Gi en gave
Nettbutikk
Meny

Et ekko av savn

Foto: Birgitte Strand Hasselknippes arkiv / MADAGASKAR: Misjonær Ole Strand med sønnen Ragge i bispeboligen Antsahamanitra i 1930. Last ned
Benedicte Strand arvet farens kunstneriske blikk, men også noe av frykten han bar med seg etter årene på misjonærbarnehjemmet Solbakken under krigen.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

«Når jeg ser tilbake på min fars og resten av familiens liv, brer det seg et slør av mystikk over deres historie, lik en eventyrfortelling …»

Slik begynner Benedictes bok om en far som ble født på Madagaskar i 1928. 10 år senere, da foreldrene på ny dro ut til misjons­marken, ble han igjen på misjonær­barne­hjemmet Solbakken i Stavanger. Moren skulle han møte igjen først sju år senere, da krigen var over. Faren kom aldri hjem.

De første seks årene på Madagaskar skulle han beskrive som de lykkeligste i sitt liv. Fargene og sanseligheten derfra går som en rød tråd gjennom de lekende bildene til den anerkjente reklamefotografen Ragnvald (Ragge) Strand. Men oppveksten hans ga også et annet ekko. Et savn han aldri snakket om, men som likevel tok så stor plass. Lever misjonshistorien videre i neste genera­sjon? Kan troen overleve? I flere år har Benedicte reist til Madagaskar, i tankene, i misjonsarkivet, i gamle brev og bilder, men også med fly i 2017. Nå sitter hun med en tjukk bok i hendene. En hyllest til sin far, men også et skritt nærmere en forståelse av røttene og seg selv.

Savn

– Jeg husker ham som en nærværende og kjærlig far, begynner Benedicte om en humoristisk og høyt elsket kunstner som unngikk enhver konflikt. Han foreviget alt fra pisket krem til mote, natur og musikkinstrumenter. Hun ser solskinnsøya i bildene. Det er som om fargene, luktene og smakene er med. De gode tingene fra et liv som misjonærbarn. Et liv han sjelden snakket om. Benedicte spurte heller aldri. Det sa seg selv.

– Barndommen var et stort tabu, men man visste jo om den. Derfor tok jeg meg mye sammen. Bar ham kanskje, litt ubevisst. Som ham, ble jeg tidlig voksen. Men hva hadde vel jeg å klage på, i forhold til en barndom uten foreldrene?

Jo, hun vet litt om det hun også. For Benedicte var bare tre måneder gammel da moren forandret seg totalt. Barselspsykosen var alvorlig, og den kom og gikk gjennom hele livet. I lange perioder fikk far og datter likevel oppleve den varmen hun egentlig alltid hadde innerst inne.

– Jeg har bodd hos forskjellige opp gjennom. Da jeg ble fem, var jeg stor nok til at far klarte å passe meg hver gang hun var på sykehus, forteller Benedicte som husker en far som går på nåler mellom gråt, raseri og latter på feil sted. Moren forsvinner på nettene. Løper ut av bilen for å dirigere trafikken. Etter hvert klarer de ikke mer. Benedicte er 16 år da foreldrene blir separert, og faren finner seg en ny kone.

– Jeg kom aldri overens med min nye stemor. Far tålte ikke konflikter og klarte derfor ikke å forsvare meg da jeg trengte det. Slik lærte jeg heller aldri å stå opp for meg selv. Det måtte jeg lære på egenhånd senere, forteller hun.

To år etter skilsmissen, dør moren uventet av hjerneblødning.

– Jeg har ikke hatt en typisk kristen opp­vekst, men da kjente jeg et intenst behov for å be en velsignelse over henne. Og da jeg hadde gjort det, følte jeg så sterkt at hun var hos Gud. Han trengte henne hos seg.

Madagaskar

Det var en vekkelse i Leksvik i 1904 som førte til at Ragge ble født på Madagaskar. Foreldrene, Nanni og Ole Strand, blir smittet av den samme misjonsgløden og gifter seg i 1916. Bare tre uker etterpå sitter de på dampskipet Rena med sterke kall og fulle kofferter. Det handlet om menneskehetens sjeler. Fantes det noe viktigere?

– Det var krig og mange farer på overfarten, forteller barnebarnet som fant en ærlig beskrivelse av misjonærlivet i et gammelt Misjonstidende:

«Krig på land og på sjø, undervannsbåter, drivende miner, eksplosjoner, skip til bunns. I D/S Rena, gjennom den engelske kanal og skipsvrakene.»

Det er over 100 norske NMS–misjonærer på Madagaskar nå. Ekteparet Strand får først fire gutter. De to eldste, på ni og sju år, blir igjen hjemme da de drar ut for andre gang i 1927. Ole har nå blitt tilsynsmann for Madagaskar innland, og familien bor i den staselige bispegården Antsahamanitra, omkranset av en hage med mangotrær og tusen gjemmesteder. I bispeboligen er det høyt under taket og alltid noen på besøk, forteller Benedicte. I 1928 blir minstemann, Ragge, født inn i et paradis. Benedicte har funnet fram et bilde av ham, smilende på pappas fang. Den lykkeligste tiden i hans liv.

Solbakken

Barnehjemmet Solbakken blir opprettet av NMS i 1889 på grunn av den store sykdomsfaren på misjonsmarken. Ekteparet Strand vet at her er malariamyggen langt unna, kostholdet så mye bedre enn i andre hjem på 30–tallet. De får skolegang og lekekamerater. Ingen har så sterke tenner som Solbakken–barna. NMS betaler regningen. Det skal ikke stå på det.

– I 1933 får Nanni tarmslyng og bestemmer seg for å reise til Norge for å bli frisk. Hun tar med seg de tre guttene, og blir der en tid. I 1935 kommer faren hjem og blir hos dem i to år, før han må tilbake. Moren reiser samme vei året etter. Alle barna blir igjen, og de tre yngste bor nå på Solbakken.

FAMILIE: Ragge og Benedicte i Gamle Hellesund sommeren 2006. Foto: Ole Magnus Strand

– Hva tenker du om at de forlot barna?

– Jeg greier ikke å være fordømmende, svarer Benedicte, en religionshistoriker som er vant til å se ting fra ulike ståsteder.

– Man må huske hvor alvorlig oppdraget kjentes for dem. Det handlet om liv og død. Så dramatisk opplevdes det. Og hvem skulle ellers gjøre det?

Hun viser til Jesu ord i Matteus 10: «Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd.» Men de kunne også hørt på Paulus: «En som ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.»

– Misjonærene stod i en skvis, sier hun og viser til en rapport fra en misjonær­konferanse i 1887 som viser at NMS allerede da vurderte misjonærbarnas situasjon:

«Enkelte (av misjonærbarna) var muntre og glade, tok tingene lett, mens andre var skrøpelige og ble lett forsagte. En skilsmisse med foreldrene kunne gi dem en knekk for livet.»

Men på Solbakken ville de i alle fall ikke dø.

Krig

«Kjære mor og far. Jeg har det bare godt. Og nå er det dessverre krig mellom Frankrike, Polen, Tyskland og England. Det er blitt verdskrig. Vi skal visst snart ha mørklegging. Vi har kjøpt inn blendingspapir,» skriver Ragge fra Solbakken 16. september 1939.

10. april 1940 sitter han med komlene foran seg da flyalarmen går.«Me må eda fysst!» utbryter han og ser lengselsfullt på tallerkenen. På tom mage tusler han likevel ned i tilfluktsrommet sammen med de andre. Han skal huske det lille hakket i lærerens piano etterpå. Nå må barna evakueres, innser de voksne.

– Under krigen ble Solbakken–barna flyttet rundt fra sted til sted. Høsten 1940 tok tyskerne over Kampen skole, der barna ble undervist fram til realskolen. I 1944 tok de Solbakken, og det skulle ta årevis å restaurere det etterpå, forteller Benedicte.

Men på den andre siden av Ragges verden, sitter foreldrene fast i en fransk koloni. Ole er på en misjonskonferanse da han får nyhetene om krig. Nå bryter han av forhandlingene og går inn i sitt lønn­kammer. Så kommer han ut med klare arbeids­linjer for tiden framover.

– Han var en stødig leder, og planene hans viste seg å fungere, forteller barne­barnet.

Som fransk koloni blir Madagaskar med i alliansen mellom Tyskland, Frankrike og Japan. Bidrag fra Norge blir derfor avsluttet.

– Men Kong Haakon skal ha sendt et personlig bidrag, og britiske styrker tok etter hvert kontroll for å hindre japanerne i å ta over landet. Slik kom Madagaskar over på de alliertes side.

Misjonærene senker skuldrene en stund, men et halvt år senere får Ole hjernemalaria. Nanni sitter ved hans side da han plutselig sier «jeg går nå», og sovner inn. Noen gassiske gutter synger «Å salige stund uten like» idet han senkes ned i den røde jorden. «Vi er foreldreløse nå,» sier de da han blir borte. På den andre siden av graven står en alenemor. Det er en krig mellom henne og hennes fem barn. Så hun kler seg i sort, flytter ut av bispegården og drukner sorg og savn i sin nye jobb som lærer ved den norske barneskolen i Antsirabe.

HJEMMET I ANTSAHAMANITRA: F.v. Eigil, Magne og moren Nanni utenfor hjemmet i Antsahamanitra. Kilde: Birgitte Strand Hasselknippes arkiv.

Sorg

Det er is på Mosvannet. Magne og Ragge kommer hjem med røde kinn og skøyter over skuldrene. Fru Klepp kaller dem til seg. Det er kommet et telegram. Storebror Magne ser det på ansiktet hennes. Hun hadde egentlig ikke trengt å si noe.

– Snart var far alene på Solbakken. Magne begynte på videregående, og de eldste brødrene var etablert, forteller Benedicte.

Det er vanskelig å si hvordan han egentlig hadde det ut fra de korte og noe formelle brevene. Benedicte ser likevel savnet, nøkternt og enkelt pakket inn i de skjøre linjene av en barnehånd.

– I 1944 får han tuberkulose. Han er 15 år da han flyttes til Lindum i Suldal, et hjem for gutter i samme situasjon. Her hadde han det godt, tror jeg. Etter restitusjonen ble han gårdsgutt på Lønnegraff, et feriested for misjonærfamilier, forteller datteren.

Og med Tysklands kapitulasjon kommer endelig Nanni hjem med misjonærflyet Ansgar fredsvinteren.

– Ragge ble utskrevet fra Solbakken og flyttet med moren til Lyder Sagens gate i Oslo, et sted for pensjonerte misjonærer. Det må ha vært rart å plutselig bo sammen igjen, så mange år etterpå, tror Benedicte.

I 1951 drar han til sjøs. Men båten tar ham ikke til solskinnsøya. Han skal aldri dit igjen. Ikke en gang da NMS tilbyr en organi­sert tur for misjonærbarn. Han kaster fortida på sjøen, og snakker sjelden om den igjen.

Oppsøker røttene

I 2017 oppsøker Benedicte og den 27 år gamle sønnen landet som har fått stå store ringvirkninger i familiens liv.

– Jeg møtte bare varme og omsorg. Et fellesskap, der misjonærene og partnerne var likeverdige. Jeg besøkte skoler for blinde og døve, og det var mange sterke inntrykk. Jeg ble nesten stum av det hele, sier hun om turen som var organisert av NMS gjennom Pluss reiser.

– Samtidig var det også tøft. Jeg møtte meg selv i døra, og kjente på en irrasjonell frykt for at noe skulle skje sønnen min. Det var jo mitt ansvar som hadde tatt ham med, sier hun og forklarer:

– Det ble også en reise i min egen historie. Et møte med familiens tragedie, der fem barn mistet sine foreldre til misjonen. Moren ble forhindret av krigen. Faren kom aldri hjem. Jeg ble redd for at historien skulle gjenta seg, at noe skulle skje, så vi aldri kom hjem til våre egne.

Misjonsarven

Benedicte ble døpt av den kjente misjonæren Fridtjov Birkeli, en god venn av bestefar Ole.

– Det var faktisk et merke etter pipa hans på sofaen i stua til mor og far, fra kirkekaffen etter dåpen, forteller Benedicte som har tenkt en del på misjonshistorien – og arven hun selv er en del av.

– Kanskje var det en slags misjonsarv som gjorde meg interessert i religionshistorie og som fikk meg til å skrive denne boken. En slags forpliktelse til å ta det videre på ett vis. Kanskje er det også den som har drevet meg til å drive med kunst, forteller Benedicte som i likhet med faren formidler gjennom bilder. Da er det som om tid og sted forsvinner, og det blir en slags terapi i det som er vondt.

BARNEHJEM: Barna på Solbakken sommeren 1938 eller 1939. Kilde: Gunnhild E. Grøntofts akriv og VID historiske arkiv, Misjonsarkivet.

– Hva med troen? Arvet du også den?

– Til tross for en vanskelig oppvekst, sa far at han beholdt sin barnetro, forteller Benedicte og husker spesielt en episode der dette kommer tydelig fram: Sønnen hennes er ikke gammel der han sitter i en badebalje på bordet på familiens sommersted. Høytidsstemt står Ragge ved barnebarnet sitt og døper gutten i «Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn. Du skal hete Ole…»

– Jeg tror alle kan døpe når situasjonen krever det. Kanskje var pappa det nærmeste vi kom en prest akkurat da? Det var ikke Birkeli, men det var en hellig stund.

Det blir gjennom det nære forholdet til farmor Nanni at Benedicte får troen servert. Hun dytter den ikke på henne, men viser den i handling.

– Jeg har likevel problemer med Jesus. Han er uoppnåelig, krever for mye. Det er rart at han skal være den eneste veien til Gud, sier hun og tenker kanskje på alle de valgene som ble tatt i Hans navn og alt det kostet familien. Likevel har hun oppsøkt ham, i Jesus–bevegelsen, da sorgen etter moren ble tung å bære.

Denne artikkelen står på trykk i MT 3. Ønsker du å motta Misjonstidende seks ganger i året, helt gratis? Registrer deg gjerne i skjemaet under.

– Jeg følte jeg måtte be om tilgivelse for alt som hadde hendt henne. Skylden forsvant, men jeg følte meg likevel aldri hjemme i Jesus–bevegelsen, konkluderer Benedicte som i dag, litt flåsete sagt, beskriver seg selv som «en kristen hedning med et snev av New Age.»

– Jeg fascineres av buddhismens respekt for naturen, og savner det fysiske og praktiske fokuset i protestantismen. Den har blitt for eksistensiell. Kanskje har vi litt å lære av katolikkene som klynger seg til tradisjonene. De bærer dem når de ikke klarer det selv. Det er godt nok å bare møte opp.

En natt drømte Benedicte om en åpen, skinnende bibel. Det var som om drømmen sa at hun måtte ta vare på arven etter farfar Ole. En nesten klisjéaktig kallsopplevelse, vil noen hevde. Som om Jesus ikke bare forsiktig banker på hjertedøra, men roper.

Denne artikkelen står på trykk i MT 3. Ønsker du å motta Misjonstidende seks ganger i året, helt gratis? Registrer deg gjerne i skjemaet under.

– Hva tror du det betyr, spør hun til slutt.

Er det her hun finner svaret på sin åndelige lengsel? Og er ikke Jesus egentlig det motsatte av krevende? Jo, religions­historikeren har selvfølgelig tenkt på det, men kanskje finnes det flere veier til ham. Veier der det er like høyt under taket som i hagen utenfor en bispegård på Madagaskar. Men hvor neste steg går, det vet hun ikke.

«Gleden over å leve, Ragge Strand – et liv i bilder» kan bestilles ved å kontakte Benedicte på E–post: benedicte@studiostrand.no.

Jeg vil bli MT-abonnent og motta seks nummer årlig.

    PS: Du kan også sende en sms med "NMS MT" til 2490
    Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp