På Sankthansdagen 24. juni markerte menigheten at vi avslutter virksomheten i Saku bedehus. Det ble gjort på en verdig måte – med en takke- og avslutningsgudstjeneste. Vi så også på historiske bilder, og det var taler og kaffebord. Etter det har vi hatt ei uke på oss til å rydde oss ut av dette gamle, kjære, grønne huset, som i mange år var kirka vår i Saku.

Barna våre kjenner dette huset som «den grønne kirka», «den lille kirka», «bedehuset», eller rett og slett bare kirka. Men nå som vi har en nytt og større kirkebygg, var det ikke noe annet å gjøre enn å overlate den grønne kirka til eierne (brødremenigheten i Estland). Menigheten har nemlig lånt bygget av dem, og når får de bestemme hva det blir av huset og tomta videre.
Siden den nye kirka ikke er helt ferdig, har vi hatt god bruk for disse rommene også det halvannet året det nye kirkebygget har vært i bruk. Men nå er det slutt.
Vi er veldig takknemlig for tiden her. Det er mange gode minner. De to yngste barna våre og mange andre kjære folk er døpt i dette huset. Her har jeg selv lært viktige ting om hva kirke og menighet er.
Hva eierne vil gjøre med huset og tomta videre, er fortsatt uklart. Dette kan bli et fantastisk museum, for her har det vært både bolig for arbeidere på Saku ølfabrikk, bedehus, postkontor, butikk, kommunikasjonssentral og kirke. Tomta er så sentral at det helt sikkert ikke er vanskelig å komme opp med alternativer videre. Men selve huset? Her får vi be om visdom for brødremenigheten. De kommer ikke til å starte opp noe arbeid her selv – så mye er sikkert.

Det er med blandede følelser en flytter ut og avslutter virksomheten i et kjært hus. Det bar stemningen preg av på Sankthansdagen. Samtidig er huset så gammelt, og det trengs store investeringer dersom det skal bli stående. Vi er glade får ta med oss enkelte minner og mye lærdom fra Saku bedehus over i den nye kirka.

Fra 12. til 19.juni arrangerte Mustamäe menighet kirkedager i samarbeid med den estiske kirkens misjonssenter. Slike arrangment finner sted hvert år. Tanken er dels å nå ut til lokalbefolkningen gjennom åpne lavterskel-arrangemen. Og dels er arrangementet siktet inn på kirkefolk fra hele (nord-)Estland.

Kirkedagene arrangeres i samarbeid med andre menigheter i Mustamäe (baptister og andre), og disse dagene var det arrangementer i alle disse menighetene. Aller mest i den lutherske kirka, som selv om den ikke er ferdig, har mest plass. Det ble arrangert kaffedag, filmkveld, babysang, babymaling, pannekakekafè, konferanse om tro og vitenskap, grillfest, pilegrimsvandring, bibelkveld, sangkveld og gudstjenester – bare for å nevne noe.

Joda, du leste riktig - men det er mulig du forstod feil. Riktignok er vi åpne for forskjellige musikalske stilarter her i menigheten, men metallet jeg snakker om er de nye kirkeklokkene. De ankom Saku kirke den 11. april, nøyaktig tre år etter at Mihkel Reinup tok det første spadestikket på kirketomta.

Etter at to innbyggere i Saku hadde støttet kjøpet av de to klokkene, gikk vi til det skritt å bestille dem på slutten av fjoråret. For dem som ikke vet hva kirkeklokker koster, så kan jeg kort fortalt si at det ikke er noen billig moro! I ettertid viste det seg at bestillingen kom «i grevens tid». Etter Russlands invasjon i Ukraina 24. februar, har metallprisene gått til værs. Nå har menigheten en lokal innsamling (på et eget kirkeklokkefond) til monteringen og alle «dubedittene» (ikke minst elektronikken), som i dag hører kirkeklokker til.

Det er tradisjon for at kirkeklokker blir støpt med et skriftord. Vi hadde en god, demokratisk prosess på dette i menighetsrådet, med mange alternativer. Og slik ble det: Den store klokka, som veier 446 kilo, representerer Kristus og Hans kall til oss. På den står det skrevet: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt 11:28). Den minste klokka, som veier 289 kilo, representerer englers og menneskers svar på Guds tiltale. På den står et sitat fra englenes lovsang i juleevangeliet: «Ære være Gud i det høyeste» (Luk 2:14).

Kirkeklokkene blir stående i kirkesalen fram til høsten. Målet er å få heist dem opp i tårnet i høst, og at det for første gang i historien kan ringes inn til jul i Saku i 2022. Kirkeklokkene skal etter planen vigsles (innendørs) den 15. september.
Saku kommune er blant de befolkningsmessig raskest voksende områdene i Estland.  Kirkeklokkene hjelper oss til ikke bare å være synlige, men også hørbare i Saku!

Per i dag har det kommet om lag 22 000 flyktninger til Estland, og tallene stiger fortsatt. De som ikke har egne kontakter, fraktes i busser og privatbiler til de store byene, der de inntil videre blir plassert på hoteller eller passasjerbåter. Etter 30 dager på disse senterne, utplasseres flyktningene i de forskjellige kommunene. Her i Saku forbereder vi oss. Det var en hyggelig overraskelse da en ukrainsk pastor, Anton, hans kone Veronika og datteren her om dagen stakk innom kirka vår i Saku!

Anton er opprinnelig fra Øst-Ukraina, der det ifølge dem selv har vært uroligheter i mange år allerede. Mens hans morsmål er russisk, er Veronikas morsmål ukrainsk. Før flukten bodde de i en forstad til Kiev. Siden de allerede hadde en kontakt i Saku, valgte de å komme rett hit. Dermed er de blant de ukrainske familiene som ikke trengte å ta veien om de store flyktningmottakene. Mange ukrainere har jobbet i Estland de siste årene, for eksempel innenfor byggesektoren.

Anton og Veronika er også i kontakt med den russiskspråklige metodistmenigheten i Tallinn, men vi snakket om muligheten for å gjøre noe økumenisk – felleskirkelig – her lokalt hvis og når det kommer mange flyktninger til Saku. Dersom ikke krigen får en snarlig slutt, kan det komme flere hundre, ja kanskje 1000 flyktninger bare til Saku – hvor det bor drøyt 11 000 mennesker fra før av.

I likhet med mange andre menigheter og andre organisasjoner i Estland, har vi i vår menighet snakket om hva vi kan gjøre for å hjelpe flyktningene. På vegne av menigheten deltok jeg også på et møte i kommunen, hvor vi prøvde å kartlegge behov og ressurser.

Men hvilke behov snakker vi om? Hva klarer stat og kommune selv å ta seg av, og hvor mye kan og skal vi i frivillig sektor bidra med? Her er mye usikkert. Det vil nok ta noe tid for eksempel å organisere skole for alle barna som nå kommer, men målet er å få det «på stell» fortest mulig. Her har vi fra menighetens side sagt at vi gjerne stiller rommene i kirka til disposisjon, samt eventuelt noen frivillige. Det kan være snakk om familietreff på formiddagene, barnegruppe, sang eller skole. Selv om rommene i kjelleren av kirka ikke er ferdige, har vi nå brukstillatelse og vi har akkurat satt på noen dører.

Vi har også tilbudt tøy, leker, skotøy og annet fra menighetens loppemarked. Dette loppemarkedet har vi nå inntil videre stående permanent i Saku bedehus, våre tidligere lokaler.

Per i dag har bare fire ukrainske familier kommet til Saku. I månedskiftet mars/april er det ventet veldig mange flere. Takk for at dere er med i bønn!