Trosser konflikter og trusler

De feirer gudstjeneste hver søndag, driver to kor, søndagsskole og kvinnegruppe. Men det blir stadig farligere å være kristen i Mali.

I en liten by i Mali bor det fem kristne fra folkegruppen fulani. Med stort og smått teller de omtrent 30 personer. De siste sju årene har forholdene bare blitt verre og verre for dem, både når det gjelder økonomi og sikkerhet. De kristne fulaniene er ekstra utsatt for forfølgelse og problemer, og det er ikke lenger trygt nok i området til at misjonærer får bo i byen.

Gudstjeneste hver søndag

I 2011 ble det satt opp et lite kirkebygg, etter at menigheten hadde planlagt og spart til dette i noen år. Også norske givere var med på å støtte kirkebyggingen i Mali. Så å si hver søndag i disse årene har menigheten feiret gudstjeneste i dette bygget, til og med i 2012 da byen var invadert av islamister. De følger liturgien i bønneboka, synger sanger de har laget selv, og to av mennene bytter på å preke.

– Vi er redde!

På telefon fra Mali forteller kvinnene «Kumba» og «Hadjata» om hvordan det går med dem og menigheten. Kumba har nylig flyttet tilbake til byen sammen med familien sin, etter å ha bodd noen år et annet sted.
– Vi fikk mange problemer der vi bodde, fordi det var mye fiendskap mellom fulaniene og de andre folkegruppene, forteller hun.
– Vi følte oss ikke trygge. Da vi snakket om å flytte, hadde jeg lyst til å dra sørover til hovedstaden. Men etter tre dager med bønn og faste kjente vi at Gud ønsket at vi skulle flytte hit igjen. Vi kom hit nesten som vi stod og gikk, og fikk ikke med oss så mye bagasje. Nå bor vi midlertidig på kirketomta, fortsetter Kumba.
Heller ikke her kjennes det helt trygt.
De kristne fulaniene kjenner ofte at de
er redde.
– Men hittil er det ingen som har plaget oss eller forstyrret oss når vi samles i kirken, så da fortsetter vi, sier Hadjata.

Sang og krangling

Kumba er flink til å synge og har laget mange sanger. En av døtrene har «arvet» denne gaven, og nå har de store jentene i menigheten laget et kor som forbereder sanger til gudstjenesten. Ikke nok med det, den eldste datteren er korleder for de små barna som også har sitt eget kor. I tillegg har de søndagsskole der en av de gifte damene og en av de unge jentene samarbeider som ledere. Hver onsdag ettermiddag samles kvinnene til bønnemøte, og hver fredag er det også bønnemøte i kirka. Likevel synes ikke Kumba at det går helt bra med dem.
– Det er også mye som er vanskelig i menigheten, sier hun.
– Vi krangler og har konflikter. Aller mest krangler vi om menighetens kirkekasse, fordi det forsvinner penger fra den. Hjertene våre er ikke rene, og noen sier ikke sannheten.

En ørkenvandring

Ingvald Frøyen er mangeårig misjonær i Mali.
– Jeg har brukt israelsfolkets 40 år i ørkenen som et speil for å beskrive livet i menighetene i Mali, forteller han.
– De er underveis. Det er en liten gruppe, og livet er krevende. De spør seg om når livet skal snu. Noen lurer på hvorfor «de dro ut i ørkenen». Det er kanskje den neste generasjonen, barna til de første kristne, som vil oppleve å «komme inn i det lovede landet». Håpet ligger i det faktum at disse små og ofte skrale menighetene tross alt lever, samles om Guds ord og holder fast på bekjennelsen.

Våger å følge Jesus

Vi spør Kumba og Hadjata: Hvorfor fortsetter dere å gå i kirka? Hvordan klarer dere å holde fast ved troen når det til og med er farlig å være kristen?
– Fordi bønn og Guds Ord hjelper meg tross alt, svarer Hadjata.
– Jeg kan ikke klare meg uten. Jeg vil tro på Jesus til jeg dør, for ingenting annet er verdt noe for meg.
– Folk ser meg kanskje som en lutfattig dame, men penger kan ikke få deg til himmelen, sier Kumba.
– Jeg setter mitt håp til Jesus som er frelseren min. Jeg opplever at Jesus hjelper meg også.

En gang satt jeg i en bil som ble stoppet av terrorister. De hadde drept babyen til en dame i en av bilene som kjørte foran oss. Jeg hadde også en baby med meg, og jeg ba Jesus så inderlig om å beskytte oss. Og terroristene lot oss være. Sånne ting har jeg opplevd flere ganger.

– Be for oss!

Kumba og Hadjata synes det er godt hvis noen vil være med og be for dem.
– Be om at vi får et godt fellesskap i menigheten og at vi finner ut av proble-mene med pengekassa, sier Hadjata.
– Be om fred i Mali. Be om at barna våre blir bevart i troen. Jeg har fire tenåringsdøtre, og frierne har begynt å komme, men vi ønsker at de skal få kristne ektemenn. Dette er et stort bønneemne for oss, sier Kumba.
– Og be om at vi får være trygge!

Les innlegget →

LYDEN AV BAMAKO

Lyden av Bamako
idet solen går ned

Biler og motorsykler som tuter i endeløse køer
Barn som leker i gatene så støvskyen står
Haner som galer og tyrkerduer som kurrer
Kvinner som krangler høylytt
Klikkingen i metall-sakser når knivsliperen passerer

Bønneropene fra et titalls moskeer
noen nærme og andre bare som en fjern aning
Vaktmannen som skrur opp vannkranen
sauen til naboen som breker
og taktfaste smell fra mortere til kvinner som forbereder kveldsmat

Så har utroperne i moskéene skrudd opp volumet
det nærmer seg bønnetid og de kjører nærmest en konkurranse
på hvem som har sterkest lydanlegg og hvem som roper finest
med og uten forvrenging fra middelmådige høyttalere

Klirring fra gryter
summing fra mygg

Lyden av Bamako i kveld

Så tvinger myggen meg innendørs
og lyden fra Bamako forsvinner
På vei inn i natten er det en annen monoton lyd som tar over
Brummingen fra en aircondition som
vibrerer i harde murvegger
og stenger lyden av Bamako ute

Lyden av Bamako
i natt

Skrevet av Ingvald Andersen Frøyen

Les innlegget →

Hva skjer?

Hva skjer
når en hel nasjon
mister troen på fremtiden?

Hva skjer
når et helt folk
føler seg sveket av sine folkevalgte?

Hva skjer
når et land
mister kontrollen over sine yttergrenser?

Jeg ser
at motløsheten brer om seg

Jeg ser
at sinnet har satt seg i folk;
at det nærmer seg hat

Jeg ser
at frykten har forandret folk
i måten de møter hverandre på
mistenksomme
lukkede

Jeg hører
at sinnet mot Frankrike og vesten tiltar

Jeg hører
skuffelsen over å være beleiret av militære
kringsatt av fiender
inntatt
ydmyket

Jeg hører
bebreidelsen som de sliter med å plassere
skal de skylde på en ytre fiende
eller skal de innrømme
at de også har sviktet selv

Jeg vet ikke
hva som skjer
men jeg frykter det trykket som bygger seg opp
av oppsamlet sinne, hat, fortvilelse, sult, smerte og ydmykelse

Jeg frykter
den mørke skyggen
den som har lagt seg som et teppe over landet
som gjør folk til fanger i sin egen landsby
og fanget i eget land
truet av jihadister og banditter som truer og plyndrer
stengt inne av internasjonale styrker
som vil hindre dem i å flykte
mot håpet
til Europa
dit det enda finnes en fremtid
i alle fall tror de det

Jeg frykter
hva som vil skje
om ikke landet får en ny president
et nytt lederskap som klarer å få tillit i folket
som viser handlekraft og mot
som søker rettferdighet for de undertrykte
som vil løfte de fattige opp

Jeg frykter anarkiet
at alt
alt det som er bygd opp
av samfunnsinstitusjoner og tillit til fellesskapsordninger
at det skal smuldre opp
at de onde kreftene skal seire
at de som lever av å spre ondskap skal lykkes med sin drøm
om evig kaos og forvirring

Jeg håper på!
Jeg håper på!

Jeg vet ikke!

Skrevet av: Ingvald Andersen Frøyen

 

Les innlegget →

Misjon i dag - ett eksempel

Åtte fulanimenn i ulik alder er samlet i et lite jordhus i en landsby noen få mil utenfor Bamako, hovedstaden i Mali.

Det er torsdag formiddag, temperaturen nærmer seg 40 varmegrader og misjonær Frode B. Sætre har kommet for den ukentlige samlingen. I løpet av de neste to timene blir det bibelundervisning, samtale, spørsmålsrunde og bønn, etterfulgt av en økt med lese- og skriveopplæring i fulani med latinske bokstaver.

Likt og ulikt

Alle disse mennene er muslimer og flere av dem er lærde og mestrer godt arabisk. Dette er ikke menn som har sagt at de vil bli kristne, men de vil gjerne lære mer og få ny kunnskap. Frode har sagt han gjerne vil dele sin kunnskap med dem. De er nysgjerrige på å finne ut hva som er likt og ulikt i Bibelen og Koranen. Det finnes ikke snev av fiendtlighet i innstillingen deres, tvert imot møter de oss med vennlige smil og gjestfrihet. Dagens tema er Abraham og Sara som får sønnen Isak. En fortelling som er kjent både fra Bibelen og Koranen, men som er ulikt fortalt i de to tekstene.

Rolig samtale

Frode leser først hele fortellingen i sin sammenheng på fulani. Deretter leses det hele på nytt av én av de eldre mennene som er en lærd moodibo (Koranlærer). Alle de andre følger med i sine egne kopier av 1. Mosebok på fulani. Noen har tekst med latinske bokstaver, mens de eldre kun kan arabiske bokstaver og har teksten på fulani med arabiske bokstaver. Så åpnes det for samtale og spørsmål ut fra det vi har lest. Frode forsøker å tegne de store linjene om Guds løfter. Han snakker rolig og søker hele veien å være ærlig mot teksten, men uten å skape unødig spenning. Han snakker om Guds løfter til Abraham og Sara. Om Isak som ble født etter Guds vilje og ikke etter menneskers vilje, som Ismael.

Ingen sammenligning

Han trekker varsomt linjene fremover mot Guds løfter i det nye testamente og en annen mann som ble født etter Guds vilje. Om løfter som også gjelder oss i dag, løfter om at vi kan bli barn av Gud, og ikke bare slaver. Om friheten barnet har i motsetning til de som må leve under loven og er slaver under den. Ikke én gang foretar Frode en sammenligning med islam eller Koranen. Han snakker rolig, holder blikkontakten, spør om de forstår. Dette er ikke en debatt som skal vinnes. Det er ikke harde ord, men en samtale preget av undring, åpenhet og nysgjerrighet, og vi vet hvor vi har hverandre.

Når det er store sammenfall mellom Bibelens fortelling og det de kjenner fra Koranen og Hadith, stadfester de det, smatter med munnen og sier: Slik står det også i vår bok. Dette er kjent. Når det måtte være ulikheter forblir de imidlertid stille og lytter. Samlingen avsluttes med at Frode ber meg be for de tilstedeværende og for det vi når har lest sammen. At vi må lære av Gud og finne den gode veien.

Jeg ber, og når jeg avslutter bønnen er alle med og sier: Aamina! 

Etter undervisningsøkten spiser vi sammen, fra felles matfat og praten går om løst og fast.

Hvordan foregår misjon i Mali i dag?

Akkurat slik jeg nettopp har beskrevet det. Noen ønsker å lære, få vite mer. Noen har hørt fra en venn at man kan få besøk og undervisning i «Tawretea, Zabura, Annababe og Linjiila», det vil si Mosebøkene, Salmene, Profetene og Evangeliet. Så får misjonæren en invitasjon til å besøke dem der de bor. Og undervisningen finner sted på en plass de har utvalgt og de ordner selv med alt det praktiske rundt samlingen. Matter å sitte på. Tavle å skrive på og et felles måltid mat. Ut av disse samlingene, på mange ulike steder, har noen få funnet veien frem til tro og blitt døpt. Mange andre er fremdeles muslimer, men de har uansett lært noe mer om hva kristen tro er og fått et møte med kristne som gode mennesker. Og alt har skjedd hjemme hos dem selv eller på stedet de har valgt ut som møtested. Slike møter bygger bro, og slike møter kan skape tro. Takk for at dere er med og gjør slike møter mulige ved å støtte NMS sitt arbeid i Mali gjennom økonomisk støtte og forbønn.

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp