Vi kommer til å vinne denne kampen

Til tross for store sikkerhetsutfordringer i hverdagen er Gabdo Cissé full av håp når det gjelder kampen mot kjønnslemlestelse av jenter i Mali.

Gabdo Cissé er selv mor til tre jenter. Siden 2015 har hun vært koordinator og leder for PDRM som er misjonens landsbyutviklingsprosjekt i Mali.

– Vi er 14 ansatte, sju kvinner og sju menn, forteller Gabdo. – Målet for arbeidet vårt er å stanse praksisen med kjønnslemlestelse av jenter. I tillegg hjelper vi landsbyer til å etablere spare- og lånegrupper for ungdom og kvinner.

MÅTTE TREKKE SEG UT

Sikkerhetssituasjonen i Mali er blitt veldig krevende. Terrorisme og høy kriminalitet gjør det farlig å forflytte seg i Mopti-regionen, der prosjektet holder til.
– Vi måtte trekke oss ut av 60 landsbyer vi jobbet i tidligere. I stedet har vi etablert nytt arbeid i 35 andre landsbyer.– Er du redd når du reiser rundt?– Nei, jeg er ikke redd, svarer hun. – Til nå har jeg aldri havnet i noen farlig situasjon. Jeg vet hvor jeg kan dra når. Og vi er som regel invitert og ønsket dit vi drar.

Les innlegget →

Trosser konflikter og trusler

De feirer gudstjeneste hver søndag, driver to kor, søndagsskole og kvinnegruppe. Men det blir stadig farligere å være kristen i Mali.

I en liten by i Mali bor det fem kristne fra folkegruppen fulani. Med stort og smått teller de omtrent 30 personer. De siste sju årene har forholdene bare blitt verre og verre for dem, både når det gjelder økonomi og sikkerhet. De kristne fulaniene er ekstra utsatt for forfølgelse og problemer, og det er ikke lenger trygt nok i området til at misjonærer får bo i byen.

Gudstjeneste hver søndag

I 2011 ble det satt opp et lite kirkebygg, etter at menigheten hadde planlagt og spart til dette i noen år. Også norske givere var med på å støtte kirkebyggingen i Mali. Så å si hver søndag i disse årene har menigheten feiret gudstjeneste i dette bygget, til og med i 2012 da byen var invadert av islamister. De følger liturgien i bønneboka, synger sanger de har laget selv, og to av mennene bytter på å preke.

– Vi er redde!

På telefon fra Mali forteller kvinnene «Kumba» og «Hadjata» om hvordan det går med dem og menigheten. Kumba har nylig flyttet tilbake til byen sammen med familien sin, etter å ha bodd noen år et annet sted.
– Vi fikk mange problemer der vi bodde, fordi det var mye fiendskap mellom fulaniene og de andre folkegruppene, forteller hun.
– Vi følte oss ikke trygge. Da vi snakket om å flytte, hadde jeg lyst til å dra sørover til hovedstaden. Men etter tre dager med bønn og faste kjente vi at Gud ønsket at vi skulle flytte hit igjen. Vi kom hit nesten som vi stod og gikk, og fikk ikke med oss så mye bagasje. Nå bor vi midlertidig på kirketomta, fortsetter Kumba.
Heller ikke her kjennes det helt trygt.
De kristne fulaniene kjenner ofte at de
er redde.
– Men hittil er det ingen som har plaget oss eller forstyrret oss når vi samles i kirken, så da fortsetter vi, sier Hadjata.

Sang og krangling

Kumba er flink til å synge og har laget mange sanger. En av døtrene har «arvet» denne gaven, og nå har de store jentene i menigheten laget et kor som forbereder sanger til gudstjenesten. Ikke nok med det, den eldste datteren er korleder for de små barna som også har sitt eget kor. I tillegg har de søndagsskole der en av de gifte damene og en av de unge jentene samarbeider som ledere. Hver onsdag ettermiddag samles kvinnene til bønnemøte, og hver fredag er det også bønnemøte i kirka. Likevel synes ikke Kumba at det går helt bra med dem.
– Det er også mye som er vanskelig i menigheten, sier hun.
– Vi krangler og har konflikter. Aller mest krangler vi om menighetens kirkekasse, fordi det forsvinner penger fra den. Hjertene våre er ikke rene, og noen sier ikke sannheten.

En ørkenvandring

Ingvald Frøyen er mangeårig misjonær i Mali.
– Jeg har brukt israelsfolkets 40 år i ørkenen som et speil for å beskrive livet i menighetene i Mali, forteller han.
– De er underveis. Det er en liten gruppe, og livet er krevende. De spør seg om når livet skal snu. Noen lurer på hvorfor «de dro ut i ørkenen». Det er kanskje den neste generasjonen, barna til de første kristne, som vil oppleve å «komme inn i det lovede landet». Håpet ligger i det faktum at disse små og ofte skrale menighetene tross alt lever, samles om Guds ord og holder fast på bekjennelsen.

Våger å følge Jesus

Vi spør Kumba og Hadjata: Hvorfor fortsetter dere å gå i kirka? Hvordan klarer dere å holde fast ved troen når det til og med er farlig å være kristen?
– Fordi bønn og Guds Ord hjelper meg tross alt, svarer Hadjata.
– Jeg kan ikke klare meg uten. Jeg vil tro på Jesus til jeg dør, for ingenting annet er verdt noe for meg.
– Folk ser meg kanskje som en lutfattig dame, men penger kan ikke få deg til himmelen, sier Kumba.
– Jeg setter mitt håp til Jesus som er frelseren min. Jeg opplever at Jesus hjelper meg også.

En gang satt jeg i en bil som ble stoppet av terrorister. De hadde drept babyen til en dame i en av bilene som kjørte foran oss. Jeg hadde også en baby med meg, og jeg ba Jesus så inderlig om å beskytte oss. Og terroristene lot oss være. Sånne ting har jeg opplevd flere ganger.

– Be for oss!

Kumba og Hadjata synes det er godt hvis noen vil være med og be for dem.
– Be om at vi får et godt fellesskap i menigheten og at vi finner ut av proble-mene med pengekassa, sier Hadjata.
– Be om fred i Mali. Be om at barna våre blir bevart i troen. Jeg har fire tenåringsdøtre, og frierne har begynt å komme, men vi ønsker at de skal få kristne ektemenn. Dette er et stort bønneemne for oss, sier Kumba.
– Og be om at vi får være trygge!

Les innlegget →

LYDEN AV BAMAKO

Lyden av Bamako
idet solen går ned

Biler og motorsykler som tuter i endeløse køer
Barn som leker i gatene så støvskyen står
Haner som galer og tyrkerduer som kurrer
Kvinner som krangler høylytt
Klikkingen i metall-sakser når knivsliperen passerer

Bønneropene fra et titalls moskeer
noen nærme og andre bare som en fjern aning
Vaktmannen som skrur opp vannkranen
sauen til naboen som breker
og taktfaste smell fra mortere til kvinner som forbereder kveldsmat

Så har utroperne i moskéene skrudd opp volumet
det nærmer seg bønnetid og de kjører nærmest en konkurranse
på hvem som har sterkest lydanlegg og hvem som roper finest
med og uten forvrenging fra middelmådige høyttalere

Klirring fra gryter
summing fra mygg

Lyden av Bamako i kveld

Så tvinger myggen meg innendørs
og lyden fra Bamako forsvinner
På vei inn i natten er det en annen monoton lyd som tar over
Brummingen fra en aircondition som
vibrerer i harde murvegger
og stenger lyden av Bamako ute

Lyden av Bamako
i natt

Skrevet av Ingvald Andersen Frøyen

Les innlegget →

Hva skjer?

Hva skjer
når en hel nasjon
mister troen på fremtiden?

Hva skjer
når et helt folk
føler seg sveket av sine folkevalgte?

Hva skjer
når et land
mister kontrollen over sine yttergrenser?

Jeg ser
at motløsheten brer om seg

Jeg ser
at sinnet har satt seg i folk;
at det nærmer seg hat

Jeg ser
at frykten har forandret folk
i måten de møter hverandre på
mistenksomme
lukkede

Jeg hører
at sinnet mot Frankrike og vesten tiltar

Jeg hører
skuffelsen over å være beleiret av militære
kringsatt av fiender
inntatt
ydmyket

Jeg hører
bebreidelsen som de sliter med å plassere
skal de skylde på en ytre fiende
eller skal de innrømme
at de også har sviktet selv

Jeg vet ikke
hva som skjer
men jeg frykter det trykket som bygger seg opp
av oppsamlet sinne, hat, fortvilelse, sult, smerte og ydmykelse

Jeg frykter
den mørke skyggen
den som har lagt seg som et teppe over landet
som gjør folk til fanger i sin egen landsby
og fanget i eget land
truet av jihadister og banditter som truer og plyndrer
stengt inne av internasjonale styrker
som vil hindre dem i å flykte
mot håpet
til Europa
dit det enda finnes en fremtid
i alle fall tror de det

Jeg frykter
hva som vil skje
om ikke landet får en ny president
et nytt lederskap som klarer å få tillit i folket
som viser handlekraft og mot
som søker rettferdighet for de undertrykte
som vil løfte de fattige opp

Jeg frykter anarkiet
at alt
alt det som er bygd opp
av samfunnsinstitusjoner og tillit til fellesskapsordninger
at det skal smuldre opp
at de onde kreftene skal seire
at de som lever av å spre ondskap skal lykkes med sin drøm
om evig kaos og forvirring

Jeg håper på!
Jeg håper på!

Jeg vet ikke!

Skrevet av: Ingvald Andersen Frøyen

 

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp