Liten kirke – stor oppgave
Ved det provisoriske alteret står Jean Pascal Zine. Til daglig leder 44-åringen avdelingen for sosialt arbeid og kommunikasjon i kommuneadministrasjonen i regionhovedstaden Maroua, som ligger drøyt 50 kilometer unna. Men når helgen kommer, forlater han det store kontoret i kommuneadministrasjonen for å være prest i den lutherske menigheten i Moutourwa.
I Norge er 2022 erklært som Frivillighetens år. Men frivillig arbeid er ikke et særnorsk fenomen. Over hele verden gjør folk frivillig tjeneste. Rundt om i samarbeidskirkene til NMS er det helt vanlig at medlemmene bretter opp ermene for å gjøre en innsats, helt uten å få betaling for det. Kamerun er et av landene der mye av det kirkelige arbeidet blir utført på dugnad.
Med glede
– Jeg gjør dette som en frivillig tjeneste. Det er ikke en tjeneste jeg får betalt for. Når jeg vet at jeg får frelsen gratis, er dette noe jeg med glede gjør som frivillig, sier Jean Pascal.
Den lutherske kirken i Kamerun (EELC), som NMS har vært med på å bygge opp, har en jevn økning i både medlemstall og antall menigheter. EELC er en økonomisk fattig kirke. De fleste av kirkens medlemmer har lite penger mellom hendene. Derfor er det helt utenkelig at alle de nye menighetene skal ha en lønnet prest.
– Jeg er opprinnelig fra Ngaoundéré. Etter at jeg utdannet meg til ingeniør og tok en mastergrad i ledelse, fikk jeg først en jobb i den offentlige forvaltningen i min hjemby. Men her i Kamerun er systemet slik at de offentlig ansatte kan bli beordret. Da det ble behov for noen som kunne gå inn i en lederjobb i Maroua, ble jeg beordret hit, forteller han.
Evangelisering
Noe av det første Jean Pascal gjorde da han kom til Maroua, var å spørre hva kirken ville bruke ham til. Han var på jakt etter en frivillig oppgave i menighetsarbeidet. Etter at han hadde vært i Maroua en periode, etablerte EELC et evangeliseringsteam av pastorer som besøkte ulike landsbyer i området.
I Moutourwa førte denne aksjonen til at mange ble kristne. Men de nyomvendte hadde verken kirke eller pastor. Da kom spørsmålet til Jean Pascal:
– Kan du tenke deg å betjene den nye menigheten i denne byen som ulønnet pastor?
– For meg var det naturlig å svare ja til en slik utfordring. Jeg så at de kristne hadde behov for et fellesskap og at de trengte en som kunne være leder for dette fellesskapet. Jeg opplevde at Gud kalte meg til denne tjenesten, sier Jean Pascal, som deler uken sin i to:
Fra mandag til fredag jobber han ved kommuneadministrasjonen i Maroua. Fredag ettermiddag kjører han til Moutourwa for å være pastor. Etter at han har hatt gudstjeneste på søndag, reiser han tilbake til byen der han jobber.
Det hører med til historien at kona til Jean Pascal også har latt seg engasjere i menigheten i Moutourwa. Når helgen kommer, setter hun seg i bilen sammen med ektemannen for å reise til byen hvor han er pastor. I den lutherske kirken har kvinnebevegelsen Femmes Pour Christ (Kvinner for Kristus) en sterk posisjon. Rundt om i landet er det lokalavdelinger av denne bevegelsen. I Moutourwa er det Naiga Emilienne epse Zine som leder denne gruppen.
– Vi står sammen om tjenesten i Moutourwa. At hun også er engasjert, gjør det lettere for meg å fortsette i denne oppgaven. Gud bruker oss begge i sitt arbeid.
Historien fortsetter under bildet
Viktig med frivillige
Kamerun er et land hvor ulike religiøse retninger har innflytelse. Den kristne kirken står sterkt, det samme gjør islam. I tillegg er det mange som forholder seg til den tradisjonelle folketroen.
– Det er mye hedenskap her i landet, ikke minst i området hvor min menighet er. Når vi skal forkynne evangeliet til folk i disse områdene, gjør det ekstra sterkt inntrykk at det er frivillige som kommer med budskapet. Hvis alle som forkynte var kirkelig ansatte i trygge jobber, gjør det ikke samme inntrykk. Men når folk møter kristne som bruker av sin tid og sine ressurser uten å kreve betaling, skjønner mange at det de forteller er viktig. Jeg sier ikke at kirken ikke skal ha betalte pastorer og evangelister, men vi som jobber frivillig har en tjeneste som kan nå enda lenger.
I tillegg til at mange menigheter blir betjent av ulønnede prester, er Jean Pascal opptatt av at alle kristne har oppgaver som formidlere av Guds budskap.
– Prestene og evangelistene kan ikke gjøre alt i en menighet. Det er det enkelte kirkemedlem, altså den enkelte kristne, som bærer budskapet med seg inn i hverdagen. I de daglige møtene med andre mennesker kan de formidle Guds nåde. Dette er ikke en belastning for oss kristne, men heller en gave vi får. Å fortelle mennesker om Guds kjærlighet, er en gave og en tjeneste for alle kristne. Bibelen sier at «høsten er stor, men arbeiderne er få». Men siden vi er mange som har tatt imot Jesus, kan vi alle være med og høste.
Kristen familie
Jean Pascal har vokst opp i en kristen familie der kirkegang og kristen tjeneste var en del av livet. I Ngaoundéré ble han også kjent med norske misjonærer.
– Misjonærene lærte meg mye om å være frivillig i Guds rike. De hadde sine faste oppgaver, men jeg opplevde at de strakk seg langt ut over vanlig arbeidstid. Selv ble jeg engasjert i radiostasjonen Sawtu Linjiila. Det var en stor velsignelse for meg. At jeg også fikk mulighet til å gå ett år på Hald Internasjonale Skole i Norge, var også med på å peke ut en retning for livet mitt. Etter året på Hald, fikk jeg frimodighet og motivasjon til å gå videre på skoler og universitetet. Jeg har hele tiden vært bevisst på at jeg skulle bruke mitt liv til å tjene Gud.
Bygge kirke
Den lutherske kirken i Kamerun får stadig nye menigheter. Men det er ikke en automatisk sammenheng mellom «menighet» og «kirke». Siden folk i landet er fattige og EELC har begrensede ressurser, er det mange menigheter som ikke har eget kirkebygg. Det gjelder også menigheten som Jean Pascal Zine er pastor for. Den holder til i et privathus. Det som til daglig er oppholdsrom for familien, blir omgjort til kirkesal når helgen kommer. Alteret er et provisorisk bord i den ene enden av rommet.
– Guds ord sier at menigheten består av levende steiner. Det betyr jo at menigheten ikke er avhengig av et kirkebygg, men av medlemmer som til sammen utgjør kirken. Når vi tenker slik, kan vi si at kirken i Kamerun er en stor kirkebygger. Men det betyr ikke at vi slår oss til ro med at menighetene ikke skal ha et eget kirkebygg. I vår menighet snakker vi mye om at vi trenger en kirke. Jeg tror det vil bety mye når vi skal invitere ikke-kristne med til våre samlinger. Det er enklere å invitere folk med inn i et kirkebygg enn i et privat hjem.
Når Jean Pascal Zine snakker om finanseringen av et nytt kirkebygg i Moutourwa, blir han bekymret. For menighetens medlemmer er alle fattige. For dem er det vanskelig å ofre mer enn de allerede gjør.
– Hva koster en ny kirke?
– Tomta er allerede kjøpt, så den behøver vi ikke å samle inn penger til. Men vi trenger penger til å bygge selve kirken. For menighetsmedlemmene her i Moutourwa er det ikke lett å avse penger til kirkebygget, sier Jean Pascal, som nevner en sum som er så lav at den virker unaturlig lav for oss som er vant til norske byggevarepriser. Men selv dette blir for dyrt for menigheten.
– Jeg har jo mange venner i Norge. Jeg har et håp om at noen av dem kan støtte kirkebyggingen, humrer Jean Pascal Zine.