Desperat krig mot en skjult fiende

Hovedveiene ut av hovedstaden Antananarivo er i dag barrikadert med tanks og andre pansrede kjøretøyer, og det er mye politi i gatene. Dette er tegn på at det nå er erklært «sanitær unntakstilstand» på Madagaskar. Landets president og regjering skal i en periode på femten dager styre landet med utvidede fullmakter. Ordensmakten har frie hender til å håndheve de strenge restriksjonene som er vedtatt for karantene og ferdsel, på grunn av redsel for spredning av korona-viruset.

I Antananarivo og havnebyen Toamasina er det erklært portforbud mellom kl 20.00 om kvelden til 05.00 om morgenen, og strenge bevegelsesrestriksjoner er innført på dagtid. Alle offentlige transportmidler og taxier har fått forbud mot å kjøre innenfor og ut av disse byene. Restauranter og barer har måttet stenge. Videre er offentlige kontorer lukket, og folk blir oppfordret til å holde seg hjemme. Det er gjort unntak for varetransporter, bankbesøk og nødvendige kjøp av medisiner, drivstoff og dagligvarer. De siste dagene har det vært lange køer og tilløp til hamstring, men myndighetene iverksetter nå strenge priskontroller på salg av ris og andre matvarer.

Tidligere er all passasjertrafikk fra utlandet, både luftveien og via sjøterritoriet, blitt stoppet. I helgen fikk to fly fra Air France spesialtillatelse til å hente ut europeere, men disse flyene måtte gå tomme fra Charles de Gaulle til Antananarivo.

Gudstjenester over det ganske land var avlyst i går, og fra og med i dag holder skoler og universiteter stengt. Inntil videre får imidlertid private bedrifter fortsette sine aktiviteter. Kjøp og salg på de tradisjonelle torgene fortsetter også som vanlig. I et land hvor de aller fleste lever på dag-til-dag inntekter, vil det nesten være umulig å forvente at folk skal kunne holde seg hjemme. Madagaskar, i likhet med mange andre afrikanske land, vil være svært sårbart for full nedstenging. Det ser ut som om myndighetene har valgt å balansere mellom gjennomførbare tiltak og praktisk umulige restriksjoner, og tiden vil vise hva dette vil resultere i. Spørsmålet er jo om strenge restriksjoner i et svært fattig land vil kunne få sosio-økonomiske konsekvenser som overgår problemene med korona.

President Andry Rajoelina holdt en ny fjernsynsoverført tale sent søndag kveld, over to timer forsinket. Han meddelte da at han vil holde denne typen taler for folket i radio- og TV-kanaler hver kveld de kommende to ukene. I sin tale i går kveld informerte han om at det er identifisert ni nye tilfeller av korona-smittede, i tillegg til de tre som tidligere er blitt offentliggjort. Alle tolv har kommet fra Frankrike den siste uken. Ti personer er gassere, én er fransk og den siste er guineaner. Presidenten understreket at det foreløpig ikke er rapportert om døde, og han poengterte at han videreformidler faktiske resultater fra laboratorieundersøkelser på Institut Pasteur.

Hverken presidenten eller ulike offentlige organer sier noe om antall personer som er testet. Det er grunn til å tro at en foreløpig først og fremst har testet nyankomne fra utlandet, og at en i liten grad har testet folk ute i samfunnet. Men fremover skal fokuset utvides, – målet er nå å teste tusen personer hver dag.

Alle som er kommet inn i landet i perioden fra 14. mars testes nå for korona. Mange av de nyankomne har dessuten måttet signere på en avtale om hjemmekarantene og regelmessige kontroller. 1253 personer sitter offisielt i karantene. Når det kommer inn bekymringsmeldinger om karantenebrudd, griper ordensmakten umiddelbart inn. Noen som hadde reist til Port Berger på nordvestkysten for å delta i en begravelse, ble oppsøkt av lokalt politi og eskortert omlag fem hundre kilometer tilbake til hovedstaden Antananarivo.

Ellers har gassiske medier gitt mye omtale til legen Jean-Jacques Razafindrazany (68 år) som døde av korona i Frankrike nå i helgen. Han er den første gasseren og den første legen i det franske helsesystemet som dør av dette viruset. Han arbeidet på sykehuset Compiègne i Lille-området. Det blir holdt en minnestund på sykehuset mandag 23. mars, med den nyvalgte ordføreren tilstede.

Myndighetene går altså til full krig mot det skjulte viruset korona. Til en viss grad er dette en ukjent og ny kamp for et land som har kjempet mot både pest og kolera. Diskusjonene går da også høylytt.

Folk spør seg selvfølgelig om tradisjonelle urtemedisiner vil ha en positiv effekt i kampen mot viruset. Og noen har håp om at en god klassisk blanding av sitron, hvitløk og ingefær vil hjelpe.  Videre diskuterer gassiske leger seg imellom om gassernes innebygde motstandskraft mot malaria kan ha en viss virkning mot Covid-19. På den annen side vet en at mange gassere har svekket immunforsvar på grunn av næringsfattig mat. Det er også vel kjent at mange under seksti år har underliggende sykdommer, dels på grunn av en stresset livssituasjon, dels på grunn av mangelfull mat, dels av andre årsaker.

 

Les innlegget →

Snekker Jacobsen

“Jeg har allerede blitt spurt om å komme tilbake, så noe riktig må jeg jo ha gjort” sier Bjørn Terje Jacobsen med glimt i øyet. Den 50årige snekkeren fra Hemnes i Aurskog Høland jobber til vanlig med solskjerming hjemme i Norge, men har valgt å bruke to måneder som volontør på Madagaskar. ”Hovedpoenget for meg var å gjøre noe for andre, å hjelpe til litt. Samtidig så er det jo et lite eventyr for meg, og det var godt å bryte opp litt hjemmefra”.

Bjørn Terje ble tipset av en kamerat i NMS på Skullerud om å søke på volontørstillingen. ”Jeg sendte inn en søknad og forklarte hvilken bakgrunn jeg hadde og hva jeg kan, og så tok NMS kontakt med både Kamerun, Thailand og Madagaskar. Vi fant ut at Madagaskar var best tilrettelagt for min første tur, og her hadde de veldig stort behov for min fagekspertise, så da passa jo det ganske bra”. Jacobsen har reist mye før, men det var likevel et kultursjokk å komme til Madagaskar. ”Det var en eksplosjon av inntrykk som var lit vanskelig å ta innover seg, for det er så mye som er annerledes. Men jeg syns det er helt topp å bo her på Lovasoa i Antsirabe. Det er gode fasiliteter, jeg er godt fornøyd med rommet mitt, og så bor man jo nær alle de andre volontørene og misjonærfamilien, så det er kort avstand til å være sosial, og det er fint!”.

Pizzaovnen bygges

Her bygges ny pizzaovn

Snekkeren er blitt altmuligmann på Lovasoa, og har fått bidratt på mange ulike områder. ”Jeg har hjulpet til med en fremdriftsplan for vedlikehold, som ikke fantes fra før. Jeg har gjort vedlikehold på dørene i alle bygg og bygget to delevegger som man kan ta fra hverandre til noen nye klasserom her. Jeg har vært rådgiver, vært med på intervjuer og ansettelser av nye folk og nå er det siste prosjektet å støpe en pizzaovn”. Men Bjørn Terje har også fått oppleve noen av utfordringene ved å jobbe på Madagaskar, og syntes at mangelen på verktøy, maskiner og materialer kunne være frustrerende. ”Det er ikke godt nok tilrettelagt, man mangler maskiner og utstyr, og det tar fort en halv dag å skaffe riktige materialer. Så mangelen på effektivitet er nok det jeg sliter mest med, men jeg var også klar over at det ville være annerledes når jeg kom hit, så det var ikke en stor overraskelse”. Likevel er han svært positiv til arbeidshverdagen her og sier at ”det beste med å jobbe her er alle de blide folka! Og at jeg ser at 80% av det jeg gjør er nyttig, både med tanke på de fysiske oppgavene men også at håndverkerne som er her lærer teknikker som de ikke kunne fra før”. Han forteller at han vil ta med seg noe lærdom fra gasserne hjem til Norge:

”tålmodighet og åpenhet for andre mennesker, å ikke dømme så lett, det vil jeg ta med meg herfra”.

Bjørn Terje har også fått andre opplevelser enn en annerledes arbeidsdag. Han har fått reist litt rundt i landet, smakt på den gode maten, og fått bruke sine musikalske evner. Gjennom det Gassisk-Norske gospelkoret Normal Gospel kom han i kontakt med artister som ville ha ham med på musikkinnspilling av en kristen sang på gassisk. Sangen heter Ianao, som betyr Du på gassisk, og handler om Guds nåde. Den ble spilt inn i studio og det ble til og med laget en musikkvideo! Jacobsen er også glad for det sosiale samholdet som han har opplevd på Lovasoa, hvor det er rom for både dype samtaler, sykkelturer på fjellet, bibelgruppe og filmkveld.

Sang i kirka

Bjørn Terje og Odile synger i kapellet på Lovasoa

Dette er siste uka Bjørn Terje skal ha på Madagaskar, så det avsluttende spørsmålet blir naturligvis om han vurderer å komme tilbake? ”Ja, det gjør jeg, og jeg er allerede blitt spurt om å komme tilbake, så det er veldig hyggelig. Noe riktig må jeg jo ha gjort”. Han anbefaler også andre som er på hans alder og i hans situasjon, om å dra ut som volontør, ”det er noe med det å bryte opp hjemmefra, komme seg litt bort og få litt andre perspektiver på ting. Jeg har hatt et fantastisk opphold og tar med meg dette som et viktig og godt minne i livet”.

Tekst av Ingrid Johannessen

Les innlegget →

Døveprester

"Jeg ble ansatt som tegnspråktolk på presteskolen på Atsimoniavoko. Dette skulle få avgjørende betydning for min vei videre. Min hørselshemmede venn på skolebenken på seminaret utfordret meg til å ta en aktiv holdning til teologifaget. I løpet av noen få måneder vokste det frem et kall til å bli prest, og innen det første skoleårets utgang ble jeg innskrevet som teologistudent. Om kort tid er vi begge klare til å bli prester i Den gassisk-lutherske kirke (FLM)".

Dette forteller Ratsimbazafy Tefiniaina Mampandrisoa (27), som har fått sin utdannelse som tegnspråktolk på kirkens døveskole på Antsirabe. Der lærte han også spesialpedagogikk og psykologi. Nå er han tolk for Herman Ndremaholison (33) på presteseminaret på Atsimoniavoko, samtidig som han selv er registrert som teologistudent.

I FLM er det allerede tre døveprester. Disse har sin tjeneste i tre ulike landsdeler, med utgangspunkt i Antananarivo, Morondava og Antsirabe. Det skrives ny historie når kirken snart også får en hørselshemmet døveprest. Det Norske Misjonsselskap (NMS) samarbeider med Døvekirken i Norge om å støtte døvepresttjenesten på Madagaskar. De siste årene har kostnadene ved studiet til Herman vært inkludert i dette prosjektet. Nå kan en glede seg over at støtten til utdanning av en ny døveprest gir større resultater enn tenkt. Prosjektet med en målsetting om å utdanne én ny døveprest gir hele to nye døveprester med den nødvendige kompetanse.

Tegnspråktolk Ratsimbazafy sier at han kan tenke seg å jobbe som døveprest i sin hjemby Toamasina når han er ferdig med studiene litt senere i år. Et alternativ er at han jobber blant hørselshemmede i kombinasjon med å være ordinær menighetsprest. For hørselshemmede Herman var det en lang prosess frem til at han ble prestestudent. Han hadde i mange år gått på kirkens døveskole i Antananarivo, hvor han også fikk yrkesopplæring innen data. I oppveksten fikk han en god kristen oppdragelse. Men han hadde egentlig ingen planer om å gå inn i en kirkelig tjeneste, før det plutselig skjedde noe som gav livet en ny retning:
«En natt jeg gikk på do, falt jeg stygt. Den alvorlige skaden jeg fikk, førte til at jeg ble utfordret til å gjennomtenke veien videre. Litt etter litt modnet det seg frem et tydelig kall til å bli prest. Det merkelige er at jeg nesten umiddelbart ble frisk da jeg hadde bestemt meg for å begynne på teologistudiet», sier Herman og avlegger et lite vitnesbyrd:

«Selve teologistudiet har styrket og grunnfestet min kristne tro. Kirkehistorie og bibelfag har gitt meg mye. Jeg er nå mere enn noen gang opptatt av å dele troen på Jesus Kristus som frelser med mine hørselshemmede venner».

Herman er ganske åpen og direkte når han forteller om hvordan en kan inkludere og aktivisere de hørselshemmede på en god måte. «De må ikke presses inn i kulturen til de hørende. Gudstjenester og forkynnelse må tilpasses deres virkelighet. Det er feil å forvente at de skal synge med sine ruskete og falske stemmer. Da er det bedre at de deltar i sangen med tegn og kroppsspråk», understreker han. Prestestudent Herman gir også et interessant innblikk i de hørselshemmedes forhold til Bibelen: «Hvis jeg skulle nevne noen bøker i Bibelen som appellerer spesielt til oss hørselshemmede, så må det være Johannes-evangeliet, Høysangen, Salomos ordspråk og Salmenes bok. Alle tekster som har et billedlig og litt konkret innhold, griper tak i oss på en spesiell måte. Vi fascineres når Jesus snakker om seg selv som Vintreet, Livets brød og Det levende vann. Lignelser liker vi også veldig godt».

Hva har vært vanskelig for deg i teologistudiet?
«Jeg klarer ikke å få med meg undervisningen like godt som de hørende. Når jeg kommer hjem til meg selv sent på ettermiddagen, må jeg helst jobbe grundig med notatene for å forstå undervisningen. Ofte er jeg imidlertid trøtt og sliten når jeg har vært på skoletimer fra klokka åtte til klokka seks, og det krever derfor mye disiplin å holde følge med de andre».
Selv om det ikke har vært helt enkelt for Herman å være hørselshemmet på presteseminaret, forteller hans tegnspråktolk at han har gjort det svært bra på eksamenene. Dette bekrefter rektor Andriamparany Jean Christian, som for øvrig er godt fornøyd med å ha hatt Herman som student.

Men hvordan er det for deg å formidle det kristne budskap til dine egne, Herman?
«Jeg har merket at de som har samme funksjonshemming som meg selv, setter stor pris på mine forklaringer og min forkynnelse. Det er som øynene deres åpnes når jeg bruker tegnspråk og helt enkle språklige strukturer», sier han med et stort smil og utdyper:
«Som hørselshemmet kan jeg formidle det kristne budskap innenfor deres egne kulturelle rammer. Jeg kan kommunisere på de hørselshemmedes egne premisser. Dette har også gitt meg en fordel når jeg har snakket med hørselshemmede som har forsvunnet over til Jehovas Vitner. Jeg har hatt den glede å lede fire personer fra den sekten tilbake til Den gassisk-lutherske kirke», avslutter Herman.

Arild M. Bakke

Les innlegget →

Hva er lykke?

«Distraksjonene i verden kan dessverre gjøre oss numne. Vi legger tilslutt vår verdi ned i hva andre tenker og mener, og terskelen for å leve ustabile og ulykkelige liv, blir lavere og lavere»

Pastora Leonard er Synodeprest i kystbyen Fort Dauphin, helt sørøst for Madagaskar. Han er begeistret over å være student på Shalom senteret i Mahajanga hvor jeg og min teampartner bor. Han forteller meg åpenhjertig om hva hans tanker rundt det å være lykkelig er, og hva det innebærer for han personlig.

Volontør-arbeidet for oss nordmenn har startet for lengst, men ved ankomsten til Madagaskar noen måneder tilbake i tid, fikk jeg en opplevelse som ble hele roten til mine tanker rundt temaet «lykke».

Fikk meg til å tenke

«Et slikt smil er det sjeldent jeg ser», husker jeg å tenke med meg selv, idet vi rundet det siste gatehjørnet før vi var fremme i leiligheten vår i hovedstaden. Mannen som satt der på en samling av mursteiner, var hjemløs, og klærne hans kunne se litt slitne ut. Stoltheten og de oppglødde øynene hans var likevel ikke til å ta feil av, idet han viste frem klokka si som han bar på høyre arm. «Han ser lykkelig ut», husker jeg at jeg tenkte med meg selv, og jeg kunne ikke la være å stille meg selv spørsmålet. Hva var det som gjorde han så lykkelig?

«Mora mora» som det heter så fint på gassisk, er et synonym som brukes flittig, og et fellesbegrep på det å ta ting sakte, eller det å leve enkelt. Stress, pengejag og materialisme er en hverdagslig ting for mange. Selv kommer jeg fra Norge, et land hvor majoriteten av befolkningen har det som sies å være nødvendig for å overleve. Det finnes mennesker med sterke resurser som har langt mer enn det som er nødvendig for å kunne leve et vellstandig liv. Allikevel kan man se en skummel tendens til at mennesker ikke får nok. Jaget etter lykke blir på en måte evigvarende. Det får meg til å tenke. Kan lykke virkelig finnes i materialisme? Med så mange mennesker i verden vil kanskje svaret være varierende. Men en ting har vi alle til felles. Lykke er knyttet til noe som er verdifullt for en. Svaret på hvorfor denne mannen så så lykkelig ut, var vanskelig å finne, men pastora Leonard hadde selv noe tanker om det å være lykkelig, da vi møttes til intervju.

Pastor Leonard

Pastor Leonard

Intervjuet som foregikk hjemme i prestens bungalow, skulle vise seg å bli lengre enn forventet. Med plassen som allerede var gjort klar til meg i den lille stua hans, og det varme smilet som ventet meg i døråpningen, var det umulig å ikke føle seg velkommen. Sengekanten som rammet inn en liten enkeltmadrass hvor han og hans kone pleide å sove var gjort klar til meg. Det tok ikke mange minuttene før et høylydt brak kunne høres fra himmelen. Lynet hadde slått ned i nabobygda, og nesten som en refleks, steg det inn flere mennesker for å begynne å be sammen om at ingen skulle bli skadet. Samholdet ble sterkt å være vitne til, og det som jeg trodde skulle være et intervju på ti minutter, skulle vise seg å bli en lang kveld hvor folk var engasjerte i å dele livserfaring, Jesus, og sine egne personlige tanker om lykke.

Presten kunne selv fortelle om at mange mennesker på Madagaskar er ulykkelige, uten at en kan vite helt hvorfor. Selv tror han helhjertet på at den ekte og varige lykken kun finnes i et liv med Jesus, til tross for at livet fortsatt kan by på store utfordringer. «Vi er nødt til å lære oss å stole helhjertet på Jesus, uansett hva. Og vi må lære oss å skape en relasjon til menneskene som ikke kjenner han. Det finnes en som kun har intensjon om å plyndre, myrde og ødelegge, og han bruker metoder som vi ikke engang ser selv. Det kan bli farlig». Han forteller om hvordan den yngre generasjonen, også på Madagaskar, er tiltrukket av det som verden byr på, og at sosiale medier og dårlige relasjoner til andre mennesker gjør at den unge generasjonen lett blir påvirket. «Det gjelder ikke bare de unge menneskene som ikke er kristne, men også de som tror på Jesus. Distraksjonene i verden kan dessverre gjøre oss numne, og gjøre at vi mennesker glemmer ut hvem som er den allmektige. Vi legger tilslutt vår verdi ned i hva andre tenker og mener, og terskelen for å leve ustabile og ulykkelige liv, blir lavere og lavere».

Så hva er så denne lykken?

Bestemt og med stor tillit til Gud, deler han sine tanker om hvordan han tenker en kan være lykkelig, på tross av at en lever i uvisshet om en har penger til å overleve morgendagen eller ikke. «Det handler om tro». Pastora Leonard kan fremstå bastant, og nesten provoserende i noe av det han deler, men mannen levde selv tidligere i primitive kår, og snakker av erfaring. Etter en samtale rundt utfordringer blant norsk ungdom, ble ekstrem materialisme et sentralt holdepunkt. «Mennesker som har for mye av verden i livene deres vil garantert falle, uansett hvor fin fasaden er. Men når en har Jesus har en alt, og en kan reise seg etter et fall, med vissheten om at en likevel har fred og et evig liv i vente». Presten kunne fortelle avslutningsvis at det kanskje kan være enklere for de som lever under primitive kår å ikke være preget av verden. Han påpeker derimot at det slettes ikke alltid trenger å være slik at det er det som fører til lykke, men at det uansett utgangspunkt avhenger av hvor tett du lever med Jesus, og om du våger å stole på han mer enn du stoler på verden. Det finnes altså ingen fasitsvar, men Leonard mener at Jesus er den eneste som kan frelse, og dermed personlig for ham- den eneste sanne lykken.

Av Elise Lilleheim, HALD-student på utveksling i Mahajanga på Madagaskar.

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp