Etter rolegare tider i ungdomsarbeidet prøver ungdomsteamet i Saku noko nytt- husgruppe for ungdom. Korleis er det å få tilbakehaldne og ordknappe estiske ungdommar til å bli med på dette?

Ungdomsarbeidet i Saku har lenge bestått av ungdomskveldar ein laurdag i månaden, og ungdomsgudstenester på søndagar med same hyppigheit. Dette har vi som eittåringar vore med på å gjennomføre. Vi har vore med i teamet som planlegger ungdomsgudstenestene, og har fått ein del ansvar med å utforme programmet for ungdomskveldane. Diverre har vi ikkje hatt det beste oppmøtet i det siste, og i haust kom vi til eit punkt der ungdomsteamet hadde ein slags kollektiv lengt etter noko meir. På ungdomsleiarseminar som vert arrangert to gonger i året her i Estland, fekk vi i oppgåve å setje oss ned å snakke om korleis arbeidet vårt gjekk, samtidig som vi skulle leggje fram nye draumar, visjonar og praktiske idear for korleis det kan sjå ut i framtida.

Det eine førte til det andre, og i løpet av dei neste månadane samla vi oss til møte for å leggje meir konkrete planar for ungdomsarbeidet i næraste framtid. Sjølv om vi hadde mange idear, var det også nokre hindringar som gjorde det vanskeleg å sjå for seg korleis vi kunne styrke opplegget vårt. Til dømes har vi innsett at det gamle bedehuset vi held til i, diverre ikkje er så innbydande for lokal ungdom og vi gler oss til nye fasilitetar med eige kyrkjebygg. Vi har gjort nokre tiltak for å gjere rommet litt meir ope og koseleg, men kjenner oss framleis litt avgrensa. Det er rett og slett for mykje som vil ha ungdommane si merksemd i dagens samfunn. Vi har funne ut at det viktigaste vi kan gjere, er å byggje eit fellesskap der ungdommane opplever at det er godt å vere, ein stad der dei veit at dei har vener som ventar på dei. Og korleis gjer vi det? Vårt første tiltak har vore å setje saman ei husgruppe for ungdom.

Då vi kom tilbake etter juleferie var planane klare, men vi var spente på om det var nokon av ungdommane som hadde lyst å vere med. Akkurat som i Noreg, er det mange av ungdommane som er veldig aktive, og det kan nokre gonger vere vanskeleg å finne ein dag som passar for ei heil gruppe. Vi vart difor positivt overraska då det viste seg at vi hadde rundt fem ungdommar som både var interesserte i å vere med og som var ledige på same dag som oss leiarane. No kunne vi endeleg starte opp.

I Estland er det ein tendens til at dersom det vert arrangert bibelgruppe eller liknande, forventar folk at ein leiar, til dømes presten, skal ha undervisning for resten av gruppa. Dei er gjerne ikkje så komfortable med gruppediskusjonar og liknande, men likar best å sitje å høyre på. Vi veit likevel at menneske har behov for å bli høyrt, og at det er viktig å få dele det ein har på hjarta. Difor prøver vi å skape ein atmosfære der det skal vere lav terskel for å dele og for å tørre å stille spørsmål.

Vi har planar om å møtast to gonger i månaden, og har allereie rukke og samlast eit par gonger. Då har vi delt eit godt måltid, prata om laust og fast og lest i bibelen saman. Innimellom kjem vi også til å gjere nokre ekstra kjekke ting saman, så neste gong tar vi turen til «City Jungle Golf» i Tallinn. Vi gler oss til fortsetjinga!

Saku menighet hadde gleden av å feire sin seks år bursdag den 2. februar 2019

Saku menighet hadde gleden av å feire sin seks år bursdag den 2. februar 2019. I den anledning arrangerte menigheten for andre gang Saku Skidag! Årets arrangement var meget vellykket, da det var ca 60 deltakere pluss familiemedlemmer og medhjelpere. Tilsammen var det innom over 100 mennesker på skidagen. Menighetens jenteklubb stilte opp med suppe og saft til deltakerne. Skidag er noe vi arrangerer både fordi ingen andre gjør det i år heller, skidag er gøy, og fordi det er en fin arena for nye mennesker å bli kjent med menigheten.

På søndag ble bursdagen feiret i kirka med familiegudstjeneste og fullt hus. Magne hadde DUPLO-preken med tema «Jesus stiller stormen». Heldigvis var det plass for alle 12 disipler på Duplo-båten! Barna fulgte med 🙂 Bursdagskaker ble det også.

I bursdagshelgen var det en stor kristen ungdomsfestival i Põltsamaa – et sted i sør Estland med ca 130 deltakere. Fem ungdom som tidligere har gått på søndagsskole i Saku var også med. Og fem ungdommer fra Mustamäe menighet!

Mye å glede seg over og være takknemlig for! Takk for alle som er med!

Onsdag 14. november tok jeg bussen inn til Tallinn, for så å gå inn i gamlebyen. Det er alltid flott å gå opp på «domfjellet». Jeg tok meg tid til å stoppe opp et øyeblikk for å be utenfor parlamentsbygningen, med ryggen til den ortodokse Alexander Nievski-katedralen denne gangen. Det er viktig å be for politikerne og parlamentet. Og denne samme dagen skulle nemlig det estiske nasjonalbudsjettspørsmålet opp til behandling, et skjebnespørsmål for kirkebyggene i Saku og Mustamäe. Så gikk jeg videre til kirkeledelsens kontor, Konsistoriet, drøyt hundre meter videre opp i gata. Der skulle vi ha møte i Saku kirkebyggstiftelse, med erkebiskop Urmas Viilma til stede.

Et lite tilbakeblikk: Vi fikk byggetillatelse for kirkebygg i Saku for snaut tre år siden. Før det hadde det vært en flerårig prosess i forhold til å lage skisse av og prosjektere kirkebygget. En del av min arbeidstid har gått med på å skrive prosjektsøknader og rapportere hit og dit i forbindelse med dette kirkebygget. Andre tar seg av de tekniske sidene ved kirkebygginga.  Leder for stiftelsen er prost Jüri Vallsalu, prosjektleder er vårt menighetsmedlem Ardon Kaerma. Vi har hatt formalitetene for å starte bygginga av Saku kirke klare en god stund, men vi har ikke hatt nok penger til å komme igang. Kommunen har dessuten ikke ønsket at vi starter før det er sikkert at vi også klarer å fullføre prosjektet. Forståelig nok.

Saku menighets tre ferskeste medlemmer er Kati, Priit og Elar. Nylig ble de døpt og konfirmert av selveste erkebiskopen i Den estiske evangelisk-lutherske kirka, Urmas Viilma.

Både Kati, Priit og Elar har gått på en egen, nasjonal konfirmasjonsskole for dem med spesielle behov. Skjønt, nå sa jeg det på en måte som jeg synes er fin og riktig. Skal man tolke det estiske navnet som brukes om denne gruppen direkte til norsk, blir det «konfirmasjonsskole for dem med manglende intellekt».

Alle tre bor på et hjem – «Katikodu» for (relativt) unge støttetrengende mennesker. Beboerne er fra hele Estland. Hjemmet ligger i Vilivere, i nabokommunen Kohila, men rett over kommunegrensa til Saku. Fra før av har vi sju medlemmer herfra – med disse er det til sammen ti. Det utgjør omlag ni prosent av «medlemsmassen» vår. Sammen med andre vi har med spesielle behov, snakker vi til sammen om en betydelig andel av menigheten. Jeg skulle ønske vi kunne få til mere for disse enn det vi gjør i dag fra menighetens side, selv om to personer som jobber på nasjonalt nivå for denne gruppa er innom Katikodu en gang i måneden.