D var gift med en av de første kristne fulaniene. I 2016 ble han skutt og drept i nærheten av boplassen han stammer fra.

Strålende av glede omfavner D eldstesønnen H.  Etter at hun ble enke betyr han alt for henne og for de mindre søsknene. Mot alle odds er H mastergrads-student i hovedstaden Bamako. Resten av familien bor fremdeles midt i de farligste områdene i Sentral-Mali.

Nå har hun kommet til Bamako for å være med på kvinnestevne, og der hjelper H til som tolk. For D er det umulig å skjule stoltheten og gleden når hun treffer ham igjen.

Sorg og frykt
Men det er langt fra noen selvfølge at det var slik det skulle bli. D blir alvorlig når hun tenker tilbake:

– Da jeg ble enke, ble jeg veldig redd. Jeg hadde ingen penger eller husdyr. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle betale husleie eller skaffe mat, langt mindre sende barna på skolen. Jeg tenkte at jeg ville bli nødt til å flytte tilbake til boplassene slekta mi kommer fra.

D grøsser mens hun forteller dette. Situasjonen for fulanier som fremdeles lever på tradisjonelt gjetervis på små boplasser i Sentral-Mali er nemlig ekstremt vanskelig. Mange fulanier har sluttet seg til militante grupper av islamister, ofte på grunn av løfter om penger, men også fordi de blir trakassert av den maliske hæren og politiet. Nå er det blitt slik at soldatene skyter først og spør etterpå når de ser fulanier utenfor allfarvei. Hvor mange av dem som blir skutt som faktisk er med i en militant gruppe er umulig å vite, men det er garantert mange uskyldige som blir drept.

Nå har jeg alt
D forteller at det som skjedde da mannen hennes ble drept var veldig trosstyrkende for henne. For da mannen døde og det kjentes som om grunnen raste under føttene hennes, så fantes det likevel et fjell å stå på. Både menigheten, misjonen og tidligere misjonærer har hjulpet familien, blant annet slik at H kunne fortsette studiene. Nå er H i ferd med å avslutte en mastergrad i jus med hovedvekt på menneskerettigheter.

– Jeg vil hilse så mye til alle i Norge! Tusen takk for hjelpen jeg har fått. Troen min har vokst veldig fordi dere ikke forlot meg. Et fulaniordtak sier at kua kan ikke takke slettene, men den spiser gresset der. På samme måte vet jeg ikke hvordan jeg skal takke dere. Jeg velsigner dere i Jesu navn. Nå har jeg alt og livet mitt har blitt godt!

Hjemme hos D samles familien til andakt og bønn hver kvelD Og hver søndag går de til gudstjeneste. Hun forteller at selv om hun og barna er kristne, så er de to eldste døtrene gift med muslimske menn. Når de kommer på besøk, gleder de seg spesielt til å være med på kveldsbønnen.

Barnebarnet og onkelen drept
D blir alvorlig igjen når hun snakker om de to eldste døtrene. For i fjor mistet hun sitt eldste barnebarn.

– Han var bare 15 år, og var ute og gikk med kameratene sine, hvisker D. – Da soldatene dukket opp ble de redde og begynte å løpe. Soldatene svarte med å skyte, og to av dem ble drept. En av dem var mitt barnebarn.

– I år skjedde det igjen. Jeg var på besøk hos moren min da det kom soldater. De var flere menn som var ute og gjette kyrne. Onkelen min løp hjem til hyttene sine. Men soldatene fant ham der og drepte ham og to andre. Det er på grunn av slike ting jeg er takknemlig for at vi kan bo i byen. Eldstesønnen min hadde kommet til å være i fare han også, hvis vi hadde flyttet tilbake til storfamilien da mannen min døde. Fulanimenn og gutter blir tvunget med i konfliktene med soldatene selv om de ikke vil.

Be for oss!
D er likevel helt klar på at hun er lykkelig og takknemlig.

– Jeg har lært meg å holde ut i prøvelser, konstaterer hun. – Også vet jeg hvor jeg skal når jeg dør. Det beste med å være kristen er å være frelst! Men vær gjerne med og be for barna mine!

Når oversettelsen av nye bibeltekster skal sjekkes har to muslimske menn en nøkkelrolle.

I et møterom i Bamako sitter fem menn rundt et rotete bord fullt av laptoper og drikkeflasker. Via den store skjermen på veggen har de med seg én – og noen ganger to – damer fra Europa. Slik skal de sitte fra morgen til kveld i to uker, og møysommelig jobbe seg gjennom bibelvers for bibelvers. For sånn foregår det når oversettelsen av en ny bok fra Bibelen er klar for «kontroll».

Tre profetbøker er ferdige

Når arbeidet med en ny bok i Bibelen starter, oversetter det lokale bibeloversetterteamet et førsteutkast av tekstene, og leser gjerne også tekstene for andre som kan gi tilbakemeldinger. Deretter er det tid for en kritisk gjennomlesing sammen med en profesjonell bibeloversetterkonsulent før den endelige oversettelsen bestemmes. Denne gangen er det tre gammeltestamentlige, profetiske bøker som skal kontrolleres: Joel, Daniels bok og Mika.

Dataskjermene viser bibeloversettelser på flere ulike språk side om side, sammen med lange kolonner med notater og merknader til den foreslåtte oversettelsen til fulani.

Konsulenten fra Den kristne språk/oversetterorganisasjonen SIL har kommet helt fra Storbritannia. Det lokale oversetterteamet i Bamako består av «Amadou» og «Ba», den ene ung og den andre gammel. Ba var en sentral medarbeider da Det nye testamente ble oversatt og er nå blitt hyret inn på nytt. Amadou er en ung kristen fulani som nå leder hele bibeloversettelsesarbeidet. En del hjelp og støtte har de fra tre damer med lang erfaring fra Mali: en engelsk bibeloversetter som tidligere bodde i Mali, en tidligere amerikansk misjonær og tidligere NMS-misjonær Anne Lise Matre. Og det er disse som veksler på å være med på kontrollen av tekstene via internett.

Vers for vers

Men de viktigste personene i møterommet er egentlig verken oversetterne eller konsulenten som er kommet. Ved siden av Amadou sitter to fulanimenn som ikke har peiling på verken Bibelen eller oversettelsesarbeid. Men de har fulani som morsmål og snakker godt fransk, og det er disse to som på mange måter gjør den største jobben når ny-oversatte bibeltekster skal gjennomgås.

Kontrollen foregår ved at Amadou leser verset som skal gjennomgås på fulani, slik oversettelsen er foreslått. Deretter bytter de to fulaniene på å oversette verset de nettopp hørte lest på fulani til fransk. Konsulenten som er kommet fra Storbritannia kan ikke fulani. Men når han får høre hvordan de to fulanimennene spontant oversetter verset til fransk kan han vurdere om oversettelsen til fulani er presis nok og teologisk korrekt. Alle de fem mennene i rommet, og også damene på skjermen tar del i samtalen rundt hvert vers. Er det brukt riktig form av verbet? Hvordan blir metaforene som brukes forstått? Hvert eneste vers må vurderes nøye. Kommentarene og endringsforslagene noteres av Amadou, som får ansvar for å rette tekstene i tråd med rådene fra konsulenten. Det er en møysommelig jobb og framdriften går i rykk og napp.

– Som regel er oversettelsen nokså riktig, forklarer konsulenten fra Storbritannia.

– Men plutselig kan ett enkelt vers ta veldig lang tid.

Utydelighet bevares

Det er viktig at oversettelsen skal svare til originalteksten. Hvis det er noe som er utydelig i originalteksten må man godta utydelighet i oversettelsen også.

– I de profetiske bøkene kan det for eksempel være uklart om det er Gud eller profeten som snakker. Da må vi la den tvetydigheten bli med videre. Vi kan ikke forklare eller tolke mer enn det originalteksten gjør på hebraisk, sier Amadou.

Gir nye tanker

Amadou forteller at selv om det er lange dager på et trangt møterom, så er det både spennende og givende å gå gjennom tekstene på denne måten.

– Det var spesielt kjekt å jobbe med Daniels bok, for den er full av spennende historier. Fulaniene som sitter og oversetter tilbake til fransk er ikke kristne, men de gir uttrykk for at tekstene berører dem. Det er sterkt å være vitne til. «Dette gir meg mange nye tanker», sa en av dem nettopp, forteller han.

Når gjennomgangen er ferdig for denne gang venter nye bøker og nye oppgaver.

– De neste bøkene som står for tur, og som vi egentlig allerede er i gang med å oversette, er Josva, Dommernes bok og Salmenes bok, forteller Amadou entusiastisk.

Kristne fulanikvinner samlet til stevne i Bamako – og jeg fikk være med!

Fra 2003 til 2011 var jeg misjonær i Mali. Allerede året etter brøt uroen ut i Mali, og landet har på mange måter kollapset helt. Takket være telefon og ikke minst den digitale plattformen WhatsApp har vi aldri mistet kontakten med Mali. Men jeg er glad jeg ikke visste da vi reiste derfra i mai 2011 at det skulle bli nærmest umulig å reise tilbake.

Jeg har mange ganger lurt på om jeg i det hele tatt kom til å treffe igjen de kristne fulanidamene i menigheten vår i dette livet, eller om det ville bli i himmelen. Men da styret for kvinnestevnet 2024 inviterte meg som taler kom sannelig muligheten til et gjensyn.

Fraråder reiser
Når sant skal sies er reiser til Mali frarådet, også reiser kun til hovedstaden Bamako, så sant de ikke er «strengt nødvendige» som UD skriver på sine nettsider. Dessuten er det blitt mer og mer komplisert å få visum til Mali. Det var derfor på mange måter usannsynlig at det skulle gå an å ta imot denne invitasjonen. Men som ved et Guds mirakel åpnet dørene seg, og tretten år etter at vi reiste fra Mali kunne jeg gå av flyet i Bamako og kjenne Malis varme strømme mot meg – både i bokstavelig og overført betydning.

Det var fantastisk å komme tilbake til Mali, tretten år etter at vi flyttet til Norge.

Gjensynsglede
Seksten kvinner kom til stevnet for kristne fulanikvinner i Bamako. De kom fra ulike menigheter og kanter av landet og flere av dem holder til i de mest urolige områdene i Mali. Noen av dem hadde ikke møttes på flere år. Å ferdes på veiene i Mali er nemlig både farlig og slitsomt. Men dette året var nesten alle kvinnene i de tre fulanimenighetene samlet, og gleden over å komme sammen overskygget påkjenningene med reisen. For meg var det spesielt to ting som ble ekstra stas. Det ene var at hele fem damer fra min «hjemby» D hadde gitt seg ut på den lange reisen sørover til hovedstaden. Det andre var å se at neste generasjon er i ferd med å vokse til. Forrige gang jeg så dem var de unge jenter på søndagsskolen. Nå satt de der som nygifte og gravide unge koner.

Åtte timer bibelundervisning
Da jeg ble invitert som taler fikk jeg beskjed om at bibeltimene skulle handle om Maria – Jesu mor. Noen uker før avreisen fikk jeg se programmet, og skjønte at mine bibeltimer utgjorde til sammen åtte timer av programmet. Å forberede åtte timers bibelundervisning på fulani kjentes ikke ut som en liten oppgave, men ved å legge inn gruppearbeid, bønn og mye spørsmål og samtale endte det faktisk med at vi egentlig fikk litt for liten tid.

I tillegg til meg var en dame fra en organisasjon som heter World Renew invitert til å ha foredrag om hvordan kristne kvinner bør leve i samfunn som preges av konflikt og uro. Det var helt klart et veldig relevant tema for disse damene!

Dagene på kvinnestevnet var fylt med bønn og Bibel, gruppesamtaler, deling, sang og glede.

Store gaver
Å være med på dette stevnet var en fantastisk opplevelse for meg. I tillegg til gode gjensyn, lange samtaler, sang, latter og bønn, koste jeg meg veldig med malisk mat. Alt fra loff som dyppes i morgenkaffen til alle de ulike formene for ris og saus trigget mange gode minner og følelser. Den siste dagen fikk jeg flotte klær og en stor kalabas i gave som takk for at jeg kom. Jeg må i grunnen innrømme at det kjennes som om jeg fikk mer enn jeg ga.

Frokost med loff, dyppet i varm melk med sukker. 

Årsmøte
I løpet av kvinnestevnet ble det også valgt nytt styre for kvinnearbeidet, og damene laget en handlingsplan for det kommende året. I hver menighet vil de ha ukentlige møter. De ønsker å begynne å spare penger i en egen kasse som skal brukes til evangelisering. Hver tredje måned vil de ha en felles dag med bønn og faste, selv om de er spredt i tre forskjellige byer. Og neste september vil de arrangere kvinnestevne igjen. Alle som har mulighet til å bruke en smart-telefon er med i en egen WhatsApp-gruppe for kvinnene. Der deler de andakter, bønneemner og sanger, og der kan jeg heldigvis fortsette å være med, selv om reisen til Mali er over for denne gang.

TRE KVINNER PÅ KVINNESTEVNE:

Mamu:

Nå er det andre gang jeg er med på kvinnestevne. Jeg har vært gift i to år. Alle gifte kvinner burde dra på kvinnestevne, synes jeg. Det hjalp meg veldig å høre om de prøvelsene Maria måtte gjennom, selv om hun var Jesu mor. Jeg har tenkt at det kanskje er noe galt med meg eller troen min når jeg opplever motgang og problemer. Det skal jeg ikke tenke lenger.

«Hamsatou»:

Reisen hit er vanskelig og skummel, men det gikk bra. Det mest slitsomme var at bussen kjørte i ett strekk uten pauser og bare stoppet i kontrollpostene. Vi fikk ikke en gang kjøpt vann. Kvinnestevne er viktig for oss, og for hele menigheten. Kvinnene skaper gode hjem og gode nabolag, og fører menigheten framover. Derfor trenger vi å lære så mye som mulig.

«Jena»:

Kvinnestevnet skaper fellesskap og en følelse av å høre sammen. Mange av oss kan ikke treffes så ofte. Da betyr det ekstra mye å komme sammen. Jeg synes årets kvinnestevne var kjempebra!

Tjueen barn og tenåringer deltok på sommerleir i Bamako

I midten av september var barn og ungdommer fra kristne fulanifamilier i Mali på leir. Mange måtte reise langt for være med. Leiren hjelper ungdommene til å bli trygge i troen, og til å leve som kristne. I tillegg viser det seg at de som er med blir flinkere på skolen.

Farlig reise

Tenåringene fra byen D i nord-øst-Mali har reist den lengste veien for å være med på sommerleir i Bamako. To hele dager med buss. Hele den første dagsreisen går med til de første tjue milene av den åtti mil lange reisen til hovedstaden. Asfalten er ødelagt og bussen kjører like mye i grøftene som på veien. Men det som tar aller lengst tid er alle kontrollpostene. Konfliktnivået i dette området av Mali er høyt, og den maliske hæren kriger med islamister og etniske grupperinger, som også slåss mot hverandre. Derfor har myndighetene mange kontroller langs veiene for å sjekke at alle har gyldige papirer. Foreldrene og menighetene som sender ungdommene på leir ber til Gud om at bussen skal komme trygt fram og at de ikke kommer ut for landeveisrøvere eller angrep fra militsgrupper.

Vokser i troen

I Bamako venter årets store høydepunkt. For andre år på rad er barn og ungdommer i alderen 12-16 år på ti dagers «feriekoloni». Der får de møte andre barn og ungdommer fra kristne fulani-familier. Det er sang og lek og fellesskap og ikke minst undervisning. I år er det tjueen barn på leiren og fem av dem kommer fra D, som ligger midt i et av Malis mest urolige områder, og som ellers er avsondret fra det meste.

Seksten år gamle Ba forteller at sommerleiren betyr mye for ham.

– Jeg får hjelp til å vokse i troen på Jesus og til å stole på Gud, sier han.

– I år har vi blant annet lært om det fjerde budet; å elske og ære sine foreldre, vi har lært om hvor viktig det er å velge gode venner og vi har hatt kurs i førstehjelp.

Rakel er femten år. Hun synes at det beste med sommerleiren er å synge.

– Og så likte jeg undervisningen vi fikk om hvordan vi skal jobbe godt på skolen, sier hun.

Flere står på eksamen

Det siste er både viktig og relevant, for i Mali er det slett ingen selvfølge at man står på eksamen. Fire av de fem tenåringene som er kommet fra D. skal ta eksamen på grunnskolen til våren. Sommerleiren kan hjelpe dem med å klare det. Påfallende mange av de som var på leiren i fjor, og som hadde eksamen dette året fikk nemlig bestått.

Lederne på sommerleiren forteller at de legger stor vekt på å oppmuntre barna til å gjøre sitt beste på skolen. De lærer dem om studieteknikk, og alt som skjer på leiren foregår på både fulani og fransk. Slik blir tenåringene bedre i fransk både skriftlig og muntlig, noe som er kjempeviktig for å lykkes på skolen.

– Det var helt fantastisk i fjor å se hvilken forandring sommerleiren skapte i barna og tenåringene som kom, sier Rose, som er hovedleder.

Ledet gudstjenesten selv

Leiren ble avsluttet med gudstjeneste søndag formiddag. Hele ansvaret for gudstjenesten var overlatt til deltakerne.

Adam (16) var liturg. Han hadde samme oppgaven på leiren i fjor og forteller at han drømmer om å bli prest. Faren hans var den aller første som ble døpt da misjonsarbeidet startet i Mali.

– Jeg synes det er gøy å lede gudstjenesten, sier han.

– Jeg har sett hvordan de voksne gjør det hjemme i S. der jeg kommer fra. Sommerleir er kjempeviktig. I fjor strøk jeg på ungdomsskoleeksamen, så var jeg på sommerleir og i år stod jeg.

Kommer nærmere Gud

Adam hadde liturgien på fulani, og Rakel oversatte til fransk. Prekenen derimot ble holdt på fransk av tretten år gamle Jam. Da oversatte Rakel til fulani.

– Jeg har sett hvordan faren min gjør når han oversetter mellom fulani og fransk, også tenkte jeg at jeg også kan klare det, smiler Rakel beskjedent.

Og det gjorde hun sannelig med glans.

Jam kan fortelle at det er første gang han har hatt en preken.

– Men jeg har hatt andakt når vi har husandakter hjemme, sier han.

– Og en av lederne hjalp meg med å gå gjennom manuset mitt. Jeg tror ikke jeg skal bli prest, for jeg har lyst til å bli dataingeniør. Men jeg vil gjerne vitne for kollegaene mine.

– Sommerleiren gjør at vi kommer nærmere Gud, og hjelper oss til å holde motet oppe. Det betyr veldig mye for meg, sier Jam til slutt.

Også hjemreisen gikk bra, og både ledere og deltakere kom trygt hjem. Nå er det bare å be om at det skal bli mulig å arrangere sommerleir neste år også.