Natten fra 14.–15. august 2025 ble den fredelige landsbyen Boeny-Aranta åsted for sjokkerende vold. Helsesenteret, drevet av Shalom, underprosjektet av det store helseprogrammet, ble målet av en gjeng væpnede menn. Hendelsen rystet lokalsamfunnet dypt, sådde frykt og etterlot seg både fysiske og psykiske sår.

En natt med terror

Det var rundt klokken 22 da marerittet begynte. Ifølge vitnesbyrdet til Abel, senterets medisinske assistent, og hans kone Lova, jordmor og leder for posten, omringet en gruppe på rundt åtte angripere, bevæpnet med våpen og store kniver, hjemmet deres.

Her er kulene som traff husveggen.

Uten forvarsel begynte angriperne å hamre på husets vegger med kniver og steiner, mens de ropte, plystret og avfyrte skudd i luften. Overveldet av den plutselige volden hadde familien ingen sjanse til å flykte eller varsle naboer. Gjengen brøt opp hoveddøren med skudd og steiner og kom seg inn med skremmende kraft.

Vold og trusler

Fire av bandittene stormet inn. Abel, tatt i søvnen, ble umiddelbart overfalt. En av angriperne slo ham i skulderen med en stor kniv. Ved det han beskriver som en guddommelig beskyttelse, vred bladet seg til side, og påførte bare et overfladisk, men smertefullt sår som etterlot alvorlig hevelse. Han ble slått i bakken og truet med døden, en kniv presset mot nakken og ryggen hans, mens angriperne ropte: «Gi oss pengene!»

Røverne ikke bare stjal penger og verdisaker, men ødela også inventaret.

Hans kone reiste seg imidlertid tappert og begynte å be høyt. Hun ble fratatt smykkene sine, inkludert et halskjede som angriperne identifiserte som gull. Da de krevde penger, forklarte hun at pengene ble oppbevart på sykehuset, ikke hjemme. Truet med kniver ble paret deretter tvunget til å følge angriperne til helsesenteret.

Plyndringen av helsesenteret

Helsesenteret er velstelt og tar imot mange pasienter. Foto: RAFENOARISAONA Lydia Rasoarojo Feno

Da de var fremme, brøt angriperne seg inn på helsesenterets kontorer. De brøt opp skap og beslagla kontantene i tillegg til parets mobiltelefoner. Alt av verdi ble stjålet. Truslene opphørte aldri, mennene svingte med kniver og kastet steiner inn i bygningen for å motvirke enhver motstand.

Heldigvis, til tross for brutaliteten i angrepet, gikk ingen liv tapt. Bortsett fra Abels skulderskade og det dype psykologiske traumet familien hans hadde opplevd, var alle fysisk uskadd, også nabohusholdningene som også ble ofre for tyveri.

Et vitnesbyrd om tro og en oppfordring til solidaritet

I sin beretning understreket Abel og hans kone Lova at de, til tross for volden og gjentatte dødstrusler, følte Guds beskyttelse. Knivens blad ble avledet i siste øyeblikk, og konas inderlige bønn så ut til å forurolige angriperne et øyeblikk. Historien deres fremhever den åndelige styrken som holdt dem oppe midt i terroren.

Samtidig er denne tragiske hendelsen en sterk påminnelse om den ekstreme sårbarheten til helsepersonell og misjonærer som tjenestegjør i avsidesliggende områder av Madagaskar. Angriperne forsvant ut i natten og etterlot seg et traumatisert, men ubrutt samfunn. Siden den gang har de vært glad for vår støtte og forbønn.

Etter egen ønsket og i samråd med Shalom-ledelsen flytter ekteparet Lova og Abel til en annen Shalom-helsestasjon og en ny person skal rekrutteres for Boeny Aranta.

SEFAM, utdanningsinstitusjonen for helsefag av den gassiske lutherske kirken FLM, uteksaminerer i gjennomsnitt 50 helsearbeidere hvert år. Skolen ligger i Antsirabe, har høy standard og er ettertraktet blant elevene.

SEFAM

Skolen har cirka 100 søkere fra hele øya hvert år og bruker en gjennomtenkt utvelgelsesprosess for nye elever. Søkere får ikke lov til å være over 30 år gammel, og ikke være gift. Alle søkere må ta opptaksprøver, både skriftlig hvor det legges vekt på kunnskapen og muntlig, hvor det legges mer vekt på den personlige egnethet for yrket.

60 av søkerne får så en plass på skolen. Det første året er alle studentene samlet, deretter spesialiserer de seg og kan velge om de vil bli sykepleiere, jordmødre eller laboratorieteknikere. For å kunne velge laboratorieteknikere må elevene ha artium med naturvitenskapelige fag som kjemi og fysikk.

Førsteklassingene har yrkespraksis i nærheten av skolen, mens tredjeklassingene sendes lengre av gårde og må ta yrkespraksis utenfor Antsirabe.

I løpet av de tre studieårene er det bare noen få studenter som detter ut, og det er gjennomsnittlig 50 elever som tar eksamenen hvert år. I fjor var det 43 av dem som sto. Blant studentene er det litt flere sykepleiere og jordmødre enn laboratorieteknikere. Laboratorieteknikere er etterspurt og finner lett jobb, mens det dessverre ikke finnes nok ledige stillinger for jordmødre, og bare noen få kan overtas av SALFA, i de kirkelige helseinstitusjonene. Skolen hjelper så godt de kan at noen av dem kan etablere seg og tilby sine tjenester som selvstendig næringsdrivende.

Skolen har et internat for jenter som ønsker å bo der. Akkurat nå er det 14 jenter som benytter seg av dette tilbudet. De andre elevene bor hjemme eller på hybel i byen.

Jeg hadde et bra møte ved kontoret med Madame Nirina (t.v.) som er ansvarlig for management, regnskapsføreren Madame Olivia, Mamy og Jeremia.

For å gi elever med lite penger muligheten til en god utdanning, mottar SEFAM et hjelpefond gjennom det NMS-finansierte prosjektet «Støtte til fattige elever». En komité bestemmer hvilke elever som får støtte, noen bare i en kort periode for å hjelpe i en akutt nødsituasjon, andre mer langsiktig. I 2024 var det 61 studenter som fikk støtte. Da jeg besøkte skolen i mai i år, ble jeg bedre kjent med to av elevene som får eller har fått støtte gjennom NMS. De er svært takknemlige for denne hjelpen.

Mamy:

Mamy er glad for at hun kunne få utdanningen sin ved SEFAM.

RAVONIARINIRINA Mamindrainy Pascaline Perpetue, Mamy, er 30 år gammel og kommer fra Fianarantsoa. Foreldrene er bønder og hun har fem yngre søsken. Hun er i tredje utdanningsår som sykepleier.

Etter gymnaset tok hun første året som sykepleierstudent ved en statlig institusjon, men klarte ikke å gjennomføre. Så hadde hun småjobber og hjalp til hjemme, til hun endelig fikk en utdanningsplass ved SEFAM.

Mamy har ikke noe bestemt sted hun vil gå til når hun er ferdig utdannet, men ønsker at det er SALFA som bestemmer og kommer til å sende henne dit hvor det er mest behov for henne.

Jeremia

Jeremia er målbevisst og lærer tysk for å kunne realisere drømmen sin om å jobbe som sykepleier i Tyskland.

Anolo Jeremia RADONOMENJANARY er 26 år gammel og kommer fra Ambatolampy. Foreldrene er bønder. Han har en eldre og åtte yngre søsken.

Jeremia har nettopp avsluttet utdanningen sin som sykepleier. Han ønsker å få seg en jobb i Antananarivo fordi han hadde yrkesopplæringen sin der og har allerede et sosialt nettverk i hovedstaden.

Jeremia lærer også tysk, ettersom hans langsiktige mål er å jobbe i Tyskland. Det er for få sykepleiere i Tyskland, og mange sykehus har begynt å aktivt rekruttere personale fra utlandet. Uten de nye medarbeiderne ville en kontinuerlig drift vært umulig. Så sjansene er ganske gode for at Jeremias drøm en dag vil gå i oppfyllelse.

Fra 20. – 22. juni kunne jordbruksskolen Tombontsoa feire sitt 60-års jubileum. Mange deltok på denne feiringen, også NMS og gjester fra Norge, bl. a. medlemmer fra Jordbruksskolenes Venner, JV.

Som en ledende institusjon i Den gassisk-lutherske kirke på Madagaskar (FLM) har Tombontsoa lenge stått i skjæringspunktet mellom trosforkynnelse, landbruksinnovasjon og samfunnstransformasjon. Feiringen understreket ikke bare skolens bemerkelsesverdige reise, men bekreftet også den viktige rollen av tidligere og nåværende partnerskapsrelasjoner, spesielt med NMS og Jordbruksskolenes Venner (JV).

En åndelig åpning

Jubileet startet fredag 20. juni med en høytidelig åpningsgudstjeneste ledet av pastor Dr. Denis Rakotozafy, president for FLM, assistert av presidenten av Antsirabe-synoden.

Deres refleksjoner fremhevet Tombontsoas åndelige oppdrag og den viktige samfunnsmessige rollen over seks tiår.

Feiring med stort samfunnsengasjement

De fem beste elevene fikk en god startkapital etter endt studium.

Festlighetene inkluderte åpent hus-utstillinger som viste frem elevprestasjoner og skoleprosjekter, og som understreket det store partnerengasjementet. Fremvisninger med tradisjonell musikk og dans tydeliggjorde Tombontsoas dype tilknytning til gassisk identitet og kultur. Sportskonkurranser samlet elever og vennene deres i aktiviteter som fremmet disiplin, samarbeid og samhold.

De tre beste studentene i teoretiske fag og de to beste i praktiske fag fikk en grisunge på 10 kilo pluss kraftfor til en måneds forbruk som en anerkjennelse av deres prestasjoner.

Partnerskap og innovasjon ble satt i sentrum for denne store begivenheten

Lørdag 21. juni markerte høydepunktet i jubileet med innvielsen av nyrenoverte bygninger og uteanlegg finansiert av inntekter fra kraftforfabrikken LFL. Disse omfatter to moderniserte klasserom, et fullstendig renovert auditorium og et grøntområde for studentene. Disse forbedringene, tydelig merket med plaketter til ære for giverne, tjener både pedagogiske og produksjonsmessige formål.

Foto: Arne Dragsund

Viktigst av alt var innvielsen av et nytt, moderne hønsehus, finansiert av NMS og Kristelig Gymnas i Oslo (KG). Anlegget kommer til å forbedre i institusjonens tekniske opplæring og øke dens produksjonskapasitet. Dette toppmoderne anlegget inkluderer 460 fôringsautomater, 250 drikkeautomater og annet profesjonelt utstyr. JV bidro også med pellet-fôrmaskiner og en kornmølle, noe som kommer til å øke skolens kapasitet for produksjon av dyrefôr.

Alt dette viser den konsekvente og visjonære støtten fra NMS og dets norske samarbeidspartnere, som har gjort det mulig for Tombontsoa å forbli en foregangsinstitusjon innen luthersk utdanning og den landlige utviklingen på Madagaskar.

Disse tekniske forbedringene har en direkte innvirkning på kvaliteten på undervisningen ved skolen og elevenes arbeidserfaringer.

Tombontsoa ser med tro og ambisjon fremover

Et annet høydepunkt var grunnsteinsleggingen for en ny flerbrukshall, som gir rom for mer og bedre utdanning så vel som liturgiske og kulturelle arrangementer.

Seremonien ble holdt i nærvær av lokale myndigheter, kirkeledere og utenlandske gjester og var et sterkt tegn på håp og en forpliktelse til Tombontsoas fremtid.

Tombontsoas arv som oppfordring til kontinuerlig engasjement

Blant gjestene fra Norge som var til stede var det blant annet Arne Dragsund, tidligere direktør for Tombontsoa, og Thor Ringsbu, mangeårig NMS-misjonær på Madagaskar og forfatter av bøker for jordbruksutdanningen. Deres tilstedeværelse vitnet om det langvarige og fruktbare båndet mellom Tombontsoa og den norske misjonsbevegelsen.

Her er noen av gjestene, f.v. Arne Dragsund; Lilliann Razafimandimby Våje; Philip, sønnen til Lilliann; ANDRIAMIFIDY Soanaivoson, Dr. Lala, rektor ved skolen, og Thor Ringsbu.

Nå som Tombontsoa går inn i sitt syvende tiår, fortsetter skolen å fungere som et forbilde for trosbasert landbruksutdanning, bærekraftig utvikling og myndiggjøring av ungdom. De konkrete resultatene som er synlige i dag, er et resultat av en klar visjon, av bønnene og av det utrettelige arbeidet til tidligere og nåværende ledere, NMS-misjonærer og alle andre medarbeidere, sammen med den vedvarende støtten fra NMS og de andre partnere.

Det diakonale senteret i Antsirabe tar seg av de svakeste og mest sårbare i samfunnet. Mange mennesker kan få hjelp og en lysere fremtid gjennom dette programmet.

Rozinah på kjøkkenet.

Programmet med navnet SPAM har tre underprosjekter: Akany Fanomezantsoa, SDL og barnehjemmet Akanisoa.

Akany Fanomezantsoa har tre forskjellige aktiviteter: det deles ut mat til eldre og svært fattige mennesker, barn får gratis førskoleundervisning og blir senere støttet for å kunne gå på skolen, og jenter mellom 15 – 18 år får opplæring i søm, håndarbeid, matlaging og baking gjennom «Atelier Agnes» slik at de kan finne seg en jobb etterpå.

Rozinah

Rozinah er ei av jentene som ble undervist på «Atelier Agnes». Hun utdannet seg til konditor og ble uteksaminert med fagbrev. Deretter fant hun seg jobb som assisterende konditor og er glad for å kunne være med i et team av spesialister, hvor hun kan forbedre ferdighetene sine. Med inntekten kan hun også hjelpe familien sin. Rozinah er svært takknemlig til både teamet ved «Atelier Agnes», for den støtten og kjærligheten hun fikk der, og til NMS som med sin støtte gjør det mulig at denne virksomheten kan fortsette og at flere jenter får en mulighet til utdanning og jobb.

Florence

Florence utenfor huset sitt.

Hvert år får unge voksne mellom 18 og 34 år, helst alenemødre, opplæring gjennom det diakonale arbeidet SDL til å finne en fast stilling eller åpne sin egen lille bedrift, noe som kan gi dem en stabil inntekt for å dekke behovene sine. Mens de får undervisning, blir det tatt vare på barna deres i senterets barnehage.

Florence er en av dem som fikk forandret livet sitt til det bedre. Hun er alenemor til tre barn. Mannen hennes forlot henne for fem år siden. Derfor bor hun nå igjen hos moren sin. Uten hennes støtte ville Florence ikke være i stand til å forsørge seg selv og barna sine. I november 2024 kontaktet hun SDL, og fikk moralsk og økonomisk støtte. Hun åpnet en enkel matbutikk og klarer nå dagliglivet og kan samtidig spare litt penger for å bli uavhengig av moren sin.

Akanisoa

Barnehjemmet Akanisoa, som ble grunnlagt i 1988 av norske misjonærer, gir 20 barn og unge mennesker trygghet, omsorg og kjærlighet. Noen av dem som kom til dette hjemmet for mange år siden som små barn, jobber der nå som ansatte. For øyeblikket har det eldste barnet som er på Akanisoa avsluttet sin utdanning og har fått en praksisplass; han håper å få fast ansettelse som konstruktør. To andre ungdommer tar artium i år og vil studere, og tre avslutter ungdomskolen og vil fortsette på videregående skole.

Akanisoa driver også skole med 7 klassetrinn: to førskoleklasser og barneskole 1. til 5. klasse. Dette gir senteret inntekter. I tillegg har skolen en grønnsakshage, 240 verpehøns, to kyr og en kalv. Men til tross for iherdig innsats, klarer barnehjemmet seg ikke økonomisk og trenger fortsatt ekstern støtte. Dessverre er det lite hjelp å få fra kirken og ingen hjelp i det hele tatt fra staten. Etter nesten 40 år er også NMS nødt til å fase ut støtten til Akanisoa i 2026, bl.a. for å gi mulighet til annet diakonalt arbeid som det psykososiale senteret på Mangarano. I tillegg er drift av barnehjem ikke prioritert i NMS’ langtidsstrategi. Derfor ble det kommunisert i flere år at NMS ikke vil kunne støtte barnehjemmet i en ny periode. Håpet er at Akanisoa vil klare seg uten støtte fra NMS.

Inntektsbringende aktiviteter til SDL

Grisen har vokst mye de første ukene.

For å skaffe litt ekstra inntekter til det diakonale senteret i Antsirabe startet SDL med to pilot aktiviteter: en gris blir dratt opp, og ved senteret er det 10 verpehøns. Hvis aktivitetene skulle vise seg som effektive, skal de intensiveres de neste årene.