Når dette leses, har mange nordmenn allerede påskeferie. Den estiske påsken har tre navn: Oppstandelseshøytid, kjøtt-takingshøytid og eggehøytid. Kristne bruker mest den første benevnelsen, selv om alle tre navnene kan knyttes til påskebudskapet. Først og fremst feires jo Jesu seier over døden. Men dessuten er det slutt på fastetiden, og dette feires med det nye livets symbol – egg.

Mens nordmenn blåser ut innholdet av egget, for så å male på det, pyntes estiske påskeegg på en annen måte. Man binder løkskall rundt egget og koker det. Resultatet blir unike mønstre. Det er også de som farger eggene. Påskeegg kan man spise selv, eller man kan gi de bort. Før egget skal spises, er det vanlig å «knekke» det: To personer dunker «enden» av egget sitt mot den andres egg. Den som får egget sitt først knust, har tapt (og siden egget er hardkokt, blir det ikke nevneverdig søl…).

I både Mustamäe og Saku menigheter feires «den store uka» («den stille uka» på norsk) med gudstjenester både palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og påskedag. På skjærtorsdag er det dessuten fellesskapskveld i etterkant av nattverdsgudstjenesten. Påskeaften arrangerer Saku menighet for tredje år på rad «Oppstandelseshøytidsfamiliedag» – altså en familiedag med fokus på påskeevangeliet. Her blir det både skuespill, eggepynting, forskjellige verksteder – og så brød og egg å spise til slutt. Ave er hovedansvarlig, skuespillerne og verkstedslederne er frivillige, mens jeg er med på gitar.

Bogafjell menighet i Sandnes ønsket å gjøre noe mer ut av sitt misjonsengasjement, og vi ble enige om å samarbeide om noe menigheten har erfaring med og kan bringe med seg til Estland. Så går misjon begger veier, og Bogafjell tar mye med seg hjem. Her er hva Torstein skrev etter en helg med Mission112 i Estland:

Vi har endelig vært i Estland. Les mer om vårt nybrottsarbeid sammen med NMS Agenda1 her.

7. – 9. mars reiste en delegasjon fra Bogafjell menighet til Estland for å delta på Misjon112, en samling for lutherske menigheter i Estland. I bagasjen lå undervisningsmodulen Agenda1, og som blant 60 deltakere var begge støttemenighetene til Bogafjell representert, både Mustamäe og Saku.

Turen ble en sterk opplevelse av fellesskap, inspirasjon og misjon i praksis. Med på reisen var sokneprest Torstein Eidem Nordal, soknerådsleder Lars Terje Vaaland, Brit Niemi og Torhild Nødland, samt misjonsrådgiver i NMS Sven Ebbell Skjold og leder i Agenda1 Steve Bruns.

– Det har vært en veldig inspirerende tur. Bogafjell er med på å gjøre noe nytt. Vi har snakket om at misjon skal gå begge veier, og det bidrar både Agenda1 og Bogafjell menighet til, sier Sven Ebbell Skjold.

Gjennom Agenda1 får menigheter fra ulike land og kulturer komme sammen for å lære, vokse og inspirere hverandre. Bogafjell har bidratt med tilrettelegging, undervisning, mentoring, lovsang og forbønn.

Torhild Nødland beskriver det som en sterk opplevelse:

– En helt fantastisk opplevelse å være med så mange ukjente, og likevel oppleve å ha så mange søsken. Å møte velsignelse og få være til velsignelse.

Leder i Agenda1, Steve Bruns, løfter frem hvordan slike møter bygger fellesskap:

– Det som er spesielt, er å koble fire kulturer (NMS, Agenda1, Bogafjell og Estland), og alle har noe å bidra med. Helheten er så mye mer enn summen av delene.

For sokneprest Torstein Eidem Nordal har turen bekreftet betydningen av menighetens misjonale arbeid:

– Jeg har fått bekreftet det jeg trodde, at denne turen var forløsende for vårt misjonale fokus og internasjonale arbeid. Vi har definitivt fått mer enn vi gav!

Soknerådsleder Lars Terje Vaaland trekker særlig frem møtene med de unge: – Dette har vært veldig inspirerende. Jeg vil særlig trekke fram alle samtalene med estisk ungdom, de er så modige: Husk at mange står alene som kristne der de er! Jeg vil også si at Agenda1 er måten vi som menighet skal gjøre misjon på, gjennom å utvikle lokalmenighetene til disippelgjøring og utrustende ledelse.

Også Brit Niemi, tidligere misjonær i Bangladesh og mentor i Lausanne-bevegelsen, sitter igjen med en dyp takknemlighet:

– Å undervise med tolk og be for andre på engelsk gjør oss sårbare. Vi har opplevd at Gud har lagt til rette og brukt oss. Det har vært utrolig fint og til stor velsignelse for meg og fellesskapet.

Brit Niemi fra Bogafjell underviser og Annely Neame tolker

Avslutningsvis deltok delegasjonen på søndagsgudstjenester klokken 11 i Saku og klokken 15 i Mustamäe. Her overrakte Torstein gave fra menigheten. Magne Mølster, NMS-misjonær og fungerende menighetsprest i Mustamäe, takker for besøket:

– Det er så flott at våre støttepartnere hjemme i Norge ikke bare vil bidra med penger, men møte oss og være med å utvikle menighetene våre. Tusen takk!

Turen til Estland viser hvordan misjon handler om relasjoner og gjensidig læring. Fellesskapet mellom menighetene i Norge og Estland gir frukter langt utover selve samlingen – og Bogafjell menighet reiser hjem med et fornyet engasjement for misjon både lokalt og globalt.

De neste turene til Estland med Agenda1 skjer 7. – 9. november 2025, og 6. – 8. mars og 6. – 8. november 2026. Samlingene planlegges og gjennomføres sammen med estiske og finske medarbeidere, ledet av Annely Neame, menighetsutvikler i EELK (den estisk-lutherske kirken) og Benjamin Sandell, prest i IFES (aka: Laget)

Øvelser under Mission112

Use your Talents bevegelsen tar av i Estland

Use your talents – Deltakerne presenterer sine planer

Av Annely Neame, prest (og leder av prosjektet Mission112 red. anm.)

Hva er ditt første eller beste minne om å føle deg virkelig i live – når ingenting manglet, ingenting var ødelagt? Hvordan vil du beskrive dette øyeblikket? Hva gjorde det minneverdig? Hvem var til stede? Hva ble sagt, om noe? Hvordan har denne opplevelsen formet hvem du er i dag? Og hva vil du se etter når du bestemmer deg for hvor du skal investere ressursene dine?

Disse kraftfulle spørsmålene ble stilt til deltakerne på smaksprøven på Use Your Talents i Tallinn, Estland. Tolv personer var samlet, og kom fra Saaremaa, Tallinn og til og med fra England og Finland. Blant dem var en biskop, et medlem av konsistoriet (tilsvarer kirkerådet i Norge, red. anm.), en professor i misjonsteologi, en anglikansk prest, en dekan, en luthersk prest, et team på fire fra samme menighet, et nyopprettet team fra konsistoriet og et tilfeldig – en blanding av mennesker med ulik bakgrunn som sannsynligvis ikke ville samarbeide i fremtiden.

Vi hadde satt av tre timer til samlingen, men før vi stupte inn i arbeidet, nøt vi en nydelig borsjtsjsuppe, tilberedt av et lite cateringfirma fra en landsby i nærheten av Saku. Det var et utvalg av kjøttfri og «kjøttfull» suppe, og restene ble sendt hjem i gjenbrukbare glasskrukker – til stor glede for alle, siden det betydde ett måltid mindre å lage mat den kvelden.

Vi begynte med en 40-minutters bibeløkt for å gå fra vår deilige lunsj til arbeidsmodus. Å se positivt på det vi har var en ny opplevelse for de fleste deltakerne. Noen fant det i utgangspunktet forenklet, til og med naivt. Professoren i misjonsteologi, en pensjonert pastor, spurte: «Når skal du fortelle oss hva vi skal gjøre og hvordan vi skal gjøre det?» Det var en utfordring å få fart i starten, men jeg innså at det ikke var noe å tape og mye å vinne. Så jeg smilte, og vi fortsatte. Vi utforsket skillet mellom åndelige gaver, Den Hellige Ånds gave og de gode gavene fra vår Far. Gradvis slappet professoren av.

Et vendepunkt kom da jeg delte min erfaring fra Medan, Indonesia, i november i fjor. Deltakerne begynte å mimre om sine egne meningsfulle erfaringer og gjenkjenne deres interne verdisystemer for å definere en «god opplevelse.» Likevel lurte de fortsatt på: Hvor fører denne prosessen? Skal vi bestemme et prosjekt? Men vi har ingen ressurser, ingen makt til å ta beslutninger! En generell følelse av bekymring ble værende.

«Hva har du i hendene? Hvem la det der? Hva vil du gjøre med det? Hva skjer hvis du tør å dele det du har?» Det var på tide å «tømme lommene våre» og legge alt på bordet. Til å begynne med var det vanskelig å gjenkjenne enkle, hverdagslige velsignelser som eiendeler, men snart vokste listen: en bil, et førerkort, flytende russisk og finsk, bakeferdigheter, en menighet, en fantastisk pastor, interesse for mennesker, markedsføringsevner, ledererfaring, en kjærlighet til kaffe, en biskop av EELC, et medlem av det estiske kirkerådet – det estiske kirkerådet fortsatte.

Små, fargerike post-it lapper dekket det store bordet i det middelalderske konsistoriets møterom. Hvert av de tre teamene organiserte deretter sine eiendeler på store A1-ark, og søkte etter potensielle prosjekter. Med begrenset tid oppfordret jeg hver gruppe til å identifisere ett prosjekt. Menighetsteamet fra Kuressaare kalte sitt prosjekt «Looking for Lost Sheep». Kirkerådets team arbeidet med et forslag til det estiske kirkerådet om å prioritere MISSION for alle kirker i Estland. Teamet fra Lateom så for seg en familiekafé.

Entusiasmen til Kuressaare-teamet, ivrige etter å få kontakt igjen med de som hadde kommet bort fra kirken, overvant selv den opprinnelig skeptiske professoren i missiologi. Han strålte av stolthet og utbrøt: «Dette er det jeg har ventet på! Jeg visste det! Slik vil ting vokse og endre seg for våre kirker! Se på dem – ønsker å nå folk og skape fellesskap! Det er virkelig fantastisk!» Han delte denne begeistringen med alle, selv mens han arbeidet med teamet fra Kirkerådets forslag. Bemerkelsesverdig nok presenterte han nettopp det forslaget på et møte to dager senere.

Kuressaare-teamet måtte bryte sin ambisiøse visjon ned i håndterbare trinn. Å lage en praktisk arbeidsplan viste seg å være nøkkelen til å transformere det som virket som en naiv tilnærming til en handlingsdyktig strategi. Siden workshopen vår bare varte i tre timer, hadde vi ikke tid til å fullføre arbeidsplanene, men jeg beroliget Saaremaa-teamet. De vil bli med i MISSION112 Learning Community med Agenda1, hvor de vil fortsette å utvikle planen sin sammen. Det virker som et så lite skifte – å fokusere på det vi har i stedet for det vi mangler. Hva har du i hånden? Bruk det!

Use Your Talents – hva har du i hånden?

Annely forklarer deltakerne hva de skal gjøre

Her kommer et lite «intervju» som er laget ut ifra en rapport vi mottok om dette prosjektet. Agne Viilma skriver her om prosjektet «Belonging for people with disabilities», et prosjekt for utviklingshemmede i den estisk lutherske kirken.

Belonging for people with disabilities

Agne Viilma er leder for dette prosjektet, hun har tatt over etter Kadri Keskula, som ledet det i noen år. Prosjektet har et mål om integrering av utviklingshemmede personer i kirken. Hvordan går dere fram for å nå dette målet?

– 15. januar var vi på «kirketime» i Vääna Viti, der har vi kirketime en gang i måneden. Kirketimer er besøk i kirken, eller fra kirken der man har ulike tema-samlinger. Denne dagen hadde vi temaet «Jesus åpenbarer sin guddommelige kraft» Det var mange interesserte, ca. 30 sykehjemspasienter, og de var veldig fornøyde. De lyttet veldig stille og stilte spørsmål etterpå. Visse deler forblir uforståelige for dem, for eksempel hvorfor Jesus sa om sin mor, Kvinne, osv. De stilte spørsmål om vi neste gang allerede, og spurte om jeg fortsatt kunne komme.

Så flott å høre! Har du andre liknende hendelser du kan dele med oss?

– Ja, samme dag var vi også på Juksi-senteret i Tallinn, hvor vi brukte flanellograf for å fortelle. De likte det, og bildet vil forbli i minnet deres. Undervisningen holdes der regelmessig en gang i måneden. De får anledning til å be om forbønn. Det de liker aller best er å synge. Jeg ber om at jeg vil finne en dyktig musiker i Läänemaa. Vi har kontakt med en dyktig musiker, Kristi Malmi. Hun skrev har skrevet alle sangene til kirketimene, med enkle og minneverdige ord og melodier.

Er det noen flere steder du ønsker å ha kirketimer

– Ja, jeg ønsker meg flere steder. Vi ser brukerne av familiehjemmene som svært viktige mennesker. De har alle familie, og ved deres tillatelse søker vi å holde «kirketimer». I januar startet jeg samtaler med Haapsalu velferdssenter om kirketimer for brukerne der. Jeg snakket også med Hiiumaa Park Home om muligheten for å holde kirketimer. Jeg har ikke fått noen tilbakemelding fra dem ennå, men vi kommuniserer på telefon. Jeg har god kontakt med en bruker som bor der, han er døpt har vært med på leir. Noen andre steder er det god kontakt mellom kirke og familiehjem, f.eks. i Lääne fylke.

Tusen takk for at vi fikk vite litt mer om hva som foregår i prosjektet «Belonging for people with disabilities»!

Flanellograf brukt i for formidling til brukerne