Vårt nærvær i Japan har no passert ein månad, og kvardagslivet har begynt å få klare rammer.

Den yngste av oss er ferdig med tilvenning i barnehage, og vi skulle med det ha fått meir tid til språkstudium og misjonsarbeid. I staden for å utvikle våre språkferdigheiter og misjon, har overskotet med tid gått til å gjennomføre meir verdslege aktivitetar. For det å holde ein husstand i Japan kan seiast å vera ein 100% stilling i seg sjølv:

Søppel vert detaljsortert i heimen. Glas, metall, PET-flasker og papp skal sorterast kvar for seg i spesialposer merket av kommunen, og dersom naboen skulle finne teiprester på pappen du har lagt ut, kan du forvente at nabolagets representant kjem på døra for å sei høfleg ifrå. Den minste av oss skal kvar dag ha eit nytt sett med nyvaska klutar, smekker, handdukar, bestikk og skiftekleder. Så kombimaskinen vår står og går gjennom heile dagen. Handling vert gjort dagleg, då handelssystemet her i Japan legger til rette for billige ferskvarer med lav haldbarheit. Alt dette krevjar mykje tid, og vi har til tider stoppa opp og tenkt: «Var det dette vi tenkte at vi skulle gjera då vi sa ja til å reise ut som misjonærar? Kvar vert det av dei viktige aktivitetane?»

Her om dagen, då eg var på veg heim etter å ha levert poden i barnehagen og stod ved eit vegkryss og venta på «blå» mann, høyrte eg ein stemme som ropa frå eit ope vindauge i ein bil: «Ohayogosaimasu, Kirubin-Kun no otou-san!» (God morgon pappaen til Kilvin!). Ei lita jente vinka til meg, og då eg vinka tilbake strålte det glede og takksemd frå både mor og barn i bilen.

Kvar dag vi går til barnehagen møter vi tre frå den eldre garde som står langs vegen iført grøn refleksvest. Vi hadde gått forbi dei mange gonger før, og alltid vart det utveksla eit høfleg «God morgon!» og «Takk for det gode arbeidet!» før vi gjekk vidare. Ein dag vart vi plutseleg stoppa, og det er tydeleg at nysgjerrigheita har blitt for stor for høflegheita. Det heile utviklar seg, på stutrande Japansk, til ein samtale om kven vi er, kva vi gjer i Japan og kvifor vi tek den same ruta kvar dag. Vi presenterer oss som misjonsprestar frå Noreg, og held fram med å fortelja at sonen vår går i ein barnehage ikkje så langt der ifrå. Dagen etter vert vi stoppa av direktøren for barnehagen. Ho fortel oss at nokre eldre sivilarbeidarar som passar på barn langs den lokale skuleruta hadde tatt kontakt. Dei var interessert i å høyre meir om akkurat denne kristne barnehagen, og om misjonsprestane som dei hadde møtt langs skulevegen. Dei var takksame for høflegheita vi hadde vist dei, og synes det var veldig interessant med kristen misjon i Japan.

Eg trur vi kan sei at vi gjer det vi kom for å gjera i Japan, det heile tar berre ein litt annan form enn det forventningane bygga opp mot. Vi lever heilt vanlege liv her i Japan med gjeremål som oppvask, klesvask, innkjøp og ærend til og frå barnehage, og eg trur vi kan sei at også dette er ein del av vår Herres misjon. Leder for NMS Global, Haakon Kessel, seier alltid til oss at det er «nærvær» som er det viktigaste. Dette trur eg er kloke ord ifrå ein tidlegare Japan-misjonær. Det å være til stede i eit anna land, saman med vår partner og i lokalsamfunnet er misjon i seg sjølv. Ein trenger ikkje å stå på gatehjørne å rope ut for at Gud skal nå menneskehjarte gjennom oss. Det er faktisk nok å berre vera til stades. «Nærværets teologi», det klinger fint i mine øyre. Vi må stole på at vårt nærvær og vesen er Guds verktøy på jord, og at det er han som skaper møter mellom menneske og tro i hjarte hos dei som framleis ikkje kjenner han.

Den minste i familien har nå fullført si første veke i barnehagen, og kvardagen har begynt for alvor.

Det flotte med å begynne i barnehagen i januar her i Japan, er at nyåret markere slutten på barnehagesemesteret. Her starter semesteret i April og går fram til slutten av mars det kommende året. Difor vert dei tre første månedene av året stappa fulle av kjekke aktiviteter for å skape minner for dei små. Aktiviteten som var satt til vår første veke, og som er av den tradisjonelle sorten, var produksjon av Miso.

Miso er ei tjukk røre av soyabønner, salt, koji (kokt ris og tørket som inneholder gjæringsbakterier) og maltekstrakt, og vert brukt som ingrediens i store dele av det vi kan kalle japansk husmannskost.

Produksjonsprosessen er enkel. Du knuser alt i saman, og så lar du det fermentere mellom tre månader til eit år avhengig av kva bønner ein har brukt.

Vi er takksame for dei tilsette i barnehagen, som står på og jobber hardt for felleskapet. Etter berre ei veke føler vi allereie at vi har blitt ein del av samfunnet rundt den vesle barnehagen vår son går i. Kanskje kan relasjonane som oppstår, gjennom enkle aktiviteter som produksjon av Miso, og i møte med andre foreldre være med på å skape interesse, tro og engasjement.

Det vart ein gong sagt oss at barna er dei største misjonærane i Japan. Då dei skapar ein sosial arena og eit tilhøyre til samfunnet rundt som foreldra kan nytte godt av i sitt arbeid. Dette kjenner vi at kanskje stemmer, i eit land kvar trua på Jesus vert til i relasjonane mellom enkeltmennesker.

Da var vi endelig landet i Japan! Og denne gangen for å flytte hit, ikke bare være her på turist visum en måneds tid. Hvordan kjennes det ut? Hvordan er det å komme hit som innflytter? Er det godt å være her? Jeg tar meg selv  å stille disse spørsmålene til meg selv og til Jone flere ganger om dagen. Og enda vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Rart er det. Det at vi ikke skal “hjem” igjen til Norge. Rart at vi ikke har et hjem i Norge å reise tilbake til, enda om vi ville.

Første desember 2024 leide vi ut huset vårt i Rogaland, og siden da har vi levd nomadelivet rundt omkring hos hverandres familier. Strengt tatt har vi altså vært på reisefot i snart 2 måneder. Så når datoen for utreise nærmet seg var vi temmelig klare for å ha et sted hvor vi kunne pakke ut tingene våre igjen.

Tingene våre kom til huset idag. De ble sendt fra flyplassen med et transportfirma, og kom frem dagen etter oss. Så nå er alt vi eier og har tatt med ifra Norge samlet i 3 kofferter og 6 bagger. Nå har vi altså et sted å pakke alt ut. Et hjem i Japan. Du verden hvor rart det er!

Den 20.Januar 2025 hadde vi pakket alle våre 9 kolli klare, og skulle til å sette bilen i rettning flyplassen. Da tikket det inn  en melding om at flyet vårt var blitt kanselert. En tredjedel av alle flyene som skulle innom Amsterdam denne dagen var blitt kanselert på grunn av tåke og dårlig sikt. Det knøt seg i magen. Alt var planlagt og 2 biler var pakket i tetris-stil for å få plass til alt av bagasje. I det øyeblikket var jeg glad for at vi hadde bestilt biletter via et reiseselskap, og at de kunne ta seg av det å booke om å finne en ny reise til oss.

Vi fikk ny reise et par dager etter, og selv om endringene kjentes litt tungt ut der og da, så ble det en slags luksus å få et par ekstra dager med familien hjemme i Norge.

Mens jeg skriver dette sitter jeg på det japanske mattegulvet vi har I den ene delen av  stuen, og ser ut over rommet vi fikk møblert sist gang vi var her forrige august. Om ikke helt ennå, så er nok dette snart “hjemme”. Ullpleddene i sofaen er de samme som vi fikk til bryllupsgave for en del år siden. Ellers er det meste nytt og fremmed. Men pleddene ser allerede ut som de hører hjemme her, så kanskje det ikke vil gå så alt for lang tid før vi gjør det vi også.

Den 12. januar var det festgudsteneste i Kampen kyrkje. To unge teologar vart ordinert til teneste som misjonsprestar for NMS med Japan som tenestestad. Samstundes vart dei to tilhøyrande familiane samla framføre altaret til forbønn og utsending.

Namn på utsendingane:

• Berly Kristina Unlayao Slettebø-Knudsen
• Jone Unlayao Slettebø-Knudsen
• Kilvin Unlayao Slettebø-Knudsen
• August Martin Christensen
• Christine Oseland
• Ulrikke Oseland Christensen

Dei to familiane reiser til Japan i løpet av januar og februar og kjem til å busetja seg i Wakayama by, der språkstudier vert hovudfokus dei første to åra.

Dersom du ønsker å støtte arbeidet dei to misjonæreiningane skal gje seg ut på, kan du gå inn på nms.no/gi. Klikk på pila i «Til» feltet og velg Japan.

Vert du med i bønn? Be for …

• At familiane og barna skal ha det trygt og godt.
• Språkstudia som ligg føre dei.
• Helse og vilje til arbeid.
• For at gode relasjonar skal vekse fram og laga grobotn for godt arbeid.
• Kyrkja i Japan, og alle menneska som kjem i kontakt med den.