I siste artikkelen av Rolf Ekenes i boka hans «Nåla i veggen» får vi innblikk i nye veier å drive misjonalt arbeid i et land med stor vekst. Her er en litt forkortet utgave.

-Se på Madagaskar, vi er blant de fattigste landene i verden. Det har gått tilbake med oss og fedrejorda helt siden kongedømmet måtte vike plassen på slutten av 1800-tallet. Se på Norge, hvilken velstand de har. De har en konge! Se på England, et av verdens mektigste land, de har konge de også. Og Sverige, eller Danmark, rike og mektige land – de har kongedømme alle sammen. Vi må ta tilbake kongedømmet i vårt fedreland!

Mer opptatt av fedreskikker enn fattige

Dette sier pastora Claudias Fidinantenaina Loubiens, leder for Den gassisk-lutherske kirkes misjonale arbeid. De sterkt royalistiske utsagnene kommer imidlertid ikke på noe vis fra ham. Han siterer bare uttalelser som Ndriana Rabaroelina, lederen for tilhengerne av gjeninnføringen av det gamle, gassiske kongedømmet, har sagt.

-Ja, mye går feil vei på Madagaskar nå. Mange har det veldig vanskelig, og flere steder er det regelrett sult, sier Claudias. -Men en tilbakegang til kongedømmet her i landet vil bare gjøre vondt verre.

Radarparet Claudias og Vololona

Fedretroen et hinder

Jeg spør Claudias hva han ser på som de største hinderne for kristentroens vekst i det gassiske samfunnet i dag. Tidligere har det vært fomban’drazana – fedrekulten – som har vært den store utfordringen. Er det fortsatt fedrenes skikker som stenger for levende kristen tro og liv, eller er det andre og mer moderne typer motstand som møter kristentroen i dag?

Svaret fra kristenlederen levner ingen tvil: -Fedretroen er fortsatt det store hinder for kristen tro hos gasserne, slik jeg opplever det. Ikke minst der fedrekulten blandes med kristentroen.

Nye veier og verktøy i evangeliseringen

FLM – Den gassisk-lutherske kirken – har de senere tiårene løftet høyt fokuset på å evangelisere, formidle det kristne budskap lenger ut, og nå de utallige her på øya som ennå ikke kjenner Jesus og den kristne troen. Et eget evangeliseringsdepartement – Tafika Masina Maharitra eller TMM – har hatt hovedansvaret for dette i flere tiår. Tradisjonell forkynnelse og vitnesbyrd, spesielt gjennom prester og evangelister, har vært hovedverktøyene i dette arbeidet. Den gassisk-lutherske kirkens vekst er formidabel. Men befolkningsveksten er også enorm, som beskrevet annet sted i boka. Kirkeveksten holder ikke tritt med folkeveksten. Derfor har FLM sagt de må finne nye veier og verktøy i evangeliseringen for om mulig å holde følge med den sterke økningen i folketallet. Har de fått til det?

-Ja, det mener jeg, sier Claudias. -Vi har særlig to måter å arbeide på nå som ikke var vanlig tidligere, og som har gitt store frukter. Han forteller om rodobe, er slags storaksjon hvor de fleste som er med, er innviede hyrder. De reiser i en gruppe på 10–20 til en landsby som har få kristne, etter å ha fått tillatelse til å komme til byen og forkynne evangeliet der. Vel ankommet deler gruppen seg opp i mindre grupper på tre–fire stykker. De går fra hus til hus, eller like gjerne fra hytte til hytte, banker på og ber om å få komme inn og fortelle om Jesus. Etter vanlig gassisk høflighet får de komme inn, og forteller husfolket om hva som bringer dem på døra. De ber, forkynner, forteller og synger. Deretter inviterer de til møte på torvet dagen etter eller om to–tre dager, før de ber om Guds velsignelse over huset og store og små som bor der. Deretter videre til neste hus.

-På denne måten når vi over mange hus på kort tid. Og folk kommer til møtene etter å ha fått besøk. Det skjer ikke så mye annet i byen og hverdagen, så dette vil de ha med seg. Da får de høre Guds ord og kommer til tro – mange! utbryter Claudias og smiler. De holder gjerne på en ukes tid med en slik rodobe.

En-til-en-metoden

Claudias hevder at disse storaksjonene er en viktig grunn til at FLM har vokst så mye de senere årene. Claudias har et tilsynsansvar spesielt for bibelskolene. Der underviser han og teamet hans også i en annen evangeliseringsmåte av litt nyere dato.

-Vi utfordrer prestene og katekistene til følgende oppgave for de kristne i menighetene: Hver enkelt kristen spør om å få dele sin tro med én enkelt de kjenner som ikke er kristen. Alle kjenner en ikke-kristen. Dette gjør de gjennom et år. Da er sjansen stor for at den andre selv er blitt kristen. Hvis en menighet på 50 kristne gjør dette i ett år, er de 100 når året er omme. Fortsetter de slik, både de tidligere og de nyere kristne, og dobler seg årlig, er de 1600 kristne etter fem år, smiler Claudias.

Og forteller at selv om de ikke har sett en så formidabel økning i noen menighet til nå, har metoden og tenkemåten gitt store resultater mange steder. Og samtidig skapt begeistring særlig hos yngre prester og studenter ved preste- og bibelskolene. En-til-en-metoden er nok mer ungdommenes metode enn rodobe, mener han.

Sakte, men sikkert

Hva bekymrer og hva gleder denne kirkelederen mest i hans daglige arbeid i en kirke med formidabel kirkevekst – og ditto voksesmerter? Pastora Claudias tenker seg litt om.

-Vi lever i en moderne tid, sier han og fikler med mobilen sin. -Vi har all slags teknologi og redskaper. Vi har strøm – og vi har lys mange steder nå; det er gledelig. Likevel er det så mye mørke åndelig sett. Det bekymrer meg veldig at mørket også vokser, ikke bare det lyset vi får bringe. Hva kan vi gjøre med det, pastora? Han ser på meg.

-Men så må jeg jo glede meg over alt det som skjer der Gud får komme inn og fylle menneskers tanker og hjerter med noe nytt. Skape forandring, skape tro. Sakte, men sikkert. Mye senere enn jeg liker. Han smiler.

-Men – når det er fra Gud, så er det jo verdt å vente på.

Godt håp for framtida i familien Loubiens

Der det er vilje, er det vei. Dette kommer fram i følgende, noe forkortete historie av Rolf Ekenes, der han skriver om byggingen av en kirke med egne ressurser. Bevis på at «Use Your Talents» kan lykkes med nok entusiasme og iver. Artikkelen er hentet fra boka med samme tittel som snart er i handel.

Det er bydelen Antanambaos uten tvil mest iøynefallende bygning. Ruvende, en underlig arkitektonisk utforming, noen vil si lite pen. Så betalte de heller ikke arkitekten en eneste ariary for plantegningene; det ville ellers kostet en liten formue. Om kirken er slående vakker, blir det garantert ikke noen enighet om uansett og noensinne. Kirkefolket her elsker nykirken sin – slik de også elsket ‘lageret’ som de kalte det gamle kirkeskuret i nykirkens bakgård, der det hele begynte.

– Det er i hvert fall ikke mange som har en kirke maken til denne, smiler Andriamanalina Naly.

Han er prest i kirken vi snakker om, Ziona Antanambao, nord i byen Antsirabe. At det knapt finnes maken, har han antakelig rett i. Og vil sikkert ha for all framtid. Han står og ser opp på den lokale skyskraperen. Som for lengst har fått tilnavnet katedralen. Og sikkert også noen mindre flatterende økenavn. Når tomta de har til disposisjon er så liten, må de bygge i høyden. Uansett er bygget vi står og ser på, blitt foreløpig endestasjon for en nesten eventyrlig kirkehistorie.

Kirken ruver godt i bydelen.

Trangt om saligheten

–Vi var 10–15 stykker som begynte å samle oss til bønn i lageret til dada Jaona en gang i september 1998, forteller madame Fleur, en liten, vever dameskikkelse med et ansikt fylt av rynker, de fleste av dem smilerynker som stadig er i bruk. Jeg sitter sammen med henne, pastora Naly og noen til i et av de mange rommene i nykirken og snakker om den utrolige historien bak byggverket. Fleur var med i kirkekomiteen og har vært tett på byggingen hele tiden. I tillegg er hun en av lederne for vekkelsesbevegelsens avdeling i Zionakirken.

–Vi fortsatte å be hver kveld i årene som fulgte, fortsetter hun. –Vi ba Gud om en ny kirke, fordi lagerkirken var blitt altfor liten på bare noen få år.

Her i bakgården lå lagerkirken.

Kirke for rikfolk og rakafanter

Men å ønske seg ny kirke med plass til forhåpentlig hundrevis av både rikfolk og rakafanter midt i en stor drabantby? Da trenger du penger, masse penger. For blant annet å få deg en egnet tomt. For ikke å snakke om penger til å tegne, planlegge og bygge et ganske så stort bygg, i et land hvor byggekostnadene nesten stiger brattere enn befolkningsøkningen.

–De hadde jo ikke tomt engang, sier Naly, som ikke var i lagerkirken den gang, men kjenner historien godt. –Nei, det var jo det vi blant annet ba om, skyter Fleur inn. –Også dada Jaona, som var med i bønnegruppa og ba like mye som oss andre om at menigheten måtte finne en egnet tomt for en ny kirke. Og penger til å kjøpe den.

Og kort fortalt skjer altså det at dada Jaona, selveste katekisten i menigheten, som leder kirkearbeidet i mangel av prest eller ved prestens fravær, satt og ba på bønnesamlingene om noe han selv satt med i fanget, uten egentlig å se det. På tobyen Ambohimahazo ble Jaona utfordret på å stille sin egen tomt i Antanambao, altså der lagerkirken lå, samt nabotomta der kirken står i dag, til disposisjon for en ny kirke.

–Det hadde ikke dada Jaona tenkt på, sier Naly. –For der skulle han bygge et hus for seg og sine til pensjonisttilværelsen. Men så lot det seg av forskjellige grunner ikke gjøre, og planene stoppet opp.

For intet fått – for intet gitt

Men en eiendom av en slik størrelse i en voksende del av en av Madagaskars største byer er et kjempegullkantet papir. Dada Jaona kunne ha solgt tomta til en eiendomsutvikler for en astronomisk pris. Da hadde de hatt en knallsterk startkapital for et nytt kirkebygg et annet sted i Antanambaoområdet.

–Nei, det var ikke aktuelt, fortsetter Fleur. –For tomta skulle kirken få uten en ariary i betaling. De fant sikkert en løsning når det gjaldt pensjonistbolig for dem selv.

–Det morsomme, skyter Naly inn, –er at Jaona ikke har betalt en eneste ariary for den tomta selv.

–I dag er Jaona overlykkelig for at kirken fikk tomta. Han lever jo for denne menigheten, og har gjort det i alle år. –Og familien hans støttet dem hele veien. Sønnen gjorde hele tegnearbeidet for kirken uten å ta noe for det.

Bønner – og bidrag

Men derfra og til en fiks ferdig kirke, for en fattig menighet som nesten ikke eier nåla i veggen i utgangspunktet, hvordan skjer det? Ingen rike onkler verken i Antsirabe eller Amerika, ingen utenlandske misjoner eller organisasjoner klar med åpen pengebok. Da er det ingen andre veier til målet enn den som gjelder for alle menigheter, både på Madagaskar og ellers: Bruke den lille nåla i veggen de fleste likevel har, om aldri så fattige. Ressursene som er der allerede, som de selv har i sin midte, men som må hentes, bes, letes, samtales og forkynnes fram.

Historien om Ziona-underet handler ikke bare om utholdenhet i takk og bønn, det handler også om en utrolig offervilje, giverglede, arbeidslyst og utholdenhet blant kirkefolket i Ziona i innsamlingen til det nye kirkebygget. For så snart det ble klart at de hadde kirketomt, startet en veritabel storm av kollekter, auksjoner, konserter, kakesalg, lotterier, turer og alle slags arrangementer.

Snart var det samlet inn så mye penger at grunnsteinen til den nye kirken kunne legges ned og grunnmuren påbegynnes. Naly skyter inn at det skjedde i 2003 – fem år etter at kveldsbønnesamlingene startet. I september 2018, tyve år etter, ble den nye kirken i Ziona Antanambao menighet innviet.

–De som var pessimistiske, hadde regnet ut at med det innsamlingsnivået vi pleide ha i Ziona, ville det ta 57 år før vi hadde nok til ny kirke. Det tok 15 år fra vi la grunnmuren til kirken ble innviet, smiler presten. –Og alt av penger vi trengte til byggingen, kommer fra menigheten. Enkelte store gaver har det vært, men det aller meste er vanlige bidrag fra kirkefolket her gjennom alle disse årene.

Fra lagerskur til katedral

De startet i lagerskuret og endte i en katedral. De startet med 10–15 som samlet seg i bønn, og noen titalls som kom til gudstjenestene. I dag kommer det omkring tusen mennesker på de to gudstjeneste på søndag, klokka 7 og klokka 10. Det blir for trangt med bare én gudstjeneste. Og det kommer jevnlig nye hele tiden; bydelen er i sterk vekst.

Dada Jaona til venstre, pastora Naly til høyre.

Fistelproblemet finnes ikke bare i Etiopia; Også på Madagaskar lider mange kvinner av denne skaden etter en vanskelig fødsel og blir inkontinente. Rolf Ekenes gir et innblikk om dette emnet i sin artikkel, som er gjengitt her i forkortet form. Hele artikkelen og 32 andre spennende historier kan leses i boken hans «Nåla i veggen», som snart vil være tilgjengelig i bokhandlene.

En illeluktende lidelse

Dr. Hery – klinikksjefen. Foto: Egil Helland

Rafanomezantsoa Heriniaina – eller Hery for folk flest – er direktør og sjefskirurg på den lutherske kirkens sykehus Salfa Betela i Morondava. Sykehuset med 50 senger åpnet for snart 20 år siden. Rundt en tredel av pasientene på Betela lider av fistula, eller fistel, en underlivsskade som ofte forårsaker kronisk urin- og avføringslekkasje hos kvinner, som regel etter en fødsel. Det er en besværlig og ikke minst illeluktende lidelse som påfører kvinnen store fysiske plager og betydelige sosiale problemer, stigma og utestengning. Fistel lar seg normalt behandle kirurgisk, som regel med godt resultat.

–Men det er håp! smiler han. –Vi har hatt kvinner til behandling som har levd med fistel i 30–40 år før de kom hit; ofte et miserabelt liv. De har gjerne brukt den lokale medisinmannen som rådgiver og behandler. Til ingen hjelp; heller det motsatte. Så har de fått operasjon her, og reiser hjem igjen, friske – og ubeskrivelig lykkelige!

Operasjon eneste utvei

Vi går en rundtur på noen av avdelingene på sykehuset sammen med Hery. Så vidt innom en operasjonssal hvor de er i full sving med en pasient på bordet. Hery forklarer at en hovedårsak til fistel er at jenter føder altfor unge. –De er ikke ferdig utvokst i underlivet og bekkenet; så skal de føde et barn som egentlig er for stort til å fødes normalt. Her kunne vi hjelpe dem, eller forløse barnet ved keisersnitt. Men vi er langt unna, og keisersnitt er dyrt. Mange av jordmødrene ute på landet velger i stedet å presse barnet ut gjennom en for trang kanal. Dette er jobben deres, og dessuten eneste inntektskilde. Så det går an å forstå dem. Hery ser på oss.

–Men det fører veldig ofte til skader på disse jentene. De får inkontinens, særlig på urinveien, men ofte også på endetarmen. Og det går ikke over av seg selv. Operasjon er eneste utvei.

Trenger sosialt opplæringsprogram

Fistel er ingen dødelig lidelse. Det vil si – for mange er den nesten det likevel, forklarer den blide kirurgen mens han tar oss med rundt på en sal med åtte senger, de fleste med pasienter, og pårørende liggende på gulvet ved siden.

Familien får plass på gulvet

–Veldig mange kvinner med fistel blir skilt fra mannen sin, fortsetter han. –Mannen vil ikke ha en kone han ikke kan ha et normalt samliv med, og som er så illeluktende. Det er hjerteskjærende og dypt tragisk. Hery sukker.

–Dermed blir kvinnen stående alene uten forsørger, og kanskje med ansvar for ett eller flere barn. Eller hun forblir ugift om hun ikke hadde en mann da hun fødte og fikk fistel; ingen vil ha en så lite attraktiv kvinne til kone. Hery ser på oss.

–For mange blir fistel en forferdelig skjebne. Vi vet om slike kvinner som har tatt sitt eget liv. Blir de behandlet hos oss og friske igjen, er likevel ikke alle problemer løst. I landsbyen opplever mange kvinner fortsatt å bli omtalt som ‘hun som lukter’, selv om hun ikke gjør det lenger. Og mannen som skilte seg fra henne, har gjerne funnet seg en annen og kommer ikke tilbake.

Får livet tilbake

Fistula Foundation er et amerikansk globalt program som startet opp på Betela-sykehuset i 2016. De opererer også på kirkens sykehus i Vangaindrano og Fianarantsoa. Programmet sørger for at alle med denne lidelsen som ønsker behandling, får transport til og fra sykehuset for seg og en ledsager, operasjon og øvrig behandling, samt fullt opphold på sykehuset fra ankomst til det er forsvarlig å reise tilbake. Fistulafondet dekker alle utgifter. Så er det inngått en avtale som innebærer at NMS kommer inn gjennom sitt mor–barn-program og dekker de samme utgiftene for alle flergangs-operasjoner av fistulapasienter. Dermed får kvinnene både familieplanlegging og annen oppfølging i tillegg. Hery kan ikke få fullrost Fistula Foundation og NMS.

–De gjør en fantastisk god gjerning med denne støtten. Kvinnene får livet tilbake, de reiser herfra som nye mennesker med håp for framtida. Hele familien blir berørt og får hjelp. Jeg gleder meg hver dag over å få være med på dette!

Det er én kirurg på sykehuset i tillegg til dr. Hery; han er i opplæring på fisteloperasjoner nå og får godkjenning i løpet av året. Man regner med at det i dag er omkring 50 000 tilfeller av fistula på Madagaskar som trenger behandling. Hvert år kommer 2000 nye tilfeller. Salfa opererer omkring 1000 pasienter årlig, mens statens sykehus tar ca. 500.

Ventebenken er som regel full

Noe nytt i hjertet

Kristent sykehus, snakker Hery om. Hva er det for noe? Og hvordan kan pasientene merke noe til det?

Dette engasjerer Hery. Han forteller om den vekten de legger på å vise alle pasienter omsorg, respekt og varme uansett bakgrunn, tro og samfunnsstatus. Jesus er det store forbildet.

–Og så ser alle den store plakaten over inngangen som sier at ‘Vi pleier, Jesus helbreder’. Det snakker vi ofte om på de daglige andaktene som også noen av pasientene kommer på. Så har vi en sykehusprest her. Han besøker alle pasientene jevnlig og snakker med dem; han gjør en fantastisk jobb. Ikke sjelden er det noen som tar imot kristen tro mens de er her på sykehuset. Om det er fordi de har blitt friske, eller fordi de har møtt Guds ord og Jesus her, vet vi jo ikke. Men uansett, er ikke det stort? Hery ser fornøyd på oss.

–Og tenk på det: alle de som kommer fornøyde og glade tilbake til landsbyen etter et opphold her på Betela, frie for fistula eller en annen vond og plagsom sykdom. Og i tillegg: med noe nytt i hjertet de veldig gjerne vil dele med de andre i landsbyen. Som plutselig må begynne å tenke annerledes både om sykehus, sykdommer – og tro.

Hery legger armene i kors og ser på oss, smiler. –Kan det bli bedre?

I april organiserte FLM den 22. årlige generalforsamlingen for kormedlemmer i Antananarivo. 2700 lutherske ungdommer deltok i en rekke aktiviteter rundt åndelig vekst, fellesskap, lederutvikling og samfunnsengasjement.

Programmet inkluderte bibelstudier, gudstjenester, kurs innen ledelse og myndighet, samt fritidsaktiviteter som sportskonkurranser, som bidro til å fremme enhet, glede og fysisk velvære blant deltakerne.

Nå starter spillet snart. Hvem vinner?

Venner til Toby-prosjektet

I tillegg til disse aktivitetene var det også en presentasjon av et nytt initiativ kalt «venner til Toby-prosjektet» som støttes av NMS. Et av hovedmålene er å sensibilisere ungdommene på mennesker har som skal reintegreres etter at de har fått behandling ved et omsorgssenter, eller såkalt Toby. Disse menneskene sliter med fordommer rundt psykiske lidelser.

På Madagaskar er det psykiske helsevesenet ekstremt begrenset. For en befolkning på over 31 millioner mennesker finnes det bare to psykiatriske sykehus – ett offentlig og ett privat – sammen med noen få psykiatriske tjenester spredt over hele landet. Denne situasjonen kan lett føre til at personer med psykiske helseproblemer ikke finner hjelp. Eksistensen av de kirkelige omsorgssentrene har imidlertid vært en enorm velsignelse. Med røtter i den gassiske lutherske tradisjonen tilbyr disse Toby-sentrene helhetlig åndelig og fysisk omsorg, og er en viktig støtte for personer som sliter med psykisk helse. Takket være Toby’ene får mange mennesker omsorg og gjenvinner sin plass i samfunnet uten å trenge kostbar sykehusinnleggelse.

Problemer med reintegrering

Til tross for vellykkede behandlinger møter personer som har blitt tatt vare på i en Toby ofte dyptliggende fordommer i samfunnet. Mange mennesker – noen ganger til og med deres egne familier – nøler med å jobbe eller leve sammen med dem, i frykt for tilbakefall, «smitte» eller tvil om deres pålitelighet i alvorlige saker. Denne vedvarende mistilliten hindrer reintegreringen av disse individene betydelig, og holder dem utenfor samfunnet.

«Venner til Toby-prosjektet» tar direkte opp denne utfordringen. Det er i tråd med en av de strategiske prioriteringene til NMS, som er å fremme rettferdighet og menneskelig verdighet. Ved å engasjere ungdommene i dette, ønsker prosjektet å endre holdninger, fremme aksept og tilby reelle muligheter for tidligere Toby-pasienter til å bli igjen del av samfunnet med verdighet og håp.

Familieterapi

For å overvinne denne stigmatiseringen, planlegger prosjektet å introdusere familieterapi etter en modell for instruktører for kristent ungdomsarbeid. Først skal ungdomslederne bli opplært i prinsipper og teknikker for familieterapi. Disse vil deretter spre kunnskapen ved å lære opp andre medlemmer i sine lokale grupper. Familieterapitilnærmingen er spesielt egnet for denne konteksten, ettersom den ikke bare fungerer med enkeltpersoner, men også med deres familier og sosiale miljøer, adresserer relasjonelle sår og bygger tillit som støtter bærekraftig reintegrering.

Denne opplæringen skal lanseres i løpet av inneværende år. Håpet er at det skal ikke bare forbedre livene til de som ble behandlet på Toby, men også styrke de kristne ungdommene som et fellesskap av «Jesu små», å tjene i Jesu ånd og å gjenopprette verdighet for de underpriviligerte.

Håp for et inkluderende samfunn

Her er ungdommene samlet til andakt i kirken.

Samlingen var en rik tid av åndelig næring, lykkelig felleskap og forpliktelse til en forandring i samfunnet. Inkluderingen av «Venner til Toby-prosjektet» i denne samlingen viste at kristne ungdommer ikke bare er opptatt av indre åndelig vekst, men også aktivt engasjerer seg i viktige sosiale spørsmål – spesielt fremme inkludering, helbredelse og verdighet for alle medlemmer av Kristi legeme.

Vi stoler på at de kristne ungdommene gjennom disse initiativene vil fortsette å være et fyrtårn for håp og transformasjon, både i kirken og i samfunnet for øvrig.