«Ungdomsmisjonsleiren» kunne endelig gå av stabelen. Det var planlagt lenge og ofte utsatt. Også nå fikk den en vanskelig start, men ble en stor suksess til slutt. Det var forhåpentligvis ikke siste arrangementet av denne typen.

Nå har alle deltakerne kommet hjem i god behold, noe som ikke er en selvfølge i dagens Etiopia! Ungdomsmisjonsleiren som er en del av det NMS støttete «Mao -prosjektet» var en suksess – til tross for en nokså humpete start.

Ungdommer fra Kamashi, Asosa og Begi sammen med to lærere fra SIL Addis Ababa og ungdommer fra Gambela

I mer enn et år har vi i samarbeid med SIL Etiopia, prøvd å samle unge kristne fra minoritetsgrupper til en ungdomsleir, men det kom alltid noe i veien;  først var det opptøyer, deretter Corona, og så en veritabel borgerkrig. Nå var tiden moden, og 16 unge mennesker fra Kamashi, Asosa, Begi, Tongo, Kondala og Babo Gambel tok turen til Gambela, hvor de møtte unge kristne fra ulike etniske grupper. De møttes på tomta til den anglikanske kirken, og sammen kunne de lære, leke, feire og prise Gud i fire dager, fra 3. til 6. september.

Misjonsleiren var imidlertid nesten over før den startet: Da ungdommene fra Benishangul Gumuz ankom flyplassen i Gambela 2. september, ble de arrestert og måtte tilbringe den første natten i gården til politistasjonen, redde for å bli deportert igjen umiddelbart. Det ble aldri gitt noen begrunnelse for arrestasjonen; men det er sannsynligvis slik at nervene til politiet og militæret i Etiopia for øyeblikket er blankslitte, og man ser en mulig fiende bak hver fremmed person. Den dårlige behandlingen av politiet var en traumatisk opplevelse for de unge menneskene som fra før har mange dårlige erfaringer med statsmakten, men den hadde også en god side. Unge kristne fra Gambela overnattet frivillig med gjestene sine på politistasjonen, og også Mparany fra NMS, som hjalp til med å organisere ungdomsleiren overnattet i «frivillig arrestasjon». Denne praktiske solidariteten betydde mye for de unge menneskene og sveiset gruppen sammen helt fra starten.

Å bygge solidaritet og tillit var et gjennomgående tema for denne ungdomsleiren. Spesielt de unge mao fra området rundt Begi opplever diskriminering og forfølgelse i hverdagen, enten det er på grunn av deres etnisitet, fordi de er kristne eller på grunn av deres sosiale stilling lengst nede på rangstigen. Her opplevde de at det er mulig å bli akseptert i et positivt og åpent fellesskap uansett etnisk bakgrunn, og at hvert språk og hver musikk kan brukes til å prise Gud.

Melkame fra Kamashi begeistrer gjennom sin utstråling og sine engasjerte oppfordringer til å være stolte av sin kultur og bakgrunn.

Vertene, den anglikanske St. Barnabas-menigheten i Gambela, er et godt eksempel. Her sier det seg selv at de lokale språkene brukes i forkynnelsen, og at Gud kan prises ved å synge og danse til de tradisjonelle anywaa-trommene. Også gumuz-gruppen fra Kamashi sendte et viktig signal her. Zegeye, Lozran, Etane og Melkame, to unge menn og to unge kvinner, er rollemodeller vi kan være stolte av. De er gode ledere, og mennene fortalte stolt om sitt arbeid som oversettere av Bibelen til gumuz, mens de unge kvinnene gjorde inntrykke gjennom sin dynamikk og sin frie og praktiske måte å forkynne evangeliet på i tale, sang og dans. Melkame utbrøt entusiastisk til mao’ene:

Hvis dere kan prise Gud på deres eget språk, så gjør det da!

Tørr å slippe deg løs! Her kan du være trygg.

Selv om gudstjeneste, bønn og lovsang tok mye plass, var det et viktig mål med leiren å bygge tillit og selvtillit, knytte vennskap og utvikle lagånd. Dette ble hovedsakelig gjort gjennom lek og kreative gruppeoppgaver. Lek, sport og gruppearbeid ble ledet av Mparany fra NMS og Zenabu fra SIL, som ble veldig godt mottatt og skapte stort engasjement. Det åpnet hjerter og sinn og la grunnlag for varige vennskap på tvers av etniske grenser.

Et annet viktig punkt på programmet var rapportene fra ungdommene som ved hjelp av NMS kunne tilbringe seks måneder ved Ungdom i Oppdrag i Muizenberg i Sør -Afrika. Der kunne de lære å leve i et kristent fellesskap av mennesker med forskjellige uttrykksformer og språk, og de oppdaget at mangfold ikke er en belastning, men en berikelse. For gumuz og anywaa har det etter hvert blitt en selvfølge å synge og be på sine morsmål. Dette gjelder ikke på samme måte for de som snakker komo, gwama, opo, seze eller hozo hvor bruken av morsmålet i det offentlige krever mye mot. Men til slutt torde hozo-gruppen å fremføre en sang på morsmålet ved gudstjenesten på søndag. Et stort og modig skritt!

For Ahmet og Mitiku er det klart: »

Denne leiren har gitt oss så mye inspirasjon og oppmuntring. Det vil vi gjerne fortsette med hjemme i kirkene våre.

Mitiku er første teologi student fra mao hozo folket, støttet av et stipend fra NMS.

Som mao er både Mitiku og Ahmet en liten minoritet i sine menigheter, marginalisert og usynliggjort av flertallet. Under leiren fikk de sammen med de andre ungdommene ny selvtillit. Noen av dem vokste opp som muslimer, konverterte så til kristendommen, men de føler seg ofte isolerte i menigheten på grunn av sin bakgrunn som mao. Men nå håper de at de kan være eksempler og kan inspirere andre hozo, seze eller gwama i området til å stikke innom kirken; og når de ser at det ikke er noen motsetning mellom det å være kristen og mao, og at de forskjellige mao-språkene er gode nok til å prise Gud, hvem vet, kanskje de snart blir flere.

På slutten av disse fire dagene i Gambela var det et ønske fra alle deltakerne: dette burde ikke være den eneste gangen vi møttes! Det vil ikke være lett å bringe unge mennesker fra vidt forskjellige områder sammen i et land på randen av borgerkrig, og det er dyrt, ettersom fly ofte er det eneste alternativet når veiene er usikre eller stengte. Og likevel! En liten dråpe som kan ha stor effekt; det er det verdt å jobbe for!

Shaftu takker NMS og alle so har bidratt til at denne leiren kunne finne sted – på hozo språket!

Deltakerne i leiren sender en hjertelig takk til NMS, som ga penger til arrangementet og som har tro på at det er bryet verdt å jobbe med ungdommene fra disse små gruppene. Vi vil takke Israel og Zenabu fra SIL for kreativ video-trening og morsomme leker, de unge foreleserne fra Universitetet i Gambela, som ikke bare holdt interessante foredrag, men også deltok sosialt, Ajikune og Obang fra den anglikanske kirken for all praktisk organisering og spesielt Meher Omot og Mparany Rakotondrainy som ledet leiren. Uten dere hadde det ikke vært mulig! Men den største takken går til deltakerne som brukte mange lange og farlige dager på veien for å komme seg til Gambela.

Forhåpentligvis møtes de igjen til neste år, og da kanskje på ungdomssenteret i Kamashi!

Tekst: Klaus-Christian Küspert; foto: Mparany Rakotondrainy

Tverrkulturell gudstjeneste i St. Barnabas i Gambela.

Så godt at prosjektet har en leder som planlegger langsiktig og drar fordel av gode situasjoner, for egentlig skulle opplæringen av ambassadørkvinnene være i høst, men prosjektlederen samlet dem allerede i juni, da det var noenlunde rolig og fredelig. Akkurat nå er det urolig igjen og en samling ville ikke være mulig.

Prosjektlederen Hirko Yosef inviterte ti kvinner til en fire uker varende opplæring Disse kvinnene hadde tidligere en fistelskade, fikk en operasjon og er nå friske igjen. Fem av kvinnene kom fra Begi området, fire fra Tongo, lenger vest mot grensen til Sør-Sudan og en fra Kondala, sør-øst fra Begi. Egentlig skulle det være tre kvinner fra Kondala, men grunnet sikkerhetsproblemer kunne bare én komme; derfor valgte de flere  fra Begi.

Her er ambassadørkvinnene på avslutningsfesten, med de nye klærne og med paraplyene.

Kvinnene hadde en god tid i Begi på synodetunet, hvor opplæringen fant sted. De lærte ikke bare om svangerskap, fødsel, helsesjekk og kompliserte fødsler som kan føre til en fisteldannelse, men ble også bygget opp igjen etter en svært vanskelig tid, hvor de levde med en fistel, ble utstøtt, og noen til og med skilt fordi mannen ikke lenger ville ha noe med dem å gjøre. De lærte også om inntektsbringende aktiviteter. Etter fire uker hadde de en avslutningsseremoni hvor de fikk diplom, nye klær og en paraply. Paraplyen skal ikke bare beskytte dem mot regn og sol, men også være tegn på at de er på besøk hos gravide for å veilede dem og gi en sterk anbefaling at de burde føde på en helseinstitusjon.

Sammen med ambassadørkvinnene er lederen for kvinnedepartementet Rev. Workinesh, stående i midten med lyserød jakke.

Kvinnene fikk også støtte til å starte opp med egen inntektsbringende aktivitet. På denne måten får de et levebrød uten å være avhengig av prosjektet. Åtte valgte å drive med husdyravl og to med småhandel.

Halvparten av kvinnene er muslimer, de andre er protestanter. Det viser at området hvor prosjektet er aktivt, har en befolkning med forskjellig religiøs bakgrunn; i byen er de kristne i flertall, mens i landlige områder dominerer muslimene.

Desalegn med sin erfaring var en berikelse for undervisningen

Opplæringen ble gitt av forskjellige fagpersoner, en av dem var Desalegn Asefa. Han var prosjektleder for et tilsvarende prosjekt i Kamashi fra 2015 – 2020. Han kunne gi mye av erfaringen sin videre til Hirko, og det han hadde lærte i Mekele hos «Healing Hands of Joy», prosjektet som startet opp med å opplære kvinner til ambassadører.

Ambassadørkvinnene er aktive og ved siden av å besøke gravide informerer de også prosjektet om kvinner som lider av en fistelskade. Disse kvinnene skal bli kjørt til et spesialsykehus hvor de blir operert. På den måten jobber prosjektet ikke bare preventivt, men også kurativt.

Etiopia befinner seg i en vanskelig situasjon med en del uroligheter, dessverre også i Begi Gidami området. Dette hindrer arbeidet og vi ber og håper at situasjonen blir lettere og tryggere igjen. Be gjerne for prosjektet, medarbeiderne og for landet Etiopia.

Tekst: Sonja Küspert, foto: Hirko Yosef

En kirke i Addis Ababa fant ut at de hadde en fredskomite men at de ikke visste hva denne skulle gjøre. Da bestemte de seg for å ta et grep - på egen regning.

Tidlig en august morgen ble undertegnede ringt av et ukjent nummer. På andre enden var Mr Berhanu (til høyre i bildet). «Vi ønsker at du skal komme til Lideta menighet og lære oss om fred,» sa han. Det vil jeg jo selvfølgelig gjerne, men slikt må avklares med mine medarbeidere. Derfor ringte jeg til Rev Dr Wakseyoum, leder av fredskontoret i Mekane Yesus kirken (nr. 3 fra høyre). Rev Dr Wakseyoum hadde også hørt at menigheten ønsket opplæring, så vi forberedte en dag med workshop om «konflikt og fred».

Woinshet Hailu, organisatoren av arrangementet og pådriveren til menighetens fredskomite

I Lideta var sekretæren til fredskomiteen, Ms Woinshet Hailu allerede i full sving med å forberede. Hun organiserte et egnet rom i kirkens lokaler, inviterte frivillige og ansatte i menigheten og forberedte mat og drikke. Woinshet er selv en frivillig i menigheten. Hun er stedlig representant for et britisk IT-firma i Etiopia og et aktivt medlem i Lideta Mekane Yesus menighet. Hun tar seg ikke betalt for sitt arbeid, og ingen av de andre som hjalp til i workshopen fikk betalt. De belastet heller ikke prosjektet med verken transportpenger eller kostnader for mat og materialer.

Workshopen i Lideta ble holdt lørdag 28. august. Rev Dr Wakseyoum og Mr Keneni fra fredskontoret og undertegnede samarbeidet om innholdet. Vi begynte dagen med å snakke om hva som er fred og konflikt. Hva er vold? Ofte forbindes vold med fysisk utøvelse av vold, men vold kan også være psykisk, strukturell eller kulturell, og noen ganger kan også en kirke utøve «vold». Deretter lærte vi ulike former for konfliktanalyse.

Mange ønsker å begynne med «fredsbygging» med en gang, men mye annet må gjøres først.

Lunsj ble servert av menighetens frivillige

Det kan være fristende å ønske å begynne med å «bygge fred». Men ofte er det ikke lurt å begynne med dette uten en god analyse av situasjonen. Derfor brukte vi god tid i workshopen til å lære hvorfor det er viktig at vi ikke slurver med analysen. Vi kan ikke begynne med fredsaktiviteter før vi ser situasjonen fra ulike synspunkter og har funnet fram til faktorene som driver konflikten videre. Dessuten må vi ikke ha for høye mål. Vi kan ikke ha global eller nasjonal fred som mål. Vi må begynne i vårt eget nabolag. «Jeg skal begynne med meg selv,» sa en mann i workshopen.

Til lunsj hadde damene i Lideta laget deilig mat til alle i workshopen. Vi fikk også tradisjonell kaffe servert av de frivillige. Menigheten hadde samlet inn penger til å holde denne workshopen og ville til og med dekke transportkostnadene til oss tre som hadde hatt undervisningen. Maten spiste vi i klasserommene til menighetens barnehage. Stolene var små, men praten var god!

Ivrig gruppearbeid i kirkebenken

«Vi er så takknemlige for at dere tok dere tid for å hjelpe oss i gang med dette arbeidet på en lørdag,» sa Woinshet. Hun føler at de har fått et innblikk i hva de som menighet kan gjøre for forstå konflikter bedre og hvordan de kan håndtere dem. Men det trengs mye mer enn én dag før komiteen kommer til å føle at de mestrer noen av teknikkene vi introduserte.

Det viktigste er derimot at de føler de kan gjøre noe selvl. Man trenger ikke å ha en utdannelse på dette feltet for å gjøre en positiv forskjell i lokalsamfunnet. Det viktigste er at man tør å ta fatt i ting og ikke glemmer å lytte til hverandre.

Jeg tror ikke det er siste gang vi har vært i Lideta menighet. Hvem vet, kanskje Mr. Berhanu kommer til å ringe meg igjen på en tilfeldig tirsdags morgen?

Tekst og foto: Sophie Küspert-Rakotondrainy

Endelig er tiden inne! 25 unge mennesker fra 8 ulike etniske grupper er på vei til Gambela. De måtte vente lenge på denne dagen!

«Youth Mission Camp» som en del av «Mao prosjektet» for unge kristne fra sårbare og marginaliserte grupper har måttet utsettes flere ganger, først på grunn av pågående uro og stengte veier, så på grunn av Covid 19. Og igjen sto leiren i fare for å bli kansellert på grunn av den politiske situasjonen. Nå er til og med veier rundt Asosa stengte og soldater står med våpen klare. Men entusiasmen var større enn frykten. Derfor aksepterte noen deltakere flere dagers fotturer og lange omveier. Andre bestemte seg for å kjøre gjennom områder der det nylig hadde vært overfall. Det sa de ingenting om før de hadde kommet godt fram.

Meher Omot fra Gambela er frivillig ungdomsleder i Gambela og medarbeider i Mao prosjektet. Han leder forberedelsen til Youth Mission Camp og er ansvarlig for gjennomføringen. Stor takk til Meher for å ha påtatt seg denne vanskelig oppgaven.

Ungdomsleiren forberedes og ledes av frivillige fra forskjellige kirker, med aktiv hjelp av NMS-rådgiver Mparany Rakotondrainy og vår etiopiske partner, SIL Ethiopia. Vi vil gjerne takke alle disse ildsjelene for det utmerkede arbeidet som allerede har blitt gjort under vanskelige forhold.

Når vi spør etter formålet med denne samlingen, bør vi først og fremst se på situasjonen for unge mennesker i Etiopia – for unge mennesker som tilhører minoriteter i sitt hjemland, for eksempel Hozo, Seze, Gwama og Komo. De er ungdommer som bor i et miljø som er fiendtlig mot kristne og som selv av kirken ikke behandles som likeverdige. Våre unge Mao-venner tilhører en marginalisert og diskriminert minoritet i samfunnet, og de er kristne som bor i et område der dominerende grupper (også i deres egen etniske gruppe) viser fiendtlige holdninger mot kristne.

Når de unge menneskene, som alle jobber aktivt og frivillig i sine menigheter – som ungdomsledere, som bibeloversettere, som musikere – møtes på fredag ​​på området til den anglikanske kirken i Gambela, er det viktigst at de kan møtes fritt og som likeverdige, der forskjellige språk og kulturelle uttrykksformer ikke blir sett på som en hindring eller skam, men som en berikelse. De vil se at det godt går an å være både kisten og Anywaa eller Gumuz, at gutter og jenter kan delta på lik linje, at de kan få venner på tvers av etniske grenser, og bygge nettverk. Programmet består hovedsakelig av sport og spill, kunstneriske aktiviteter og team building. Musikk og bønn hører med og kommer til å gjenspeile rikdommen av kulturelle uttrykksformer.

Det anglikanske fotballaget i Gambela venter på gjestene fra Begi, Kondala, Tongo og Kamashi

For NMS i Etiopia vil denne ungdomsmisjonsleiren være den kanskje største og viktigste hendelsen i år, og vi gleder oss til mange flotte bilder, videoer og lydopptak som skal publiseres her i løpet av de neste ukene.  Tusen takk til alle som ikke mistet troen at et slikt arrangement kunne gjennomføres – mot alle odds – og som aktivt deltok i forberedelsene.

Vi ønsker deltakerne og lederne at «Youth Mission Camp» kan gjennomføres i fred og uten problemer og at de som kommer vil få ny inspirasjon. Vi er med dere denne helgen 3.-6. september og ber for at alt skal lykkes.

Klaus-Christian Küspert