20 gallabord fulle i Oslo

Ved inngangen ble vi vartet opp med en godt kjørbar kamerunsk djino drink som vinket oss inn til 20 lekre bord der det ble servert mye mer enn bare en forrett, kylling/søtpotetmos og mangodessert.

Djino – så godt! Og Sophie – så flott!  Og Gospel Singers!

I mer enn tre timer vanket det flotte innslag fra scenen; Og når en gruppe fra Gospel Singers løftet stemningen, var det nære på at ikke trauste misjonsfolk begynte å få litt danse-hofter fra den afrikanske gleden!

Om ikke den norske gleden sitter naturlig i hoftene, så kjente vi det i hjertene hver gang vi hørte at norsk misjon har vært med på å styrke den lutherske kirken i Kamerun – der EELC nå feirer sine 100 år. Da NRK-reporteren Vegard Tjørhom hilste forsamlingen via nettet, kunne han – som tidligere Hald-student i Afrika – fortelle hvor viktig kirka har vært for å bygge samfunnet i Kamerun. Her har gode initiativ gjort kirka til en slags grunnvoll for landets helsevesen og undervisning, infrastruktur og kristentro.
Korrespondenten vet hva han snakker om

Fra flodhest-grøft til gallamiddag

Ved bordet der jeg sitter, får jeg en følelse av at tre godt voksne nordmenn har vært med på å gi flere år av sin arbeidskraft til Kamerun. To av dem kommer fra Moss, og flere av de norske misjonærene på 80-tallet dro nok kjensel på dem: Nina og Eirik Lind, den gang boende i Oslo.
Flodhest-trusselen er over. (Blåfargen i bildet er nok mer fra Håndværkerens trivelige blålamper, mer enn fra grøfte-opplevelsen!!)

– Hvordan hadde det seg at dere havnet i Kamerun?

– Det handler vel om en liten annonselapp som var opphengt på tannlege-høyskolen, der jeg var innom av og til, sier Eirik. Denne lappen var den ytre påvirkningen for at tannlege Eirik forhandlet med familien om å gå inn i en tannlegestilling i Ngaoundéré. Med kona Nina og ett barn dro de av gårde. Det var et fruktbart land de kom til, for da de reiste heim var det fire barn med på lasset!

I samtalen over bordet kommer en småskummel historie om flodhest-gangene som banet seg dype veigrøfter fra sjøen og innover i fast-landet. Historien rekker ørene til Svein på andre siden av galla-bordet.

– Det var slett ikke lett å skulle falle nedi en slik grøft, forteller Svein Forness. Han var ute i Kamerun på det samme åttitallet, og de syns det er moro nå å skulle treffes på galla-middag i Oslo.

– Jeg mista ei klokke nedi en dyp «flodhest-sti», forteller Svein. – Og det var med stor gru jeg kom meg opp derfra etter å ha henta tapt gods! Å bli møtt av en flodhest der nede var ikke akkurat drømmen.

Svein jobba som lærer på den norske skolen i Ngaoundéré, også han på 80-tallet.

Likemann-Sakkeus

I oktober i år var flere nordmenn nedover og feiret 100-årsjubileet for den kamerunske lutherske kirka, og her ble det også overrakt en norsk jubileumsgave – på rundt 156 000 kroner. – Dette var penger som er en del av påmeldingsgebyret for denne gallaen, forteller møteguiden, Sophie Moke Meteke. – Og disse pengene går til det vi i gamle dager kalte Evangeliets Røst – Radio Sawtu Linjila, pluss også noe annet nødvendig kirkearbeid.

Så står artisten Jan-Tore Saltnes på scenen, en av de tre sangerne som snart skal ut på julekonsert med Nordic Tenors. Han vet godt hva misjon er. Han forteller at som unggutt hjemme i Holmestrand stimlet gutta sammen i et fullsatt uteskur, i regn og sol, og gjerne med misjon som et innslag. I denne klubben var Sakkeus av og til en kjent skikkelse. – Og nå må dere gallafolket være med i refrenget på en av sangene som jeg har laget!

To Sakkeus-herrer

Sakkeus var også nevnt i festtalen som Henrik Syse ga oss. Han snakket blant annet om likemannsjobben som drives i misjonsarbeidet. Sakkeus var en likemann. Kvinnen ved brønnen var også en likekvinne. Dette å jobbe sammen – kirken og misjonærene – er godt likemannsarbeid i Kamerun.

En sjelden mango-forspisning

Vi er kommet til desserten, og det nærmer seg slutten. For alle som har levd i Kamerun noen år, vet man at det faktisk går an å spise seg litt kritisk «fulle» på de små mangoene som vokser rett utenfor vinduene. – I dag kan jeg faktisk ikke tåle en eneste dessert som er laget av mango, ler Nina Lind – hun står der med en lekkert anbrakt dessert-tallerken i fanget.

Men ingen av oss andre har blitt overfora på mango, så denne fornøyelige avslutningen nyter vi med den største ærefrykt – både for Kamerun og for alt det gode arbeidet den lutherske kirka der har jobbet med i 100 år. Takk for et hyggelig og småskummelt bordfellesskap, dere som jeg fikk dele bord med på en flott gallamiddag!

Fotos: Stina Aanderaa Neergård og Magnhild Landrø