Som ferske og optimistiske misjonærer i Japan på 70-tallet gikk Georg og Bodil fra dør til dør med invitasjoner til gudstjeneste og kristne brosjyrer.

– Folk var så velvillige, husker Georg Tumyr, pendlermisjonær til Japan.

Han forteller at de ble så lykkelige av mottakelsene de fikk. De tok seg selv i å lure på om de kom til å få plass til alle på søndagen, så mange sa de ville komme. Men når dagen kom dukket ingen opp. Han kan le av deres egen naivitet i dag.

Det de ikke visste var at et frø ble sådd den dagen de banket på fremmedes dører. En av kvinnene, Yoshiko Shimano, hang opp informasjonen de delte ut, på kjøleskapet. Og der fikk den bli.

Syv år brukte hun på å bli kjent med innholdet, gruble, og ta mot til seg. I syv år hadde hun lyst å si ja til invitasjonen, før hun endelig en dag tok den på alvor og gikk til kirken. Hun ble døpt i 1983. Senere ble også hennes tre døtre døpt.

Men innen dette skjedde hadde Georg og Bodil flyttet fra området. Og det skulle gå enda mange år før de møttes igjen. De reiste hjem til Norge uten å få greie på hva som foregikk i hjertet til kvinnen de så vidt hadde snakket med en dag for mange år siden.

– Først etter at jeg kom tilbake på besøk til Japan som misjonssekretær, fikk jeg møte kvinnen igjen. Hun kom bort til meg og fortalte at hun var døpt og gikk i kirken hun ble invitert til for mange år siden. Det var utrolig sterkt å høre, minnes Georg.

- Da vi kom til Japan som misjonærer i 1975 møtte vi stor velvilje og en veldig positiv holdning blant japanere, men det har dessverre endret seg etter en del skremmende hendelser.

Dette forteller Georg Tumyr, som sammen med kona Bodil Elise Gilje Tumyr for tiden er vikarierende representanter for NMS i Japan. De jobbet som misjonærer i Japan fra 1975 til 1988. I fjor reiste de tilbake til Japan som periodependlere. Og mye har endret seg siden den gang.

Åpenhet

Georg forteller at det alltid har vært åpenhet i Japan når det kommer til å vise sin tro i det offentlige, ganske enkelt fordi de store religionene buddhisme og shintoisme er så innvevd i alle japaneres liv. I alle fall på overflaten er det å nevne sin religiøse tilhørighet, fortelle at man har vært for å be i tempelet eller liknende, nokså vanlig. Dette trenger ingen å være flaue over å snakke om.

– Så lenge hver og en holder på sin egen religion går det greit, men viss man snakker om troen sin med en tanke om å påvirke eller overtale til å skifte religion, blir det verre, sier Georg.

Vekkelsen som lot vente på seg

Han sier det var flott å være misjonær i Japan på slutten av 70-tallet og at man nøt godt av velviljen mot litt «spesielle» religioner, som jo kristendommen er i Japan.

– På verdensutstillingen i Osaka i 1970 var det en egen kirkelig presentasjon som en del av den nordiske paviljongen. Denne ble veldig godt besøkt. Det var en holdning blant kristne og misjonærer om at nå kom den store vekkelsen i Japan. De som reiste hjem fra Japan på 70-tallet var vemodige over at de akkurat kom til å gå glipp av dette, så sikre var man.

Men vekkelsen lot vente på seg. Den samme, trege utviklingen fortsatte. Det viste seg å være vanskeligere for folk å forlate buddhismen og den tradisjonelle religionen i Japan, shintoisme, enn man hadde trodd.

Spesielle hendelser

Så, på 90-tallet skjedde det en rekke spesielle hendelser som var med på å forverre klimaet for misjonærer i Japan. Flere spesielle religiøse ledere gjorde ting som skremte japanere. Med god grunn.

Blant annet vokser det frem en dommedagssekt med ambisjoner om å ta over kontrollen over hele Japan. Sekten har flere tusen medlemmer som blir kontrollerte blant annet ved hjelp av hjernevasking, tortur og drap. Dessverre hadde lederen av sekten tilknytning til kristendommen og brukte uttrykket messias om seg selv. Det hele kulminerte i et terrorangrep med nervegassen sarin på undergrunnen i Tokyo. 12 mennesker blir drept, og minst 5500 mennesker blir skadet.

Det var også flere tilfeller av kristne koreanere som kom til Japan og inviterte kristne jenter til Korea. Jentene forsvant, og ingen vet hva som har skjedd med dem.

Vanskelige kår

I nyere tid har den omstridte kristenlederen Masahide Kanayama provosert og skapt uro blant kristne, og vanskelige kår for kristen virksomhet. Han ble etterlyst av politiet for vandalisme på 48 japanske templer. Han kom seg ut av Japan, ble deretter fratatt sitt japanske pass og får ikke komme tilbake.

– Det er klart at dette er sære ting som folk blir skremte av, sier Georg.

Han forteller at den positive holdningen de ble møtt av under sitt første opphold som misjonærer i Japan har endret seg blant annet etter disse hendelsene.

– Jeg har undersøkt litt og snakket med flere andre kristne ledere her, og de sier seg enige i at alt dette har spilt en rolle for klimaet for evangelisering i Japan i dag.

Blant annet merker de at færre sender barna på søndagsskole, at det ikke lenger nytter å dele ut informasjon på gata.

Møter folk der de er

– Jeg snakket med pastor og tidligere kirkepresident Kiyoshi Hirai, og han sier at han opplever disse tendensene ganske sterkt og at det beste man kan gjøre i disse dager er å møte folk der de er, virker og bor og vise at vi bryr oss. Vi må sette relasjonene i sentrum, først da kan man forsiktig bygge på disse vennskapene.

Ett eksempel: I dag er det en økende grad av hjemløshet og fattigdom i Japan, noe som var mye mindre synlig tidligere. For å møte folk der de er, har NMS-misjonær Dagny Harkmark Straume startet diakonalt arbeid fra Mukonoso kirke hvor hun og ektemannen John Olav arbeider. Hver uke samles det 40-45 mennesker i kirken for å få mat.

Videre: Etter tsunamien og ulykken ved atomkraftverket i Fukushima i 2011, er japanere blitt veldig opptatt med energi. NMS har bidratt blant annet til et nytt solcelletak på kirken i Yao. Det har skapt mye stolthet hos kirkegjengerne og nysgjerrighet hos forbipasserende.

Slike tiltak håper den tilbakevendte Japan-misjonæren vil vise at kirken bryr seg og fortsatt ønsker å være tilstede for mennesker i Japan. For selv om han forteller om motløshet blant kristne, har i hvert fall både han og kona Bodil nok tro på situasjonen til at de velger å jobbe knallhardt for å fremme Guds rike i Japan fremfor å nyte late dager som pensjonister i Norge.

– Det er fantastisk å være tilbake. Vi elsker virkelig dette landet.

Tekst: Marit Mjølsneset.

Artikkelen er hentet fra Misjonstidende.

Påskedag feiret vi Jesu oppstandelse i Mukonoso kirke.

Som et ekstra høydepunkt for feiringen hadde vi dåp av Kushi san*som har kommet trofast til kirken de siste to årene. Han kom i kontakt med menigheten første gang i forbindelse med matutdelingsprogrammet som er en viktig del av vår virksomhet.  Etter hvert kom han fast til gudstjeneste, bibelstudium og bønnemøte. Han fikk et Nytestamente som han leste ut i løpet av kort tid. Da han fikk hele Bibelen tok han fatt på den også med liv og lyst. Vi har sjelden sett en som aldri hadde vært i kontakt med kristendom tidligere, vise slik iver. Etter hvert ante vi at han la for dagen noe som var mer enn bare interesse for en ny religion. Han viste klart at her var det en gryende tro vi var vitne til.

Etter en tid spurte vi forsiktig om han hadde tenkt seriøst på å la seg døpe. Han sa han hadde tenkt på det, men trengte litt tid til å bestemme seg. Tidlig på nyåret døde hans mor. Hun skulle begraves buddhistisk. I den forbindelse er det vanlig å brenne røkelse og tilbe avdøde.

Han spurte oss hva han skulle gjøre, han trodde på Jesus, men var ennå ikke døpt. Vi sa at det måtte han bestemme selv, men vi fortalte ham hva vi selv pleide å gjøre ved slike anledninger. I stedet for å brenne røkelse og tilbe, tegnet vi oss med korsets tegn.

Vi rådet ham samtidig til å forklare sine nærmeste grunnen om han valgte ikke å følge buddhistisk tradisjon. Da begravelsen var over fortalte han oss gledesstrålende at han verken hadde brent røkelse eller tilbedt avdøde, men i stedet tegnet seg med korsets tegn. Han hadde snakket med sine nærmeste på forhånd, og de hadde akseptert hans valg.

For oss ble det et enormt vitnesbyrd om at her var det en som tok sin tro på alvor selv om han ennå ikke var blitt døpt.

Derfor ble dåpen første påskedag selve kronen på verket for en manns vandring på vei til kristen tro.

* san etter navn er en høflig tiltaleform som tilsvarer hr. eller fr. på norsk.

Tekst: Dagny Harkmark Straume og John Olav Straume

Vikarrepresentantene Georg Tumyr og Bodil Elise Gilje Tumyr er tilbake i Japan.

Vi er tilbake i Japan på vårt femte opphold her. I dag har Bodil Elise Gilje Tumyr vært til stede i Nishi Nara (Tomio) menighet sammen med Yukiko Yamaoka Idland som er prest i menigheten. Sammen på gudstjenesten var også Orlaug Randi Fukuzawa – som er NMS’s altmuligkvinne på misjonens kontor. Både Orlaug og Yukiko skal være med på NMS sin Sommerfest & generalforsamling i Stavanger neste måned. Måltid og bibelstudium etter gudstjenesten. Georg Tumyr var predikant i Nara menighet fordi pastor Fukui var på annet oppdrag.

En strålende dag i Sanda kirke. Spesielt for oss var det å få møte pastor Fukui. Han er far til nåværende kirkepresident. Vi hadde et svært nært forhold til ham da vi var her i forrige århundre og det er nå ca 30 år siden vi møttes. Pastor Fukui er 84 år og er aktiv predikant i kirken. Og vi spiste lunsj sammen i dag. Skikkelig japanske greier.

Tekst: Georg Tumyr