tilhører en større etnisk gruppe og som oftest er muslimer, går aktivt inn for å gjøre livet deres vanskelig.

Da jeg kom hjem fra et kirkemøte, ble jeg puttet i fengsel, forteller Mohammed.*

Andre forteller at ingen naboer ville samarbeide med dem om jordbruk eller hyre dem som arbeidere. De fleste mao familiene er ekstremt fattige og trenger å bli tilbudt dagarbeid på gårdene rundt omkring. Når de som er kristne nektes arbeid, blir de lett drevet ut i enda større fattigdom. Betalingen er mindre enn 5 kr per dag, men familiene er avhengig av denne inntekten.

Mange mao barn blir mobbet og dropper ut av skolen veldig tidlig. Verst er det for kristne mao barn. De vil med stor sannsynlighet få så dårlige karakterer av lærerne (som alle tilhører majoritetsbefolkningen) at de ikke kan fortsette. Dette er bare ett eksempel på sjikanen kristne mao blir utsatt for.

Workshop

Mariyam og Yonatan fra SIL leder workshopen med kristne mao fra fire språkgrupper

Alle i workshopen er enige om at det å være kristen har forandret livet deres radikalt. Men det koster å være kristen. Jesus sier: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg“ (Luk 9,23). Hver dag må Mohammed og de andre mao kristne ‘ta opp sine kors’. Ikke alle orker dette og jeg vet om flere unge mao’er som har gått tilbake til Islam fordi det gjør presset mindre. Det er ille nok som det er å være mao.

De som er med på workshopen har ikke tenkt å gi opp å følge Jesus. De ber sammen, synger, klapper og oppmuntrer hverandre. Det vi i NMS og SIL kan gjøre er å gi dem en mulighet til å bygge et fellesskap på tvers av ulike landsbyer og språkgrupper. Vi arbeider også med Mekane Yesus for å gjøre kirken mer inklusiv og hjelpe mennesker med minoritetsbakgrunn å føle seg velkommen og hjemme i kirken.

I Norge kan vi be for at drømmen til kristne mao’er skal gå i oppfyllelse: Å være kristen uten frykt.

Tekst og foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy

*Navnet er endret.

Les innlegget →

Sju måneder uten skole

Koronaviruset har tvunget barn til å midlertidig slutte på skolen. Nå hjelper de foreldrene hjemme med å gjete sauer, hente vann og sanke ved. Disse barna savner både skolen og vennene sine.

Koronaviruset har hatt stor innvirkning på livet i hele verden – også her i Etiopia i en liten landsby utenfor Asosa. Utdanning er et grunnleggende behov og en rettighet, men barn i disse utkantområdene har ikke fått nyte godt av dette i sju måneder nå. De måtte slutte å gå på skolen, lærerne måtte forbli hjemme og mange foreldre har mistet sine uformelle jobber på grunn av korona. På landsbygda har det ikke vært mulig med skole på internett eller telefon, eller noen annen form for lekser. Mange barn har ikke en gang fått undervisningsmateriell på papir, og de vet ikke hva som kommer til å skje videre.

I juni dro SIL-teamet i Asosa til Mao-samfunnet i Shewara-området for å vurdere korona-situasjonen i landsbyen. Prosjektlederen Fekadu intervjuet elever, lærere og foreldre om pandemiens innvirkning på deres daglige liv. Her er utdrag fra noen av intervjuene:

Sadik’ Shank’o (10 år gammel)

Sadik’ Shank’o er 10 år gammel og går i 2. klasse. Han sa: “Korona tvang meg til å slutte på skolen. Nå hjelper jeg foreldrene mine med å luke, gjete, hente vann og sanke ved. Jeg savner skolen, spesielt å leke sammen med vennene mine, og å lære å lese med klassekameratene mine. Læreren vår ga oss ingen lekser. Noen ganger leser og skriver jeg litt på egen hånd. Verken jeg eller noen andre barn i landsbyen min har kontakt med skolen.

Fantaye T’ont’ora er 45 år gammel og mor til Sadik’ Shank’o. Hun sier: «Covid-19 påvirker oss! Før visste vi ikke hva korona var, men nå prøver vi å følge alle reglene helsepersonellet har gitt: Ikke gi hånda, vask hendene og hold avstand til andre. Barna måtte slutte å gå på skolen selv om de hadde lyst til å fortsette. Nå hjelper de oss hjemme. Jentene henter vann, lager mat og samler ved, og guttene graver og luker.

De savner virkelig skolen og spør oss hele tiden når de får lov til å begynne igjen.

Jeg tror barna har det veldig vanskelig! De må hjelpe til så mye. Siden vi ikke har tilgang til noen form for undervisning, prøver vi foreldre å hjelpe dem med oppgaver i bøkene. Men vi har jo ikke utdanning selv, så det er veldig vanskelig!»

Zebiba Gela (10 år gammel)

Zebiba Gela, er ei jente i 2. klasse. Hun sier: “Korona gjorde at jeg måtte slutte på skolen. Nå hjelper jeg foreldrene mine med husarbeid og jordbruk, koke kaffe og lage mat. Jeg savner skolen og vennene mine. Vi bor på landet og har ingen kommunikasjon med skolen. Jeg prøver å lese litt i notatene mine, men for det meste har jeg så mye å gjøre hjemme at jeg ikke får tid.» Moren til Zebiba, Sentayehu Kara (38 år) spør: «Når vil skolen åpne igjen? Kan barna våre ta eksamen? Fortsetter de neste klasse eller må de gjøre skoleåret på nytt?» Ingen har gode svar på disse spørsmålene, og staten trenger tid til å lage gode planer.

Almadi Tefera er morsmålslærer i mao ved Kossa skole. “På grunn av korona klarte jeg ikke å komme meg gjennom læreplanen. Dette fører til at elevene mine ikke kan lese og skrive på det nivået de skal. Alle elevene våre savner skoleaktiviteter – spesielt lek, læring i klassen og lesing sammen med vennene sine. De fleste elevene har ikke hatt anledning til å jobbe med skolearbeid i det hele tatt, men heldigvis har jeg sett at noen 8.-klassinger har åpnet skolebøkene sine for å forberede seg på nasjonal eksamen. Siden vi ikke har teknologi, kan vi ikke tilby fjernundervisning av noe slag.»

Mohamed Abdu er Mao morsmålslærer ved Shewara skole

Mohamed Abdu er Mao morsmålslærer ved Shewara skole. Han sier: «Det er vanskelig for oss å evaluere lese- og skriveferdighetene til elevene våre. Jeg er redd for at de kommer til å glemme alt de har lært fordi de bare gjør husarbeid. Jeg pleier å spørre de barna jeg treffer om de leser litt i lærebøkene sine innimellom, og jeg oppfordrer dem til å bruke det de har lært. Så langt har jeg ikke testet dem, fordi jeg vil at det skal være frivillig for dem å lese.»

Tekst: Mparany Rakotondrainy etter rapport fra Fekadu Deressa

Oversettelse: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Les innlegget →

Endelig i gang!

Kontraktene mellom oversetterne av Det gamle testamente til gumuz og Bibelselskapet er signert, og arbeidet begynner! Situasjonen krever kreative samarbeidsformer og gir nye muligheter: Kan nord-gumuz inkluderes i dette arbeidet?

Zegeye Belew (25) fra Kamashi er for tiden student i Asosa. Han er ny i teamet.

Lozran Ayana (30) fra Sedal har erfaring fra revisjonen av Det nye testamentet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I et innlegg 29. juni i år (https://nms.no/etiopia/2020/06/10/oversetterteamet-star/) kunne vi dele den glade nyheten at teamet som skal oversette Det gamle testamentet til sør-gumuz er rekruttert. Gruppen består av oversetterne Zegeye Belew (25) fra Kamashi, Lozran Ayana (30) og Rev. Sudi Gote (28) fra Sedal (Sirba Abaya). Hambisa Ayana (28), daglig leder av ungdomssenteret i Kamashi, skal koordinere arbeidet, og fungere som ledd mellom oversetterne, Bibelselskapet og NMS. Denne gruppen unge mennesker er høyt motivert og har ypperlige forutsetninger for å skape en god oversettelse til moderne gumuz.

Bibelselskapet har sendt studie-materiell til oversetterne i Kamashi: Kap. 1: «Hva er oversettelse?»

Hambisa Ayana (28) fra Kamashi koordinerer oversettelsen av Det gamle testamentet til sør-gumuz

Det tok litt tid før en del detaljer var på plass, men nå er kontraktene mellom oversetterne og Bibelselskapet signert og oversettelsen helt fra begynnelsen – første Mosebok – kan starte; foreløpig uten Rev. Sudi som nettopp er blitt mor igjen. Hun skal bli med etter jul. Etter planen skulle oversetterne ha reist til Addis Abeba for å få opplæring ved Bibelselskapet. På grunn av koronarestriksjonene kunne dette ikke gjennomføres. I stedet sendte Bibelselskapet et opplegg til selvstudium.

Det fremtidige oversettelseskontoret ved Ungdomssenteret i Kamashi er fremdeles tomt. Godt teknisk utstyr skal anskaffes for nettbasert undervisning og oppfølging.

Nye utfordringer krever kreative løsninger. Vi jobber med  å utvikle et opplegg med nettbasert opplæring og oppfølging av oversetterne og oversettelsen. Det hadde vært et stort skritt fremover i måten å samarbeide på hvis vi kunne ha regelmessige digitale møter mellom oversettelseskontoret ved Kamashi ungdomssenter og oss som sitter på våre kontorer i ulike land i Europa, og et viktig signal som viser at vi alle har de samme mulighetene og kan møtes på likt nivå i en digitalisert hverdag.

For noen dager siden kom det en forespørsel fra Bibelselskapet i Etiopia: Kunne også nord-gumuz, språkvarianten som snakkes nordøst, i Metekel, integreres i arbeidet med å oversette det gamle testamentet? Nord- og sør-gumuz er ikke uten videre gjensidig forståelig, og det er enighet om at det ville være best med ulike oversettelser. Det nye testamentet er nettopp blitt oversatt til nord-gumuz, finansiert av amerikanske Seed Company. Nå står oversetterne klare for å fortsette med GT. Det ville være mye synergi og forholdsvis lite ekstra administrasjon å inkludere dem, og jeg håper at vi kan se på de økonomiske mulighetene for å kjøre et parallelt prosjekt.

Det er fantastisk at vi har kommet så langt, og grunn til å takke Gud som har gitt oss utholdenhet og tro på dette prosjektet, og ikke minst gode medarbeidere. Jeg vil holde dere informert om fremgangen i arbeidet som har en sentral plass i NMS sitt misjonsarbeid blant Gumuz folket.

Foto: Zegeye Belew og Hambisa Ayana

Les innlegget →

Johannes Austgulen har gått bort

Det var med overraskelse og stor sorg vi fikk vite at vår mangeårige, verdsatte kollega Johannes Austgulen har gått bort. Med Johannes har en klok, varm og omsorgsfull person forlatt oss, en ekte venn av gumuz-folket og et stykke NMS-historie i Etiopia.

På vei tilbake etter en utrolig fin tur sammen med Gudrun og Johannes i februar 2010. Med på bildet er deres venn Tekalen.

Johannes og kona Gudrun begynte sitt arbeid som pionermisjonærer (helse og evangelisering) i Sirba-området (Blånildalen) i 1973 fram til 1977, da de ble evakuert til Norge. Andre periode startet i 1985 – i tider med borgerkrig og kommunistisk diktatur – fram til 1987, og bygde opp klinikken i Dalatti som senere ble ødelagt av geriljaen under borgerkrigen. De hadde to nye år fra 1991 – 1993, hvor de arbeidet i klinikken i Mendi. Siste periode var fra 1995 – 1997. I alle disse årene levde de tett på og sammen med menneskene i dalen og på høylandet på en enkel og beskjeden måte og fikk mange nære venner. De ble veldig glade i Etiopia, og «dalen», og gumuz folket hadde en spesiell plass i hjertene deres.

Etter avsluttet tjeneste for NMS kom de nesten årlig til Etiopia på besøk til venner i Vest-Etiopia og tok tålmodig på seg vanskelighetene og farene slike turer førte med seg.

På en slik tur lærte jeg dem å kjenne. De kom til Addis Abeba i februar 2010 og ville reise til vest mens jeg skulle ha min første tur alene til prosjektene i samme området. Det var en ekte vinn-vinn situasjon: jeg måtte ikke kjøre alene og Gudrun og Johannes hadde en bil med sjåfør. Jeg fikk høre rikelig fra deres erfaring, traff deres venner og var alltid trygg på veiene sammen med dem. Det ble et godt og varig vennskap, og jeg gledet meg alltid når de kom til besøk til Etiopia.

Johannes har skrevet et viktig kapittel i misjonshistorien i Etiopia, som kan leses i boka hans «ETHIOPIA – Experiences and Challeges» (kan bestilles online; også i norsk utgave).

Våre tanker er spesielt med Gudrun og familien i denne sorgtiden. Måtte Herren styrke og trøste dem.

Fred være med Johannes Austgulen.

 

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp