Jeg ble spurt
– Da jeg gikk på gymnaset, vanket jeg litt i det kristelige skolelaget, for Rolf ba meg med på det. Siden fikk jeg også en annen god venn, en som mange i NMS i dag kjenner som Magne. Det ble et godt vennskap, og jeg husker ennå da han kom og spurte om jeg ville være med som leder på leir. I ettertid har jeg tenkt mye på at han så meg, og ville ha meg med.
Solsetra var et godt startsted
Leif Asle og Marit – begge lærere – er i kategorien for «velfortjent latskap» etter endt tjeneste i skoleverket, både nordpå og i Buskerud. Men fordi noen har ønsket dem som frivillige medarbeidere, har de oppdaget gleden over fortsatt å være etterspurt og ønsket, både før og etter at de ble pensjonister.
– For min del havnet jeg etter hvert inn i NMS-sammenhengen, forklarer Marit. – Jeg vokste opp i et kristent hjem, og vi dro på leirer, pluss var med foreldrene våre på ulike typer kristne arrangementer, og også i Yngres. Min første konkrete hukommelse om NMS, var vel at min kusine Målfrid Hylland reiste ut til Kamerun.
– Etter at dere kom flyttende til Drammen på 70-tallet, fikk du et spørsmål om å være med på kjøkkenet på Solsetra, NMS-leirstedet ved Hagatjern. Var det et lett spørsmål, Marit?
– Etter at jeg hadde gjort tjeneste der noen ganger, følte jeg at det var veldig trivelig å bli inkludert i dette miljøet. Leif ble også med, som leder på noen leirer, så vi var sammen om å reise til Solsetra. Denne gangen var det Reidun Andersen Weberg som fikk hanket oss inn.
Noen må spørre
Leif gir honnør til de frimodige som spør. Når noen tenker at du er ønsket inn i en frivillig-tjeneste, da går det jo an å se på det som en liten heder. Noen har bruk for meg – og jeg kjenner gleden over å få bli etterspurt. Det kan vel være hovedkonklusjonen i dette intervjuet: Når noen har bruk for din innsats, er også gleden stor over å ikke bli satt til side; eller å bli spurt om ting som gir deg tillit.
Og så minnes Leif Asle den gangen da Solsetra-Reidun kom og spurte om noen kunne arrangere kano-leir.
– Jeg hadde ingen greie på padling, forteller Leif. – Men jeg ble spurt om å bli med, fikk tak i en instruksjonsbok, og tok sjansen! Alt gikk greit, og det ble flere kanoleirer etter hvert. Da lærte jeg at det var lurt å spørre andre om hjelp.
Flere ble med på monteringa
Så da Bragernes-ekteparet Hagen for tre år siden begynte å jobbe i den nye gjenbruksbutikken i Drammen, kom Leif på at han vel kunne spørre noen gode naboer om å være med å montere utstillingshyller; snekre og endre på ting som måtte klargjøres før butikken var klar til å åpne sine dører. Flere kom.
– Når du blir spurt, er det nok mange som tenker som oss – at det er hyggelig å kunne få hjelpe til! Og NMS er en god arena for frivillighet. Det gir oss også stor glede å vite at det blir penger til en viktig organisasjon å jobbe i en gjenbruksbutikk.
«I fjor solgte vi for nesten én million kroner her i Drammen, og da hadde vi til og med koronastengt i 11 uker». Dette sier Inger Lise, styreleder og selv frivillig i NMS Gjenbruk. «Det er faktisk fint å være frivillig i NMS.»