Den minste i familien har nå fullført si første veke i barnehagen, og kvardagen har begynt for alvor.

Det flotte med å begynne i barnehagen i januar her i Japan, er at nyåret markere slutten på barnehagesemesteret. Her starter semesteret i April og går fram til slutten av mars det kommende året. Difor vert dei tre første månedene av året stappa fulle av kjekke aktiviteter for å skape minner for dei små. Aktiviteten som var satt til vår første veke, og som er av den tradisjonelle sorten, var produksjon av Miso.

Miso er ei tjukk røre av soyabønner, salt, koji (kokt ris og tørket som inneholder gjæringsbakterier) og maltekstrakt, og vert brukt som ingrediens i store dele av det vi kan kalle japansk husmannskost.

Produksjonsprosessen er enkel. Du knuser alt i saman, og så lar du det fermentere mellom tre månader til eit år avhengig av kva bønner ein har brukt.

Vi er takksame for dei tilsette i barnehagen, som står på og jobber hardt for felleskapet. Etter berre ei veke føler vi allereie at vi har blitt ein del av samfunnet rundt den vesle barnehagen vår son går i. Kanskje kan relasjonane som oppstår, gjennom enkle aktiviteter som produksjon av Miso, og i møte med andre foreldre være med på å skape interesse, tro og engasjement.

Det vart ein gong sagt oss at barna er dei største misjonærane i Japan. Då dei skapar ein sosial arena og eit tilhøyre til samfunnet rundt som foreldra kan nytte godt av i sitt arbeid. Dette kjenner vi at kanskje stemmer, i eit land kvar trua på Jesus vert til i relasjonane mellom enkeltmennesker.

Da var vi endelig landet i Japan! Og denne gangen for å flytte hit, ikke bare være her på turist visum en måneds tid. Hvordan kjennes det ut? Hvordan er det å komme hit som innflytter? Er det godt å være her? Jeg tar meg selv  å stille disse spørsmålene til meg selv og til Jone flere ganger om dagen. Og enda vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Rart er det. Det at vi ikke skal “hjem” igjen til Norge. Rart at vi ikke har et hjem i Norge å reise tilbake til, enda om vi ville.

Første desember 2024 leide vi ut huset vårt i Rogaland, og siden da har vi levd nomadelivet rundt omkring hos hverandres familier. Strengt tatt har vi altså vært på reisefot i snart 2 måneder. Så når datoen for utreise nærmet seg var vi temmelig klare for å ha et sted hvor vi kunne pakke ut tingene våre igjen.

Tingene våre kom til huset idag. De ble sendt fra flyplassen med et transportfirma, og kom frem dagen etter oss. Så nå er alt vi eier og har tatt med ifra Norge samlet i 3 kofferter og 6 bagger. Nå har vi altså et sted å pakke alt ut. Et hjem i Japan. Du verden hvor rart det er!

Den 20.Januar 2025 hadde vi pakket alle våre 9 kolli klare, og skulle til å sette bilen i rettning flyplassen. Da tikket det inn  en melding om at flyet vårt var blitt kanselert. En tredjedel av alle flyene som skulle innom Amsterdam denne dagen var blitt kanselert på grunn av tåke og dårlig sikt. Det knøt seg i magen. Alt var planlagt og 2 biler var pakket i tetris-stil for å få plass til alt av bagasje. I det øyeblikket var jeg glad for at vi hadde bestilt biletter via et reiseselskap, og at de kunne ta seg av det å booke om å finne en ny reise til oss.

Vi fikk ny reise et par dager etter, og selv om endringene kjentes litt tungt ut der og da, så ble det en slags luksus å få et par ekstra dager med familien hjemme i Norge.

Mens jeg skriver dette sitter jeg på det japanske mattegulvet vi har I den ene delen av  stuen, og ser ut over rommet vi fikk møblert sist gang vi var her forrige august. Om ikke helt ennå, så er nok dette snart “hjemme”. Ullpleddene i sofaen er de samme som vi fikk til bryllupsgave for en del år siden. Ellers er det meste nytt og fremmed. Men pleddene ser allerede ut som de hører hjemme her, så kanskje det ikke vil gå så alt for lang tid før vi gjør det vi også.

Den 12. januar var det festgudsteneste i Kampen kyrkje. To unge teologar vart ordinert til teneste som misjonsprestar for NMS med Japan som tenestestad. Samstundes vart dei to tilhøyrande familiane samla framføre altaret til forbønn og utsending.

Namn på utsendingane:

• Berly Kristina Unlayao Slettebø-Knudsen
• Jone Unlayao Slettebø-Knudsen
• Kilvin Unlayao Slettebø-Knudsen
• August Martin Christensen
• Christine Oseland
• Ulrikke Oseland Christensen

Dei to familiane reiser til Japan i løpet av januar og februar og kjem til å busetja seg i Wakayama by, der språkstudier vert hovudfokus dei første to åra.

Dersom du ønsker å støtte arbeidet dei to misjonæreiningane skal gje seg ut på, kan du gå inn på nms.no/gi. Klikk på pila i «Til» feltet og velg Japan.

Vert du med i bønn? Be for …

• At familiane og barna skal ha det trygt og godt.
• Språkstudia som ligg føre dei.
• Helse og vilje til arbeid.
• For at gode relasjonar skal vekse fram og laga grobotn for godt arbeid.
• Kyrkja i Japan, og alle menneska som kjem i kontakt med den.

En dag for noen uker siden kom en av de troende i menigheten her på Mukonoso og fortalte at det hadde kommet en telefon til kirka mens hun var der for å ordne i stand til søndagens gudstjeneste.

Håkon Tørring er volontør for NMS i Japan.

Det var en mann som ringte fra Amami Ohshima, ei øy mellom Kyushu og Okinawa. Han fortalte at han hadde gått i kirka her for over 40 år siden. Da var det en norsk misjonær som var prest, og han lurte på om det fremdeles var misjonær her. Han hadde nemlig kommet i kontakt med et norsk ektepar der nede, i forbindelse med en bønneaksjon for Japan. Stor var overraskelsen da han fikk høre at akkurat nå var det en seniorvoluntør her og at det sannsynligvis var den samme som hadde vært prest da han gikk her.

Jeg dro kjensel på navnet hans og ringte ham opp. Det ble en ganske beveget samtale. I dag er han prest i en uavhengig kirke på Amami Ohshima. Han har skrevet noe av sin livshistorie, som jeg gjengir her:

————–

Jeg heter Noritake Imae og ble døpt i Mukonoso lutherske kirke 6. april 1980. 1. oktober samme år ble jeg ansatt som lærer i grunnskolen i Kurume i Fukuoka fylke.

27. november 1985 var jeg passasjer i en bil som frontkolliderte med en bil som kom i over 100 km i timen, kjørt av en ung, beruset mann.

Jeg ble alvorlig skadet og kom først til bevissthet på sykehuset en måned senere, i januar 1986. Prestekona i kirka hvor jeg gikk besøkte meg mens jeg var bevisstløs. Hun fortalte at jeg hadde skrevet noe med hånda, så hun ga meg penn i hånda og papir. Da hadde jeg skrevet «Jesus er oppstanden» fortalte hun.

Jeg hadde fått et hardt slag i hodet, og CT-bildet av hodet mitt var helt svart. Tidligere minner var helt borte. Barna fra klassen min kom på sykebesøk, men jeg husket ikke navnet på noen av dem. Legen sa også at det ville være umulig for meg å fortsette som lærer.

En måned etter at jeg kom til bevissthet igjen, ble jeg skrevet ut fra sykehuset og skulle fortsette behandling hjemmefra. Etter et par måneder tok jeg en ny CT på sykehuset. Mens jeg ventet på svar på prøven, hørte jeg legene rope høyt: «I all verden! Hva er dette!» De viste meg CT-bildet og sa: «Bare se. Her er det ikke noe galt!» Det forrige CT-bildet hadde vært helt svart, men det nye var helt klar, uten svarte flekker. Jeg var helt frisk. Hukommelsen kom også tilbake. Jeg takket Herren!

Jeg ble gradvis bedre, og en dag jeg gikk nedover gaten, hørte jeg plutselig Guds stemme som sa: «Be!» Jeg så meg omkring og svarte: «Jeg kan ikke be her hvor det er så mye folk og biler». Men enda sterkere hørte jeg «Be!» Jeg sa jeg skulle be når jeg kom hjem og skyndte meg så fort jeg kunne. Mens jeg var på vei, steg det en bønn opp fra bunnen av hjertet mitt, men jeg prøvde å holde igjen til jeg kom i hus. Jeg husker ikke hva jeg ba, men opplevde at det var en pastors bønn.

Jeg lurte på hvorfor jeg ba en pastors bønn? En uke senere svarte Herren meg da jeg leste Luk 1,45: «Salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne skal gå i oppfyllelse.» Dette ble et direkte svar til meg og tanken om at jeg en dag skulle bli pastor begynte å modne i meg.

Jeg møtte kona mi ved at vi ble introdusert for hverandre av pastorene i våre respektive menigheter. Den andre gangen vi møttes sa jeg til henne: «Jeg er lærer, men en dag skal jeg bli pastor. Er det greit for deg?» Etter å ha tenkt seg om, sa hun: «Ja, hvis det er Guds vilje!» Og et halvt år senere, i 1989 giftet vi oss.

Våren 1996 startet jeg med teologisk utdannelse. I løpet av de ti årene som var gått siden Gud befalte meg å be, hadde jeg ikke hørt Guds stemme på den måten. Men min kone spurte meg flere ganger om jeg ikke snart skulle overgi meg og forberede meg til prestetjenesten. Så fikk jeg oppleve at Guds time var i 1996.

I dag takker jeg Herren av hele mitt hjerte.