Fra og med starten av september er Tiina Klement tilbake som sokneprest i Mustamäe menighet. Om dette og annet nytt fra „misjonsfronten“ i Estland, kan du lese her!

Tiina hadde fått innvilget et halvt års permisjon/sabbatssemester. Magne (Mølster) gav over «stafettpinnen» som prest i Saku menighet (den andre menighetsplantingen hvor NMS har spilt en sentral rolle) til Ariel Süvari i februar. Dermed passet det bra å overta som vikarierende sokneprest i Mustamäe i et halvår. Tiina har blant annet brukt tiden på retreater og pilegrimsvandring, og er nå klar for en ny periode i et utfordrende misjonsarbeid i bydelen Mustamäe i Tallinn.

Allerede første dag på jobb fikk Tiina kirkenøkkelen tilbake (dem er det nemlig få av, så bare én prest kan ha nøkkel 😉 ), men Magne var for fullt med i tjenesten i Mustamäe også den første uka i september. I flere måneder hadde vi nemlig planlagt kirkedag i og utenfor kirka lørdag den 30. august. Arrangementet var felles med to menigheter som leier rom i kirka: En russisktalende metodistmenighet (som leier kjellersalen) og en frimenighet (som leier 2. etasje). Søndagsgudstjenestene våre er for øvrig på ulike tidspunkt, så den som vil kan være med på alle tre!

I helga arrangerte vi Saku barneleir 2025 – ett av de største arrangementene i Saku menighet overhodet. I år var det spesielt at så mange som 15 barn av 36 kom utenfra menigheten – det vil si at de ikke har hatt kontakt med Saku kirka og menighet før (så vidt vi vet). Det var vi veldig glade for, og vi håper og ber om at noen frø ble sådd, og at vi kan møte disse familiene igjen! 😊

Forberedelsene startet allerede i januar.  Vi søker vanligvis støtte fra Saku kommune for å kunne holde deltakeravgiften så lav som mulig. Når støtten blir innvilget, kan arbeidet gå videre med å skaffe ledere, og så planlegge leiren. Dette var den 14. Saku barneleir i historien. Leiren arrangeres på et leirsted i kommunen, hvor vi er helt for oss selv. Hvis Gud vil så fortsetter vi gjerne!

Estlands historie og nasjonalfølelse er tett knyttet til sangtradisjonene. Første helg i juli var igjen tusenvis av sangere samlet på scenen til laulupidu - som regnes som verdens største korfestival.

Bare på søndagen var det 32 000 korsangere og 58 000 publikummere på festivalområdet i Tallinn – til tross for delvis høljregn. Den første estiske nasjonale sangfestivalen fant sted så tidlig som i 1869. Den gang var Estland under den russiske tsaren, og samtidig sterkt preget av en såkalt baltisk-tysk overklasse (adel). De fleste sangene var da også av tysk opprinnelse, men et par estiske komponister var det. Siden ble de flere og mer estiskkomponert sang, og sangfestivalene spilte en stor rolle i den nasjonale oppvåkningen på 1800-tallet.

I 1910 ble sangfestivalen flyttet fra Tartu til Tallinn, og etter at Estland for første gang ble en selvstendig nasjon i 1918, ble det fiksert at sangfestivalen skulle arrangeres hvert femte år. Også i kommunisttiden ble det arrangert sangfestivaler, men med den forskjell at nasjonalpatriotiske og religiøse sanger var forbudt. Nå var sangene gjerne om «de store ledere» i Sovjetunionen og om naturen.

Estiske barn har for lengst skoleferie – selv om sommerværet lar vente på seg! I kirkene er det ikke feriestengt. Men det er lavere tempo enn ellers, og tid for å oppsummere det som var, samt se fram mot det som kommer.

Mange estiske familier forbereder seg til den store sang- og dansefestivalen den første uka i juli, som arrangeres hvert fjerde år. Der er det mange kirkekor som deltar, og flere av barna til våre menighetsmedlemmer. Dette halvåret har det vært flere store endringer i Saku menighet. Magne har sluttet som sokneprest og ble takket av den 30.mars. Ariel Süvari overtok nøklemakten, og det ser ut til å ha gått fint med overgangen! Menigheten har tatt Ariel vel imot, og han har et godt samarbeid med styret og andre i menigheten. Seinest i forrige uke ledet Ariel og noen fra styret et møte om å lage en utviklingsplan (arengukava) for menigheten – for de kommende fem årene. Det norske misjonsselskap (NMS) støtter menigheten så Ariel får lønn, men støtten blir litt mindre hvert år fram til og med 2027. Vi håper menigheten skal bli økonomisk «selvberget» på langsikt, selv om det er litt tøft (det er ingen offentlig støtte for å dekke kirkelig ansattes lønn i Estland, så det en ikke får i støtte fra NMS eller andre, må menigheten samle inn blant egne medlemmer og på gudstjenestene).