Det må være lov å bruke uttrykket „historisk“ når vi snakker om vigsling av flunkende nye kirkebygg i Estland. I luthersk sammenheng har det bare skjedd én gang etter 2. verdenskrig. Mandag 21. desember, på St. Thomasdagen, ble Saku St. Thomas kirke vigslet. Det samme ble alter, døpefont og prekestol.

Erkebiskopen i EELK (den estiske evangelisk-lutherske kirka), Urmas Viilma, stod for vigslingen. Prost Jüri Vallsalu og jeg som lokal prest deltok også, i likhet med en del lekfolk fra menigheten. Etter vigslingen delte menighetsstyrets forkvinne Kristiina Seppel ut takkebrev til noen av de viktigste samarbeidspartnerne i selve byggearbeidet: Til Byggefirmaet, medlemmene i kirkebyggsstiftelsen, kommunen og andre.

Det var virkelig en gledens dag! Hele vigslingsseremonien med hilsener (deriblant fra NMS og vår vennskapsmenighet på Jar) er mulig å se via denne linken:

Det var masse forarbeid, men heldigvis har vi flinke folk i styret som også tar ansvar! Så får jeg håpe at det blir en stund til neste gang jeg må skrive til folk og spørre pent om de kan la være å komme til kirka… Det viste seg nemlig at mange ønsket å komme, til tross for koronasituasjonen. Vi hadde – og har – imidlertid ikke lyst på noen smittehistorier fra kirka vår nå rett etter åpningen.

Da jeg for en god del år siden bodde en periode i Vest-Afrika, lærte jeg at definisjonen på fint vær er relativ: Godt vær der betydde overskyet oppholdsvær. Når vi får rett over 0 grader og oppholdsvær i desember, vil jeg si det er godt gudstjenestevær!

Grunnen til at jeg skriver om været, er at vi har startet adventstiden i Saku med to friluftsgudstjenester! 1. advent sang gospelansamblet vårt, og det var 30 til stede.  2. advent var vi litt færre, men alt i alt bra når noen møter opp til en såpass eksotisk opplevelse. Estere er – tross alt – sammenliknet med nordmenn ikke de ivrigste til å gå ut når det er kaldt eller regn…

Det har vært kjekt å feire gudstjeneste ute igjen – det kan vi gjøre uten maske eller visir, selv om jeg som prest bruker det i forbindelse med nattverdsliturgi og -utdeling.

På et seminar på prestekonferansen for noen år siden fikk vi følgende oppgave (omtrentlig gjenfortalt): Dersom du måtte skrelle vekk halvparten av innholdet i en gudstjeneste, hva ville du da la bli stående igjen? Dette er per i dag realiteten vår. På en friluftsgudstjeneste med rundt 0 grader og litt sur vind er det uaktuelt å kjøre «full pakke». Søndag var vi nede i 33 minutter, og da hadde vi både syndsbekjennelse/kyrie, tre sanger, to tekstlesninger, preike, forbønn, (på forhånd innviet) nattverd og velsignelse.

For min del holder jeg godt varmen. For musikeren vår er det tøffere, for fingrene blir så kalde. Det er det imidlertid ingen som hører, bortsett fra at sluttsalmen på søndag gikk i et forrykende tempo! 🙂

Legger til at grunnen til at vi velger utendørsgudstjeneste på denne årstiden selvfølgelig er covid-situasjonen. Det er tillatt å feire gudstjenester i Estland per i dag, så lenge man sitter spredt nok. Men i vårt lille bedehus blir vi sittende for tett og uten ventilasjon. Vi venter på åpningen av Saku nye kirke den 21. desember!

Det er tolv år siden en liten gruppe mennesker delte visjoner og drømmer om en menighet i Mustamäe – en folkerik bydel i Tallinn. NMS var med. To år seinere ble menigheten stiftet. Og på siste søndag i kirkeåret kunne de feire 10-årsjubileum!

-Disse årene har vært som en pilegrimsvandring i tillit. Noen ganger har vært som å løpe i oppoverbakke og følelse av å bli båret av engler. Andre ganger har det vært vanskelig, særlig når noen har valgt andre veier. Likevel er det noe som tvinger oss til å bevege oss videre, og Gud gir beskjed om sitt nærvær og sier «ikke frykt», skriver prest Tiina Klement i siste nummeret av deres eget menighetsblad.

I går var jeg på misjonærmøte i Tallinn. Misjonærene innenfor EELK (den estiske evangelisk-lutherske kirke) er stort sett utsendt fra finske misjonsorganisasjoner, og antallet er synkende. Men om lag ti stykker er det, og vi møtes i regi av misjonssenteret to ganger i året.

Gårsdagens møte ble startet med andakt og en omvisning i Tallinn domkirke. Deretter hadde vi møte med Ringo Ringvee fra avdelingen for religionssaker i det estiske innenriksdepartementet. Han fortalte fra sitt ståsted om esteres forhold til tro og religion.
Et par ting bet jeg meg fast i. For det første at estere som bor i byene gjennomsnittlig har større tilhørighet til trossamfunn enn de som bor på landet. Dette er annerledes i forhold til mange andre land, som Norge. Og det andre var at den gjennomsnittlige kirkegjengeren i Estland er over gjennomsnittet høyt utdannet, i motsetning til hva mange folk tror. Man lærte jo i kommunisttiden at religiøse rett og slett var litt dumme.

Vi fikk også møte erkebiskop Urmas Viilma. Han vektla betydningen til utenlandsmisjonærenes innsats i Estland («vi hadde ikke klart oss uten»), og drøftet blant annet forskjellene på den lutherske kirka og de fleste andre kirkesamfunn i Estland: Hvis pinsevennene finner ut at et sted er for fraflyttet, kommunesenteret er et annet sted, så selger de bare møterommene sine og finner seg et nytt tilholdssted. Den lutherske kirka er den tradisjonelle folkekirka i Estland, som er knyttet til klassiske, ofte gamle kirkebygg. Disse kirkebyggene gir en del muligheter, men også noen begrensninger. Ikke minst er det en utfordring for mange estiske menigheter hvis kirka er gammel, men ikke «gammel nok». Da er det i utgangspunktet menigheten selv som må ta ansvar for alt vedlikehold. Noen menigheter bruker nesten hele budsjettet på vedlikehold av kirkebygget og strøm, og da er det gjerne ikke penger igjen til å lønne prest eller andre ansatte.

Det siste programpunktet var også det lengste: Misjonærene fortalte om arbeidet sitt – om gleder og om vanskeligheter. Utfordringene i forhold til korona fikk selvfølgelig noe av plassen, men ingen av misjonærene har vært forhindret fra å arbeide, selv om noe av arbeidet har funnet andre former.