Gi en gave
Meny

Tømmermisjonæren

Foto: Helene Reite Uglem / MISJONÆR: Tore Laugerud var misjonær på Madagaskar fra 1977–1988. Last ned
Tore Laugerud (71) bygget kirker fra bunnen av langt inne i de gassiske skoger. Her flyttet troen fra hode til kropp.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Tore tørker svetten av pannen, slenger fra seg øksa og tar en slurk av vannflaska. Trekker inn lukta av treverk som snart skal slepes til vigslet grunn og bli til en fire ganger sju meter stor kirke for en landsby der flere nylig kom til tro. Snart skal lovsangen runge mellom jordveggene. Bønnene skal stige opp gjennom et reisverk som står seg mot både termitter, vær, vind og åndsmakter Arbeidslaget kjenner treet, hva som brukes til hva. Kunnskapen sitter i hode og hender. Nå har de tålmodig lært Oslo–gutten håndlaget, hva som må til for å bygge en kirke som står seg. Hel ved.

Det er et eventyr for friluftsmann og misjonsprest Tore Laugerud fra Oslo øst. Dette er hans åndelige gudstjeneste. Å hogge treet, slepe det, bearbeide det. Blod, svette og gledestårer har blitt en slags tilbedelse. Bygge Guds rike med muskelkraft. Og snart er det et 10-talls nye små kirker og boliger i avsidesliggende Antsalova, så langt unna allfarvei du kan komme. Men ikke uten motstand.

TURNELIV: Prost Tsitaitse Manory og evange­listene Ndata Hosenako og Martin Robert var med Tore på turneene som også bestod av mye fysisk arbeid. Foto: Tore Laugerud

Keyserløkka

«Med beliggenheten midt i et grønt beplantet område med veier som slynger seg omkring, blir Keyserløkka uten tvil et meget vakkert og karakteristisk bilde», skriver Morgenbladet i 1949. Året etter blir Tore født, og familien er blant de heldige som finner husrom i en blokk på løkka som er oppkalt etter historieprofessor Jakob Rudolf Keyser. Det er oppgangstider nå, etter fem år med okkupasjon og deretter bolignød. Men nå står altså praktiske, moderne og barnevennlige boliger klar for byens befolkning, deriblant en selger av bokføringsmaskiner, kona og lille Tore. Selv om han kanskje ikke helt tror på det selv, ber faren kveldsbønn med sønnen hver kveld. Tore sendes på søndagsskole i en kort periode, men det stopper der.

– Det var på mange måter en god oppvekst, selv om jeg kanskje også kjente på en tomhet, ser han nå i ettertid.

For det ble et fysisk tomrom da lillebroren døde, bare to år gammel. De skulle egentlig vært en familie på fire.

– Han døde av sykdom, forteller Tore, uten å ville gå dypere inn i det.

– Men jeg kan si at det preget familien. Det er et traume jeg bærer med meg.

Når Tore blir sju år, har oppgangstidene ført til en enebolig for den lille familien som flytter til Nordstrand. Tore blir etter hvert konfirmert, slik tradisjonen er. Men høstferien siste året på gymnaset får det jordnære og rasjonelle hode–mennesket Tore det han kaller en mystisk erfaring.

Tore Laugerud

Misjonær på Madagaskar fra 1977–1988.

Han har jobbet i NMS Oslo krets, med Samarbeid Menighet og Misjon (SMM) og vært prest i Areopagos. Laugerud er også forfatter og har gitt
ut tre gassiske lærebøker i teologi, i tillegg til tre norske bøker:

  • Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid (1999)
  • Brennende hjerter eller misjonerende menigheter (2002) sammen med Harald Hegstad
  • Guds skjulte stemme (2021)

KOLLEGA: Lærer og evangelist Rakotoson Guy tar sykkelen til jobb. Foto: Tore Laugerud

Bare brus

– Det var bare én kristen i klassen. Han klarte å lokke meg med på en leir med Skolelaget i høstferien, forteller Tore.

Han hadde ingen planer, og det var jo mange kjekke jenter der. Alt det andre husker han ikke så mye av. Det som kommer fra talerstolen, går inn det ene øret og ut det andre. Under nattverden på avslutnings­gudstjenesten, når folk reiser seg en etter en for å ta imot Jesu kropp og blod, blir han sittende. Og det er da det skjer. Noe utypisk ham.

– Helt ut av det blå kjente jeg meg omslutta av et kjærlig nærvær som gikk tvers gjennom marg og bein. Det guddommelige nærværet var til å ta og føle på, og det slo ned en erkjennelse i meg: Dette må være Sannheten.

Den natten gir han livet sitt til Gud. Han forteller det ikke til noen. Han bare fortsetter i Laget, går på gudstjenester i Nordstrand kirke og leverer aviser for å få råd til en bibel. Den sluker han fra perm til perm. Omgivelsene merker at festløva Tore er forandret.

– En venn av meg sa det slik: Før levde han i sus og dus. Nå drikker han bare brus.

Misjonskallet

Det blir et slags himmelsk brus over russetida, der han blir med på en samling med kristenrussen på Drottningborg. For her blir livsløpet lagt ut, det han skal følge «straka veien», uten å se seg tilbake.

– På et bønne– og vitnemøte slo det ned i meg: Du skal bli misjonær, forteller Tore som nok en gang må erkjenne at noen ting ikke kan forklares rasjonelt.

Kanskje er det slik Jesus må gjøre det av og til. Rope det gjennom marg og bein til det setter seg i kroppen og krever handling. Han reiser seg, går fram og får oppmerksomheten. Forteller hvordan han nærmest tilfeldig hadde bladd opp på avslutningsordene i Jakobs brev: «…Den som får en synder til å vende om fra sine ville veier, berger sjelen hans fra døden og skjuler en mengde synder.» Dette ville han være med på.

– Men egentlig visste jeg knapt hva misjon var, og langt mindre hvordan man blir misjonær.

Heldigvis møter han Ørnulf Steen som også har russelue, og i tillegg planer om å begynne på Misjonshøgskolen i Stavanger. Han får Tore til å søke.

– Jeg fikk beskjed om å komme på en samtale med rektor Håkon Haus før jeg kunne bli tatt opp. Jeg fikk plass der og da, og han bad meg reise hjem og pakke det jeg trengte. Jeg svarte bare som sant var, at jeg hadde alt jeg trengte i bilen, forteller Tore.

Samme dag flytter han inn i kapellet i murbygget som fremdeles står på Misjonsmarka 9 i Stavanger.

PREST: Tore Laugerud holder gudstjeneste i en landsby på vestkysten av Madagaskar. Foto: Privat

Madagaskar

– Du som er så glad i naturen må til Madagaskar, var rektors klare anbefaling da Tore, en friluftsmann og «tar det som det kommer–type» lurer på hvor han skal. Madagaskar? Han har vært ute en vinternatt før når det kommer til kultur­sjokk. Først fra «sus og dus» til brus, og deretter en Oslo–gutt i det lavkirkelige bedehusmiljøet i bibelbeltet, et kultur­studium i seg selv. Så det er en mann med flerkulturell erfaring som ankommer Antananarivo i 1977, sammen med kona Anlaug og deres tre år gamle datter, Kristin.

– Jeg har alltid vært en nysgjerrig type. Å komme til et nytt kontinent var spennende og fascinerende. Det var en helt ny verden, forteller han.

Den lille familien prøver å finne sin plass i nye omgivelser. Noe må læres fra bunnen av. Ikke alt går på skinner, men overgangen er kanskje større når språkkurset i storbyen Antananarivo er over. Der hadde de både strøm, innlagt vann, telefon, kjøpesenter og helsehjelp i nærheten. Snart vil alt dette være milevis unna.

Nybrottsarbeid

Antsalova er hovedstaden i et område på størrelse med Rogaland, men likhetene stopper kanskje der. I alle fall i en fersk misjonærs øyne. Det er så langt unna allfarvei som du kan komme. Ingen misjonærer har bodd på denne delen av vestkysten før nå. Familien flytter til en liten misjonsstasjon som i 10 år har fungert som over­nattingssted for forbi­passerende misjonærer. Men fra onsdager til søndager er Tore på turne.

– Nå var det ikke lenger slik at misjonsprestene ble satt til å være proster. Den gassisk–lutherske kirke (FLM) hadde lokal ledelse, og misjonsprestene var evange­lister i et team av lokale krefter, forklarer Laugerud.

Turneene får noe blandet mottakelse. Sakalavene, en stolt, trofast og stødig folke­­gruppe, holder seg til forfedrenes skikker, slik de alltid har gjort. Når livet butter imot, er det medi­sin­mannen man går til. I Enhetens hus, lands­­byrådet, tas bestemmelsene. Som for eksempel om den lille flokken med det merkelige bud­skapet skal få lov til å slippe til.

Stangfiske

– Noen steder ble det motstand fra medisin­mannen, en åndelig maktfaktor, mot oss som kom med evangeliet. Om medisin­mannen var sterkt avvisende, ble det tungt, forteller han.

Han beskriver arbeidet på vestkysten som stangfiske. Det krever tid, tålmodighet og tillitsbygging. For sakalavene er som vestlendinger flest. De tar ikke alt for god fisk. Men når de først forstår at fisken er god, er de trofaste.

– Det ble et mønster at det alltid var kvinnene som lot seg døpe først. De satt ikke i landsbyrådet og skapte dermed ikke noen splittelse i Enhetens hus, slik det gjorde om noen av mennene der lot seg døpe, fortsetter Laugerud.

For de første kristne var det ofte tøft. Så ble det gradvis lettere om flere tok samme steg. Enklere var det når medisinmannen og noen av de eldste kom til tro. Det skjedde blant annet i landsbyen Befaroratse, der medisinmannen var kjent for å ha ekstra stor makt.

– Når teamet hadde sagt sitt, stod han opp foran landsbyen sin og holdt en flammende appell om å følge Jesus, forteller Laugerud om det som skulle endre en hel landsby.

Åndelig kamp

– Hva får et menneske, født inn i fedretro, til å ta et slikt steg?

– Jeg spurte mange om dette. Svarene var forbausende like. Små variasjoner over temaet: «Før var jeg fylt av uro og frykt. Når har jeg fred i hjertet.» Mange så også folk bli helbredet og befridd fra onde åndsmakter, svarer Laugerud.

For en jordnær nordmann gjorde dette sterkt inntrykk.

– På østkysten stod hyrdebevegelsens store vekkelsesmøter sterkt, men ikke her. Likevel oppstod det spontane befrielser fra åndskrefter.

– Hvordan var det å oppleve det?

– De lokale kristne er vant til å be for syke og drive ut åndskrefter. De visste hvordan dette fungerte i kulturen, så dette var blant de tingene der jeg lente meg på dem.

I to av landsbyene møter de folk som aldri før har hørt evangeliet. Jesus, kirke og kristne er totalt ukjente begreper.

– Det ga en spesiell følelse å tenke på at 2000 år er gått, og i mellomtiden er evangeliet spredt i alle retninger. Men først denne dagen når det dem, gjennom oss. Det var stort å oppleve.

Internatskole

Familien får tre barn i løpet av Madagaskar–årene, men er på nippet til å miste ett av dem. Tore er på turne da den yngste jenta får mageinfeksjon. Langt unna sykehus får Anlaug likevel tak i hjelp tidsnok. Uttørket og svak kommer datteren på sykehus i hovedstaden. Sammen med moren blir hun der i flere måneder.

– Da var vi skikkelig redde, forteller Tore om det han ikke helt vet om var rein flaks eller beskyttelse. Eller kanskje begge deler.

De to eldste jentene begynner etter hvert på den norske skolen i Antsirabe, mens foreldrene og minstemann nå bor i Fianarantsoa, 24 mil unna på humpete veier. De er sammen i feriene, fire ganger i året, og ved enkelte andre anledninger.

– Hvordan var det for dere?

– Vi reflekterte ikke så mye rundt det den gangen, men adskillelsen var vanskelig. Likevel tror jeg vi var heldige i forhold til mange andre. Jentene trivdes på skolen, svarer han.

Likevel mener han at internatskolene var et risikoprosjekt.

– Men misjonsorganisasjonene handlet ut fra kunnskap som var tilgjengelig den gangen. Det er lett å være etterpåklok ut fra det vi vet nå. Men det var ingen tvang å bli misjonær. Å bli det, betydde å ta del i dette systemet. Sånn sett mener jeg vi foreldre må ta like mye ansvar som organisasjonene.

Politisk uro

– Datteren din var alvorlig syk, men er det andre ganger du har vært redd?

Han må tenke seg litt om, men kommer til slutt på en episode til som kunne endt katastrofalt.

– Nå og da oppstod det politisk uro. Jeg har stått fast med bilen midt i en mobb, mens folk dundrer løs på dører og tak. Verst var det likevel den gangen i Antsirabe, forteller han.

Selv om folket i Antsirabe beskrives som fredsæle, kan også de kjenne at nok er nok og kaste både stein og sosiale konvensjoner gjennom vinduet når presset blir for stort.

– Vi forskanset oss på den norske skolen da vi hørte at et stort oppløp var på vei. De gikk særlig etter utlendinger. Brøt seg inn i hus og knuste butikkvinduer, forteller Tore som begynner å forberede en slags tale i tilfellet de kommer. Lenge sitter de slik. Hører mengden nærme seg og vet så inderlig godt at alle kjenner til hvilket hus dette er. Men det Tore ikke vet der han sitter med barn og kolleger rundt seg, er at noen løper opp langs mobben og roper: «Ikke gå inn dit. Der bor det misjonærer.» Takket være dem kan de snart høre larmen gå forbi og forsvinne i det fjerne.

LEGENDE: Evangelist Ndata Hosenako underviser kvinner, et nybrottsarbeid som gjorde ham til en legende i Kamerun–arbeidet ifølge Tore Laugerud. Foto: Privat

Prestelæreren

Som lærer på Det teologiske seminaret i provinshovedstaden Fianarantsoa har de igjen strøm, innlagt vann og flere mennesker rundt seg. Anlaug blir lærer på bibelskolen for kvinner. Tore underviser i Det nye testamentet og skriver lærebøker på gassisk. Hva er et tempel, en fariseer og en saddukeer? Hva er Palestinas historie? Og hvilken rolle spilte det romerske imperiet? Det blir en «pageturner».

– Jeg ønsket å forklare alle tingene rundt bibelfortellingene, forteller han.

Prestestudentene sluker den. Og når Laugerud underviser, sitter de som tente lys. For dette handler jo om dem.

– Det var ikke mer enn 20 år siden gasserne lå under franske kolonimakter. Hva var deres identitet nå? Kanskje kjente de seg igjen i jødenes kamp for sin kulturelle identitet i det romerske imperiet, undres Laugerud, som tror boka bidro til å ta NT ned fra mytenes verden og inn i deres liv, her og nå.

– Å oppleve sulten på kunnskap fra 30 studenter var en mektig opplevelse. Og noe ganske annet enn det å undervise for slumrende tjueåringer på Menighets­fakultetet noen år senere.

Hjemkomsten

Madagaskar har satt seg i kroppen og endret hans spiritualitet. For denne nøkterne nordmannen brøt ikke ut i lovsang sånn helt uten videre. I alle fall ikke før en busstur fra Antsirabe til Fianarantsoa.

– Vi kjørte rutebuss en søndag da en kvinne foran i bussen snudde seg og sa: I dag er det søndag og alle er i kirka, men ikke vi. Derfor tar vi lovsangen her.

I ni mil uten stopp synger hele bussen seg gjennom salmer de kan utenat. En taus nordboer synger med.

– Det gjorde noe med meg å se folk, noen med vanskelige liv, finne slik styrke gjennom lovsang. Også bordbønnene handlet bok­stavelig talt om å be Gud styrke dem til neste steg på livsferden. «Gi oss i dag vårt daglige brød» fikk en helt ny dimensjon, opplevde han.

Denne konkrete og kroppslige åndeligheten tok han med seg til Norge. Gjennom årene som leder for Samarbeid Menighet og Misjon (SMM) og senere som areopagosprest. Men det var kanskje ikke før i 1993, på en retreat ved Tomasgården, at han forstod at han var kommet hjem åndelig.

Kroppens tilbakekomst

– Jeg har et par viktige mystiske erfaringer i bagasjen. Det gjorde nok at jeg kjente meg hjemme i retreatbevegelsen som jo har mer fokus på slikt, forteller Tore som tror det ligger mange skjulte skatter i ørkenfedrenes fotspor. Derfor har han tatt kristen meditasjon, pilegrimsvandring og tidebønn til sitt bryst. Tanker og forestillinger om Gud er nå vevet sammen med foldede hender, å knele, gå, puste, spise brødet, drikke vinnen og be til faste tider. Kroppslige trospraksiser fra eldgammel tid.

– Opplysningstida flytta troa fra kroppen til hodet. Fra bevegelse til fornuft. Fra ritualer til tanker og forestillinger om Gud, sier Laugerud som tror pendelen er i ferd med å snu.

– Vi ser det overalt. Fokuset på det fysiske, kropp, trening, helse, natur og klima. Hvorfor er kroppen viktig? Den er langt mer enn x antall liter aminosyre; den er et tempel for Den hellige ånd. Det må vi formidle.

FEST: Studenter ved Det teologiske seminaret i Fianarantsoa. Foto: Privat

Sekulariseringens muligheter

Sekulariseringen kom med et løfte om at alt skal bli bedre. Vi trenger ikke lenger Gud og tar livet i egne hender.

– Men den holdt ikke det den lovet. I stedet kom et tomrom og en eksistensiell ensomhet for mange. Hvem er jeg? Er jeg elsket? Da vekkes en lengsel etter noe annet. Den lengselen må vi som kirke møte, oppfordrer Laugerud som tror en av nøklene er de kroppslige trospraksisene fra gammelt av.

– I stedet for å bruke tid og krefter på å holde avstand og snakke ned sekulari­seringen, må vi heller erkjenne at den er en del av oss og prøve å forstå. Slik misjonærer alltid har gjort. Lete etter til­knytnings­punktene i stedet for å bygge murer.

FIANARANTSOA: Prestelærere fra ulike seminarer samlet i anledning gjeste­forelesninger ved den danske professoren Johannes Nissen. Foto: Privat

– Hvilke muligheter ser du i sekulariseringen?

– Den har jo gitt oss en frihet vi aldri før har hatt. Vi står mer fritt til selv å utforske hva kristen tro egentlig handler om, i eget tempo. Denne friheten må vi omfavne. Den hellige ånd får mer spillerom gjennom frihet, tror Laugerud.

Og han har selv erfart at Jesus ikke lar seg stoppe av verken fedrenes skikker eller rasjonelle hoder.

– Sekulariseringens framvekst av nyåndelig­het er først og fremst et tegn på at marker står modne til høst.

Denne artikkelen står på trykk i MT 3. Ønsker du å motta Misjonstidende seks ganger i året, helt gratis? Registrer deg gjerne i skjemaet under.

Jeg vil bli MT-abonnent og motta seks nummer årlig.

    PS: Du kan også sende en sms med "NMS MT" til 2490
    Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp