SEFAM, utdanningsinstitusjonen for helsefag av den gassiske lutherske kirken FLM, uteksaminerer i gjennomsnitt 50 helsearbeidere hvert år. Skolen ligger i Antsirabe, har høy standard og er ettertraktet blant elevene.

SEFAM

Skolen har ca. 100 søkere fra hele øya hvert år og bruker en gjennomtenkt utvelgelsesprosess for nye elever. Søkere får ikke lov til å være over 30 år gammel, og ikke være gift. Alle søkere må ta opptaksprøver, både skriftlig hvor det legges vekt på kunnskapen og muntlig, hvor det legges mer vekt på den personlige egnethet for yrket. 60 av søkerne får så en plass på skolen. Det første året er alle studentene samlet, deretter spesialiserer de seg og kan velge om de vil bli sykepleiere, jordmødre eller laboratorieteknikere. For å kunne velge laboratorieteknikere må elevene ha artium med naturvitenskapelige fag som kjemi og fysikk.

Førsteklassingene har yrkespraksis i nærheten av skolen, mens tredje klassingene sendes lengre av gårde og må ta yrkespraksis utenfor Antsirabe.

I løpet av de tre studieårene er det bare noen få studenter som detter ut, og det er gjennomsnittlig 50 elever som tar eksamenen hvert år. I fjor var det 43 av dem som sto. Blant studentene er det litt flere sykepleiere og jordmødre enn laboratorieteknikere. Laboratorieteknikere er etterspurt og finner lett jobb, mens det dessverre ikke finnes nok ledige stillinger for jordmødre, og bare noen få kan overtas av SALFA, i de kirkelige helseinstitusjonene. Skolen hjelper så godt de kan at noen av dem kan etablere seg og tilby sine tjenester som selvstendig næringsdrivende.

Skolen har et internat for jenter som ønsker å bo der. Akkurat nå er det 14 jenter som benytter seg av dette tilbudet. De andre elevene bor hjemme eller på hybel i byen.

Jeg hadde et bra møte ved kontoret med Madame Nirina (t.v.) som er ansvarlig for management, regnskapsføreren Madame Olivia, Mamy og Jeremia.

For å gi elever med lite penger muligheten til en god utdanning, mottar SEFAM et hjelpefond gjennom det NMS-finansierte prosjektet «Støtte til fattige elever». En komité bestemmer hvilke elever som får støtte, noen bare i en kort periode for å hjelpe i en akutt nødsituasjon, andre mer langsiktig. I 2024 var det 61 studenter som fikk støtte. Da jeg besøkte skolen i mai i år, ble jeg bedre kjent med to av elevene som får eller har fått støtte gjennom NMS. De er svært takknemlige for denne hjelpen.

Mamy:

Mamy er glad for at hun kunne få utdanningen sin ved SEFAM.

RAVONIARINIRINA Mamindrainy Pascaline Perpetue, Mamy, er 30 år gammel og kommer fra Fianarantsoa. Foreldrene er bønder og hun har 5 yngre søsken. Hun er i tredje utdanningsår som sykepleier.

Etter gymnaset tok hun første året som sykepleierstudent ved en statlig institusjon, men klarte ikke å gjennomføre. Så hadde hun småjobber og hjalp til hjemme, til hun endelig fikk en utdanningsplass ved SEFAM.

Mamy har ikke noe bestemt sted hun vil gå til når hun er ferdig utdannet, men ønsker at det er SALFA som bestemmer og kommer til å sende henne dit hvor det er mest behov for henne.

Jeremia

Jeremia er målbevisst og lærer tysk for å kunne realisere drømmen sin om å jobbe som sykepleier i Tyskland.

Anolo Jeremia RADONOMENJANARY er 26 år gammel og kommer fra Ambatolampy. Foreldrene er bønder. Han har en eldre og 8 yngre søsken.

Jeremia har nettopp avsluttet utdanningen sin som sykepleier. Han ønsker å få seg en jobb i Antananarivo fordi han hadde yrkesopplæringen sin der og har allerede et sosialt nettverk i hovedstaden.

Jeremia lærer også tysk, ettersom hans langsiktige mål er å jobbe i Tyskland. Det er for få sykepleiere i Tyskland, og mange sykehus har begynt å aktivt rekruttere personale fra utladet. Uten de nye medarbeiderne ville en kontinuerlig drift vært umulig. Så sjansene er ganske gode for at Jeremias drøm en dag vil gå i oppfyllelse.

Fra 20. – 22. juni kunne jordbruksskolen Tombontsoa feire sitt 60-års jubileum. Mange deltok på denne feiringen, også NMS og gjester fra Norge, bl. a. medlemmer fra Jordbruksskolenes Venner, JV.

Som en ledende institusjon i den gassiske lutherske kirken (FLM) har Tombontsoa lenge stått i skjæringspunktet mellom trosforkynnelse, landbruksinnovasjon og samfunnstransformasjon. Feiringen understreket ikke bare skolens bemerkelsesverdige reise, men bekreftet også den viktige rollen av tidligere og nåværende partnerskapsrelasjoner, spesielt med NMS og Jordbruksskolenes Venner (JV).

En åndelig åpning

Jubileet startet fredag 20. juni med en høytidelig åpningsgudstjeneste ledet av pastor Dr. Denis Rakotozafy, president for FLM, assistert av presidenten av Antsirabe synoden.

Deres refleksjoner fremhevet Tombontsoas åndelige oppdrag og den viktige samfunnsmessige rollen over seks tiår.

Feiring med stort samfunnsengasjement

De fem beste elevene fikk en god startkapital etter endt studium.

Festlighetene inkluderte åpent hus-utstillinger som viste frem elevprestasjoner og skoleprosjekter, og som understreket det store partnerengasjementet. Fremvisninger med tradisjonell musikk og dans tydeliggjorde Tombontsoas dype tilknytning til gassisk identitet og kultur. Sportskonkurranser samlet elever og vennene deres i aktiviteter som fremmet disiplin, samarbeid og samhold.

De tre beste studentene i teoretiske fag og de to beste i praktiske fag fikk en grisunge på 10 kg pluss kraftfor til en måneds forbruk som en anerkjennelse av deres prestasjoner.

Partnerskap og innovasjon ble satt i sentrum for denne store begivenheten

Lørdag 21. juni markerte høydepunktet i jubileet med innvielsen av nyrenoverte bygninger og uteanlegg finansiert av inntekter fra kraftforfabrikken LFL. Disse omfatter to moderniserte klasserom, et fullstendig renovert auditorium og et grøntområde for studentene. Disse forbedringene, tydelig merket med plaketter til ære for giverne, tjener både pedagogiske og produksjonsmessige formål.

Foto: Arne Dragsun

Viktigst av alt var innvielsen av et nytt, moderne hønsehus, finansiert av NMS og Kristelig Gymnas i Oslo (KG). Anlegget kommer til å forbedre i institusjonens tekniske opplæring og øke dens produksjonskapasitet. Dette toppmoderne anlegget inkluderer 460 fôringsautomater, 250 drikkeautomater og annet profesjonelt utstyr. JV bidro også med pellet fôrmaskiner og en kornmølle, noe som kommer til å øke skolens kapasitet for produksjon av dyrefôr.

Alt dette viser den konsekvente og visjonære støtten fra NMS og dets norske samarbeidspartnere, som har gjort det mulig for Tombontsoa å forbli en foregangsinstitusjon innen luthersk utdanning og den landlige utviklingen på Madagaskar.

Disse tekniske forbedringene har en direkte innvirkning på kvaliteten på undervisningen ved skolen og elevenes arbeidserfaringer.

Tombontsoa ser med tro og ambisjon fremover

Et annet høydepunkt var grunnsteinsleggingen for en ny flerbrukshall, som gir rom for mer og bedre utdanning så vel som liturgiske og kulturelle arrangementer.

Seremonien ble holdt i nærvær av lokale myndigheter, kirkeledere og utenlandske gjester og var et sterkt tegn på håp og en forpliktelse til Tombontsoas fremtid.

Tombontsoas arv som oppfordring til kontinuerlig engasjement

Blant gjestene fra Norge som var til stede var det blant annet Arne Dragsun, tidligere direktør for Tombontsoa, og Thor Ringsbu, mangeårig NMS misjonær på Madagaskar og forfatter av bøker for jordbruksutdanningen. Deres tilstedeværelse vitnet om det langvarige og fruktbare båndet mellom Tombontsoa og den norske misjonsbevegelsen.

Her er noen av gjestene, f.v. Arne Dragsun; Lilliann Razafimandimby Våje; Philip, sønnen til Lilliann; ANDRIAMIFIDY Soanaivoson, Dr Lala, rektor ved skolen, og Thor Ringsbu.

Nå som Tombontsoa går inn i sitt syvende tiår, fortsetter skolen å fungere som et forbilde for trosbasert landbruksutdanning, bærekraftig utvikling og myndiggjøring av ungdom. De konkrete resultatene som er synlige i dag, er et resultat av en klar visjon, av bønnene og av det utrettelige arbeidet til tidligere og nåværende ledere, NMS-misjonærer og alle andre medarbeidere, sammen med den vedvarende støtten fra NMS og de andre partnere.

Det diakonale senteret i Antsirabe tar seg av de svakeste og mest sårbare i samfunnet. Mange mennesker kan få hjelp og en lysere fremtid gjennom dette programmet.

Rozinah på kjøkkenet.

Programmet med navnet SPAM har tre underprosjekter: Akany Fanomezantsoa, SDL og barnehjemmet Akanisoa.

Akany Fanomezantsoa har tre forskjellige aktiviteter: det deles ut mat til eldre og svært fattige mennesker, barn får gratis førskoleundervisning og blir senere støttet for å kunne gå på skolen, og jenter mellom 15 – 18 år får opplæring i søm, håndarbeid, matlaging og baking gjennom «Atelier Agnes» slik at de kan finne seg en jobb etterpå.

Rozinah

Rozinah er ei av jentene som ble undervist på «Atelier Agnes». Hun utdannet seg til konditor og ble uteksaminert med fagbrev. Deretter fant hun seg jobb som assisterende konditor og er glad for å kunne være med i et team av spesialister, hvor hun kan forbedre ferdighetene sine. Med inntekten kan hun også hjelpe familien sin. Rozinah er svært takknemlig til både teamet ved «Atelier Agnes», for den støtten og kjærligheten hun fikk der, og til NMS som med sin støtte gjør det mulig at denne virksomheten kan fortsette og at flere jenter får en mulighet til utdanning og jobb.

Florence

Florence utenfor huset sitt.

Hvert år får unge voksne mellom 18 og 34 år, helst alenemødre, opplæring gjennom det diakonale arbeidet SDL til å finne en fast stilling eller åpne sin egen lille bedrift, noe som kan gi dem en stabil inntekt for å dekke behovene sine. Mens de får undervisning, blir det tatt vare på barna deres i senterets barnehage.

Florence er en av dem som fikk forandret livet sitt til det bedre. Hun er alenemor til tre barn. Mannen hennes forlot henne for fem år siden. Derfor bor hun nå igjen hos moren sin. Uten hennes støtte ville Florence ikke være i stand til å forsørge seg selv og barna sine. I november 2024 kontaktet hun SDL, og fikk moralsk og økonomisk støtte. Hun åpnet en enkel matbutikk og klarer nå dagliglivet og kan samtidig spare litt penger for å bli uavhengig av moren sin.

Akanisoa

Barnehjemmet Akanisoa, som ble grunnlagt i 1988 av norske misjonærer, gir 20 barn og unge mennesker trygghet, omsorg og kjærlighet. Noen av dem som kom til dette hjemmet for mange år siden som små barn, jobber der nå som ansatte. For øyeblikket har det eldste barnet som er på Akanisoa avsluttet sin utdanning og har fått en praksisplass; han håper å få fast ansettelse som konstruktør. To andre ungdommer tar artium i år og vil studere, og tre avslutter ungdomskolen og vil fortsette på videregående skole.

Akanisoa driver også skole med 7 klassetrinn: to førskoleklasser og barneskole 1. til 5. klasse. Dette gir senteret inntekter. I tillegg har skolen en grønnsakshage, 240 verpehøns, to kyr og en kalv. Men til tross for iherdig innsats, klarer barnehjemmet seg ikke økonomisk og trenger fortsatt ekstern støtte. Dessverre er det lite hjelp å få fra kirken og ingen hjelp i det hele tatt fra staten. Etter nesten 40 år er også NMS nødt til å fase ut støtten til Akanisoa i 2026, bl.a. for å gi mulighet til annet diakonalt arbeid som det psykososiale senteret på Mangarano. I tillegg er drift av barnehjem ikke prioritert i NMS’ langtidsstrategi. Derfor ble det kommunisert i flere år at NMS ikke vil kunne støtte barnehjemmet i en ny periode. Håpet er at Akanisoa vil klare seg uten støtte fra NMS.

Inntektsbringende aktiviteter til SDL

Grisen har vokst mye de første ukene.

For å skaffe litt ekstra inntekter til det diakonale senteret i Antsirabe startet SDL med to pilot aktiviteter: en gris blir dratt opp, og ved senteret er det 10 verpehøns. Hvis aktivitetene skulle vise seg som effektive, skal de intensiveres de neste årene.

I den siste artikkelen fra Rolf Ekenes i boka hans «Nåla i veggen» får vi innblikk i nye veier å drive misjonalt arbeid i et land med stor vekst. Her er en litt forkortet utgave.

– Se på Madagaskar, vi er blant de fattigste landene i verden. Det har gått tilbake med oss og fedrejorda helt siden kongedømmet måtte vike plassen på slutten av 1800-tallet. Se på Norge, hvilken velstand de har. De har en konge! Se på England, et av verdens mektigste land, de har konge de også. Og Sverige, eller Danmark, rike og mektige land – de har kongedømme alle sammen. Vi må ta tilbake kongedømmet i vårt fedreland!

Mer opptatt av fedreskikker enn fattige

Dette sier pastora Claudias Fidinantenaina Loubiens, leder for Den gassisk-lutherske kirkes misjonale arbeid. De sterkt royalistiske utsagnene kommer imidlertid ikke på noe vis fra ham. Han siterer bare uttalelser som Ndriana Rabaroelina, lederen for tilhengerne av gjeninnføringen av det gamle, gassiske kongedømmet, har sagt.

– Ja, mye går feil vei på Madagaskar nå. Mange har det veldig vanskelig, og flere steder er det regelrett sult, sier Claudias.

– Men en tilbakegang til kongedømmet her i landet vil bare gjøre vondt verre.

Radarparet Claudias og Vololona

Fedretroen et hinder

Jeg spør Claudias hva han ser på som de største hinderne for kristentroens vekst i det gassiske samfunnet i dag. Tidligere har det vært fomban’drazana – fedrekulten – som har vært den store utfordringen. Er det fortsatt fedrenes skikker som stenger for levende kristen tro og liv, eller er det andre og mer moderne typer motstand som møter kristentroen i dag?

Svaret fra kristenlederen levner ingen tvil:

– Fedretroen er fortsatt det store hinder for kristen tro hos gasserne, slik jeg opplever det. Ikke minst der fedrekulten blandes med kristentroen.

Nye veier og verktøy i evangeliseringen

FLM – Den gassisk-lutherske kirke på Madagaskar – har de senere tiårene løftet fokuset på å evangelisere og formidle det kristne budskap lenger ut, og nå de utallige her på øya som ennå ikke kjenner Jesus kristen tro. Et eget evangeliseringsdepartement – Tafika Masina Maharitra eller TMM – har hatt hovedansvaret for dette i flere tiår. Tradisjonell forkynnelse og vitnesbyrd, spesielt gjennom prester og evangelister, har vært hovedverktøyene i dette arbeidet. Den gassisk-lutherske kirkens vekst er formidabel. Men befolkningsveksten er også enorm, som beskrevet annet sted i boka. Kirkeveksten holder ikke tritt med folkeveksten. Derfor har FLM sagt de må finne nye veier og verktøy i evangeliseringen for om mulig å holde følge med den sterke økningen i folketallet. Har de fått til det?

– Ja, det mener jeg, sier Claudias.

– Vi har særlig to måter å arbeide på nå som ikke var vanlig tidligere, og som har gitt store frukter.

Han forteller om rodobe, er slags storaksjon hvor de fleste som er med, er innviede hyrder. De reiser i en gruppe på 10–20 til en landsby som har få kristne, etter å ha fått tillatelse til å komme til byen og forkynne evangeliet der. Vel ankommet deler gruppen seg opp i mindre grupper på tre–fire stykker. De går fra hus til hus, eller like gjerne fra hytte til hytte, banker på og ber om å få komme inn og fortelle om Jesus. Etter vanlig gassisk høflighet får de komme inn, og forteller husfolket om hva som bringer dem på døra. De ber, forkynner, forteller og synger. Deretter inviterer de til møte på torvet dagen etter eller om to–tre dager, før de ber om Guds velsignelse over huset og store og små som bor der. Deretter videre til neste hus.

– På denne måten når vi over mange hus på kort tid. Og folk kommer til møtene etter å ha fått besøk. Det skjer ikke så mye annet i byen og hverdagen, så dette vil de ha med seg. Da får de høre Guds ord og kommer til tro – mange! utbryter Claudias og smiler.

De holder gjerne på en ukes tid med en slik rodobe.

Én-til-én-metoden

Claudias hevder at disse storaksjonene er en viktig grunn til at FLM har vokst så mye de senere årene. Claudias har et tilsynsansvar spesielt for bibelskolene. Der underviser han og teamet hans også i en annen evangeliseringsmåte av litt nyere dato.

– Vi utfordrer prestene og katekistene til følgende oppgave for de kristne i menighetene: Hver enkelt kristen spør om å få dele sin tro med én enkelt de kjenner som ikke er kristen. Alle kjenner en ikke-kristen. Dette gjør de gjennom et år. Da er sjansen stor for at den andre selv er blitt kristen. Hvis en menighet på 50 kristne gjør dette i ett år, er de 100 når året er omme. Fortsetter de slik, både de tidligere og de nyere kristne, og dobler seg årlig, er de 1600 kristne etter fem år, smiler Claudias.

Og forteller at selv om de ikke har sett en så formidabel økning i noen menighet til nå, har metoden og tenkemåten gitt store resultater mange steder. Og samtidig skapt begeistring særlig hos yngre prester og studenter ved preste- og bibelskolene. Én-til-én-metoden er nok mer ungdommenes metode enn rodobe, mener han.

Sakte, men sikkert

Hva bekymrer og hva gleder denne kirkelederen mest i hans daglige arbeid i en kirke med formidabel kirkevekst – og ditto voksesmerter? Pastora Claudias tenker seg litt om.

– Vi lever i en moderne tid, sier han og fikler med mobilen sin.

– Vi har all slags teknologi og redskaper. Vi har strøm – og vi har lys mange steder nå; det er gledelig. Likevel er det så mye mørke åndelig sett. Det bekymrer meg veldig at mørket også vokser, ikke bare det lyset vi får bringe. Hva kan vi gjøre med det, pastora? Han ser på meg.

– Men så må jeg jo glede meg over alt det som skjer der Gud får komme inn og fylle menneskers tanker og hjerter med noe nytt. Skape forandring, skape tro. Sakte, men sikkert. Mye senere enn jeg liker. Han smiler.

– Men – når det er fra Gud, så er det jo verdt å vente på.

Godt håp for framtida i familien Loubiens.

LES OGSÅ: Rolf Ekenes skriver i boka «Nåla i veggen» om byggingen av en kirke med egne ressurser. Bevis på at «Use Your Talents» kan lykkes med nok entusiasme og iver.

Boka «Nåla i veggen» kommer straks for salg i NMS sin nettbutikk!