Onsdag 14. november tok jeg bussen inn til Tallinn, for så å gå inn i gamlebyen. Det er alltid flott å gå opp på «domfjellet». Jeg tok meg tid til å stoppe opp et øyeblikk for å be utenfor parlamentsbygningen, med ryggen til den ortodokse Alexander Nievski-katedralen denne gangen. Det er viktig å be for politikerne og parlamentet. Og denne samme dagen skulle nemlig det estiske nasjonalbudsjettspørsmålet opp til behandling, et skjebnespørsmål for kirkebyggene i Saku og Mustamäe. Så gikk jeg videre til kirkeledelsens kontor, Konsistoriet, drøyt hundre meter videre opp i gata. Der skulle vi ha møte i Saku kirkebyggstiftelse, med erkebiskop Urmas Viilma til stede.

Et lite tilbakeblikk: Vi fikk byggetillatelse for kirkebygg i Saku for snaut tre år siden. Før det hadde det vært en flerårig prosess i forhold til å lage skisse av og prosjektere kirkebygget. En del av min arbeidstid har gått med på å skrive prosjektsøknader og rapportere hit og dit i forbindelse med dette kirkebygget. Andre tar seg av de tekniske sidene ved kirkebygginga.  Leder for stiftelsen er prost Jüri Vallsalu, prosjektleder er vårt menighetsmedlem Ardon Kaerma. Vi har hatt formalitetene for å starte bygginga av Saku kirke klare en god stund, men vi har ikke hatt nok penger til å komme igang. Kommunen har dessuten ikke ønsket at vi starter før det er sikkert at vi også klarer å fullføre prosjektet. Forståelig nok.

Saku menighets tre ferskeste medlemmer er Kati, Priit og Elar. Nylig ble de døpt og konfirmert av selveste erkebiskopen i Den estiske evangelisk-lutherske kirka, Urmas Viilma.

Både Kati, Priit og Elar har gått på en egen, nasjonal konfirmasjonsskole for dem med spesielle behov. Skjønt, nå sa jeg det på en måte som jeg synes er fin og riktig. Skal man tolke det estiske navnet som brukes om denne gruppen direkte til norsk, blir det «konfirmasjonsskole for dem med manglende intellekt».

Alle tre bor på et hjem – «Katikodu» for (relativt) unge støttetrengende mennesker. Beboerne er fra hele Estland. Hjemmet ligger i Vilivere, i nabokommunen Kohila, men rett over kommunegrensa til Saku. Fra før av har vi sju medlemmer herfra – med disse er det til sammen ti. Det utgjør omlag ni prosent av «medlemsmassen» vår. Sammen med andre vi har med spesielle behov, snakker vi til sammen om en betydelig andel av menigheten. Jeg skulle ønske vi kunne få til mere for disse enn det vi gjør i dag fra menighetens side, selv om to personer som jobber på nasjonalt nivå for denne gruppa er innom Katikodu en gang i måneden.

I går var det sju barn til stede på barnekirka, og de andre søndagene siden oppstart i starten av oktober har det vært 5-8 barn til stede hver gang!

Det var litt dårlige tider for søndagsskolen i Saku i våres. Noen ganger var det ett barn -andre ganger ingen oppmøtte. Det var trist! Hvordan skal man gjøre kjent et bra opplegg i menigheten for barn i Saku? Det er jo ikke lov å henge opp plakater på skoler eller i barnehager….

Søndagsskoleteamet bestemte seg for å gjøre noen endringer. For det første ble navnet søndagsskole endret til «barnekirke». Ordet skole forbinder barna gjerne med skole, og ikke alle er like glade for å gå på «skole» i fritiden sin. Barnekirka skulle da være for barn i alle aldre slik at foreldrene kan være med på gudstjenesten.

Den andre endringen var at barnekirka skulle være HVER søndag, og ikke bare annen hver søndag som vi hadde før. Dette gjør det lettere for folk å huske på at det alltid er noe opplegg for barn. Og ikke minst var jeg selv glad – da kunne jeg dra til kirka med alle våre tre hver søndag (i hvert fall når alle tre er friske). 🙂

Den tredje endringen var at vi skulle gjøre noe annerledes av og til: For eksempel bakedag, utedag, og å inkludere noen nye hjelpeledere til å ta seg av de aktivitetene.

I tillegg ba vi for at barna skulle møte opp. Og for et bønnesvar vi fikk da åtte barn møtte opp den første gangen! Takk for at mange blogglesere også ber for arbeidet i Saku! Det nytter!

Etter en lang og varm sommer og høst har det endelig blitt skikkelig høstvær her i Estland.

Morgen og kveld er det lett å lukte at nå fyres det. September og april er slike måneder da det er litt kaldt innendørs. Da er fellesfyringen slått av, uten at det er skikkelig varmt ute. Fra og med 1. oktober er det igjen godt og varmt inne.

I Mustamäe menighet er det gudstjenester og smågrupper hele året. Men det faste barne- og ungdomsarbeidet og diakoniarbeidet kommer i gang først i starten av oktober – sammen med fyringen.

Menigheten arrangerte et flott arrangement lørdag den 22. september som det var brukt mye tid på å forberede. Det var menighetens familiedag på et leirsted som ligger en time østover fra Tallinn. Deltakerne var 50 personer tilsammen – både voksne og barn, familier, noen enslige og eldre. Dagen startet med en forelesning for de voksne, mens barna lekte ute. Så var det tur i skogen og grilling. Dagen ble avsluttet med en liten gudstjeneste.

Det var flott å ha så mange medlemmer samlet, fordi det skjer ikke så ofte. Noen av dem går på gudstjenester ofte, men noen går sjelden, og noen kom med ektefeller som ikke er kristne ennå. Familiedag var en fin måte å være sammen på som menighet, og bli kjent med hverandre.

Når det gjelder kirkebygget i Mustamäe, som jo er ferdig bygget utvendig, så venter vi fortsatt på en avgjørelse i det estiske stortinget. Vi fortsetter å be, og håper at byggeprosessen kan fortsette om ikke så veldig lenge.