Verden er kanskje sykemeldt, men Gleden er nær for den som søker den. Her kommer noen små glimt fra liv og tjeneste i Estland. Vi starter med barneleirene.

Både Mustamäe og Saku menigheter har til tross for koronasituasjonen hatt tilnærmet normal virksomhet siden juni. Blant annet har menighetene arrangert leirer for barn og ungdom. Barneleirene var fullbooket i år! På programmene stod for eksempel dukketeater («Den bortkomne sønnen»), bibelfortellilnger, leker, grillkveld, fotball, håndarbeid, kakebaking, «overraskelsesgjest» (politiet), deilig mat, bowlingkveld (Mustamäe menighets byleir) og barnegudstjeneste. Deltakerne var som vanlig både fra kristne og ikke-religiøse hjem, og tilbakemeldingene er gode.
Av andre større arrangementer i august, kan nevnes en kirkelig markering av 30-årsdagen for Estlands andre frigjøring (20. august 1991) i Saku. Dessuten står kirkelig kafédag og velsignelse av skolebarn rett før skolestart 1. september «på trappene».

I Estland begynner vi å blir vant til at livet går (nesten som) normalt igjen. Men livet er ikke normalt for alle. Bak oss ligger halvannen uke med store forandringer for noen. Jeg skriver litt om det, men først om velsignelse av kirkas flagg.

I Estland er det tradisjon for at presten velsigner forskjellige gjenstander, steder osv. på en annen måte enn i Norge. Sannsynligvis er dette en påvirkning fra den ortodokse kirka, som ved siden av lutheranerne er det største kirkesamfunnet i Estland. I prinsippet kan presten velsigne nær sagt hva som helst, så lenge det er noe som er gagnlig for mennesker, kultur og natur. I liturgiboka for vigslinger og velsignelser er det for eksempel egne tekster og liturgier for velsignelse av hus, menighetshus, barnehjem, barnehage, skoler, sykehus, omsorgshjem, sosialhus, kommunehus, veier og annet som er knyttet til trafikk, fabrikk, sportsanlegg og fritidspark. I tillegg er det liturgier for velsignelse av såing og høsting, kirkelige symboler, korskjeder, første skoledag og flagg.

I tiden før og etter den historiske vigslingen av Saku kirke, har jeg hatt en del samtaler med journalister. Ofte spør de etter forskjellene mellom liv og kirke i Norge og Estland.

Alle som spør kjenner i hvert fall til én veldig stor forskjell: I Norge er det fjell og vakker natur, i Estland er det ganske flatt (særlig i nord). Esterne er ellers ganske stolte av alt estisk, men innrømmer gjerne at „gresset er grønnere“ i Norge. Som fjell-elsker ser jeg poenget. Men man kan gripe saken an på en annen måte også: Der det er få fjell, er det desto mer himmel.  Ikke minst på sommeren, om man står på et litt høyere punkt, er dette et vakkert syn: Himmelen er stor og vid!

(Vårt brune, lave hus skimtes i midten av bildet: Esterne sier at vi bor „på fjellet“ – fjell er her definert på en ganske annen måte her enn i Norge…).

Som lokalbefolkning, familie og kirke lever vi i grenselandet mellom himmel og jord. Noen dager er det mye himmel;  andre dager mer jord. Siden det er lenge siden sist jeg skrev, og det virkelig har skjedd mye, skildrer jeg her bare stikkordsmessig litt om „verdens og himmelens gang“ her i Saku. Så får jeg skrive mer om andre prosjekter i Estland en annen gang.

Uka fra palmesøndag til påskedag kalles på estisk «den store uka». På norsk er det jo «den stille uka». I Norge passer det bra å kalle den stille, for mange er bortreist på fjell og hytte. I Estland er bare langfredag offentlig fridag - og fjell kan vi knapt snakke om. Folk – ikke minst medarbeidere i kirka – har nok å stå i med. Her passer navnet «den store uka» bra.

Slik var det i hvert fall i år her i Saku, til tross for høye koronatall og stengte kirker, butikker osv. Her kan du se litt om hvordan påskeuka ble markert i Saku menighet:

Palmesøndag hadde vi gudstjeneste på Facebook og Youtube. Til stede i kirka var seks stykker, omtrent slik det pleier når vi har slike direkte overføringer. Dessuten var det 138 på nettet, og vi får vel regne med dem også.