Tilbake til nms.no Madagaskarblogg
Meny
Foto: Endre Hilleren Last ned

Minneord om Ola Sandland

Det var med stort vemod vi mottok meldinga om at Ola Sandland døde søndag kveld den 28. september 2020, nær 90 år gammal.

Ola Sandland fekk så som heile si yrkesmessige karriere i teneste for Det Norske Misjonsselskap (NMS). Etter oppvekst på Sørlandet tok han lærarskole, og såg for seg ein karriere som lærar. Under utdanninga, møtte han også Ingfrid, som skulle bli hans livsledsagar.

Men Sandland fekk eit sterkt møte med det han opplevde som eit kall, og gjekk frå lærarutdanning til teologistudium. Deretter reiste han som misjonær til Madagaskar, der han arbeidde i ei rekke ulike posisjonar frå 1962 fram til han og familien flytta til Norge i 1979. Noe av det viktige Sandland fekk vera med på, var å starte, å etablera og å drifta det som skulle bli Den gassisk-lutherske kyrkja si eiga misjonsavdeling.

I NMS fekk Sandland tittel Misjonssekretær. Det var ei stilling som kombinerte strategisk arbeid med personaloppfølging, og var plassert rett under generalsekretæren. Denne kombinasjonen passa han svært godt.

Ola Sandland

Som personalleiar utmerkte Ola seg som omsorgsfull, omtenksom og tillitsvekkande. Han hadde i store periodar personalansvar for mellom hundre og tohundre personar. Og avstanden mellom Norge og dei landa der misjonærane budde, var stor. Likevel kjende vi han som ein nær leiar, ein vi kunne venda oss til med både gode og vanskelege saker.

Ola hadde ei særleg gåve – han fekk kvar og ein til å kjenna seg særleg viktig. Og han uttrykte dette mellom anna ved å senda personlege, handskrivne brev til alle «sine folk» – minst ein gong i året, gjerne oftare. Og desse breva var vakre – dei var nærast kaligrafiske kunstverk, og personleg utforma. Fleire enn eg var nok freista til å sette det i glas og ramme på kontoret.

Då Ola Sandland nærma seg pensjonsalder, fekk han ein avtale om ei stilling der han kunne kombinera eit visst saks- og personalansvar med sin andre pasjon: forkynning. Dei er ikkje få, dei bede- og kyrkjehus som i tida etter 1994 har hatt Ola Sandland på besøk, og blitt inspirert til innsats for dei tre M-ane som han brann for: menighet, misjon og Madagaskar.

Fred over Ola Sandlands gode minne.

Les innlegget →

Koronarestriksjoner etter jojo-prinsippet

Madagaskar er blant landene i Afrika som har vært hardest rammet av koronaepidemien. Myndighetenes forsøk på å stramme inn har nærmest fungert etter et jojo-prinsipp.

– I mars foretok myndighetene en meget hard nedstengning av landet. Hele Madagaskar stoppet omtrent helt opp. Dette gav raskt gode resultater, noe som førte til at det ble lettet på restriksjonene. Men konsekvensen av dette ble en sterk økning av smitte, noe som tvang myndighetene til å gjeninnføre nesten like strenge tiltak som i mars og april, forteller misjonær Arild Bakke, som kom hjem til Norge i begynnelsen av august. Siden Bakke har vært honorær norsk generalkonsul på Madagaskar, ble han ikke hentet hjem sammen med de øvrige norske misjonærene i vår. Når han og familien nå kom hjem, var det på et charterfly i regi av franske myndigheter.

Sjokkerende forhold

Når Arild Bakke skal beskrive forholdene på Madagaskar under koronanedstengingen, bruker han ord som «sjokkerende» og «forferdelig».

–  Det som gjør epidemien så dramatisk på Madagaskar, er at dette er et fattig land. Når landet stenges ned, sulter folk.  De fleste er avhengige av å komme seg på jobb og tjene penger for å skaffe seg mat til neste dag. Her i Norge har vi gode sikkerhetsnett som medfører at den vanlige mann og kvinne ikke blir så skadelidende. Når myndighetene på Madagaskar ser at folk sulter på grunn av restriksjonene, er det i lengden umulig å holde folk borte fra arbeidsplasser og torghandel. Vi får håpe og be om at det ikke er så mange som blir smittet framover, sier Bakke, som ikke har veldig stor tillit til den offisielle statistikken over smittede og døde under pandemien. Han antyder at tallene kanskje er 20 ganger så høye som det myndighetene oppgir.

Les innlegget →

En students spesielle historie

Veien til tro er forskjellig fra person til person. For bibelskolestudenten Razafindrajato Edmond ble møtet med en krokodille avgjørende.

Det var en kjølig morgenbris, midt i varmetida. Klokka var bare syv om morgenen. Studenter og lærere på bibel- og presteskolen i Morondava var kommet inn i klasserommet for å være med på dagens andakt. Bibelskolestudent Edmond holdt en brennende tale, hvor han i stor grad levendegjorde en tekst fra Det gamle testamente. Han satt nok litt fast i historien om hvordan Gud handlet langt tilbake i tid, men senere samme dag oppdaget imidlertid misjonæren at Edmond også har en sterk historie om at Gud møter mennesker direkte og personlig i vår tid.

Etter andakten ble det mulighet for å evaluere bibelskoleelev Edmond sin tale i klasserommet. Edmond lyttet ydmykt til både misjonær og medelever. Han fikk tydelig tilbakemelding om at han er god til å formidle viktige sannheter fra bibelhistorien, men han fikk også høre at han må bli bedre til å aktualisere. Dette var nok ikke tidspunktet for Edmond å formidle at han mere enn de fleste har hatt sterke åndelige erfaringer. Dette vitnet han imidlertid om noen timer senere mens han satt sammen med misjonæren på skolens bibliotek.

Hans fulle navn er Razafindrajato Edmond, og han kommer egentlig fra Namorona på sørøstkysten av Madagaskar. I tjue år har han bodd i en liten landsby i nærheten av Mahabo, litt innenfor kystbyen Morondava på vestkysten. Her har han drevet med jordbruk, og de siste årene har han også vært sterkt involvert i menighetsarbeid. Han er 48 år, og går nå andre år på bibelskolen.

– Jeg levde tidligere et utsvevende liv. Det var mye fyll, slåsskamper og utroskap. Men møtet med Jesus førte til at livet mitt ble radikalt forandret. Jesu tilgivelse betyr mye for meg. Jeg tviler ikke på at Jesus hører meg når jeg ber, og at han tilgir meg når jeg bekjenner mine synder, sier Edmond.

– Det hele begynte med en spesiell hendelse ved eleven, like i nærheten av landsbyen vår. Jeg ble plutselig angrepet av en krokodille på omlag 2,5 meter. Da jeg rev meg løs, hadde jeg mistet lilletåa og blodet fløt oppå vannet. Jeg så faktisk lilletåen og skoen min i gapet til det grufulle dyret, forteller han.

 

Det er ikke første gang Edmond forteller sin spesielle historie. Han er vant til å måtte vise frem den spesielle foten uten lilletå, og også denne gang tar han av skoen og løfter frem det udiskutable «beviset».

– Jeg tenkte først å ta opp kampen med krokodillen, men hørte da en mild og kjærlig stemme som sa: «Ikke slåss med den. Den er din fiende. Gå videre!» Jeg kom meg unna, samtidig som jeg begynte å gråte. Selv om jeg ikke visste hvor røsten kom fra, så kjente jeg at det var en omsorgsfull stemme, forteller Edmond.

– I løpet av kort tid mistet jeg mye blod. Heldigvis var det en sjåfør med bil som kunne kjøre meg til sykehuset i Mahabo. Da legen behandlet meg på sykehuset, var jeg svært dårlig, og jeg sovnet etterhvert i ren utmattelse. Etter en lang, tung søvn våknet jeg opp, og da lå hodet mitt merkelig nok ved en bibel.

– Da jeg en måned senere var kommet hjem etter behandlingen, hadde jeg en natt en drøm hvor jeg igjen fikk se den bibelen jeg hadde hatt ved hodet mitt i Mahabo, foruten at jeg så en mektig og lysende skikkelse som talte til meg med en varm stemme. Om morgenen etter at jeg hadde hatt denne spesielle drømmen, sa jeg til min kone: Vi må begynne å be til Jesus, sier Edmond mens han smiler.

 

Bibelskoleeleven forteller med glede om det som skjedde videre:

– Jeg fikk kontakt med noen hyrder i vekkelsesbevegelsen, og de hjalp meg med å brenne mine amuletter. Livet mitt ble helt forandret, og snart valgte også min kone å bryte med det gamle livet.

– Det er stort å få leve livet med Jesus. Jeg har fått en ny, dyp glede, og jeg er takknemlig for at jeg de siste årene har fått være med å etablere en ny menighet. I denne menigheten er jeg også blitt katekist, sier Edmond.

– Tidligere levde jeg et liv uten mål og mening. Jeg kunne ikke lese og skrive, men det har jeg fått lære etter at jeg ble en kristen, forteller han samtidig som han stolt viser frem kjøkkenhagen han har fått i stand på preste- og bibelskolen.

 

Razafindrajato Edmond har stor tro på bønnens makt.

– En dag da jeg var ute og gikk på en sti, så jeg plutselig to røvere et godt stykke foran meg. De oppdaget meg med en gang, og de var for nær meg til at jeg kunne stikke av. Jeg hadde ikke noe annet med meg enn min bibel, og jeg kastet meg derfor ned på mine knær og ropte i min nød: «Jesus, frels meg!» De to røverne ble umiddelbart redde, og de kastet våpnene sine ned på bakken. Jeg gikk dem i møte, og tok dem i hendene, hvorpå jeg sa til dem: «Ta våpnene deres og gå videre!» Jeg kunne også gå videre, i glede over at Jesus hører bønn.

 

Teksten ble opprinnelig skrevet 26.april 2020.

 

Les innlegget →

Desperat krig mot en skjult fiende

Hovedveiene ut av hovedstaden Antananarivo er i dag barrikadert med tanks og andre pansrede kjøretøyer, og det er mye politi i gatene. Dette er tegn på at det nå er erklært «sanitær unntakstilstand» på Madagaskar. Landets president og regjering skal i en periode på femten dager styre landet med utvidede fullmakter. Ordensmakten har frie hender til å håndheve de strenge restriksjonene som er vedtatt for karantene og ferdsel, på grunn av redsel for spredning av korona-viruset.

I Antananarivo og havnebyen Toamasina er det erklært portforbud mellom kl 20.00 om kvelden til 05.00 om morgenen, og strenge bevegelsesrestriksjoner er innført på dagtid. Alle offentlige transportmidler og taxier har fått forbud mot å kjøre innenfor og ut av disse byene. Restauranter og barer har måttet stenge. Videre er offentlige kontorer lukket, og folk blir oppfordret til å holde seg hjemme. Det er gjort unntak for varetransporter, bankbesøk og nødvendige kjøp av medisiner, drivstoff og dagligvarer. De siste dagene har det vært lange køer og tilløp til hamstring, men myndighetene iverksetter nå strenge priskontroller på salg av ris og andre matvarer.

Tidligere er all passasjertrafikk fra utlandet, både luftveien og via sjøterritoriet, blitt stoppet. I helgen fikk to fly fra Air France spesialtillatelse til å hente ut europeere, men disse flyene måtte gå tomme fra Charles de Gaulle til Antananarivo.

Gudstjenester over det ganske land var avlyst i går, og fra og med i dag holder skoler og universiteter stengt. Inntil videre får imidlertid private bedrifter fortsette sine aktiviteter. Kjøp og salg på de tradisjonelle torgene fortsetter også som vanlig. I et land hvor de aller fleste lever på dag-til-dag inntekter, vil det nesten være umulig å forvente at folk skal kunne holde seg hjemme. Madagaskar, i likhet med mange andre afrikanske land, vil være svært sårbart for full nedstenging. Det ser ut som om myndighetene har valgt å balansere mellom gjennomførbare tiltak og praktisk umulige restriksjoner, og tiden vil vise hva dette vil resultere i. Spørsmålet er jo om strenge restriksjoner i et svært fattig land vil kunne få sosio-økonomiske konsekvenser som overgår problemene med korona.

President Andry Rajoelina holdt en ny fjernsynsoverført tale sent søndag kveld, over to timer forsinket. Han meddelte da at han vil holde denne typen taler for folket i radio- og TV-kanaler hver kveld de kommende to ukene. I sin tale i går kveld informerte han om at det er identifisert ni nye tilfeller av korona-smittede, i tillegg til de tre som tidligere er blitt offentliggjort. Alle tolv har kommet fra Frankrike den siste uken. Ti personer er gassere, én er fransk og den siste er guineaner. Presidenten understreket at det foreløpig ikke er rapportert om døde, og han poengterte at han videreformidler faktiske resultater fra laboratorieundersøkelser på Institut Pasteur.

Hverken presidenten eller ulike offentlige organer sier noe om antall personer som er testet. Det er grunn til å tro at en foreløpig først og fremst har testet nyankomne fra utlandet, og at en i liten grad har testet folk ute i samfunnet. Men fremover skal fokuset utvides, – målet er nå å teste tusen personer hver dag.

Alle som er kommet inn i landet i perioden fra 14. mars testes nå for korona. Mange av de nyankomne har dessuten måttet signere på en avtale om hjemmekarantene og regelmessige kontroller. 1253 personer sitter offisielt i karantene. Når det kommer inn bekymringsmeldinger om karantenebrudd, griper ordensmakten umiddelbart inn. Noen som hadde reist til Port Berger på nordvestkysten for å delta i en begravelse, ble oppsøkt av lokalt politi og eskortert omlag fem hundre kilometer tilbake til hovedstaden Antananarivo.

Ellers har gassiske medier gitt mye omtale til legen Jean-Jacques Razafindrazany (68 år) som døde av korona i Frankrike nå i helgen. Han er den første gasseren og den første legen i det franske helsesystemet som dør av dette viruset. Han arbeidet på sykehuset Compiègne i Lille-området. Det blir holdt en minnestund på sykehuset mandag 23. mars, med den nyvalgte ordføreren tilstede.

Myndighetene går altså til full krig mot det skjulte viruset korona. Til en viss grad er dette en ukjent og ny kamp for et land som har kjempet mot både pest og kolera. Diskusjonene går da også høylytt.

Folk spør seg selvfølgelig om tradisjonelle urtemedisiner vil ha en positiv effekt i kampen mot viruset. Og noen har håp om at en god klassisk blanding av sitron, hvitløk og ingefær vil hjelpe.  Videre diskuterer gassiske leger seg imellom om gassernes innebygde motstandskraft mot malaria kan ha en viss virkning mot Covid-19. På den annen side vet en at mange gassere har svekket immunforsvar på grunn av næringsfattig mat. Det er også vel kjent at mange under seksti år har underliggende sykdommer, dels på grunn av en stresset livssituasjon, dels på grunn av mangelfull mat, dels av andre årsaker.

 

Les innlegget →
Flere blogginnlegg

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp