Med stor sannsynlighet kommer Mustamäe kirkebygg til å få tildelt 1 million euro fra et fond som har kommet i stand som et kompromiss mellom den estiske kirka og den estiske stat.

Før jul skrev jeg om en ubetalt regning på 100 000 euro (en snau million kroner) som må betales i januar i forbindelse med kirkebyggingen i Mustamäe. Jeg nevnte også at det trengtes i hvert fall 500 000 euro i tillegg til det for å kunne gå videre med arbeidene.  Det var med andre ord god grunn til å be for situasjonen, noe sikkert mange også har gjort.

Men nå har jeg godt nytt: Denne situasjonen var jo krevende både for kirken (EELK) og den lokale menigheten, men også for Tallinn by, som selv har investert mye i dette kirkebygget. Ledende politikere i byen har satt det som et mål at kirkebygget skal bli ferdig og innviet i 2018 – jubileumsåret for den estiske stat (100 år siden den første frigjøringen). Men de har også ønsket at kirken selv skal samle inn en stor del av pengene.

Løsningen ble å komme til et kompromiss på en gammel konflikt mellom staten og EELK – og den apostoliske ortodokse kirke (Konstantinopel-patriarkatet). Jeg har skrevet om denne mulige løsningen også tidligere: Da Estland fikk sin selvstendighet tilbake etter den sovjetrussiske okkupasjonen, vedtok nasjonalforsamlinga en lov som sa at alle som hadde fått eiendom eller bygg konfiskert i kommunisttiden, skulle få dette tilbake – eller en kompensasjon.

Dette ble gjennomført i stor skala, men i noen tilfeller kom man aldri til enighet. Det mest kjente tilfellet er Nikolai-kirken i Tallinns gamleby: Her ble det langt tilbake etter stengningen i kommunisttiden anlagt et stort historisk museum, og ingen har egentlig vært interessert i å gjøre dette om til kirke igjen. Den daværende Nikolai menighet – som mistet sin kirke – er i mellomtiden utdødd eller flyttet til andre menigheter, og EELK har relativt tett med kirkebygg nettopp i gamlebyen. Det er jo i de andre bydelene – som vokste fram i kommunisttiden og hvor hundretusenvis av estere bor – at det trengs kirkebygg.

For staten er muséet både viktig – og en turistmagnet. Så var det altså i tillegg noen andre tilfeller av uløste saker mellom den lutherske kirken, den ortodokse kirkn og staten.

I romjula nådde nyheten offentligheten om at en løsning på denne langvarige konflikten var på vei. I første omgang kom det nok fram en del unøyaktigheter i media. Og det aller riktigste hadde kanskje vært å vente enda en uke med nyheten for at alt skal være offisielt. Men siden «alle», og kirkens egen avis, allerede skriver om det og vet om det, tar jeg med nyheten her på bloggen også: EELK får trolig drøyt seks millioner euro, som er mye penger for kirken her. Avtalen mellom EELK og staten er knyttet til re-investeringer – først og fremst konkrete nybygg- og sårt trengte utbedringsarbeider på mange gamle bygg. Ferdigstilling av Mustamäe kirke og vedlikehold av Tallinn domkirke er av de få ting som er nevnt konkret.

Vi i Saku, som også hadde håpet på at det skulle bli en løsning på denne saken og at det skal dryppe litt på oss med, venter i spenning på fortsettelsen av saken. Vi har i liten grad politikere herfra som er aktive i kirkebyggsaken, men erkebiskopen er personlig medlem av kirkebyggstiftelsen. Personlig har jeg tro på at vi også får vår del av dette, men det er et åpent spørsmål om størrelsen og hvor mye som da vil gjenstå.

Men selv gleder jeg meg nå med Mustamäe menighet og Tiina Klement over at kirken som allerede i dag står der så fin å se til utvendig, også skal bli fylt med fysisk og åndelig innhold! Det må man kunne kalle bønnesvar i millionklassen!

Noen  har alt spurt meg om når den nye Mustamäe kirke blir innviet og tatt ibruk. Hvis alt nå går i orden med formalitetene og byggearbeidet, skal kirken velsignes på en gudstjeneste fredag den 23. november klokka 17! Denne datoen er for øvrig menighetens bursdag…

Med denne millionen (euro) er imidlertid ikke alt i boks enda: – Det vil fortsatt mangle ca. 500 000 euro på å gjøre alt inventar ferdig – hvis vi tar med kirkekunst osv. Men dette har man noe lengre tid på å ordne, og noe kan trolig gjøres på frivillig basis, forteller Tiina Klement, prest i Mustamäe.

-I hovedsalen er det plass til ca. 250 mennesker, men den 23. november må vi nok ordne med en løsning med skjerm i et annet rom eller liknende, mener Tiina.

Det var min første tur til Estland. Som nestleder i seksjon Menighet i NMS Global ble jeg invitert av seksjonsleder Sven Skjold, til å bli med til Estland for å delta på 20 årsjubileet for Misjonsorganisasjonen Misjonikeskus i Den evangelisk-lutherske kirke i Estland (EELK). I den forbindelsen fikk vi også anledning til å besøke kirken NMS støtter i Mustamäe, en bydel i utkanten av Tallin.

Jeg var forberedt på at det ville være kaldt i Tallin, men kulda beit mer i fra seg enn hva jeg hadde trodd. Så da vi på søndagsmorgen gikk for å finne oss en buss så hoppet vi på den første og beste bussen med skiltet «Mustamäe» uten å ta oss tid til å forsikre oss om at det var den riktige bussen; det var vel så viktig å komme seg inn i varmen som å ta riktig buss. Bussen vi kom på gikk som sagt, til bydelen Mustamäe, men den stoppet ikke helt der vi skulle. Vi måtte derfor ta beina fatt, og ved hjelp av Google Maps prøvde vi å finne fram til kirken vi skulle besøke. Vi gikk gjennom boligområder fullt med boligblokker fra 50-60-tallet. Det var helt tydelig at Mustamäe er en bydel hvor der bor mange mennesker. Mange av de gamle kirkene i sentrum er i dag i mye større grad omringet av butikk- og kontorlokaler, da bysentrumet ikke lenger er området hvor folk bor, men heller området hvor folk jobber. Ja, så tenk så flott å få ha kirke der hvor folk faktisk bor, slik som i Mustamäe.

Anonym inngang
Sven hadde vært i denne kirken to ganger før, men det han husket best var at kirken ikke var så lett å finne. Og det hadde han rett i. Vi kom omsider fram til et butikklokale ved siden av et murhus som kunne ligne på et offentlig kontorbygg av et slag. Vi måtte gå en hel runde rundt begge husene før Sven fikk øye på en ganske anonym kjellerinngang. Foruten det lille hvite skiltet over døra hvor det stod «EELK», så var det ikke mye som kunne røpe at det fantes en kirke her.

Lite, men rommer mange
Innenfor døra ble vi varmt møtt av pastor Tina Klement. Om ikke så lenge skulle søndagsskolen begynne, og mens Tina fortalte oss om kirken og arbeidet i menigheten begynte barna å strømme på. Det var noe eget over det lille kjellerlokalet. Menighetssalen var ikke så stor, men kunne romme opp til 50 mennesker. Der var et lite forværelse med et langbord hvor man kunne sitte og prate over en kaffe, eller barna kunne tegne. Der var også en liten kjøkkenkrok.

Nye veier i tidligere kommuniststat
At kirken har fått lov til å holde til i kjelleren av bydelshuset i en tidligere kommuniststat, er ganske utrolig. Og selv om kirken på utsiden virket anonym og bortgjemt, så har nok akkurat det at de har holdt til her i bydelshuset gjort at de er blitt lagt merke til av både folk og myndigheter; på en positiv måte. For ikke bare har bydelen gitt menigheten en tomt i byen for å bygge ny kirke, de har også bidratt med et betydelig beløp til byggingen. NMS har også samlet inn omtrent en million kroner til dette kirkebygget i år.

Og midt i Mustamäe i et boligområde i Tallin, på en tomt som var tiltenkt en sportshall, står nå den nye kirken. Kirken er ferdig på utsiden, og nå gjenstår bare det innvendige. Menigheten som tidligere var bortgjemt i en kjeller vil snart kunne flytte inn i en helt ny og moderne kirke, og «den fineste bygningen i hele Mustamäe», ifølge Tina.

Bønnesvar
Med tanke på historien, den korte frigjøringen Estland har hatt fra Sovjetunionen hvor religionsfiendtlig politikk var dominerende, og hvor kirken ble totalt fremmedgjort for den yngre generasjonen, så er det ganske utrolig at dette kirkebygget nå står som et signalbygg midt i bydelen, og det med støtte fra myndighetene. Men Tina forteller at medlemmene i menigheten er ikke overrasket; «Det var dette vi hadde som visjon og drøm da vi startet som husgruppe bare noen år tidligere, og det var jo dette vi ba om, og da kan vi ikke bli overrasket over at Gud svarer bønn».

Etter omvisningen i den nye kirken måtte Tina skynde seg videre. Hun var nemlig invitert til å holde juleandakt på en julefest til et politisk parti; en helt utenkelig tanke bare noen år tilbake. Den lille kjellermenigheten blir lagt merke til i Mustamäe.

Mer informasjon på engelsk om Den evangelisk-lutherske kirke i Estland (EELK).

Tekst: Sandra Bischler

Søndag 3. advent ble sju unge voksne mennesker konfirmert og lagt til menigheten her i Saku. Fem av dem ble også døpt. De sju konfirmantene innviet samtidig konfirmantkappene vi fikk fra Hakadal menighet. Vi har nå 102 medlemmer, og medlem nummer 100 er Maicken Lokotar (30)!

Maicken ble medlem nr. 100 etter en spennede loddtrekning.

For oss er det fantastisk med et tresifret tall på menighetsmedlemmene, selv om det ærlig talt er vel så viktig å vokse kvalitativt som kvantitativt – og selv om det for en norsk menighetssammenheng sikkert høres lite ut med 102. Vi startet tross alt med 12.

Det måtte loddtrekning til for å kåre hvem som ble medlem nummer 100. For det var sju konfirmanter, og hvordan skulle vi bestemme hvem det var? Etter rekkefølgen ved dåpen, ved alteret/konfirmasjonen eller nattverden, eller i hvilken rekkefølge de fikk diplomene sine kanskje? «Vinneren» av loddtrekningen ble Maicken Lokotar! Og det har vært en spesielt stor uke for Maicken, for hun fylte 30 år denne uka. Be gjerne for henne – og for de andre konfirmantene: Kristen, Rasmus, Kersti, Katariina, Taavi og Taavi.

Det har vært fantastisk flott å være konfirmantprest for en gruppe av unge voksne mellom 20 og 30 år som kommer til menigheten  for å lære om kristen tro, bli døpt og konfirmert. Det har vært en usedvanlig spennende gruppe.

Hvorfor kommer folk til konfirmasjon i Estland?
I hvert fall ikke på grunn av pengene – det er sjelden at de får noen gaver utover blomster, samt den bokgaven som menigheten gir. Kun meget sjelden kommer de på grunn av familietradisjon. De har ofte andre grunner, for eksempel å bli kirkelig viet, døpe sine barn eller bli faddere. Eller på grunn av tryggheten i å være døpt eller åndelig søkning. Det er oftest mennesker som tror eller er åpen for at det er en høyere makt. Så gjelder det å prøve å følge Paulus eksempel, og undervise troverdig om den Gud de (eventuelt) ikke kjenner (Apg 17,23).

I både dåpsliturgien og  i konfirmasjonsliturgien må de aktivt svare «ja» (evt «ja, med Guds hjelp») på flere spørsmål – om de forsaker djevelen, om de tror på den treenige Gud, om de vil fortsette å leve «i menighetens midte» og så videre. Jeg har inntrykk at ja-svarene i de aller fleste tilfeller er ærlige. Det vil si: De tror, tror de. Og de vil forsøke å leve som kristne. Men det viser seg i realiteten at det skal mye til for at et menneske som akkurat nylig er kommet til menigheten, begynner å gå fast i kirken hver søndag. Det blir vanskelig for mange, ser jeg. Jeg skulle ønske vi hadde nok egnede ledere til å invitere alle til smågrupper.  Men jeg gleder meg desto mer når tidligere konfirmanter kommer innom av og til på gudstjeneste, eller når de tar på seg å stille med kirkekaffen og som tekstlesere en gang imellom. Dette gjelder i praksis over halvparten av konfirmantene.

Nå forbereder vi til julegudstjenester. Og selvfølgelig også til juleselskap hjemme, for det nytter jo ikke å dra noe sted for oss på selveste juledagene.

Noen har lurt på hva esterne spiser til jul. Det klassiske er svinestek, poteter, surkål og blodpølser, med rikelig av marinerte grønnsaker (gjerne fra egen hage) ved siden av. Folk har juletre her også, men som regel uten stjerne. Ikke en gang i kirkene har juletrærne stjerner, med noen unntak. Ett av unntakene er oss i Saku: Vi går for stjerne, men da er det viktig at stjerna ikke har fem tagger. Det var nemlig Sovjetunionens symbol, og det er grunnen til at mange utelater den.

Med det ønsker vi alle en riktig god jul og et velsignet nytt år!

Tekst: Magne Mølster

Jula er tida for tradisjoner, ritualer, lukter, stemninger, sanger, fellesskap og glede som vi aldri ville vært foruten. Her i Estland var jula forbudt å feire i 40 år, strøket fra kalenderen - bokstavelig talt. Men akkurat på dette punktet lyktes ikke Sovjetunionen så godt med sin avkristningspolitikk som de ellers gjorde. Jula satt for dypt i folk – og ble likevel ofte feiret i hemmelighet. Sånn ville det vel vært i Norge også, kanskje. Kan noen se for seg å ikke feire jul? Neppe

I Mustamäe, en bydel i Tallinn med omlag 65 000 mennesker hvor NMS samarbeider om menighetsplanting og kirkebygg, har den store «snakkisen»  i menigheten dette året definitivt vært det nye kirkebygget. Nå står kirken der altså, så fin, hvit og stilig. Og samtidig så naturlig i landskapet mellom boligmaskinene i Kiiligata i Mustamäe at man skulle tro den hadde stått der bestandig. Tusen takk til alle som har støttet kirkebyggingen enten direkte eller gjennom den generelle «Estlands-misjonspakka»! Uten dere hadde ikke dette vært mulig!

Nå er kirka ferdig utvendig, mens alt er fortsatt ugjort innvendig. Så langt kom man i denne omgang – dvs. den siste regningen på 100 000 euro med frist i januar er fortsatt ubetalt. Når den er betalt og det er samlet inn ytterligere 500 000 euro, kan man starte med byggearbeidene innvendig.

Noen har spurt når kirken blir ferdig innviet, for det er noen av dere som har vært med og gitt og har fulgt arbeidet tett, som gjerne selv vil være til stede. Til disse må vi dessverre si at det er altfor tidlig å sette en slik dato, men vi vil selvfølgelig sende informasjon om dette så fort vi vet noe mer!  I første omgang er menigheten takknemlig for at man har kommet så langt som man har, og så får vi se videre.

Julaften skal Mustamäe menighet først ha tradisjonell julegudstjeneste i menighetslokalene (altså i kjelleren som før) klokka 15. Deretter blir det kirkekaffe, og så blir det en åpen julaften-kveldsbønn i den nye kirka klokka 18. Kirkebygginga har tatt tid og oppmerksomhet for menigheten i Mustamäe i år, det er det ikke tvil om. Ikke minst for menighetsprest Tiina Klement og mannen Kaimo. Men samtidig har det meste gått som før.

– Dette året har vi ikke vokst så mye i tall, men mer innvendig. Barnearbeidet har vært en spesiell stor glede. Vi har to flotte søndagsskolelærere, samt ettåringen, og høyt og trofast oppmøte på søndagsskolen og i barnearbeidet.  Da vi nylig inviterte til menighetens julefest, inviterte vi 46 barn (søndagsskole og babysang), og 40 av dem møtte opp, forteller Tiina.

Tekst: Magne Mølster
Foto: Miriam Landmark