Hvordan kan vi drive et nyttig arbeid i Antsirabe uten å konkurrere med allerede eksisterende prosjekter? Hvem faller utenfor og kan ha behov for vår hjelp? Dette var spørsmål NMS stilte seg for drøyt 20 år siden.

Et forskningsteam ble engasjert, som kom frem til at det finnes få, eller ingen, tilbud til gruppen unge voksne. Dette førte til at kirken startet opp sitt diakonale arbeid blant unge, fattige voksne: SDL (Soritrasa Diakonaly Loteana). Det overordnede målet for prosjektet ble å få flere unge, fattige i alderen 18–34 år inn i varig arbeid slik at de kunne få noe å leve for og noe å leve av.

Prosjektet og satsingen viste seg raskt å bli meget vellykket. Kravet til søkerne er at de minst må ha fullført 5. klasse på folkeskolen, slik at de kan lese og skrive. Samtidig skal de ikke ha videregående utdanning og ikke være gift. Den enkelte må selv betale 15 prosent av utgiftene til det seks måneder lange tilbudet. Dette er med på å skape et eierskap til det de er med på. Resten dekkes av prosjektet, som støttes av NMS. Søkerne må virkelig være motiverte og trengende. Enslige kvinner med omsorg for barn prioriteres.

Mange av deltakerne kommer rett fra gaten og kan svært lite om både personlig hygiene, ernæring og det å ta vare på egen helse. Hver torsdag er det undervisning i ulike temaer som det helt elementære innen helse, ernæring, hvordan kle seg, matlaging og hygiene. Litt bibelundervisning er det også plass til. Økonomi og budsjett er et annet viktig tema, og ikke minst det å omgås folk på en høflig og ordentlig måte. Resten av uken går med til å delta i arbeidstrening og å få opplæring innenfor det yrket den enkelte kunne tenke seg.

Prosjektet har hjulpet mange unge voksne i arbeid. Men det er ikke alle som lykkes. I oppstarten av prosjektet lyktes det for 70-80 prosent av deltakerne å etablere og holde fast på arbeid over tid. Nå er det kanskje bare 50 prosent det går bra for. Det gjenspeiler situasjonen i landet. Det er vanskelige økonomiske tider, og mange strever for å klare seg.

Jessica og mor. Husets ene rom er både stue og soverom i ett, med sengene plassert i hjørnene.

Hajanirina er koordinator for prosjektet – hun er til høyre på bildet oppe sammen med to medarbeidere. Sammen med henne besøker vi to jenter som har vært med i opplæringen. Den første er Jessica. Hun bor i et enkelt plankehus i et av de fattige strøkene i Antsirabe, sammen med foreldrene, en bror og en søster. Jessica er en ung, flott dame i begynnelsen av 20-årene, med jobb, selvrespekt og store ambisjoner. Slik har det ikke alltid vært. Familien er fattig. Det var ikke hver dag det var mat å få. Jessica var motløs og desillusjonert og hadde ingenting å gå til. I sin lokale kirke fikk hun høre om SDL. Hun tok kontakt, søkte og ble tatt opp. Det har hun aldri angret på.

Alle må med, både tanter, prosjektleder, hovedpersonen selv, skribent og mor.

I dag jobber Jessica som baker hos et cateringfirma. Det er fem ansatte i bedriften, og Jessica er nestkommanderende etter sjefen. Hun trives godt, er fornøyd med både arbeidsplass, oppgaver og lønn. Likevel har hun ambisjoner om å nå lenger. Hennes mål er å starte sitt eget cateringfirma med bakeri og flere ansatte. Og det har hun stor tro på at hun skal klare. «Jeg er svært takknemlig for at jeg fikk være med i dette prosjektet», sier Jessica.

Den neste vi besøker er 40 år gamle Aina. Hun ble med i prosjektet i 2016. Henne store drøm var å bli frisør. Da opplæringstiden var over, var hennes praksisveileder så fornøyd med henne at hun tilbød Aina å leie et lite lokale.

Aina har med seg barna på jobb. Og siden kundene ikke er så mange, får hun som oftest god tid til å ta seg av dem.

Her åpnet hun sin lille frisørsalong. Etter hvert fikk hun bra med kunder, og bedriften gikk fint. Så kom koronapandemien. Kundene uteble, og har ikke kommet tilbake siden. Oppdragene er i dag svært få, og inntektene deretter. Hun selger derfor brukte klær, vesker, litt leker og annet småtteri for å spe på økonomien. To små barn har også kommet til. Mannen til Aina kjører buss. Likevel har de ikke nok til å dekke de daglige utgiftene. De er nå i en situasjon hvor de må vurdere å si opp leieavtalen til frisørsalongen. Hun håper det plutselig skal dukke opp noen som vil støtte henne økonomisk. Hvis ikke må hun avvikle foretaket sitt. Et alternativ er å oppsøke folk i nabolaget og tilby hjemmeklipp, i håp om å få i hvert fall noe inntekt. Selv om situasjonen er vanskelig, har Aina fortsatt mål og håp for fremtiden. Hun har lyst til å lære mer om sminke, lakkering av negler med mer, slik at hun kan åpne en kombinert frisør- og skjønnhetssalong. Men enn så lenge er kampen om å kunne forsørge sin lille familie det hverdagen dreier seg om.

Mens tuctuc-en frakter oss tilbake til Lovasoa lurer jeg på om Hajanirina var klar over at det stod så dårlig til hos Aina nå. Jo, hun hadde en mistanke om det. Og det er ikke bare henne det er vanskelig for. Under koronapandemien var det ikke så lett, og så har de ikke kommet helt i gang igjen. Det er i det hele tatt vanskelige tider for folk på Madagaskar. Det brukes ord som krise, dårlig økonomistyring, tilbakegang. Det er så mange fattige i dette landet. Mange unge går inn i voksenlivet uten arbeid, uten mulighet til å forsørge seg selv og eventuell familie, og mange også uten håp og drømmer for egen fremtid. Vi kan ikke nå alle, sier Hajanirina, men vi kan nå noen. Og det er mange som har fått hjelp til å skape seg et livsgrunnlag gjennom prosjektet vårt i disse 20 årene vi har holdt på. Jeg er glad og takknemlig for å kunne ha en så viktig og meningsfylt jobb, smiler hun.

Den 6.–9. november ble det arrangert en konferanse i England om bibeloversettelse til tegnspråk. Der var jeg så heldig å både få delta og få bidra!

Det er nettverket IEWG (International Ecumenical Working Group for Deaf Ministry) som var arrangør, og de har vanligvis en konferanse hvert andre eller tredje år. Temaet for konferansen varierer hver gang. I år handlet det om bibeloversettelse til tegnspråk.

I august 2022 flyttet familien vår på fem til Madagaskar for å jobbe med bibeloversettelse, og min oppgave her retter seg mot bibeloversettelse til gassisk tegnspråk. Derfor var det veldig nyttig for meg å kunne delta på konferansen og treffe andre som jobber med, eller ønsker å jobbe med, det samme.

ROLLESPILL: Rollespill av fortellingen om Jairus’ datter. Målet var å bli oppmerksom på alle detaljene som står eller ikke står i teksten, og hvordan dette slår ut i den tegnspråklige oversettelsen som er mye mer visuell. Foto: IEWG

På konferansen var vi omkring 80 deltakere og bidragsytere, og det var folk fra Norden og noen andre land i Europa, i tillegg til en fra Kenya. Døveprest Henri fra Madagaskar som mange av dere lesere kanskje vet hvem er, skulle også deltatt, men fikk ikke visum tidsnok. Derfor representerte jeg dessverre Madagaskar alene.

Menneskene som er knyttet til IEWG-nettverket jobber i døvekirker i sine land. I flere av landene er kirkene engasjert i oversettelse av Bibelen til tegnspråk. Det har skjedd masse på dette området de siste fem-ti årene, og nå er det mange språk som har små eller store deler av Bibelen oversatt til sine nasjonale tegnspråk.

Nå er det kanskje mange spørsmål som dukker opp i hodet ditt.

– «Bibelen på tegnspråk? Hvordan ser det ut? Skriver man tegn, eller er det tegninger?»

– «Flere nasjonale tegnspråk? Jeg trodde tegnspråk var internasjonalt?»

– «Hvorfor skal man oversette Bibelen til tegnspråk, kan de ikke bare lese Bibelen – døve kan vel lese?»

Her er noen korte svar på disse viktige spørsmålene. Bibelen på tegnspråk er på video (se nederst i artikkelen for nettsider med oversatte tekster til tegnspråk). Tegnspråk er ikke internasjonalt; det finnes over 300 nasjonale tegnspråk. Disse skiller seg fra talespråk(ene) i samme land, både i grammatikk og setningsstruktur, og fordi tegnspråk er et gestuelt-visuelt språk, i motsetning til talespråk som er auditivt-vokalt. Det gjør at talespråk og tegnspråk skiller seg mye fra hverandre, og derfor er det fullt mulig å kunne for eksempel norsk tegnspråk uten å forstå norsk skriftspråk.

For mange døve er det nasjonale tegnspråket førstespråket og hjertespråket. Derfor er det viktig at bibelen også blir oversatt til tegnspråk, sånn at Guds ord også kan treffe døve på en måte bare hjertespråket kan.

EGNE ERFARINGER: Hege Lønning delte egen-erfarte tips om hva man må ha tenkt på før man starter et nytt prosjekt med oversettelse til tegnspråk.

På denne konferansen var vi flere bidragsytere, som til sammen tegnet opp store deler av det komplekse bildet av oversettelse til tegnspråk. Etter to foredrag hver dag jobbet vi i grupper. Vi hadde blant annet praktiske oppgaver som gav oss en smak av hvor vanskelig det er å oversette noe. Hvordan sikre seg at en ikke lar seg påvirke av majoritetsspråket, og automatisk ta inn ord og uttrykk vi kjenner fra det språket vi er vant til å lese Bibelen på? Og spesifikt for tegnspråk – hvordan uttrykke eller ikke uttrykke følelser i oversettelsene? Hva slags ansiktsuttrykk hadde Abraham da han skulle til å ofre Isak? Det står det ikke noe om i grunnteksten, men i en tegnspråkoversettelse må en ta stilling til slike spørsmål, fordi ansiktet og hele kroppen er med når en beskriver hvordan noe skjer.

Vi hadde også gruppediskusjoner hvor vi prøvde å svare på andre viktige spørsmål, og delte erfaringer fra eget arbeid. Hvordan starter et oversettelsesprosjekt? Hvordan skal de ferdige tekstene gjøres tilgjengelige i etterkant? Hva slags programvare og tekniske hjelpemidler finnes det? Hvordan sikre at kontrollen over og eierskapet til oversettelsesprosjektet sitter i de lokale døvemiljøene, og ikke styres av dem som bidrar med penger til prosjektet? Mange spennende og viktige diskusjoner.

TEGNSPRÅK: Steve Parkhurst fortalte om situasjonen i verden når det gjelder Bibelen på tegnspråk, og delte erfaringer fra arbeidet hans med oversettelse til spansk tegnspråk. FOTO: IEWG

I tillegg til fulle dager med faglig program hadde vi selvfølgelig gode kaffepauser og måltider hvor vi ble kjent og knyttet viktige kontakter. Vi står ikke alene i arbeidet, og vi kan dra nytte av hverandres erfaring og kompetanse inn i et krevende og spennende arbeid. Og jeg drar hjem med utvidet kunnskap og utvidet nettverk, og gleder meg til å jobbe videre inn mot Bibelen på tegnspråk på Madagaskar.

Ønsker du å se eksempler på hvordan Bibelen på tegnspråk kan se ut? Da kan du besøke disse nettstedene:

http://www.dovekirken.no/ressurser/ (norsk tegnspråk)

http://www.deafbible.com (over 50 ulike tegnspråk)

I oktober besøkte Kristoffer Hansen-Ekenes, NMS-misjonær, og jeg til Mangarano, den tidligere lepralandsbyen 15 kilometer sørvest fra Antsirabè.

Det er tidlig morgen en søndag i oktober, og vi er på vei til lepralandsbyen Mangarano. Vi kjører sørover fra Antsirabè mens morgensolen klatrer stadig høyere opp på himmelen. Den siste delen av veien er i heller dårlig forfatning, men vi nyter den praktfulle naturen som passerer forbi vinduene våre. Høyt og fritt ligger landsbyen, litt utenom allfarvei. For drøyt hundre år siden var det nesten ingen som bodde her. Nettopp derfor var det et perfekt sted for NMS å bygge en ny landsby for leprapasienter. Det var jo ingen som ønsket dem som naboer. Etter hvert som folk oppdaget dette vakre og fredelige området, ble det stadig flere som bosatte seg her. Nå er det vokst frem en ny landsby rett ved, på andre siden av veien. Og det vi kjenner som lepralandsbyen Mangarano, er nå også å regne som en vanlig landsby.

Madame Marie sammen med presten og NMS misjonær Kristoffer Hansen-Ekenes.

Vi treffer madame Marie i den lille kirken på stedet. Hun gjør klar til dagens gudstjeneste. Det er mange måneder siden sist det var prestebesøk her, men i dag kommer ingen ringere enn prest og misjonær Kristoffer Hansen-Ekenes og skal holde gudstjeneste. Ikke rart det blir godt oppmøte i kirken! Madame Marie vokste opp her i landsbyen, med en far som var spedalsk. Hun er i dag lønnet leder og koordinator i Mangarano. Hun er også katekist, og leder gudstjenesten når det ikke er prest til stede. Arbeidet her i landsbyen ser hun på som sitt store livskall.

Kirkekoret bidrar – også noen sittende fra forreste rad, da føttene er så ødelagte at det gjør det vanskelig å stå og gå. Men stemmeprakten er det ingenting i veien med.

I 1887 startet NMS sitt arbeid blant de spedalske ved å opprette spedalskehjemmet Ambohipiantrana i Antsirabè. Navnet betyr Barmhjertighetens by, og hjemmet lå på andre siden av den lille innsjøen nedenfor der Lovasoa ligger i dag. Dette var det første diakonale arbeidet til NMS, og også et av de første bistandsprosjektene i Norges historie. Frankrike var på den tiden okkupasjonsmakt på Madagaskar og ønsket ikke ha de spedalske i byen. Frykten for smitte var stor. NMS måtte derfor finne et nytt sted. Valget falt på Mangarano, cirka 15 kilometer sørvest for Antsirabe, hvor de etablerte en lepralandsby. Den sto ferdig i 1919. Det ble bygget sykehus, boliger, skole og en stor, flott kirke. Det ble også opprettet et barnehjem for de nyfødte barna, i håp om at de skulle unngå å bli smittet. Det var stort sett enslige, kvinnelige misjonærer og diakonisser som bodde og viet sitt liv til arbeidet på Mangarano.

På det meste bodde det nesten 1000 personer i landsbyen. Det var folk med aktiv lepra og deres familier. Etter hvert som det kom gode medisiner på markedet, gikk antall beboere ned. I 1963 var det 163 syke i byen. I dag bor det 70-80 mennesker i landsbyen. 17 av disse er fysisk preget av lepraen, men medisiner har gjort at de nå regnes som friske. Resten av innbyggerne er etterkommere etter spedalske.

I 2015 avsluttet NMS sin økonomiske støtte til Mangarano, og 19. juli samme år ble spedalskelandsbyen Mangarano markert avviklet. Det var ikke lenger noen der med aktiv sykdom, og NMS så det derfor ikke som sin oppgave å fortsette å støtte landsbyen. Og med det var nesten 130 års arbeid med spedalske i området rundt Antsirabè et avsluttet kapittel. Innbyggerne ble oppfordret til å flytte tilbake til sine hjemsteder, og fikk tilbud om både praktisk hjelp og litt startkapital i den forbindelse. For noen gikk dette fint, for andre ble det for vanskelig å flytte. Mangarano var nå deres hjem. Dessuten var det ikke lett å se på seg selv som frisk etter mange år med lepra. Mange hjemsteder var også skeptiske til å ta imot dem. De som valgte å bli igjen på Mangarano, fikk flytte over i nye, enklere hus på andre siden av veien, nærmere resten av lokalsamfunnet. Målet var at de nå skulle kunne klare seg selv. Enkelt husdyrhold og dyrking av jorden var noe de var vant med. Det var skole og kirke i nærmiljøet, men det er fortsatt ikke så lett for de fra omsorgsbyen å møte opp på disse stedene. Skolen er ofte for dyr for mange, og i kirken går de ikke i fordi de føler at de ikke er velkomne.

Den flotte kirken har ikke vært i bruk på mange år. Den er for stor til en såpass liten forsamling. Dessuten er taket lekk flere steder.

Det er vanskelig for madame Marie å forstå hvorfor ikke innbyggerne bare kunne ha blitt boende i husene på området. De er jo så mye større og mer solide enn de nye husene som familiene flyttet over til. Men bygningene i byen ble overført til Den gassisk-lutherske kirke på Madagaskar (FLM) sentralt. De fikk ansvaret for å holde bygningene ved like og å fylle dem med positive aktiviteter som bibelskole, diakonalt senter eller annet som det måtte være behov for. Foreløpig har ingen ting skjedd, og nå, nesten ti år etter, står bygningene og forfaller. Det er mange bolighus, kirke, sykestue, misjonsstasjon og lagerbygninger som står tomme og venter på å fylles med nytt liv. Det hersker ro og stillhet over området nå. Det er både fint og vemodig å tenke på at her ble mange liv reddet – men her var det også flere som ofret hele sitt liv og virke for å hjelpe andre – i fare for selv å bli syk. Nå blir det spennende å se om og når det som ble bygget opp for over hundre år siden igjen vil fylles med nye aktiviteter, eller om beboerne fra Mangarano like gjerne kunne ha blitt boende i det som en gang var deres hjem.

Visste du at det er laget en film som belyser livet og historien ved Mangarano? Filmen De utstøtte hadde premiere i 2019 og kan settes opp for kinovisning ved lokal interesse. Under kan du se traileren for filmen.

Trailer De utstøtte from Universitetet i Stavanger on Vimeo.

En halvtimes kjøretur vestover fra Antsirabè finner vi presteskolen i Atsimoniavoko. Her skal vi møte rektor Andriamparany Jean Christian.

Bibleskolens rektor Andriamparany Jean Christian foran biblioteket

Vi har avtalt tid for et intervju, og etter de sedvanlige hilsningsrundene er vi i gang. Andriamparany er 49 år og kommer fra Ankazomirivotra, 70 km vest for Betafo. Hit til presteskolen kom han for 6 år siden.  «Og her håper jeg å kunne være til jeg dør», smiler han litt sjenert. «Jeg trives så godt her, og jeg er veldig glad i å undervise. «Det gamle testamentet er mitt felt», fortsetter han.

Tre av de nye studentene bærer på møbler de hadde kjørt, de to til venstre hadde nettopp giftet seg.

Det er mange som ønsker å bli tatt opp som student på presteskolen i Atsimoniavoko. Ved siste opptaksprøve var det ca. 160 søkere til 75 plasser. Hvor mange som blir tatt opp fra år til år er avhengig av behovet for nye prester. Det er 5 synoder (menighetskretser) som sokner til skolen. Hver synode avgjør hvor mange studenter de vil sende til skolen, fra null til 25 studenter, alt etter behov. Når de har fullført tre år på bibelskolen, står det en prestestilling og venter på dem. Studentene fra sist semester var da i alderen 22-41 år. Den gassiske kirke har ennå ikke ordinert noen kvinner til prester, selv om de følger den samme lærerplanen som mennene. Vil det si at kvinnene utdannes til arbeidsledighet? Både og. De kan fylle alle andre kirkelige stillinger og kan dessuten være populære kone-emner. Jeg lurer på om det er en problemstilling som av og til blir tatt opp, det at kvinnelige prester ikke er akseptert som prester i den gassiske kirken. Det har vært tatt opp på kirkemøtet flere ganger, forteller Andriamparany, men kirkepresidenten har ennå ikke tatt stilling til dette spørsmålet. Rektoren virker nesten litt brydd. Det er tydelig at dette er et ømtålig tema. Han poengterer at de har den samme utdannelse som mennene, og ofte er minst like godt egnet. Samtidig sier han at det å være kvinnelige prest også kan være et praktisk problem. Kirkene på landsbygda ligger ofte langt vekk fra kjørbar vei, og man må kanskje sykle eller gå i flere dager. Da spiller både fysisk styrke og sikkerhet inn. Og så har det vel litt med politikk og tradisjoner å gjøre også. Vi har jo aldri hatt kvinnelige prester her, og det er ikke alle som liker endringer.

Rektor og skribent på første rad i klasserommet.

Når vi besøker skolen, har ikke semesteret kommet i gang ennå, men det er rett rundt hjørnet. Midt i oktober er skolestart på Madagaskar. Da ventes 75 nye første-års studenter. Tredje-års kullet teller nå 85 studenter, hvorav det er 23 kvinner og 52 menn. Studentene som går her, har et høyt kunnskapsnivå. Bibelen er noe de fleste kjenner svært godt. Men personlig egnethet er også viktig. Det er stor prestisje i å være pastor på Madagaskar.

Bibelskolen tilbyr også en bachelor-grad i teologi. Da tar studentene ett år med tilleggsutdanning i tillegg til å skrive en større oppgave. Dette er noe som gjøres ved siden av full jobb, og kan derfor være ganske krevende for både studenter og lærere. De som ønsker å ta en master, må i tillegg gå fem år på presteskolen i Fianarantsoa.

Kjetil Aano (tidligere rektor ved skolen), Kristoffer Hansen-Ekenes (nåværende misjonær og jobber med bibeloversettelse) og nåværende rektor Andriamparany Jean Christian.

Før Andriamparany Jean Christian overtok som rektor var det noen utfordringer i staben ved skolen. Det var etter dette at han ble utpekt som nye rektor.  Synoden ville ha meg her fordi jeg har gode evner innen konfliktløsning, sier han. Og etter å ha vært pastor i 22 år, var jeg veldig klar for nye utfordringer. Nå er han leder for 7 lærere, hvorav 4 jobber fulltid og 3 deltid. 2 av dem er språklærer. Det er både menn og kvinner i disse stillingene. Det er mange ektepar som er studenter ved skolen, og flere av dem har barn. For tiden er det ca. 20 barn i skolens egen barnehage.

Andriamparany er fornøyd med hvordan skolen fungerer i dag, og synes det er gode arbeidsforhold på stedet. Likevel ligger den dårlige økonomien der som en konstant bekymring. Det har hendt at lærere har sluttet fordi lønningen ikke har strukket til for mat og underhold av familien. NMS er vår offisielle støttespiller, fortsetter han, men beløpet de bidrar med har gått ned for hvert år. I starten fikk vi nok til å dekke alle utgiftene. Nå rekker det bare til det halve, så vi er stadig på jakt etter nye bidragsytere. De fem synodene betaler sin del, og studentene betaler 150 000 Ariary i året, tilsvarende ca. 375 norske kroner. I tillegg betaler de som bor på området en symbolsk husleie. Det er først og fremst par og familier som leier en av de 18 boenhetene som finnes her.

Jeg har en stor drøm, sier Andriamparany, i det vi gjør oss klare for en liten omvisning på skolen. Det er å få økonomi til å kunne bygge flere boliger for studentene, slik at flere kan bo her på området. Jeg ber hver dag om at vi må få minst ti boenheter til før jeg er ferdig her.  Da kan vi selv leie ut til studentene, og pengene går tilbake til skolen i stedefor til private.

Det sammenraste fjøset skal en gang settes i stand igjen – og kanskje bli til en studentbolig. Imens slipper korset i veggen solstrålene in…

Når vi rusler rundt på området, ser vi at bygningsmassen er nedslitt og trenger sårt til både oppussing og oppgradering. Et lite, sammenrast fjøs står også og venter på å bli satt i stand igjen. Og så snakker vi litt om muligheten for å utfordre noen norske utdanningsinstitusjoner til å være med å bidra. Uten mer hjelp utenfra blir det ikke mer bygging, og naboene vil bygge stadig nærmere – på skolens tomt. Det er forståelig at dette er en stor bekymring og et viktig bønneemne.

Til tross for anstrengt økonomi, mener Andriamparany at han har fått selve drømmejobben. Jeg liker godt å undervise og jeg liker å møte elever som har mål, motivasjon og ambisjoner. Når jeg merker at de tar til seg det jeg underviser dem om, gir det meg stor glede.