Ingen sensur i Vestre Aker menighetshus

Vakoté Yama Dieudonné bor på Kolbotn, med kone, og en nyslått tenårings-sønn. Vakoté er ansatt som trosopplærer i Oppsal menighet, på fjerde året; men i mange år var det flere Kamerun-misjonærer som nikket kjent når de møtte Vakoté på ulike steder i Norge. Han kjenner de både fra Ngaoundéré, og her i nord – fra forrige årtusen.

– Første gangen jeg kom til Norge, var da Gospel Singers turnerte fra Mandal til Bodø, sier Vakoté for å begynne å nærme seg sin tilknytning til sitt nye land. – Tre måneder med 40-45 konserter på rekke og rad gjorde at jeg oppdaget ulike sider av min nye norske kultur. Da jeg kom hjem til Kamerun, søkte jeg om å bli utvekslingsstudent på Rønningen, og dermed ble det et helt år i Norge, vinteren 95/96.

Og nå – som da – er det nettopp musikken – og også familien – som gjør at han fortsatt befinner seg i Norge. Men før han etablerte seg her, var han tilbake i Kamerun igjen. Og da drev han med en helt spesiell jobb, som arkivar og bilde-opprydder i skuffer og skap med gammel misjonshistorie.

– Jeg digitaliserte bilder, og jeg reiste rundt i Kamerun for å kunne finne mennesker som hjelpsomt bekreftet hvem som var med på bildene. Det var en svært interessant jobb, både fordi bildene fikk sin forklaring/gjenkjenning, og også fordi jeg lett kom i kontakt med mennesker rundt om i landet. Da lærte jeg mye om norsk misjonsarbeid i mitt eget land, og spesielt om NMS. Misjonær Kåre Lode var min oppdragsgiver; og hele prosjektet endte med at utdanningsministeren i Kamerun var selv til stede når arkivene ble offisielt gitt tilbake til myndighetene gjennom universitetet i Ngaoundéré.

Men også universitetet i Tromsø – og NMS var partnere – i dette prosjektet, og det endte med at det samme arkiv-materialet også havnet både i Tromsø og i Stavanger. Med støtte fra Fredskorpset – jobbet Vakoté i Tromsø med tilsvarende prosjekt i to år, på starten av dette århundret.

– Det var i denne perioden jeg også traff Lise igjen, forklarer Vakoté. – Vi hadde møtt hverandre tidligere i Kamerun, da hun var der som misjonær. Men nå var det åpenbart noe mer! I 2003 giftet vi oss, og siden har Norge vært mitt nye land. Her har jeg min egen familie nå.

– Vokste du opp i et kristent hjem i Kamerun også?

– Min mor, som egentlig kom fra et muslimsk hjem, var nå med blant «Kvinner for Kristus»-bevegelsen. Hun var ivrig til å få meg med til kirken; og da hele familien etter hvert flyttet nordover til Ngaoundéré, begynte jeg på Kirkens barneskole. På 70-tallet var det ennå mange som ikke gikk på skole. Veldig få av jentene fra muslimske hjem fikk noen skolegang. Men de kristne jentene fikk det.

Vakoté har et mellomnavn som faren hans ville gi ham: Dieudonné. Navnet betyr «Guds gave», fordi Vakoté ble sett på som en gave til familien. Men som artist har han valgt å bruke Vakoté Yama.

– Du har spilt inn flere plater, og vært høyt oppe på musikklistene i flere afrikanske land, der de forstår fulani – og fransk. Men det hender også at dine tekster faktisk blir sensurert?

– For noen år siden ga jeg ut plata «Samira», og mitt folk i Afrika likte å høre sannferdige tekster om at jenter skal få utdannelse, om polygami, og om muslimske ledere som under ramadan behagelig velger å bytte ut en kone eller to. Men da myndighetene i Kamerun oppdaget at jeg også hadde skrevet om korrupsjon og mistenkelige vennskapsallianser i regjeringa, satte de i gang en sensurering som gjorde at fire av sangene fra plata ble forbudt å spille. Og slik er det fortsatt.

Da Plan-aksjonen gikk av stabelen i Norge nylig, tenkte Vakoté på en sang han skrev tidligere, en sang som handler om nettopp dette: Ingen små-jenter skal oppleve å bli behandlet som brud når de egentlig er bare barn. Det har kristne misjonsorganisasjoner jobbet mot i mange år.

– Det er jo dette kristen misjon har brakt med seg: Kunnskapen som kan sette fri mennesker, forteller Vakoté. – Og da er det min plikt som tekstforfatter å kunne si noe om nettopp dette. Jeg kommer sikkert til å synge denne sangen når jeg kommer til misjonssamlinga på søndag.

Det hører også med til historien at da Rønningen-året var over, ble det utveksling «den andre veien». To norske ungdommer dro ned til Kamerun, og til sammen var de fire gutter som reiste rundt i landet et års tid, som artister – med besøk på skoler, kirker og andre scener.

– Det var misjonsarbeid i eget land – en veldig fin opplevelse!

Til slutt ber jeg ham fortelle om noe av hans morsomste opplevelser ved å bo i Norge.

– For noen år siden var vi på et slektstreff i Rømskog, og der opplevde jeg mye nytt. Midtveis i treffet ble det øksekast-konkurranse ute på gårdsplassen. Det var helt nytt for meg. Men tror du ikke jeg vant konkurransen! Norsk nok.

Det blir ingen øksekasting i Vestre Aker kirke søndag 31. oktober. Denne gangen skal Vakoté bare kaste ut sine umiddelbare tanker om rettferdighet og god omsorg. Og det skal bli fint å høre på!