Snakker med døve og hører de stumme
MT møter rektor Nocké Eliane i lokalene til ESDA som Den evangelisk-lutherske kirka (EELC) driver i sentrum av byen. Vegg i vegg med kirkas barneskole får elevene ta del i felles uteområde og i aktiviteter med de andre barneskoleelevene. At de i det hele tatt skulle kunne leke med andre barn, var ingen selvfølge før skolen ble opprettet. Og at de skulle lære seg et språk – tegnspråk – for å kommunisere, var bare en fjern drøm.
SKOLE: På folkemunne blir skolen gjerne kalt «døveskolen» rett og slett fordi de fleste elevene har hørselsvansker. Skolen gir en fullverdig grunnskoleutdanning, i tillegg til praktisk og konkret innføring i flere yrker. F.v. Ismael Teta Manfo Ariol, rektor Nocké Eliane, Augustin Dangzabe og Ismaila Abdoulbagui. Foto: Maria Indrøy Risanger
Likeverdige
– Tidligere befant gjerne barna seg i skjul hjemme hos foreldrene som skammet seg over dem. Nå kan barna gå ut og blande seg med de andre elevene, som likeverdige lekekamerater, forteller Eliane engasjert og peker utover skoleområdet med den rødaktige, støvdekte bakken som denne delen av Kamerun er så kjent for.
NMS har vært med og finansiere skolen helt siden oppstarten i 2007. Hvert år får mellom 40 og 50 elever et spesialtilpasset undervisningstilbud som gjør at de kan fullføre grunnskoleeksamen. Dette setter barna i stand til å komme videre i utdanningsløpet. Flere av dem har nå startet på kirkas videregående skole, Collège Protestant.
– Men vi har også elever som er for gamle til å ta videre utdanning. Vi gir derfor praktisk undervisning i fag som søm og elektrisitet, slik at elevene kan skaffe seg et levebrød når skoletiden er over, opplyser Eliane.
Nytt liv
Historiene er mange om barn som har fått et helt nytt liv takket være ESDA. Flere har fått selvtillit og kunnskap til å gå inn i yrker som vindusmakere, gryteprodusenter, skomakere og bilvaskere.
ELEVER: T.h Ismael Teta Manfo Ariol (14) drømmer om å bli tegnspråk-lærer når han blir stor. Her sammen med medelevene Ismaila Abdoulbagui (i midten) og Augustin Dangzabe. Foto: Maria Indrøy Risanger
Fra å være bortgjemt i skam og en økonomisk byrde for familiene, klarer flere av elevene seg selv. Pågangen til skolen er så stor at rektor Eliane må si nei til flere. Det kommer elever fra ulike steder i Nord-Kamerun, også fra sørlige deler av Tsjad.
– De elevene som går videre til Collège Protestant blir også godt ivaretatt. Vi har en egen lærer som følger disse opp og hjelper til med å integrere dem i de ordinære klassene. Vi var spente på hvordan dette ville fungere og hvordan de funksjonsfriske elevene ville reagere. Men denne integreringen har vært en stor suksess. Elevene som kommer fra ESDA opplever seg inkludert av de andre, sier Eliane.
Trenger vertsfamilier
Den største utfordringen for skolen er å skaffe vertsfamilier for de elevene som kommer utenbys fra. Skolen har ikke internat og er dermed avhengig av å finne familier som kan ta seg av elevene. Det er noe Eliane og lærerkollegiet på fire jobber kontinuerlig med, sammen med kirkeledelsen og lokalmenighetene i Ngaoundéré.
– Det er viktig å finne familier som forstår barnas spesielle behov. Vi kan ikke plassere dem hos hvilken familie som helst; vi kan ikke risikere at de blir dårlig behandlet.
I tillegg til elever med hørselsskader og talevansker, tar skolen også imot noen elever med flere funksjonsutfordringer. Enkelte elever har også Downs syndrom og autisme.
– Vi på ESDA ser jo hvilke utfordringer disse barna har, men det er det ikke alle som gjør. Fremdeles har vi i Kamerun en lang veg å gå for å gi alle barn et skoletilbud. Vi håper at når vi har lært opp et stort antall barn, vil det bidra til at bevisstheten om denne glemte gruppen vil øke, avslutter Eliane.