To hjerter som dunker for Japan
– Du har trolig ondartet svulst på hjernen.
Per Ragnar Haraldstad satt målløs på stolen foran legen. Han hørte ordene, men alvoret sank ikke inn der og da. Til det var budskapet for voldsomt.
På en kjøretur med kona Kjersti og noen venner de var sammen med samme dag, hadde han brått følt seg uvel. Han stanset bilen og gikk ut for å kaste opp. Vanligvis pleier kvalmen da å forsvinne, men denne gangen gjorde den ikke det.
– Jeg ble rådet til å oppsøke lege. Vi var langt ute på landsbygda, men det var et sykehuslignende senter i nærheten som hadde alt utstyret som trengtes. Både CT, MR og pet-scanner. Det tok ikke lang tid før legen så svulsten på hjernen, minnes han.
Legen sa videre at alle som får diagnosen dør av den. Men grunnet medisinsk utvikling, kunne legen verken garantere det ene eller andre med hundre prosent sikkerhet.
– Så var det god natt og inn på en sovesal fylt av snorkende menn.
Sjokket
Det var ikke slik det skulle ende for ekteparet Per Ragnar Haraldstad og Kjersti Matre Haraldstad. Våren 2023 var de tilbake i sitt andre hjemland Japan, i landets første keiserby Nara, på den første av mange turer. Ekteparet var misjonærer for NMS i Japan i perioden 1985 til 1995. Nylig hadde de to pensjonistene muntlig avtalt med NMS at de to ganger årlig skulle være i Japan som tilretteleggere for to nye misjonærutsendinger som er planlagt i 2025. En del av avtalen var at de også skulle preke og spille under gudstjenester.
I stedet ble det en dramatisk reise hjem. Tiden i Norge, som skulle brukes til å planlegge nye turer til Japan, ble i stedet brukt til å planlegge Per Ragnars begravelse og minnesamvær.
Drømmen
Historien om Japan-misjonærene Per Ragnar og Kjersti kommer ikke til å få en lykkelig slutt. Men resten av historien er en lykkelig historie fra misjonærkall til tjeneste, opplevelser og framskritt i et land hvor kristen misjon er i en sakte blomstring.
– Jeg er oppvokst på 1950-tallet i en helt vanlig familie i Mandal. Vi var ikke en aktiv bedehusfamilie, men gikk i kirken til jul og ved andre høytider, forteller Per Ragnar.
Samtidig vokste Kjersti opp i Stavanger som eldste prestedatter i en søskenflokk på fem.
– Far var prest og hadde et sterkt misjonærkall med ønske om å tjenestegjøre i Afrika. Den drømmen fikk han aldri realisert selv. I stedet jobbet han blant annet som fengselsprest på Åna kretsfengsel på Jæren og som sokneprest i Time. Han hadde et sterkt ønske om at én av oss skulle reise ut som misjonær, forteller Kjersti.
Det ønsket skulle senere gå i oppfyllelse. Allerede på ungdomsskolen, da Kjersti skulle skrive stil om hva hun ville bli som voksen, skrev hun arkitekt, cellist eller misjonær.
– Som kristenruss ved Sandnes gymnas var jeg med på et prosjekt til inntekt for NMS. Da ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å jobbe som barne- og ungdomsarbeider etter gymnaset. Det året reiste jeg rundt i Stavanger krets med gitar, flanellograf og lysbildeapparat.
Misjonærkallet
Det året fikk Kjersti høre mye om Japan gjennom Odd Edland som deltok med misjonstimer på én av leirene Kjersti var på. Edland var i mange år misjonær for NMS i Japan.
– Under en av misjonstimene fortalte han at han håpet det var noen med musikkutdannelse og –interesse som kunne tenke seg å reise til Japan, siden han hadde sett behovet for dette. Der og da var det noe som falt på plass hos meg, forteller Kjersti.
Der og da kjente hun ikke Per Ragnar, som fortsatt holdt til i Mandal. Det var starten av 70-årene, og Jesus-vekkelsen i Norge hadde slått særlig hardt ned i ungdomsmiljøene. Mange søkte mot teologisk utdanning. Det gjorde også Per Ragnar.
– I gymnastiden ble jeg med i skolelaget og en indremisjonsgruppe som het 13-19. En av de voksne lederne hadde en veldig positiv tilnærming til det å være trygg som Guds barn. Du måtte ikke omvende deg igjen og igjen. Var du Guds barn, så var du Guds barn. Etter et møte kom han bort til meg og en kompis og spurte om vi kunne tenke oss å begynne ved Misjonsskolen i Stavanger, som i 1977 skiftet navn til Misjonshøgskolen.
Dermed var Per Ragnar i gang med teologistudier i Stavanger. Året etter skulle to til nå ukjente veier krysses da prestedatter Kjersti også startet ved Misjonsskolen.
Blikkene
I 1975 er kullet ved Misjonsskolen rekordstort. 17 unge voksne med hver sin drøm for framtiden. Mange av dem skal etter endt skolegang ut i verden som misjonærer. Det vil også Per Ragnar og Kjersti. De vet ikke at deres misjonærframtid blir som ektepar.
– Det begynte vel med noen blikk, sier Kjersti.
– Blikk som aldri kan glemmes, skyter Per Ragnar inn og smiler.
– Men det var gjennom ei venninne jeg fikk høre at Per Ragnar hadde tanker om å reise til Japan.
– Jeg hadde lest om misjonslandet Japan i Misjonstidende. Under NMS sin generalforsamling ble det snakket om at det var så få kristne i Østen. Det var en utfordring som trigget meg, forteller Per Ragnar.
Blikk ble til ekteskap. Og Japan skulle bli deres nye hjemland de neste årene.
Utreisen
Før utreisen hadde familien Haraldstad fått et nytt tilskudd da Magne kom til verden. Da den store utreisedatoen kom, med begges familier til stede, kjente ekteparet på mange følelser knyttet til å reise ut for tre og et halvt år.
– Plutselig ble alt så virkelig! Vi skulle reise vekk med våre foreldres eneste barnebarn i flere år med begrensede muligheter for kommunikasjon. Der og da fikk jeg en reaksjon, for alt ble med ett så virkelig, forteller Per Ragnar.
– Når vi ser tilbake, var det ville valg som ble tatt den gang.
Men de to 28-åringene og lille Magne gikk om bord på flyet. Da bakken forsvant under dem, var Osaka neste stoppested for den lille familien.
Alt var annerledes
Under innflyvningen fikk familien se storbyen Osaka fra luften.
– Et hav av hus og lys, minnes Per Ragnar.
– Jeg mener jeg kunne skimte et kors på én av bygningene, sier Kjersti.
Da familien gikk av flyet, skjønte de ikke et ord av det som ble sagt rundt dem – verken muntlig eller skriftlig.
Men i ankomsthallen på flyplassen ble familien ønsket hjertelig velkommen av en stor delegasjon norske misjonærer som ventet på dem.
– Vi ble godt tatt imot – takk og lov for det. Når du lander i et fremmed land, blir du på mange måter som en baby som trenger hjelp til det meste – selv om vi kom som godt utdannede teologer, sier Per Ragnar.
I TYKT OG TYNT: De møttes som teologistudenter i Stavanger og har holdt sammen i tykt og tynt. Foto: Andreas Dirdal Kydland
– Vi var redde for å gå oss vill. Den første tiden fikk vi servert mat fra den andre misjonærfamilien som bodde i nabohuset vårt. Men litt etter litt falt brikkene mer og mer på plass, sier Kjersti, som sammen med Per Ragnar skulle gå to år på språkskole før selve misjonærtjenesten startet.
Våren 1985, da språkskolen var fullført, flyttet familien til Sanda, en liten time nord for Osaka og Kobe. Her hadde NMS og Kinki-kirken bygget en bolig med et møterom på 12 kvadratmeter.
Med to tomme hender skulle Kjersti og Per Harald starte en menighet.
Et ekstremt svar fra Gud
– Hvordan skulle vi gjøre det kjent at det hadde kommet en kristen menighet til Sanda? Og hvordan skulle vi få folk til å få lyst til å komme?
Ekteparet tenkte så det knakte. Med god hjelp fra nabomenighetene, bestemte de seg for å arrangere filmmøter og barnemøter. Med et ferdigspikret opplegg gikk Per Ragnar til den lokale barneskolen for å dele ut flyere som inviterte til barnemøte i den nye menigheten.
Da skjedde det noe som ekteparet aldri hadde sett for seg.
– Da jeg kom til barneskolen, kom alle elevene stormende mot meg og ville ha autografen min. Jeg skjønte ingenting. Så viste det seg at jeg lignet mye på Randy Bass, en av de beste baseballspillerne som har spilt i Japan. Elevene trodde det var meg og ville ha autografen min på flyerne jeg hadde med.
Per Ragnar skrev autografer i tre timer. Samme dag visste hele nærområdet at misjonæren som lignet på den amerikanske baseballspilleren skulle arrangere barnekveld.
– Det var stinn brakke allerede en time før møtet skulle starte. Over hundre barn kom på møtet, minnes Kjersti.
– Vi hadde bedt om at den nye menigheten skulle bli kjent og fikk et ekstremt svar fra Gud.
I tiden etter fortsatte rundt 60 barn å komme fast til menigheten.
Vanskelig land for kristentro
Etter hvert gikk ekteparet med barnevogn fra dør til dør i nabolaget for å invitere til menigheten.
– Alle hadde kamera i ringeklokken, så vi måtte snakke med dem uten å kunne se dem, sier Per Ragnar.
– Det viste seg at noen hadde gått på søndagsskole. Men de fleste japanere hører til shintoismen eller buddhismen. Japan er et vanskelig land å formidle kristentro i. Men vi var glade og takknemlige for alle som kom til menigheten, sier Kjersti.
KIRKEN: Sanda kirke, slik den har vært siden 1992, med prestebolig i 2.etasje. Foto: Privat
Familien ble godt integrert i nabolaget i Sanda. Per Ragnar, som i sine yngre dager var en talentfull friidrettsutøver, jogget mye i parker i nærområdet og kom ofte i snakk med andre beboere.
– Særlig godt husker jeg da det ringte på døra en lørdag. Utenfor sto en japansk mann fra Kyoto som skulle flytte til Sanda året etter. Han var tidlig ute på let etter en menighet han og familien kunne gå i, og hadde hørt om menigheten vår i det lille huset.
Mannen ble senere mangeårig leder av menighetsrådet.
Musikk som døråpner
Kjersti har alltid vært musikalsk og spiller cello. I Japan skulle musikken vise seg å bli en viktig inngang for henne.
– Jeg kom i kontakt med mennesker i kulturmiljøet som begynte å komme til musikalske arrangementer i menigheten vår. Det ble arrangert mye mer enn bare gudstjenester. Senere fikk vi kontakt med lederen for musikkforeningen i området, og sammen med dem arrangerte kirkene i byen i flere år julekonserter i en fullsatt byhall, med plass til 900. Musikere og kor fra byen deltok, og fellesnummeret var Hallelujakoret fra Händels «Messias», forteller hun.
Hva skjedde siden? Plutselig var lederen i musikkforeningen et fast tilskudd på kirkebenken i menigheten.
– Vi var bevisste på at musikk skulle være en naturlig del av gudstjenesten. Mange stilte også opp da vi arrangerte støttekonsert etter jordskjelvet i 1995.
17. Januar 1995
Det hadde gått 12 år siden familien på tre ankom Japan for aller første gang. Nå telte familien fem, etter at Olaf og Hanna hadde kommet til. Det nærmet seg slutten på ti innholdsrike år hvor menigheten i Sanda hadde tatt form og for alltid fått en sentral plass i familiens hjerter.
Men en dramatisk hendelse skulle ryste familien Haraldstad og millioner av japanere for alltid en grytidlig januar-morgen.
– Klokken var 05.46 om morgenen den 17. januar, begynner Per Ragnar.
Familien bodde i andre etasje i kirken.
– Vi ble slengt fram og tilbake i sengen, og det bråkte noe voldsomt. TV-en falt ned, og pianoet flyttet seg. Jeg tenkte «hva er det som skjer?».
Jordskjelvet varte rundt et halvt minutt, men for familien føltes det som en evighet. Heldigvis lå familien og sov. Hadde skjelvet inntruffet noen timer senere, mens de var på vei til skolen, kunne både de og langt flere mistet livet.
Jordskjelvet ble målt til 7,2 på Richters skala. Det ødela mer enn 100 000 hus og gjorde skade på 400 000 andre. Broer og veier kollapset. Men aller verst rammet det 6434 mennesker som mistet livet.
Etter jordskjelvet ble Per Ragnar talsperson for nordmenn i Japan. Det var ham mediene kontaktet for å få siste nytt i perioden etter skjelvet.
– En annen norsk misjonærfamilie bodde hos oss i tiden etter. De hadde nettopp kommet hjem fra sykehuset etter at familiens tredje barn kom til verden da huset deres ble ødelagt under skjelvet, sier han.
Jordskjelvet representerer et veiskille for misjon i Japan. I tiden etter var det nedgang i antall internasjonale misjonærer. Familien Haraldstad reiste også hjem til Norge samme høst.
Hjemlengsel
– For barna våre, som hadde vokst opp i Japan, ble det et kultursjokk å komme til Norge og starte på norsk skole. De følte seg ikke norske i Norge, forteller Kjersti.
– Det var en stor overgang også for oss voksne. Om du regner med tiden i Japan og studietiden, hadde vi vært 20 år borte fra norsk arbeidsliv. Vi måtte lære å kjenne kulturen igjen, sier Per Ragnar.
Kjersti, som i tillegg til teologi hadde studert til å bli lærer, fikk etter hvert fast lærerjobb i videregående skole. Per Ragnar fikk et vikariat som kapellan før han ble sokneprest og siden prost i totalt ti år.
Men hele tiden kjente de på en hjemlengsel. For på mange måter var Japan familiens hjemland.
Derfor var ikke familien vond å be da menigheten i Sanda i mai 2005 feiret 20 år.
– Dette ble vår første reise tilbake. Vi møtte Rutsu igjen, hun som var vår første assistent fra Takarazuka og hennes familie. Også for barna var det godt å komme tilbake, sier Kjersti.
20-ÅRSJUBILEUM: Tilbake i Sanda for første gang etter hjemreisen i 1995 i anledning menighetens 20-årsjubileum. Her møtte de blant andre Rutsu, familiens første assistent fra Takarazuka, og hennes familie.
Året etter bød en ny mulighet seg. Ungene hadde flyttet ut, og NMS trengte noen til å følge opp arbeidet sør for Osaka i ett år etter at misjonærparet Haakon og Terese Kessel hadde flyttet hjem.
– Det var midt i blinken. Selv om vi trivdes godt i Mandal, var det godt å reise tilbake til Japan. Arbeidet var på mange måter likt det vi drev i Sanda fra 1985 til 1995. Vi fulgte opp gudstjenester i lokalmenigheten og holdt ved like det Haakon og Terese hadde bygget opp, sier Per Ragnar.
Slutten
Så er vi tilbake der denne historien startet. Per Ragnar og Kjersti var begge blitt pensjonister, men hadde ennå mye å gi for arbeidet i Japan. Men ordene fra legen etter at Per Ragnars hjernesvulst ble oppdaget snudde alt på hodet.
– Da vi kom hjem til leiligheten i Nara etter sykehusoppholdet, fikk vi besøk av ledere i kirken som salvet og ba for Per Ragnar. Der og da ba vi om et under. For alt er mulig for Gud, sier Kjersti.
PÅ HJUL: Per Ragnar på første tur i den nye drabantbyen for å invitere til innvielsesfest 2. pinsedag 1985. Foran vognen står Magne, mens Olaf tar livet med ro i vogna. Foto: Privat
En liten stund senere opplevde ekteparet nettopp det. Et under.
– Det fantes en forskningsmedisin som virket på noen få typer kreftceller. Hjernesvulsten til Per Ragnar hadde nettopp denne typen kreftceller, sier Kjersti.
– Etter en tid viste MR-undersøkelsene at svulsten hadde stoppet å vokse. Den hadde til og med krympet!
Sjokket
Dette var fantastiske nyheter. Plutselig kunne Per Ragnar håpe på år i stedet for måneder. Dessverre ble ikke gleden langvarig. For i vår stoppet medisinen å virke. Igjen vokser svulsten, og trolig kommer den til å vinne en gang i løpet av det neste året.
– 70 år er ikke et kort liv. Men jeg skulle selvsagt hatt 10-15 år til. Kjersti og jeg har snakket om begravelsen og sanger som skal synges i minnesamværet.
– Men vi ber fortsatt om et nådens under. Det samme gjør menigheten i Sanda. Samtidig må vi forholde oss til realitetene. Den siste tiden har trosbekjennelsen vært viktig for oss, for å holde fast ved det sentrale i troen.
Per Ragnar understreker at han er glad for hver dag han våkner uten smerter.
– Jeg har ikke noe vondt. Det siste halvåret har jeg gått i snitt seks og en halv kilometer hver dag. Og nå snart skal jeg til Stavanger for å delta på markeringen av teologikullet jeg var en del av som startet for akkurat 50 år siden, forteller han.
Ny giv i Japan
Men aller helst skulle han og Kjersti satt seg på første fly i retning Japan igjen. Landet og folket har fått en helt spesiell plass i hjertene.
– Så synes vi det er veldig spennende at NMS skal sende ut to misjonærpar til Japan i 2025. Da vi reiste ut, ble vi tatt imot av et stort misjonærfellesskap. Det fellesskapet eksisterer ikke i dag. Samtidig har de en hel verden av kommunikasjonsmuligheter vi ikke hadde den gang, sier Per Ragnar.
Kjersti trekker på smilebåndet når hun snakker om de nye Japan-utsendingene. Ekstra gledelig synes hun det er at noen bånd videreføres. Christine Oseland, som er gift med August Christensen, er nemlig bratsjist og er fast ansatt i Stavanger Symfoniorkester.
– Forhåpentligvis blir musikken en viktig døråpner, slik den var for meg. Det blir spennende å følge med på hvordan det går, sier Kjersti.