Madagaskar-misjonær 100 år

Ordføreren og representanter fra NMS var til stede under feiringen. Da var det 72 år siden hun dro til Madagaskar for første gang. Hun skulle sette kraftige spor etter seg og få to av de utmerkelsene den gassiske stat deler ut.

Misjonskallet

Under en gudstjeneste i Leirfjord kirke «forsvant» alt rundt 17-åringen og en stemme sa: «Jorid, du skal bli misjonær.» Hun husker ellers ingenting av det som skjedde under gudstjenesten.

Men da hun «våknet» etterpå, tenkte hun at dette var stormannsgalskap. At lille Jorid, oppvokst ved Bøforsen i Leirfjord, datter til Anette og Edvard Bøen, skulle bli misjonær var utenkelig.

Åtte år senere, etter tre års syke­pleie­studier i Bodø, ville hun bli helsesøster. En medstudent sa: «Skulle ikke du bli misjonær?» Først da begynte tanken om misjon å arbeide i Jorid.

Misjonskallet ble etter hvert så tydelig at det ikke var tvil.

Madagaskar

Etter to år ved NMS’ misjonsskole for kvinner i Oslo fikk Jorid misjonsinnvielsen på NMS’ kretsmøte på Hemnesberget i 1949. Folk gikk mann av huse for å være med på begivenheten.

Jorid skulle til Madagaskar. Etter ett års språkstudier i fransk i Paris, gikk ferden til Marseille. Derfra reiste hun videre med et fransk passasjerskip. Etter en måned til sjøs dukket det opp palmekledde strender i horisonten i Det indiske hav.

Videre gikk turen med tog til hoved­staden Antananarivo. Her ble hun tatt imot av tillitsmannen for de norske misjonærene. Nå ventet ett år med opp­læring i gassisk språk på en misjons­stasjon på landsbygda.

Blindeskole

Etter språkåret håpet Jorid å få jobbe som sykepleier, men den norske rektoren ved Madagaskars eneste blindeskole fikk hjerteinfarkt og ble sendt hjem. Jorid måtte overta. Hun kom til en nybygget kombinert døve- og blindeskole som var hjem for 20 elever fra 5–72 år.

Utstyret var i dårlig forfatning, og mange av bøkene hadde forsvunnet. I sam­arbeid med Norges Blindeforbund ble det oversatt en rekke bøker til blinde­skrift. Jorid ble på skolen i sju år. Hun reiste hjem i 1957, hvor hun brukte tida på inn­samlinger, innkjøp av utstyr og opplæring i bruk av blindeskrifttrykkeri. Det ble starten på en revolusjon for blindeskolen.

Uavhengighet og nasjonalisme

Da Madagaskar gjenvant sin uavhengig­het i 1960, begynte nasjonalismen å blomstre, og det ble farlig å være misjonær der. Personalet ved blindeskolen hadde fått beskjed om å fryse ut alle hvite. Grav­støttene på misjonærgravene ble veltet, og gasserne satte fyr på misjonens eiendommer.

Jorid reiste hjem i 1965, utslitt, skuffet og desillusjonert. Hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling på sentralsykehuset i Akershus, der hun fikk beskjeden: «Aldri mer til misjons­marken!».

Men da gasserne så at de mistet viktige ressurser til å styre landet, drive skoler og helse­institusjoner, endret de sitt syn på hvite. Etter fem år hjemme, hvorav to år med behandling, bestemte Jorid seg for å reise tilbake.

Radio og sykehus

Jorid ble nå utplassert på radio­stasjonen «Evangeliets røst» i Antsirabe. Hun fikk ansvaret for å drive bibelske korre­spon­danse­kurs og ønske­konsert. Her opplevde hun sine lykkeligste år på Solskinns­øya. Etter ett år med radio, ble hun forstand­erinne ved Andranomadio sykehus med 60 pasienter.

Etter en stor bevilgning fra Norad, kunne de flytte inn i nye lokaler som også rommet labora­torium, røntgen, apotek, vente­rom og en egen sal for spedbarns­kontroll. Hun fikk bidrag til flere ansatte og til å bygge to søsterhjem.

Etter to perioder ved sykehuset reiste Jorid hjem igjen i 1977, 60 år gammel. Hun trodde ikke det ble flere turer til Madagaskar og etablerte seg som diakoni­medarbeider i Nord-Rana menighet og områdesekretær i NMS i Rana og Hemnes.

Dette ble også startskuddet for Nord-Rana menighets sterke engasjement på Madagaskar.

Mangarano

Da kom det en bønn fra den gassisk-lutherske kirke (FLM) om å få låne en syke­pleier som kunne avløse bestyrerinnen på et sykehus for spedalske på Mangarano. Jorid reiste enda en gang.
På Madagaskar ble spedalske betraktet som en forbannelse, en straff fra forfedrene og en hevn fra de dødes ånder. De ble utstøtt fra familiene, og mange måtte bo i jordhuler langt vekk fra byene. For mange av de spedalske ble Mangarano barmhjertighetens by. Her fikk de hus, mat, klær og behandling. Mangarano ble bygget i perioden 1917–1919 av misjonæren Johannes Einrem fra Mosjøen.

Her traff Jorid Jean Baptiste, en karisma­tisk spedalsk kateket. Da Jorid fikk spørsmål fra Nord-Rana menighet om hun kunne finne et misjonsprosjekt på Mada­gaskar, fant hun ut at det måtte bli Jean Baptiste. Han ble ansatt med fast lønn, og fra 1982 betalte menigheten hans lønn, og senere pensjon, fram til hans død for noen år siden.

Tilbake

I 1990 dro Jorid på nytt til solskinnsøya. Hun besøkte sine tidligere arbeidsplasser, og det så stort sett bra ut. Men i spedalsk­byen Mangarano var det verre enn noen gang.

– Pasientene levde verre enn kyrne våre, og sykestuene var verre enn grisehus. Madrassene var svarte som jord, uten laken. Alt var kaos, og pasientene var sultne og fillete, fortalte Jorid.

Hun hadde med seg pengegaver, vasket madrasser og oppdaterte alle sengene. Hun fikk en drøm om å virkelig satse på Mangarano. Det ville koste 50 000 kroner – en formue på Madagaskar.

Vel hjemme igjen fikk hun stor respons på planene. I tillegg til de budsjetterte 50 000 kronene, hadde hun med seg 80 000 kroner. Mangaranos 38 hus ble pusset opp. Hun reiste hjem igjen etter ytterligere 13 måneder der. Nå var hun sikker på at det var siste gang hun så Mangarano.

Slik skulle det ikke bli.

Hun ble invitert til 75-årsjubileet i 1993 og reiste sammen med blant andre Eldbjørg og Torgils Aurdal. I 1996 ble det en ny tur, og den siste Madagaskar–reisen ble i påsken i 2006.

Denne artikkelen står på trykk i MT 3. Ønsker du å motta Misjonstidende seks ganger i året, helt gratis? Registrer deg gjerne i skjemaet under.