En dag for noen uker siden kom en av de troende i menigheten her på Mukonoso og fortalte at det hadde kommet en telefon til kirka mens hun var der for å ordne i stand til søndagens gudstjeneste.

Håkon Tørring er volontør for NMS i Japan.

Det var en mann som ringte fra Amami Ohshima, ei øy mellom Kyushu og Okinawa. Han fortalte at han hadde gått i kirka her for over 40 år siden. Da var det en norsk misjonær som var prest, og han lurte på om det fremdeles var misjonær her. Han hadde nemlig kommet i kontakt med et norsk ektepar der nede, i forbindelse med en bønneaksjon for Japan. Stor var overraskelsen da han fikk høre at akkurat nå var det en seniorvoluntør her og at det sannsynligvis var den samme som hadde vært prest da han gikk her.

Jeg dro kjensel på navnet hans og ringte ham opp. Det ble en ganske beveget samtale. I dag er han prest i en uavhengig kirke på Amami Ohshima. Han har skrevet noe av sin livshistorie, som jeg gjengir her:

————–

Jeg heter Noritake Imae og ble døpt i Mukonoso lutherske kirke 6. april 1980. 1. oktober samme år ble jeg ansatt som lærer i grunnskolen i Kurume i Fukuoka fylke.

27. november 1985 var jeg passasjer i en bil som frontkolliderte med en bil som kom i over 100 km i timen, kjørt av en ung, beruset mann.

Jeg ble alvorlig skadet og kom først til bevissthet på sykehuset en måned senere, i januar 1986. Prestekona i kirka hvor jeg gikk besøkte meg mens jeg var bevisstløs. Hun fortalte at jeg hadde skrevet noe med hånda, så hun ga meg penn i hånda og papir. Da hadde jeg skrevet «Jesus er oppstanden» fortalte hun.

Jeg hadde fått et hardt slag i hodet, og CT-bildet av hodet mitt var helt svart. Tidligere minner var helt borte. Barna fra klassen min kom på sykebesøk, men jeg husket ikke navnet på noen av dem. Legen sa også at det ville være umulig for meg å fortsette som lærer.

En måned etter at jeg kom til bevissthet igjen, ble jeg skrevet ut fra sykehuset og skulle fortsette behandling hjemmefra. Etter et par måneder tok jeg en ny CT på sykehuset. Mens jeg ventet på svar på prøven, hørte jeg legene rope høyt: «I all verden! Hva er dette!» De viste meg CT-bildet og sa: «Bare se. Her er det ikke noe galt!» Det forrige CT-bildet hadde vært helt svart, men det nye var helt klar, uten svarte flekker. Jeg var helt frisk. Hukommelsen kom også tilbake. Jeg takket Herren!

Jeg ble gradvis bedre, og en dag jeg gikk nedover gaten, hørte jeg plutselig Guds stemme som sa: «Be!» Jeg så meg omkring og svarte: «Jeg kan ikke be her hvor det er så mye folk og biler». Men enda sterkere hørte jeg «Be!» Jeg sa jeg skulle be når jeg kom hjem og skyndte meg så fort jeg kunne. Mens jeg var på vei, steg det en bønn opp fra bunnen av hjertet mitt, men jeg prøvde å holde igjen til jeg kom i hus. Jeg husker ikke hva jeg ba, men opplevde at det var en pastors bønn.

Jeg lurte på hvorfor jeg ba en pastors bønn? En uke senere svarte Herren meg da jeg leste Luk 1,45: «Salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne skal gå i oppfyllelse.» Dette ble et direkte svar til meg og tanken om at jeg en dag skulle bli pastor begynte å modne i meg.

Jeg møtte kona mi ved at vi ble introdusert for hverandre av pastorene i våre respektive menigheter. Den andre gangen vi møttes sa jeg til henne: «Jeg er lærer, men en dag skal jeg bli pastor. Er det greit for deg?» Etter å ha tenkt seg om, sa hun: «Ja, hvis det er Guds vilje!» Og et halvt år senere, i 1989 giftet vi oss.

Våren 1996 startet jeg med teologisk utdannelse. I løpet av de ti årene som var gått siden Gud befalte meg å be, hadde jeg ikke hørt Guds stemme på den måten. Men min kone spurte meg flere ganger om jeg ikke snart skulle overgi meg og forberede meg til prestetjenesten. Så fikk jeg oppleve at Guds time var i 1996.

I dag takker jeg Herren av hele mitt hjerte.

For første gang på 37 år fikk vi i år anledning til å være til stede på Kinki-kirkens generalforsamling som avholdes rundt vårjevndøgn hvert år.

Her holder de fremdeles på noen av restriksjonene fra koronapandemien, selv om de offisielt er opphevet. Bruk av munnbind er fremdeles ganske utbredt i kirken. Da måtte vi bruke det, også under generalforsamlingen, bortsett fra da det ble tatt bilder etterpå.

Under pandemien kunne man ikke møtes i store forsamlinger, så da foregikk hele generalforsamlingen digitalt. Nå kom det en representant fra hver menighet, i tillegg til arbeiderne. Men de fleste sakene var sendt ut til menighetene på forhånd og var blitt godkjent digitalt. Under generalforsamlingen var det derfor bare valgene som ble foretatt. I valg på medlemmer til kirkestyret ble det, stort sett, gjenvalg. Pastor Shigeo Sueoka fortsetter som kirkepresident en ny toårsperiode, og pastor Naoki Sugioka ble gjenvalgt som visepresident.

Prestemangelen er stor i Kinki-kirken. Derfor var det en spesiell glede at generalforsamlingen ble avsluttet med vigsling av en ny prest. Tamami Murakami ble vigslet til prest, og hun skal tjenestegjøre i Rokko og Myodani menigheter. Familie og venner og flere fra Rokko menighet var også tilstede under vigslingshandlingen. Det var gripende å få være med og delta ved forbønnen med håndspåleggelse som representant for NMS, sammen med Merete Hallen, leder for seksjon Asia.

Kinki-kirken er takknemlig for kontakten med NMS og den støtten de får, blant annet gjennom voluntører som gjør tjeneste i kortere perioder. De trenger fortsatt vår forbønn.

Kirkepresident Sueoka

Presentasjon av Murakami

2023 vart starten på eit nytt engasjement i eit gammalt misjonsland!

Her kan du lese reisebrev frå våre trainees i Japan, og noko av det dei har fått vera med på under førebuingane til misjonsteneste.

2023 har vert eit innhaldsrikt år for misjonen i Japan. Dette var året då landet la bak seg ei rekke med harde restriksjonar, forbod og påbod, og opna for innreise igjen. På dette tidspunktet hadde vi vyrdande misjonærar forsøkt å komma oss inn i landet sidan 2020, og endeleg vart alt lagt til rette for reise. To av oss var i ferd med å gjennomføre misjonspraksis i regi av teologistudiet, og praksis vart lagt til Japan. For 3 av 4 vart dette det første møte med landet vi nå er i ferd med å gjera oss klare til teneste i.

Målet med reisa var først og fremst ikkje misjonsteneste, men ein blanding av kulturreise og studiereise. Det å få eit godt møte med Japan som land, og det å utvikle ei forståing av religion og misjonsarbeid var det som stod på agendaen. Korleis passer vi som enkeltindivid inn i den japanske kyrkja og dens kontekst, var kanskje hovudspørsmålet vi ønska å få svar på under opphaldet.

Reisa strekte seg over seks veker og er dermed for lang til å dekke i sin heilskap her, men vi skal forsøke å gje eit lite glimt av reisa, møta og aktivitetane som vi fekk vera ein del av under opphaldet.

Gudsteneste og Musikkens Potensiale (26.02.23)

Aktivitetane hadde ein brå start. Allereie kl. 07.00 dagen etter at vi landa på Kansai internasjonale flyplass var vi på reise til Minami Osaka, kyrkje kvar vi skulle feire gudsteneste. Det vart ei triveleg samling med heile 16 personar samla til gudsteneste (dette er stort oppmøte i den japanske kyrkja). Ein av praktikantane hadde vitnesbyrd om korleis ho tok valet om å verta prest, og ein anna spilte piano til salmane. Etter gudstenesta vart det servert «karaage» (stekt kylling), ikkje akkurat det vi er vant til får norsk kyrkjekaffi.

To i reisefølget er utdanna innanfor musikk og skulle etter gudstenesta få møte eit kristent japansk par som tidlegare har jobba som musikarar ved konservatoriet i Wien. Der vart det snakk om bruken av musikk inn mot kyrkjelydsarbeid og moglegheitene dette fører med seg. Klassisk musikk er stort i Japan, og konsertar kan vera med på å skape ei kontaktflate mellom menneske og kyrkja. Kven veit, kanskje kan dei neste store prosjekta i Japan vera knytt til musikalsk arbeid. Mot slutten av møte overraska ein av japanarane ved å overrekke ein gamal bratsj til ei i følgje. Det skulle vera eit teikn på godvilje, og at dei norske misjonærane er velkomne inn i det musikalske arbeidet og miljøet i Japan.

Møte med Kultur og Religion (28.02.23)

Noko av målet med reisa til Japan var å få ein følelse og forståing av land, religion og kultur. Tysdag den 28. februar reiste vi difor frå prestebustaden på Mukonoso, kvar vi hadde vår base, til Kyoto. Kyoto er den gamle hovudstaden i Japan, og vert rekna av mange som det kulturelle hovudsete i landet. Mykje av det historiske Japan har sitt utspel her.

Vi besøkte «Saijosho-Daigengu»-tempelet, eit hovudtempel som er dedikert til alle guddommane i den shintoistiske tradisjonen. (Dvs. at ein kan komme her og be om kva enn det måtte være). Tempelet står på same grunn som universitetet i Kyoto og er staden kvar ein av Kyotos største festivalar held til i midten av august, «Gozan no Okuribi».

Overgangen frå mars til april er blomstringstid for Sakura-trær, og første dagen for blomstring er ein uoffisiell heilagdag i Japan. Vi var så heldige å få sjå eit tre som var litt tidleg ute, og under opphaldet vårt vart Japan sakte men sikkert dekka av kvite og rosa blomar. Sakura er nasjonalblomen til Japan, og den representerer endring i form av fornying og optimisme. Det er det sikraste teikne på at vinteren er ferdig og våren har komme.

Kristne barnehagar og reise til Tokyo (01.03.23)

Under opphaldet var vi så heldige at vi vart invitert til å besøke ein barnehage i drabantbyen Izumi-Sano. Dette er ein barnehage drive av eit medlem av Kinki evangelisk-lutherske kyrkje (KELC), og som er plassert på same tomt som ein av dei eldste kyrkjebygga hos vår partner. Vi vart helsa med eit godt innøvd «God morgon!» på norsk og det vart framført japanske songar for dei besøkande. Barna var aktivt med på programmet som bestod av besøk på avdelingane, mating av småbarn og produksjon av mochi (ein type riskake). Denne turen har i etterpåklokskap blitt ganske viktig. Vi er to par som skal reise til Japan våren 2025, og i den eine familien er det allereie født ein ny misjonær, mens den andre venter på sin som forhåpentlegvis kjem i byrjinga av mars 2024. Med dette i tankane vart besøke i barnehagen ein kjelde til tryggleik i møte med framtidig teneste.

Dagen etter besøket i Izumi-Sano var vi på reise til Tokyo. Dagen vart brukt til å besøke Yasukuni-heilagdommen. Dette er eit stort tempel dedikert til dyrking av forfedrar som døde under forsvaret av det japanske keisardømmet (Frå 1400-tallet fram til 1945-tallet). Her vert det nasjonalistiske og veldig høyreekstreme Japan representert på ein måte som skaper avsmak for mange som kjenner til brutaliteten under 2. verdskrig. Tempelet er veldig debattert i det moderne Japan for sin måte å gjera nasjonen (som originalt var ein angriper) til eit offer for Amerikansk og Europeisk aggresjon. Det vart eit lærerikt møte med Japansk imperialisme, og vi har gått frå det heile med ein litt meir nyansert forståing av politisk Shinto-Buddhisme og Japansk førkrigskultur.

Koyasan – Shingon Buddhismens Hovudsete (07.03.23)

Den 5., 6., og 7. mars var vi så heldige at vi fekk eit opphald i tempellandsbyen Koyasan på fjellet med same namn. Landsbyen ligger 1000 meter over havet i det skogfylte høglandet i Wakayama prefektur. Her hadde vi to innhaldsrike netter på tempelovernatting i eit Shingon-tempel.

Shingon-buddhisme er ein veldig esoterisk form for buddhisme, og målet er å sjokkere kroppen på ein måte som skaper ein spirituell kopling til onmyo-kami-buddha (den universelle Buddha). Heilt praktisk tyder dette: masse røykelse, kraftige halssong, perkusjonsinstrument og praktfulle alter og templar.

Tempelet vi overnatta på var eit av dei eldste templa i området, så fasilitetane var tradisjonelle i sin byggestil. Maten var vegansk av same type som munkene sjølv åt, og temperaturen på romma var tilsvarande det dei vert i gamle bygg utan isolasjon på ca. 1000 meters høgde og ein alder på 400 år.

Koyasan er også kjent for å ha ein av verden største og eldste gravlundar med namn «Okunoin». Det å gå rundt her var det næraste ein tilstand av tidlause vi nokon gong har eksistert i. Gravene her hadde ein følelse av å ha vert der like lenge som fjellet sjølv. Noko som ikkje var så rart med tanke på at dei første gravene har stått der i nesten 2000 år. Ei djup oppleving for livet!

Før vi reiste opp til Koyasan, feira vi gudsteneste i Wakayama kyrkje. Her er Klingensmith-sensei prest. Han er ein amerikanar med ca. 40 års erfaring i Japan, og under opphaldet var han vår mentor og medvandrar. Wakayama er ein av dei større kyrkjelydane i KELC, og mange Japanarar har gode minner med norske misjonærar her.

Kamagasaki – Ein Japansk Slum (09.03.23)

Den 9. mars var vi i ein av Japan sine «slum»-områder, Kamagasaki. Her fekk vi oppleve ei heilt anna side av Japan, ei side ingen snakkar om. «Slummen» er plassert i ein bydel kvar bebuarane nesten eine og åleine består av menn kva livet har tatt ei dårleg vending. Sjukdom, alkohol og stoffmisbruk har ført til at desse mennene har falt utanfor det sosiale systemet i Japan. På grunn av skam og tap av ansikt har dei ingen anna stad å gå enn til menneske i same situasjon. Denne samlinga av menneske i håplausa har til slutt danna eit eige samfunn, eit samfunn det er svært vanskeleg å komme seg ut ifrå.

I Kamagasaki har «East Japan Evangelical-Lutheran Church»  (ikkje Kinki-kyrkja), i samarbeid med eit tysk misjonsselskap, opparbeida eit diakonalt arbeid som skal hjelpe menneske ut av «slummen» og tilbake til samfunnet. Tiltaket vert kalla «Kibo no ie» som omsett tyder «Håpets hus». Her får menneske på gata tilgang på varme, toalettfasilitetar og fritidsaktivitetar som eit verkemiddel mot alkohol og stoff. Ein av aktivitetane som vert gjennomført er tradisjonell japansk papirlaging av gamle melkekartongar som dei så malar motiv på. Bileta vert selt som plakatar og postkort til inntekt for prosjektet.

For tida er vi i ferd med å utvikle eit nytt prosjekt i samarbeid med KELC. Prosjektet har fått namnet «Diakonalt læringsprosjekt» med mål om å utvikle ein japansk diakonal identitet. Som ein del av prosjektet er det ein tanke om å utvikle praksisplassar for dei som er ekstra interessert i diakoni. Kanskje kan «Kibo no ie» vera ein trygg og god stad for læring.

Reise til Nara og Møte Med Tenrikyo (11.03.23)

Laurdag 11. mars reiste vi til Nara, staden som ofte vert kalla for Japans religiøse vogge. Dette er den første sentrale hovudstaden i Japansk historie, og den er kjent for sine flotte templar og tamme frittgåande Sika-hjort.

I Nara besøkte vi hovudkvarteret til ein ung og litt merkeleg religion som vert kalla for Tenrikyo. Det er, grovt forenkla, ein Hedonistisk religion som har som mål å gjennomføre eit ritual som vert kalla for «Kagura». Den dagen ritualet vert gjennomført rett og prefekt, vil verden gå inn i ein tilstand av det som vert kalla for «Joyeous life». Når dette er oppnådd vil menneske leve lengre, og sjukdom og det som er vondt vil ikkje lengre påverke kroppen. Religionen bærer preg av synkretisme, og ei kan tilsynelatande sjå element frå mange forskjellege religionar blanda samen her.

Etter Tenrikyo, besøkte vi eit av Japans største tempel, Todaiji. Dette er ein enorm rekonstruksjon av Japan sitt største tretempel. Inne i tempelet sitter Japans største Buddha-statue på ein enorm svart lotusbloms framfor ein vegg dekka med reint gull. Imponerande på mange måtar.

Kristendom og konsekvenser (12.03.23)

Søndag 12. mars deltok vi på to gudstenester. Den første gudstenesta var i Minato kyrkje som er plassert i toppen av eit høgbygg som også husar hovudkontoret til KELC. Deretter bar det videre til Myodani kyrkje kvar vi møtte kyrkjepresidenten i Kinki-kyrkja og ein kyrkjelyd beståande av 5 kvinner som alle var over 60 år. Vi hadde ei flott stund saman kvar vi snakka om vegen til den kristne trua. Her var det verkeleg mange sterke historier om vanskelege val og tunge familiesituasjonar i møte med trua.

Det å vera kristen i Japan er vanskeleg på ein heilt spesiell måte. Det japanske samfunnet er sterkt bunden til tradisjon og konformitet. Dersom slekta historisk høyrer til buddhismen, så skal alle individa i familien høyre til buddhismen. Einskapen er med på å skape samhald i familien, og dersom nokon ønsker å følgje ein anna religion så vert ikkje dette møtt med blide auger. Den japanske familien vert ofte styre av ein «Shujin» (husets meister), og det er denne personen som diktere kva som er rett for familien å gjera. Dersom ein vert kristen, og «Shujin» er imot dette, kan det føre til at ein må bryte med familie og slekt for å kunne praktisere si tru.

Gudstenesta i Myodani bar ikkje berre med seg godt. Førre gong vi var på besøk (2018) bestod kyrkjelyden av 25 medlemmar. Etter koronapandemien var talet som sagt redusert til 5. Røyndommen er den at det ikkje eksisterer eit menneske i Japan som ikkje har erfart dødsfall i nær relasjon som eit resultat av koronapandemien. I tillegg består kyrkjelydane for det meste av menneske over 70 år. Dette tydar at dersom ingenting vert gjort, så kan den japanske kyrkja døy ut på under 20 år. Eit viktig arbeid liggar altså framføre oss!

Use Your Talents (17.03.23)

Torsdag den 16. Mars kom generalsekretær i NMS, Helge S. Gaard, med sine kollegaer til Osaka for å delta på KELC sin generalforsamling. Det var framleis ei veke til samlinga, så tida før skulle brukast til å presentere NMS sin nye filosofi og arbeidsmetode «Use Your Talents» (UYT). Fredag 17. mars vart det arrangert UYT-Workshop for representantar for kyrkjelyden i KELC samt kyrkjeleiinga. Dei fleste kyrkjelydane med fullverdige styrer var representert, sjølv om folk framleis var skeptisk til fysiske møter etter korona.

«Use Your Talents» er ein ny måte å tenke misjon på. Før har ein ofte reist ut til dei forskjellige misjonsmarkene med ein tanke om at ein skal tilføre det dei manglar. Har dei for eksempel ikkje ungdommar og ungdomsarbeid i kyrkjelyden, så vert det jobba med ungdomsarbeid for alle pengane. Problemet med denne typen arbeid er at det heile har ein tendens til å falle saman nå misjonærane reiser heim eller den økonomiske stønaden tar slutt. For å motverke denne effekten tar UYT utganspunkt i det som allereie eksisterer i landet ein driv misjon i. Kva talent eksisterer frå før, og korleis kan ein bruke dei resursane som allereie er og verker hos vår partner. Klarere ein å finne fram til slike resursar, så har ein varig arbeid som står på eigne bein frå starten av.

«Soukai» (21.03.23)

Tysdag den 21. mars var reisefølgje frå NMS samt representantar og medlemar frå KELC samla til «Soukai» (generalforsamling) ved «Hotel the Lutheran» nær Osaka slott. Dette skulle bli det store høgdepunktet under vårt opphald i Japan. Det var lagt opp til festgudsteneste og ordinasjon av ein ny prest, og det skulle underskrivast ny samarbeidsavtale mellom NMS og KELC. I tillegg vart dei framtidige misjonærane presentert for KELC, noko som skapa eit nytt alvor i kallet til teneste for oss.

Som nordmann i Japan kan ein tenke seg at språk kanskje skulle vera ein stor utfording. Overraskande nok vart vi under «Soukai» møtt av 4 japanarar som alle saman snakka flytande norsk. Dette var personar som via norske misjonærar hadde fått moglegheita til å studere i Noreg, og nytta sjansen til å lære seg norsk. Under reisa til Noreg hadde alle blitt inspirert til teneste, og alle var nå sysselsett som arbeidarar i KELC. Utveksling viser seg å vera eit sterkt verktøy i møte med rekruttering også i Japan.

Som ferske og optimistiske misjonærer i Japan på 70-tallet gikk Georg og Bodil fra dør til dør med invitasjoner til gudstjeneste og kristne brosjyrer.

– Folk var så velvillige, husker Georg Tumyr, pendlermisjonær til Japan.

Han forteller at de ble så lykkelige av mottakelsene de fikk. De tok seg selv i å lure på om de kom til å få plass til alle på søndagen, så mange sa de ville komme. Men når dagen kom dukket ingen opp. Han kan le av deres egen naivitet i dag.

Det de ikke visste var at et frø ble sådd den dagen de banket på fremmedes dører. En av kvinnene, Yoshiko Shimano, hang opp informasjonen de delte ut, på kjøleskapet. Og der fikk den bli.

Syv år brukte hun på å bli kjent med innholdet, gruble, og ta mot til seg. I syv år hadde hun lyst å si ja til invitasjonen, før hun endelig en dag tok den på alvor og gikk til kirken. Hun ble døpt i 1983. Senere ble også hennes tre døtre døpt.

Men innen dette skjedde hadde Georg og Bodil flyttet fra området. Og det skulle gå enda mange år før de møttes igjen. De reiste hjem til Norge uten å få greie på hva som foregikk i hjertet til kvinnen de så vidt hadde snakket med en dag for mange år siden.

– Først etter at jeg kom tilbake på besøk til Japan som misjonssekretær, fikk jeg møte kvinnen igjen. Hun kom bort til meg og fortalte at hun var døpt og gikk i kirken hun ble invitert til for mange år siden. Det var utrolig sterkt å høre, minnes Georg.