Misjonæren inspirerer ex-rusmisbrukeren
JUBILANT: I år feirer NMS Gjenbruk at det er 25 år siden den første gjenbruksbutikken ble åpnet. I den anledning gis det ut et ekstranummer av Misjonstidende med mye kjekt lesestoff om gjenbrukseventyret.
Hun er ikke lei for å bli minnet om sin miserable barndom, Line Smines. Men hun liker heller ikke å dvele så mye ved den. Hun bare forteller at som 11-åring tok hun en hofteoperasjon, og det samme skjedde igjen et par år seinere. Smertene var store, og det ble altfor tidlig slutt på den offisielle medisineringen.
– På vei til Møhlenpris skole – dette var i Bergen – gikk jeg hver dag en snarvei gjennom Nygårdsparken. Etter hvert ble jeg godt kjent med dem som holdt til i dette området. De kunne faktisk tilby meg morfin, om jeg betalte godt.
– Men hadde du penger til det, da?
– Morfar og jeg gjorde en slags handelsavtale, for han var i en helsesituasjon der jeg kunne omsette et medisinsk stoff som de narkomane i parken var ute etter. Bestefar trengte bare mer brennevin, og jeg trengte noe smertestillende.
Ble avhengig
Heroinen hjalp mot Lines smerter. Men den gjorde henne også avhengig av den. Så det ble årevis med heroin og rus på henne. Ikke så lett å vite at den trivelige butikkmedarbeideren i gjenbruksbutikken i Oslo kan bære på en så komplisert historie. Hun snakker heller ikke så mye om den. Men hun ser ingen grunn til å unnslå at hun nå går på metadon, og det gir henne mange gode arbeidsdager som frivillig.
– Hvordan greide du å komme deg ut av rushelvetet?
– Jeg brukte fire år på den rehabiliteringa. Fire år som for meg var svært viktige. Jeg havnet i den såkalte ROP-behandlinga, og jeg får fortsatt noe støtte derfra.
– Hva betyr ROP, Line?
– Først het det ROP, og nå kaller vi det FOT – Fleksibelt Oppfølgingsteam. De er knytta til Treffstedet lokalt her på Torshov. Her får jeg hjelp med søknader, bestilling av time hos frisøren, eller hos legen, og praktiske ting som jeg ellers trenger hjelp til. FOT er støttet av NAV.
Frivillig
Line forteller at hun var på Treffstedet ganske ofte, og tenkte det var godt med hjelpere som kunne stille opp når hun trengte det. Men i det siste har hun ikke vært der riktig så mye.
– Jeg har jo nesten ikke tid til det! ler hun, og innser at noe av den støtten hun trenger, har hun nå fått også i gjenbruksbutikken.
Her går hun på jobb flere ganger i uka, fra klokka tolv til fire. Ingen som dukker opp i gjenbruks-butikken på Torshov, tenker at Line har en fortid som rusmisbruker. Hun blir helst sett på som et plussmenneske – på alle måter. Hun har fortsatt sitt å stri med, men gleder seg til hver dag hun skal av gårde på ei butikkvakt. Det er bare 3-400 meter fra leiligheten til NMS Lilleborg.
Noen ganger faller hun i tanker over en voksen sønn som hun mistet. Sjeldnere tenker hun på ei datter som helst ikke vil ha noe med henne å gjøre. Det har Line forsonet seg med. Ikke alt går hennes vei.
Petter Uteligger i TV-ruta igjen
TV-profilen Petter Nyquist har ved flere anledninger tatt TV 2-seerne med inn i utenfor-verdenen som Line engang var en del av. Høsten 2023 er det klart for en ny serie med programmer fra Petter Uteligger.
Her følger han blant annet Lines hverdag.
I den forbindelse kommer han også innom NMS Gjenbruk på Torshov i Oslo, der Line er en av de frivillige medarbeiderne.
Petter Uteligger
– Det er noen som mener at du er en venn av Petter Nyquist – også kjent som Petter Uteligger. Noen ganger kommer han innom butikken, og dere to får en liten prat.
– I det siste har Petter faktisk bodd litt her på Torshov og vært i nærheten av flere misbrukere som er på leting etter hjelp. Vi to møttes i døra på Treffstedet, litt lenger oppi gata her. Petter skjønte at jeg var på jakt etter en deltidsjobb, og nå som han hørte at det gikk bra med meg, ville han hjelpe meg med å søke på en mulig jobb. Han visste vel at jeg gjerne skulle hatt mer penger enn det jeg får fra det offentlige. Hans hjelp var en god støtte for meg. Den dagen jeg fylte 53 år i februar, fikk jeg faktisk bekreftelsen på at jeg hadde fått meg en deltidsjobb på «Nyttig arbeid» på Furuset. To dager i uka. Jeg stortrives.
– Men slutter du her i Lilleborg da?
– Nei, jeg har fått så mange gode venner her, så jeg kommer ikke til å slutte. De er mer verdt enn det faktum at jeg jo ikke tjener noe som helst for å jobbe her. Jeg er her som frivillig, som alle de andre. Jeg trenger dette miljøet.
Når sommeren har dukket opp utenfor gjenbruksbutikken, blir det faktisk ganske tydelig at dette er et belastet område. Rundt butikkens vegger ligger det slengt sprøyter og annet brukerutstyr. I området er det mye fattigdom og mange som sliter. Også med rus.
– Det kan kanskje være krevende for en tidligere rusmisbruker å tråkke over sprøytene og komme seg på jobb?
– Nei, jeg er vel vant til at det ligger slengt sprøyter over alt, for eksempel i trappeoppgangen i blokka mi. Jeg bor i en kommunal bygård, og det bor flere rusmisbrukere der. Det som jeg virkelig er redd for med å bo i en slik gård, er vel brann, sier Line.
Sprøytene er hun definitivt ferdig med.
Misjonæren og medarbeideren
En av Lines kolleger er Else Karlberg. Dette er et navn folk i NMS assosierer med Kamerun.
Men for Line er Else «bare» en god butikkollega.
– Butikkens lokaler ligger i ytterkanten av kirkerommet. Noen ganger foregår det noe her i kirka også på kveldene, når butikken er stengt. Den siste søndagen i januar hadde vi en misjonssamling der vi var en gjeng som utgjorde et lite panel foran publikum. Der satt både jeg og Else. Det var veldig uvant for meg, men Magne Mjærum som ledet møtet, gjorde noen små intervjuer med oss, og vi kunne fortelle hva vi holder på med her i NMS Lilleborg.
Line ble veldig motivert da Else ble intervjuet, for da fikk hun vite mer om gjenbruksbutikkens målsettinger.
– For meg som er helt ukjent med arbeidet NMS driver i ulike land, blir jeg glad når Else forteller at våre overskuddspenger går til disse prosjektene som Else har vært med på og jobbet for i Kamerun. Jeg skjønner at misjon er et stort prosjekt, og at Else vet at det nytter!
Else gir seg ikke
Line har funnet fram støvkluten og går fra hylle til hylle og tørker støv rundt krystall og rødvinsglass, mens Else står ved kassa. Hun roper på Line, for Line er mye flinkere med kassa enn hva hun selv er.
– Hvor mye kjente du til dette med kristen tro og misjon før du havna her, Line?
– Farmor og farfar på Fedje var gode mennesker som brydde seg om folk rundt seg. De var kristne. Da jeg ikke kunne ta meg av min egen sønn, Christian, fikk han lov til å bo hos dem, på Fedje. Der ble han også gravlagt. Han ble ikke mer enn 22 år gammel.
– Men dine troende besteforeldre var vel ikke særlig happy for at du gikk på dop?
– De var nok ikke det. Men jeg var alltid velkommen dit! Jeg vet hva det er å tro på Gud. Men misjon hadde jeg ikke hørt så mye om tidligere. Det er fint å høre Else fortelle om at de pengene vi får inn i butikken gjør god nytte for seg i land der de har det mye mer krevende enn hos oss. Else har sett med egne øyne hva disse pengene kan bety i en lokal liten landsby i Kamerun.
Butikk, «Mingla» og middag
Line forteller at hver måned kommer det ekstra mange folk innom – så fort trygda er kommet. Da er det flere av kundene som vil finne seg noe de trenger, og som ikke koster så mye. Hver tirsdag har også sin egen agenda, for da serveres det faktisk middag i NMS Lilleborg.
– Jeg opplever det veldig hyggelig at her kan vi selge varer som kundene virkelig har bruk for, og som de tenker på som et godt tilskudd til heimen sin. Det var på høy tid at denne gjenbruksbutikken landa her på Lilleborg, for her ser vi hvor takknemlige kundene er når de har gjort en fin handel. Kanskje har de også sittet ned i «Lille Mingla» og tatt seg en kopp kaffe, for vi tenker at det er fint at denne butikken er noe mer enn bare en butikk. Ja, på tirsdager serverer vi også middag her – og da er det livlig rundt bordene.
– Jeg greier meg ikke uten dette, vettu, sier Line og tenner en sigarett, med Chila-gutten som veloppdragent er med henne som usynlig vakthund i butikken. Foto: Magnhild Landrø
I NMS Lilleborg er kirkebygget fortsatt intakt, så de to butikkrommene ligger i separate rom i ytterkantene – i den gamle møtesalen, og i inngangspartiet.
Bakerst i kirkerommet ligger «Mingla» som er en kaffe- og hvilestasjon for både kunder og de frivillige som skal ta seg en pause.
– Ikke alle gjenbruksbutikker har et naborom hvor du kan oppleve en avslappende møteplass og et vakkert alter og en stor himmelhvelving, midt i en arbeidsdag fylt med støvtørking, kundeprat og gode varer som skifter eiere på bare noen minutter! sier Line.
En ny butikkdag er straks over for Line. Men i dag er det tirsdag. Da er det middag i «Mingla». Når butikken stenger, dukker det opp folk som er på vei inn i kafeområdet. På forhånd har frivillige stått på kjøkkenet i flere timer og forberedt servering av mat som er kommet fra Matsentralen. Hun får ta seg en porsjon med kyllingsalat før hun går heim.
Neste morgen skal hun til jobben sin på Furuset, der hun faktisk tjener litt penger. En fleksiarbeider som både sørger for å skaffe seg mer til sitt levebrød, samtidig som hun tviholder på sin frivilligjobb i NMS Gjenbruk Lilleborg.
Line og Else har funnet sine roller. Gamle Lilleborg kirke er blitt deres møtested i hovedstaden. Nå er det NMS Lilleborg som har base her, og dette huset er både senter for NMS region Øst, og en lenge etterlengtet gjenbruksbutikk i hovedstaden. Men det ble så mye mer enn «bare» en gjenbruksbutikk!