Ein kort rapport frå hyrdebevegelsens arbeid.

Vi er alt i påskeveka. Påske er budskapet om livet som sigrar over døden, helbredelse over smerte og sjukdom, og fellesskapet som sigrar over einsemd og isolasjon.

I går var eg på besøk i det som på gassisk heiter TOBY, ein slags landsby for sjuke. Den er organisert og blir drifta av den lokale hyrderørsla. Det er ei blanding av ei gassisk haugianerbevegelse, blanda med litt nasjonalistisk sjølvhjelpsteori; prega av lokalt virkelighetsbilde – og alt saman innsausa i ekte kristen diakonal omsorg.

Presteparet ved Tobyen, Ramahafadrahona A. Pascal og fru Sahondra, er engasjert og tar seg av de syke.

I denne sjukelandsbyen her på Antsirabe tar dei seg av bortimot 200 sjuke av alle slag: fysisk sjuke, mentalt plaga, folk med rusproblem og mange som sjølve meiner dei er plaga av demoner. Dei behandlar alle saman med det dei har av hjelpemidlar: Tid, omsorg, kjærleik, bønn og demonutdriving. Det er om lag 20 hyrdar som arbeider med minimal økonomisk støtte som har via livet sitt til dette.

-Vi kunne  sikkert hatt litt meir kunnskap om korleis ein skal differensiera mellom dei ulike lidingane, innrømmer Pascal, presten i omsorgslandsbyen. Han er ein av mine gamle prestestudentar frå den tida eg arbeidde som lærar på den lokale presteskolen utanfor Antsirabe (1985/88) -Og det jobbar vi med – blant anna i samarbeid med både NMS og SALFA, den gassiske kyrkja sitt helsedepartement – og med støtte frå eit prosjekt som er vakse fram i Stavanger, rundt bl a Anne Kristin Dale Skjold og Jone Schanche-Olsen – i samarbeid med NMS.

-Men, legg han til, -det vi opplever er at folk får hjelp gjennom den omsorga vi viser, sjølv om den både medisinsk og psykiatrisk sikkert er mangelfull – og vi har masse å læra.

Eg fortel dette som eit vitnesbyrd om at påskebudskapet om Jesu siger over døden, det godes siger over vondskap og smerte og sjukdom, ikkje er teori. Midt i fattigdommens Madagaskar lyder det eit budskap og lyser det eit håp som er like gyldig for dei – som det er for oss.

God påske til alle!

Mvh Kjetil Aano

Første påskedag 2016 feira eg på vestkysten av Madagaskar. Tidleg om morgonen møtte eg fram til ei stappfull kyrkje som gjorde seg klar til å feira gudsteneste og takka for livets siger over dødens krefter. Her var det kateketen som leia gudstenesten. Kateketen er ein lekmann, gjerne med eit bibelkurs i bagasjen, og som ofte, slik det var i dette tilfelle, er ei kvinne.

Ho leia gudstenesten med trygg hand og stødig røyst. Men ettersom ho hadde fått med seg at ein gassisk-talande norsk prest var til stades, blei eg spontant invitert til å halda påskedagspreika. – Det står noe i skrifta om å vera budd i tide og utide, så heilt ubudd var eg ikkje.

Dette er altså ein kyrkjelyd i Den gassisk-lutherske kyrkja. I denne kyrkja blir det lagt like stor vekt på begge desse sidene:

Først det lutherske: Fioangonana Loterana Malagasy, som er det gassiske namnet på denne kyrkja, er som mange lutherske kyrkjer i Asia og Afrika, stolte av sin lutherske arv. Det var i  luthersk støyping dei mottok budskapet om Jesus som sigra sjukdom, synd, dom og død. Og det var luthersk kristendom som gav menneske frimod til å stå oppreist i møte med det heilage – som ein tidlegare bare frykta. Fordi det ikkje er eigne moralske prestasjonar eller personlege eigenskapar som kvalifiserer til medlemsskap i kyrkja og å høyra til i Guds rike. Det er det tvert imot Jesus sitt liv og sine eigne ord tatt imot i enkel tru som gjer.

Samtidig gjer dette også frimot til å stå imot ein ny trældom –  å la vera å erstatta ei form for avgudsdyrking med ei anna – f eks ei tingleggjering av Bibelen. Luther frigjer till å tru og sjå at Bibelens bodskap er Jesus, hans frelse og hans vilje for livet til beste for medmenneske og skaparverk.

Den andre sida av dette er at den lutherske tradisjonen også frigjer til å vera gassisk. Eg fryder meg over at gudstenesten, der mye er kjent, liturgiske ledd går igjen, ein del av musikken er henta frå den vestlege salmetradisjonen, truvedkjenning og bøner er dei same – likevel ber eit lokalt, gassisk preg. Songen speglar uhemma lokal musikalitet og overskot. «Lekpresten»s rolle under gudstenesten overgår langt det Den norske kyrkja har fått til gjennom sine mange liturgiske revisjonar. Kyrkjebakken som fellesskap er tatt inn i gudstenesten og vibrerer av liv, tru og håp. Her kjem alt frå detaljert økonomisk oversikt over sist vekes offer og andre aktivitetar, (i tråd med 2. Kor 4: «ope legg vi ting fram…») til takkesongar for helbredelser, forbøn framfor eksamen og oppfordring til besøk hos sjuke og trengande i  kyrkjelyden – med detaljert informasjon av tid, plass og måte.

For ikkje lenge sidan markerte vi 500-årsjubileet for Luthers reformasjon i Wittenberg. I 1530 skreiv ein av reformatorane i Augsburg, Urbanus Rhegius, etter å ha møtt Martin Luther ansikt til ansikt:

«Luther […] vil forbli ein teolog for heile verda. Eg er sikrare på det nå, når eg kjenner han betre».

Rhegius tenkte neppe på Madagaskar då han uttalte dette. Og sjølv om det sikkert er meir å seia om dette spørsmålet enn det som er uttrykt her, står mi gudstenesteoppleving på Madagaskar påskedag 2016 som er ei tydeleg stadfesting på  at her har vi gå gjera med både ein teologi og ein teolog med globale dimensjonar.

Kjetil sammen med Andriamahefaparany Olivier Donat, på Lovasoa, Antsirabe påsken 2023.

Kjetil er på Madagaskar som seniorvolontør. Donat er tidlegare politikar og underviser nå på gassiske universitet og arbeider som konsulent.

Bildet øvast er tatt på døveskolen i Antsirabe.

Prosjektet "Støtte til fattige studenter" hjelper elever og studenter til å fullføre sin utdanning. På den måten sikres fremtiden av ungdommene: «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat for resten av livet.»

Programmet «Støtte til fattige studenter» har som mål å støtte elever ved forskjellige skoler fra barneskole- til høyskolenivå over hele Madagaskar. Pengene blir brukt til mat, skoleavgifter og -gebyrer, skoleutstyr og transport. Skolene prioriterer elever/studenter som har størst behov. Foreldreløse og fattige elever så vel som elever hvor det har oppstått uventete situasjoner, som ville føre til at utdanningen måtte avbrytes, står først i køen. I noen området blir også jenter spesielt prioritert.

Ninah på konfirmasjonsdagen.

På døveskolen i Antsirabe traff jeg Ninah. Hun er 24 år gammel og eldst av en søskenflokk på fem. De to brødrene hennes er friske, mens de to søstrene er svaksynte. Hun kommer fra Ambositra hvor mange lever av treskjæring. Faren som er dyrlege, har dessverre mentale problemer.

Da Ninah var 8 år gammel fikk hun ørebetennelse som ikke ble behandlet. Det førte til at hun ble døv. Seks år senere fikk hun hjelp av en katolsk pater som tok henne til døveskolen i Antsirabe og som til å begynne med overtok kostnadene for henne. Ninah har vært på døveskolen nå i 10 år: 8 år på barne- og ungdomsskolen som hun avsluttet med statlig eksamen; nå går hun andre av fire år på yrkesopplæring hvor hun lærer om matlaging, baking, strikking, brodering og sying. I desember ble hun konfirmert og opplevde en av de lykkeligste dagene i livet sitt.

f.v.: Florin, Jaotombo og Dondon

I Mahajanga ved nord-øst-kysten besøkte jeg en annen døveskole som nå er en inkluderende skole: flertallet av elevene er døve, men skolen har også blinde elever og elever uten funksjonshemming. Skolen møter store utfordringer: Christoffel-blindemisjon, CBM, faset på kort varsel støtten til døve- og blindeskoler ut, og noen elever kunne ikke komme tilbake etter ferien. Nå jobber skolen intenst med å finne løsninger; én elev blir f.eks. støttet av de ansatte.

I stedet for å bo på internatet som er dyrere, pendler nå tre døve brødre til skolen; NMS støtten blir nå brukt til bussbilletten og delvis til skolepenger. Mora til Jaotombo (11), Dondon (10) og Florin (6) er hushjelp og faren transporterer varer med «sykkel rickshaw». Foreldrene klarer bare å betale en del av skolepengene.

f.v.: Jeremia, Dr Hanitra, lederen av skolen og Desiré utenfor skolen.

SEFAM utdanner sykepleiere, jordmødre og laboratorieteknikere. Alle disse fagfolkene er ettertraktet og får lett en jobb, men ikke alle klarer å betale for utdanningen. Da er det godt at skolen kan støtte elevene med NMS midler. Desiré Ranarison (30) fra Antsirabe er inne i sitt tredje og siste år på utdanningen som laboratorietekniker. Faren døde og mora kan ikke betale for utdanningen, siden Desiré har fire søsken. Når han har jobbet i noen år vil han gjerne fortsette med utdanningen og ta masteren.

Jerémia (23) er i andre året av sykepleierutdanningen sin. Han hadde et stort ønske om å bli sykepleier og en onkel hjalp ham i begynnelsen. Men etter første året på skolen ble onkelen pensjonist og kunne ikke lenger støtte han. Foreldrene kan ikke hjelpe Jerémia siden de har 10 barn. Det yngste av dem er 8 år gammel, og 8 av dem er fremdeles i utdanning. Når Jerémia er ferdigutdannet og har jobbet i noen år vil han helst spesialisere seg på øyesykdommer.

Bienlie vil ikke bare modernisere gårdsbruket til foreldrene sine, men også lære bort det hun lærte til bøndene i Tritriva.

Bienli (21) er ei bondedatter. Foreldre driver gården på tradisjonell måte og har problemer med jorderosjon. Sammen tok de avgjørelsen at Bienli skulle ta bachelorutdanningen på 3 år ved jordbruksskolen Tombontsoa i Antsirabe. Knut Roland skrev om skolen i sin artikkel av 15.3.2023. Bienli er nå i tredje året og har store planer når hun kommer tilbake til gården. Hun vil ikke bare drive gården på en bedre måte, men også gi kunnskapen hun fikk på skolen videre til de andre bøndene. Foreldrene betaler en del av utgiften til utdanningen, men klarer ikke alt.

Alle elever et takknemlige for støtten de får og takker NMS!

Boeny Aranta ligger rett ved havet nordvest på Madagaskar og er stedet med en av de sju Shalom-klinikkene som ligger nærmest Mahajanga. Shalom er et underprosjekt av helseprogrammet Mother and Child Health Program, MCHP.

Madame Feno, Abel, Rev. Deyris og Sonja (f.v.) møter kvinner som feirer den internasjonale kvinnedagen

Det er den internasjonale kvinnedagen, 8. mars, når jeg får muligheten til å besøke Boeny Aranta. Litt lenger sør herjet syklonen Freddy bare noen få dager i forveien, men heldigvis er det vindstille, når vi blir kjørt med en liten åpen båt fra Mahajanga, hvor prosjektet blir administrert, til Boeny Aranta. Turen tar én og en halv time én vei. Sammen med meg er Madame Feno som er ansvarlig for økonomien og Pastor Deyris som leder prosjektet.

Vi blir møtt av kvinneforeningen ved stedet, som har både muslimske og kristne medlemmer; innbyggerne lever fredelig side om side. For kvinnedagens anledning blir flagget heist og nasjonalsangen sunget.

Klinikken ved Boeny Aranta tjener alle innbyggerne. Til tross for et senere påbygg er det behov for et nytt rom.

Så går vi til klinikken, som ligger litt utenfor selve tettstedet. Klinikken ble bygget i 2005 av Shalom-prosjektet, og i 2006 kom den første sykepleieren. Senere ble det påbygd et rom, men likevel er klinikken igjen for liten, den skulle ha enda et rom for pasienter. Slik det er nå er det bare ett rom for pasienter og når en syk person er der, er det ikke plass for en mor med den nyfødte babyen sin. I fjor kom det 66 kvinner for å føde.

F.v.: Lova og Abel sammen med yngstesønnen Fanilo.

Ved klinikken treffer vi de to sykepleierne Lova og Abel. Ekteparet samarbeider godt og har lang erfaring. Abel er en del underveis med motorsykkelen,for eksempel når han vaksinerer folk som ikke kan komme til klinikken eller når han må kjøpe medisin som ikke finnes ved klinikken. Da er det godt at Lova er til stede og kan ta imot pasienter. I skrivende stund er det registrert 3940 brukere av klinikken. Alle som er syke kan komme, men fokuset ligger på mor-barn-tjenesten som ved alle andre Shalom-klinikkene langs kysten. To dager før vi ankom Boeny Aranta var det dessverre den første dødfødselen. Fødselen hadde vært vanskelig, og kvinnen skulle helst ha kommet seg til sykehuset i Mahajanga. Men på grunn av det dårlige været var det ikke mulig å transportere kvinnen i en åpen båt over havet til sykehuset. I tørketida er det også mulig å transportere syke og fødende på landeveien, men nå regner det fremdeles kraftig nesten hver eneste dag og veiene er uframkommelige.

Kateketen Faralahy bor ved siden av klinikken.

Vi møter også kateketen Faralahy som bor ved siden av klinikken. Han er en driftig mann og menigheten hans vokser stadig. Flertallet av innbyggerne i denne delen av den nordvestlige kysten av Madagaskar er muslimer, og det finnes også tilhengere av tradisjonell religion. Det er hovedsakelig kvinner som kommer til gudstjenesten; gjennomsnittlig er det 50 kvinner og 6 menn hver søndag. Den første kirka fra 2006 ble etter hvert for liten og senere ble det bygd en større kirke.

Den første kirka på stedet ble etter hvert for liten og det ble bygd en ny kirke.

Alle sju Shalom-klinikkene driver også misjon på en varsom måte ved siden av helsetjenesten. Pasientene vet at de ansatte er kristne og at de ber til Gud for å få kraft og visdom for å behandle pasientene på den rette måten. Når de lykkes spesielt i vanskelige situasjoner kan dette føre til at pasientene blir interessert i kristendommen, som i beste fall fører til at noen blir kristne.