Tilbake til nms.no Madagaskarblogg
Meny
Last ned

Tilbake på Madagaskar

Eg hadde min barndom på Madagaskar, og nå fekk eg høve til å gjera ein innsats som friviljug i det landet kor eg har ein del av røtene mine.

I lag med gassiske venner på Soatanana, 1957.

Det har vore ei fin oppleving å få koma tilbake til Madagaskar og Lovasoa. Min bakgrunn her på Madagaskar, er at foreldra mine; Marie og Sigurd Sørhus; var misjonærar her i perioden frå 1953 – 1964. Dei var stasjonerte i innlandet. Sjølv var eg med dei heile den perioden, og eg gjekk på Den Norske skolen her på Antsirabe frå 1961 – 1964. Etter at eg vart vaksen, har eg vore på to turar til Madagaskar i lag med familien og vener, i til saman 7 veker. Det var mange kjensler, som kvervla rundt inni meg, då eg var tilbake på kjente trakter. Men for meg har opphaldet på Madagaskar gitt meg mange positive opplevingar som eg ikkje ville vore forutan. Også tida på barneskolen. Så det å få koma tilbake her, er som å koma tilbake til røtene på mange måtar: Lydar, lukter, språket, songen, maten, naturen og menneska. Det kjem tilbake, sjølv etter 60 år.

Ei gassisk jente frå Ihosy som eg møtte i 2008, begynte å kalla meg for Dadabe (bestefar). Etter det har det blitt hengande ved meg. Og det er ein «ice breaker» når eg presenterer meg her ute. Veldig praktisk å bruka det namnet når gassarane må skriva namnet mitt på kvitteringar. Då lyser dei opp og er letta over å sleppa å skriva desse underlege namna me vasaha-ane kan ha.

Lærarvolontør


Dadabe in action.

Då NMS søkte etter personar som kunne tenkja seg å vera på Lovasoa ein periode, såg eg det som eit høve til å få eit opphald her og samstundes få vera til nytte. Min bakgrunn er at eg har undervist på barnetrinnet i 40 år. Eg har dessutan drive gard (mjølkekyr og sauer) om lag 30 år. Eg har vore  pensjonist i nokre år no. Men då dette kom opp seint i haust, og kona og familien elles gav tommel opp, så slo eg til. Så då var det berre å fylla opp skrotten med ørten vaksinar med meir. Eg reiste frå Norge i kulde og snø den 4. januar, og blei møtt med 25 graders varme i Tana dagen etter. Heilt greitt det!

Elevane


Lunsj i «Pizzaria» kvar vekedag kl. 12.15.

Det er to fastbuande norske familiar her på Antsirabe no. Dei har 3 born i skulepliktig alder. Dei går på 1. 2. og 3. trinn. Til dagleg går dei på ein fransk skule, men dei treng påfyll, mellom anna i norsk og naturfag. Dessutan kjem dei til å ha litt bibelhistorie. Men det viktigaste er nok at dei vert følgde opp med norskkunnskapar og får kjennskap til forholda i Norge. Men det er også nyttig at dei lærer seg å bruka digitale verktøy og lærer seg teksthandsaming digitalt. Det vert lite av det på den franske skulen. Me kjem til jobba tverrfagleg, der det å uttrykka seg på norsk, vert sentralt.

«Den gode arva – Ei reise attende i fotefara til ein barndom på Madagaskar».

Då det vart kjent at eg skulle ha dette engasjementet på Madagaskar, var det mange i familien min og vener elles, som ynskte at eg skulle skriva heim om inntrykk og hendingar under opphaldet her på Lovasoa. Endåtil lokalavisa Grannar fatta interesse og laga ein reportasje over heile 8 sider no i januar. Eg er glad i å fotografera og liker å dela opplevingar. Difor har eg oppretta ei gruppe på Facebook som heiter det same som overskrifta på dette avsnittet. Etter kvart har det blitt nærare 310 som følgjer ho. Det er familie og slekt, vener, bygdafolk, misjonærborn og andre interesserte. Den eldste, som er med der, er mor mi på snart 101 år. Det er ei lukka gruppe, men det er berre å be om tilgang, så fiksar eg det. I tillegg til å skriva om vist og gale, ynskjer eg at gruppa kan vera eit lite bidrag til å skapa engasjement for misjon generelt. Men også med visa kva NMS har betydd – og betyr for gassarane og Madagaskar i dag.

Elles har eg hyggelege naboar i Turid og Magnar Helgeland. Me bur på Akany 1 og 2. Me har hushjelp i lag og ét middag saman kvar kveld. Turid var på Den norske skolen då eg gjekk der.

Les innlegget →

Seniorvolontører på Lovasoa, Antsirabe

Vi, Turid og Magnar Helgeland, kom hit til Antsirabe rett over nyttår for å jobbe som seniorvolontører på Lovasoa i en tre måneders periode. Da var det 30 år siden vi reiste hjem «for godt».


Kanto gjør som bibliotekar en viktig jobb ved Lovasoa.

Turid sin oppgave skulle være å hjelpe til og få bedre orden på det tidligere misjonærbiblioteket, men som nå er en del av kultursenteret på Lovasoa. Det er Kanto Rakotondrazaka som er leder av arkiv- og bibliotekavdelingen her.

Vi hadde kjøpt med oss et «Handy Library»-dataprogram som skulle benyttes til dette arbeidet.


Vi har et godt samarbeid med Kanto, som leder arkivet og biblioteket.

Turid og Kanto kom fort i gang med å begynne å registrere bøker inn i databasen etter å ha fått god innføring av Magnar. Men det er mange slags bøker i biblioteket, og mye historie som har ført til denne litt odde samlingen. Her finnes bøker fra 1800-tallet som misjonærene den gang hadde med seg ut, diverse tidsskift med både teologisk og annet innhold, litt noter og musikkbøker, en hel del av misjonslitteraturen slik de fleste kjenner den, ved siden av en hel masse romaner – nyere og eldre – på både norsk, fransk og engelsk.


Nina rydder i kaoset – og ser ganske fornøyd ut ved dette arbeidet.

Nina Sundnes Drønen som er hovedbibliotekar på VID var også her noen dager som volontør og hjalp oss med skikkelig opprydning i hyllene her. Det var ganske kaos i hyllene før Nina kom.

Først flyttet vi alle tidsskrifter (både gamle og nyere) inn i et magasin i arkivet slik at vi nå lettere kan konsentrere oss om alle bøkene som skal registreres i basen og få sine faste plasser på hyllene i det åpne biblioteket. Det ble jobbet sent og tidlig de dagene Nina var der, for biblioteket måtte se brukbart (staselig) ut til søndagen, da det kom celebert besøk av selveste kultur- og kommunikasjonsministeren Andriamanoro Augustin på Lovasoa. Han var også innom biblioteket en kort visitt og fikk se litt av hva vi holder på med!


På besøket sitt ved Lovasoa stakk kultur- og kommunikasjonsministeren også innom biblioteket.

Men som sagt er vi bare så vidt kommet i gang – men regner med å se resultater etter noen ukers arbeid.

Magnar sin oppgave disse ukene, er å hjelpe Meva Andrianilaina som er ansvarlig for all teknisk drift her på tunet. Det første han gikk i gang med, var å kartlegge hele datanettverket på tunet. Fra før var det dessverre ingen papirer eller oversikt, slik at det ble å følge ledninger og finne ut av hvordan det var koblet sammen. I alt omfatter nettverket 12 forskjellige bygninger spredt rundt på tunet her. Ellers er mye av utstyret gammelt og av forskjellig karakter.


Meva er glad for den gode hjelpen hun får fra Magnar for arbeidet på tunet.

Det tok ikke mange dagene (timene) før han fant ut at her er det mye å rette opp i. Han har fått laget forslag og overslag over hva som bør skiftes ut og hvordan dette bør gjøres, så nå venter en bare på tilbakemelding fra styret her.

Vi synes det er kjekt å være tilbake her på Madagaskar og håper at det vi bidrar med vil være til god hjelp for alle som jobber her og for alle studentene som bruker senteret daglig. Med på bildet øverst er Steinar Sørhus som er lærer volontør ved Lovasoa.

Hilsen Turid og Magnar Helgeland

Les innlegget →

Use Your Talents workshop i Antsirabe

“Det handler om evnen til å se, å reflektere og å handle. Mitt bidrag er å inspirere og dele den kunnskapen jeg har. Jeg oppfordrer dem til å søke og finne skattene som er rundt dem.”

Bildet viser Corine

Corine bruker arbeidsmetoden «Use Your Talents» mye med sine studenter.

Dette sier Corine Michèle Raharimalala. Hun er lærer ved Betela Seminary, det regionale teologiske seminaret (STPL) i Mahajanga på Madagaskar. Hun er for tiden deltaker på en 15 poengs modul på masternivå med temaet Diakoni og Use Your Talents. Det meste av undervisningen foregår online, men det er også en samling i løpet av studieperioden. Denne høsten var de aller fleste av deltakerne fra Madagaskar (en deltaker kom fra Mali) og det var en samling på Lovasoa – Antsirabe i november. Brorpaten av deltakerne var rektorer og lærere på regionale presteseminarer (STPL).

Bildet viser Stephanie Dietrich

Stephanie Dietrich kom fra Oslo for å delta på workshopen.

Faglig ansvarlig for denne modulen er Professor Stephanie Dietrich. I tillegg til henne deltok også rektor og flere lærere ved det Teologiske Seminaret i Fianarantsoa (SALT) – samt generalsekretæren i FLM – Kotobesoa. Amos Ounsoubo, som nå leder det internasjonale Use Your Talents – prosjektet hadde ansvar for det praktiske og deltok også i programmet.

Bildet viser Amos

Amos leder det internasjonale «Use Your Talents» prosjektet. Til daglig bor han i Kamerun.

I det pedagogiske opplegget veksles det mye mellom praksis og teori. Det å aktivt gjøre noe og så dele erfaringer og reflektere sammen er et sentralt pedagogisk “grep”. Corine delte det hun arbeidet med sammen med sine studenter. Hun sier at:

“En liste over behov er lett å sette opp. Men det viktige er at de selv finner ressursene de har rundt seg, ressurser som kan brukes for å dekke behovene.”

Hun sier at etterhvert ble studentene overbevist om at “de har store rikdommer: folk, land, ting som kan plantes (såfrø) i hvert hjem”.

Studentene valgte etterhvert to spesifikke områder:

·         Det første var å etablere et fond for akutt medinsk hjelp. Ofte har studentene ikke penger til å betale for akutt helsehjelp. Da vil dette fondet kunne forskuttere betalingen.

·         Det andre var arbeid mot mer sund ernæring. Seminaret disponerer jord og gjennom å organisere seg og bruke den kompetansen som finnes i studentgruppen vil de øke matproduksjonen og prøve ut nye vekster.

Corine begrunner disse aktivitetene dels i de akutte utfordringer studentene møter i hverdagen, men hun er også opptatt av at “de vil spre dette i Synoden de kommer fra når de er ferdige med studiene. Jeg vil at de skal dele kunnskap om og erfaringer med ressursbasert lokalsamfunnsutvikling alle steder der de vil arbeide i framtiden.”

Les innlegget →

Ingen skal bli etterlatt

Uttrykket "ingen skal bli etterlatt" er et sentralt løfte i 2030-agendaen for bærekraftig utvikling og de tilhørende bærekraftsmålene, og det nevnes ofte i forbindelse med inkluderende utdanning. Uttrykket beskriver en forpliktelse til å skape et samfunn som er rettferdig og inkluderende for alle, uavhengig av rase, kjønn eller andre faktorer. Det er også en oppfordring til handling for å sikre at alle mennesker får tilgang til de ressursene og mulighetene de trenger for å nå sitt fulle potensial. Spørsmålet er om dette er realistisk. Hvor lang tid vil det ta før samfunnet vårt virkelig har inkluderende skoler, organisasjoner og kirker?

NMS har i mange år støttet blindeskolen i Antsirabe, og skolen har gjort et stort arbeid, men i skoleåret 2022-2023 fikk bare 75 blinde barn tilgang til skolen. Hvor mange blinde barn ble etterlatt? Det vet ikke skolen. Myndighetene vet ikke heller. Hvem vet? Tusenvis av barn med nedsatt funksjonsevne er overlatt til seg selv i samfunnet. De er fratatt sine grunnleggende menneskerettigheter, rettigheter som alle snakker om på store banner, i radio, på TV og i aviser.

bildet viser elever på et klasserom

Klasserommene er lyse og elevene får en god undervisning.

Utdanning generelt er akterutseilt, og bare noen få er opptatt av skolene. På Madagaskar er det millioner av barn som mangler tilgang til utdanning. Det er dobbelt så vanskelig når man kommer fra et avsidesliggende område og samtidig har en funksjonshemning. Mangelen på tilgang til utdanning er et alvorlig problem på Madagaskar og fører til en sirkel av fattigdom, ulikhet og diskriminering. Uten tilgang til utdanning har man ikke mulighet til å tilegne seg de ferdighetene man trenger for å få en god jobb eller starte en bedrift. Flere enkeltpersoner og organisasjoner jobber for at barn skal få tilgang til utdanning gjennom tiltak som å skaffe lærebøker, bygge nye skoler og utdanne og utruste lærere, men staten svikter en av sine viktigste oppgaver. Mange barn med nedsatt funksjonsevne har ikke tilgang til utdanning på grunn av mangel på støtte, materiell som Braille-bøker og tekniske hjelpemidler, og ikke alle lærere har kompetanse til å gi den nødvendige støtten til elever med nedsatt funksjonsevne. Skolevesenet er fortsatt langt unna å være inkluderende. Dette understreker behovet for økte investeringer i ressurser og støtte til barn med funksjonsnedsettelser, slik at de kan nå sitt fulle potensial.

bildet biser fire jenter som fletter korger.

Korgene barna lager blir solgt for å skaffe skolen litt inntekt

Blindeskolen i Antsirabe feirer 100-årsjubileum neste år. I løpet av denne tiden har de gjort et stort arbeid og brukt mye tid og penger på å oppspore blinde barn i samfunnet. Målet er å ta imot flere barn, og til det trenger de flere rom. I dag har skolen bare et begrenset antall plasser. Større kapasitet for innkvartering vil gi mulighet til flere elever på sikt. De gir også økonomisk støtte til barn fra fattige familier slik at de kan gå på skolen. Elevene kommer fra hele øya, fra nord, sør, øst og vest. Blindeskolen på Antsirabe har også stort fokus på fritidsaktiviteter som idrett, kunst, fletting og musikk. Målet er å hjelpe elevene til å utvikle seg både faglig og sosialt. Videre har de et sterkt fokus på fellesskapsbygging, med arrangementer og sosiale sammenkomster for å skape en følelse av samhold blant elevene.

Skolen har tradisjonelt vært en barneskole, men i år startet de med ungdomsskole. De blinde barna kan ikke gå på andre skoler på grunn av økonomi og fordi skolene i lokalsamfunnet ikke er klare. Skolene som finnes i lokalsamfunnet, er ikke utstyrt for å gi den spesielle støtten som blinde barn trenger. I tillegg kan de ligge for langt unna hjemmet til de blinde barna, noe som gjør det vanskelig for dem å gå på skolen. Dermed får ikke de blinde barna den pedagogiske støtten de har krav på. Ved å utvide skolen til en ungdomsskole får de blinde barna flere ressurser og den undervisningen de har krav på, og det vil bidra til å gi dem en bedre fremtid.

Skolen ble grunnlagt for 100 år siden, men det har aldri vært så mange som 100 elever per år. Samfunnet er veldig tregt til å endre seg. Hvor mange kampanjer har skolen gjennomført for å øke bevisstheten om å endre samfunnet? De har gjennomført mange kampanjer hvert år, men suksessen har vært begrenset. Foreldre skjuler fortsatt sine funksjonshemmede barn hjemme. Skolen sliter fortsatt med å få støtte fra lokalsamfunnet. De prøver fortsatt å overbevise foreldrene om å sende barna sine på skolen. Skolen har også iverksatt ulike tiltak for å hjelpe barn i nød. Myndighetene er ikke villige til å ta ansvar for å bygge ut infrastrukturen eller stille flere ressurser til rådighet. Dette har resultert i manglende tilgang til kvalitetsutdanning for elever med funksjonsnedsettelser. Foreldre kvier seg fortsatt for å sende barna sine på skolen, fordi de frykter at de kan bli diskriminert. Konklusjonen er at det fortsatt er mye å gjøre for å sikre at alle elever, uansett bakgrunn, får tilgang til kvalitetsutdanning på Madagaskar.

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp