De var skeptiske til arbeidet med likebehandling mellom kjønnene og «istandgjøring» av kvinner, både de lokale myndighetene og kirkens ledere på Madagaskar. Folk var ikke vant til dette.
Tre foreldre på Madagaskar var i ferd med å engste seg syke fordi de har barn med spesielle hjelpebehov. Hvordan skulle barna få utdanning og kunne klare seg selv? Her er deres historier:
Jaqueline er 56 år og tradisjonell jordmor. Hun er ikke utdannet jordmor, men hun har vært med på hundrevis av fødsler gjennom mange år. Nå gjør en ny lov på Madagaskar at hun må slutte.
Viviane kjente tårene komme. Faren hadde nettopp fortalt henne om valget han hadde tatt, valget om hvilke av barna i familien som skulle få gå på skole. Hun visste egentlig at hun hadde tapt «kampen» før han fortalte henne det. For hun var tross alt jente. Og hun var blind. Hvem ville satse på henne? Ingen! Tårene kom igjen.
Elise kan verken skrive eller lese, og dette begynner å bli et stort problem for henne. Hun er voksen, hun er fattig og hun er blant de 45 prosentene som er analfabeter i landsbyen Miary.
Lina kjenner sulten gnage. Hun humper i vei så godt hun kan på sin ene friske og andre deformerte fot. Klærne er fillete, kroppen mager og gammel. Men hun gleder seg! For hun er på vei til matutdelingen ved fattigsenteret.
Hun føler seg sterk i Jesus, og svak alene. Det å lære om kristentroen og Bibelen er veldig viktig for henne, og hun gleder seg til flere år med studier på det teologiske fakultetet SALT i Fianarantsoa.
Da moren og konen døde, visste ikke den fattige familien hva de skulle gjøre. Fortsette å bo i Ansirabe hvor det var vanskelig med arbeid? Eller flytte til hovedstaden, Antananarivo, der det kanskje var et lite håp? Det hadde de i alle fall hørt rykte om.