John Fosse frigjorde slaver i Kamerun
– Det er noen utenfor døra, og trolig vet vi nok hva som er i ferd med å skje, sier John Fosse.
– Dette skjedde oss flere ganger mens vi var i Kamerun.
Det afrikanske tropemørket kan gjemme mange hemmeligheter. Marit og John Fosse går mot døra og åpner den. Inn smyger en vettskremt kvinne som åpenbart er på rømmen. Hun har hørt at her på denne misjonsstasjonen kan hun tas imot. Og gis et nytt liv.
For John Fosse handler slaveriets endelikt om så mye mer. Det handler nemlig om menneskerettigheter. Noen mennesker ble bare tatt – eller solgt – til å være slaver; De kunne piskes, tvinges til arbeid de ikke tålte. De kunne voldtas, og de kunne nektes å få mat. De kunne fratas alt. Slaveeieren bestemte. I dag snakker man om menneskehandel; Og vi vet at dette er fryktelig feil.
Julaften-bryllup på Ngaoundéré
På julaften i år er det 75 år siden John og Marits bryllup sto i Ngaoundéré, hovedstaden i Kamerun, på vestkysten av Afrika. De var utsendt som misjonærer for NMS, en norsk misjonsorganisasjon som hadde støttet den kristne kirken i Kamerun siden 1925. Det er den samme organisasjonen som i dag står for driften av gjenbruksbutikken i NMS Lilleborg (Lilleborg kirke).
Når ikke John kan greie å komme seg til julemessa 24. og 25. november, inviterer jeg meg sjøl til Sagene-hjemmet, der John Fosse støtter seg på stokken og ønsker meg velkommen.
LES OGSÅ: Slik blir årets julemesse i NMS Lilleborg i Oslo
– Så dere opplevde slavetida i Kamerun – på femtitallet?
– Vi gjorde det. Dette hang igjen lenge. Damer var enten til å gifte seg med, eller de var egnet i slaveriet. Vi misjonærene så jo hvor triste disse skjebnene var, og Marit og jeg jobbet for å få fristilt kvinnene. Juridisk sett var det forbudt med slaveri på denne tida, men det visste jo ikke disse kvinnene. De trodde de skulle leve i et evig slaveri, uten å mukke.
– Hvordan greide dere å gi dem friheten, da?
– De rømte til oss. Først og fremst forklarte vi dem at deres frihet faktisk var lovfestet; Og de ble glade når vi gikk til fylkesmannen og fikk hans tilsagn om at de var frie. Ingen slaveeiere kunne få lov til å hente dem igjen.
Fra Frekhaug til verdens ende
Forfatteren Jon Fosse satt i år heime i stua si på Frekhaug da han plutselig fikk meldinga om at han skulle tildeles Nobels litteraturpris. Han nådde langt ut i verden med sin litteratur, med oversettelser i 50 språk. Frekhaug var også stedet der misjonæren John Fosse – med h – skulle finne sitt utspring for å nå «heile verda».
John er stolt over å ha vært med på avskaffelsen av slaveriet i Kamerun. Og han gleder seg stort over at ufrie kvinner kunne få livet sitt tilbake. Hans idé om slaveri likner veldig på hans motivasjon for i det hele tatt å være et menneske skapt i Guds bilde.
– Frelse kommer jo av ordet fri+hals. Ingen må være andres slaver, sier John.
– Heller ikke i vår moderne tid, og ikke i Norge heller. Mange prøver å «fange oss» inn med ulike metoder og mål. Men vi er jo født til frihet, sier John Fosse.
– Gud skapte oss til å være frie. Ingen kan ta fra oss den friheten. For meg er Jesus både frigjøreren og motivatoren for å leve mitt liv. Hjemme på Frekhaug opplevde jeg at jeg faktisk hadde et kall til å la Gud bruke meg der han tenkte at jeg kunne trengs. Så ble det misjonær av meg.
Pengene fra julemesser
– Du var utdanna diakon fra Diakonhjemmet. Ingen prest. Ingen profet. Men likevel har din gudstro satt spor etter seg i Kamerun. Hva slags misjonær var du?
– En trenger ikke være prest for å være misjonær. Det handler bare om å gi mennesker den kunnskapen de trenger for å vite at de er verdifulle. Mitt oppdrag var veldig mangfoldig. Jeg sørget for nybygg av nytt sykehus – og papirarbeidet foregikk på fransk, og her handlet det om innkjøp og regnskap. Da jeg reiste heim fra Kamerun i 1967, hadde sykehuset plass til 200 senger. Spedalske fantes det fortsatt, og spesialleger ga dem behandling. Tuberkulosen kom til Kamerun i min tid, og for dem ble sykehuset til stor hjelp.
John Fosse kjørte milevis med denne pickupen for å skaffe det som trengtes – om det var materialer eller medisiner, fødende kvinner eller voksne som skulle ut på oppdrag.
– Det var hardt nok å få penger til alt arbeidet. Når tenkte du at det skulle komme mer penger – fra støttefolket i Norge?
– De fattige trengte mye hjelp for å overleve; Og de syke var helt avhengige av at det fantes et apparat som kunne ta seg av dem. Vi kjente hele tiden at vi trengtes, og pengene også. Og vi visste at på NMS-julemessene rundt om i landet kunne det komme inn nye penger.
Johns 3000 historiske bilder til arkiv
I dag sitter det en Frekhaug-mann på Sagene-hjemmet og har en klar erindring om hvordan Marit og han kunne bidra med å gjøre verden litt mer rettferdig. John var også en habil fotograf de tiårene han var misjonær i Kamerun. De siste årene har en svigersønn hjulpet ham til å digitalisere alle bildene hans, og dette året ble hele denne verdifulle dokumentasjonen overlevert til NMS og diakoni-arkivet.
– Alle bildene dine forteller om hverdagsliv der det ble bygd hus, gitt undervisning til både barn, voksne og handikappede barn som andre ikke ville gi hjelp til. Du bygde sykehus, og du hadde ansvaret for sykepleiere, anestesi og røntgen. Ingen kom på å hedre deg med en Nobels minnepris om hva NMS og den unge lokale kirken jobbet for å gjøre dette landet enda mer attraktivt og hjelpsomt. Ble livet ditt slik du forestilte deg det?
– Gjennom både liv og død har jeg kjent meg som en som er elsket av Gud. Og brukt av Gud. Jeg har faktisk tenkt på at mitt liv ble som det står i Bibelen: Gå til jordens ender! Gi folk den informasjonen de trenger for å få det godt, og også bli forberedt for et enda bedre sted!
Død/liv
– Med din ærbødige alder hender det vel at det kommer opp tanker om hva som venter deg, om ikke så lenge. Hvordan er din idé om døden – og særlig om du sammenligner den med den troen som rådde i Kamerun da dere kom dit i 1948?
– Anemismen, som var manges tro i Kamerun, ga dem ikke noe håp. Det var mye der som ikke ga noen svar eller trøst, verken for liv eller død. Det kjentes godt å gi dem et godt alternativ. Når jeg tenker på min egen død – det er vel ikke veldig langt unna – så opplever jeg at det ligger mye frihet i å tenke på at døden sender meg videre til det livet jeg egentlig er tenkt til – til Guds boliger. Og jeg gleder meg over at fortsatt fins det trofaste mennesker, også her i bydelen, som aldri slutter å samle inn penger til NMS. Så kommer det stadig nye midler som kan sendes ut som hjelp – om det er til Kamerun, Mali, Estland, Brasil, Madagaskar, Hong Kong eller Laos. Jeg vet at sånne julemesser kan være med i dette arbeidet. Gå innom NMS Lilleborg og bidra til å skaffe nye driftsmidler. Nytt håp for nye mennesker, og til stor hjelp for de menneskene som står midt i utfordringene.
Ta gjerne turen innom julemessa i NMS Lilleborg i Oslo som arrangeres 24. og 25. november.