Gi en gave
Meny

Ungkaren med 20 sønner

Foto: Maria Indrøy Risanger / 53 år etter at Erik Sandvik kom til Kamerun, har han ennå ikke forlatt huset sitt i Ngaoundéré. Last ned
Det finnes vel ingen misjonærer i historien til NMS som har bodd lenger i et misjonsland enn Erik Sandvik. 53 år etter at han kom til Kamerun har han ennå ikke forlatt huset sitt i Ngaoundéré.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

– Det var vemodig å reise fra Kamerun. Klart det var det. Jeg hører jo hjemme der på mange vis, sier Erik Sandvik, som tar imot MT i leiligheten «hjemme» på Spanne utenfor Haugesund.

Han har nettopp kommet tilbake fra Kamerun. Planen er egentlig at han nå er kommet til Norge for siste gang – at den rekordlange perioden er slutt. Men slike planer er ikke hugget i stein. Mer om det mot slutten av denne artikkelen.

Stilig herremann

Hvem er han, denne mannen som har tilbrakt det aller meste av sitt liv i en by som for mange er et ukjent afrikansk stedsnavn? 86–åringen med veltrimmet fippskjegg som åpner døra i leiligheten i Spannevegen framstår som en distingvert herremann, som like gjerne kunne se tilbake på et liv i en høy akademisk stilling ved et norsk universitet. Men klesdrakten skiller seg fra det pensjonerte norske professorer går rundt i. Han er kledd i en mørkeblå dress, men i motsetning til de man finner i vestlige konfeksjonsforretninger, er denne dressen uten knapperad og åpning framme.

– Jeg fikk denne av en av mine gutter da jeg var i Kamerun i jula. Det er slikt som er moderne der for tiden, forklarer Erik. Hva han mener med uttrykket «mine gutter», kommer vi også tilbake til senere.

Bestemte meninger

Selv med en rekordlang tjenestetid som misjonær, er det mange i det norske NMS-landskapet som ikke kjenner Erik Sandvik spesielt godt. I de første tiårene av hans misjonærtjeneste var det slik at misjonærene hadde fire år lange perioder ute på misjonsfeltet, etterfulgt av ett år i hjemmetjeneste før de reiste ut igjen. Men for Eriks del fungerte ikke en slik ordning. Hans oppgaver i Kamerun var det ikke enkelt å overlate til andre i ett helt år. Derfor ble det, med et par unntak, til at han bare hadde vanlige ferier hjemme i Norge, og han har aldri trålt norske kirker og bedehus med lysbilder fra Kamerun.

Men på hovedkontoret i NMS er Erik Sandvik et velkjent navn. Hans store innsats innenfor skolearbeid i Kamerun er blitt lagt merke til. Det samme er hans enorme kontaktflate i Kamerun, noe som NMS har hatt nytte av. Men Erik er også kjent som en mann som ikke tar et nei for et nei. Når det har blitt fattet vedtak som han ikke er enig i, har det ikke sjelden hendt at han finner andre veier for å få viljen sin. Han er en mann som ikke er redd for omkamper og for å si sin mening.

– Når jeg har fått ansvar for et arbeid, kjemper jeg for oppgaven og det ansvar jeg har fått. Mine kamerunske venner skal være sikre på at jeg alltid står opp for dem, sier han med et uttrykk som best kan betegnes som «et bestemt smil».

Erik Sigurd Sandvik (86)

Opprinnelig fra Karmsund. Utdannet cand. philol. Bosatt i Ngaoundéré siden 1968. Utsending for NMS i Kamerun til han ble pensjonist, deretter bodd i Ngaoundéré som privatperson.

Historien fortsetter under bildet

MEDALJE: Erik Sandvik i audiens hos Kong Harald etter at han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i 2002. Foto: Privat

Fra bondesønn til universitetsstudent

Godt plassert i godstolen i leiligheten snakker Erik gjerne om både med- og motvind i livet. Han forteller om en god barndom, der han var yngst i en søskenflokk på åtte. Faren var emissær og bonde. Store deler av året reiste han rundt og holdt møter i Stavanger krets av NMS. Men i onnetider var han hjemme på gården og i gartneriet på Spanne. I de tidene på året faren var på «prekenturer», drev mor gården. Med fire søstres omsorg og tre brødres ansvar for at han skulle bli en nyttig bondegutt, hadde han en god oppvekst.

Men å være bondegutt var aldri et mål for Erik. Han var mer interessert i bøker enn jord. Derfor reiste han til Oslo for å studere. Å bli lektor var målet. I alle studieårene bodde han hos sin tante og onkel og levde som en sønn av huset.

– Oslo ble min by. Studiemiljøet, kontakter og muligheter åpnet horisonter. I feriene reiste jeg hjem og hjalp til i drivhusene og på jorda, forteller han.

Etter fullførte studier, cand. philol. med fagene engelsk, kristendom og historie, samt pedagogisk seminar i tillegg, var han klar for arbeidslivet.

Historien fortsetter under bildet

TJENESTE: I 2002 ble Sandvik tildelt Kongens fortjenstmedalje. Overrekkelsen skjedde i Kamerun – hans andre hjemland. Foto: Ivar Barane

Yrkesvalgets kvaler

Men hva skulle lektor Sandvik ta fatt på. Han hadde mange muligheter og tilbud. «Kom til Vadsø,» skrev kameraten hans, Ove Danbolt. «Er du gift? Hvis ikke, reis ikke til Nord-Norge», sa studentpresten.

«Vi venter på deg på fakultetet», sa universitetsprofessoren. «Misjonen trenger lektorer i Afrika,» skrev misjonssekretæren.

Midt i denne flommen av muligheter og tilbud, stod Erik. Noen vil kanskje si at han satte Gud på prøve, men han sa i alle fall til seg selv at hvis Misjonstidende kommende onsdag søker etter lektorer til Afrika, så drar jeg dit. Og nettopp det stod det i onsdagens MT. Dermed var livsvalget tatt for Erik Sandvik. Han meldte seg som misjonskandidat i NMS.

Reaksjonene var heftige: En studiekamerat ringte: «Glem det. Du er ikke misjonær-typen». En kusine bemerket: «Du er gal, Kamerun, der er det både løver og slanger. Du risikerer livet.»

Veilederen på universitetet sa: «Her har samfunnet betalt landets dyreste utdannelse på deg, så stikker du av! Er dette god moral?» En kamerat spurte: «Har du diskutert dette med familien?»

Det hadde han ikke. Men valget var tatt. Erik Sandvik skulle bli misjonær.

– Min oppvekst, mitt miljø og mine opplevelser som FN-soldat i Gaza avgjorde mitt valg.

Historien fortsetter under bildet

AMATØRINGENIØR: Erik fulgte byggingen av Millenniumskatedralen med et våkent blikk. I veggene er det rikelig med armeringsjern. Foto: Ivar Barane

Humanist som misjonær

Men hva lå bak beslutningen om å velge vekk akademisk karriere til fordel for et liv som misjonær? Erik har selv fundert mye på det. Han er også blitt utfordret av andre til å forklare hvorfor han valgte misjonærlivet.

– En venn spurte meg en gang: «Ble du misjonær fordi du var redd for Gud eller fordi du var glad i Jesus?». Det var et interessant spørsmål, men for meg var begge svaralternativene feil. Jeg tror det var ønsket om å være noe for medmenneskene som var hovedgrunnen. Jeg er en kristen humanist, som er opptatt av å gjøre noe for å hjelpe folk. I mitt virke har jeg nok ikke vært så opptatt av hvor folk skal tilbringe evigheten som å hjelpe dem til et bedre liv her på jorden.

– Har dette vært problemfylt?

– Nei, det vil jeg ikke si. Misjonen har et oppdrag knyttet til livet her på jorden og et oppdrag med evigheten som perspektiv.

Historien fortsetter under bildet

HYLLET: Da Erik ble tildelt Kongens fortjenstmedalje, var mange av lederne i Ngaoundéré til stede for å hylle den norske kameruneren. Foto: Ivar Barane

Paris

Etter et åtte år langt akademisk studium, samt militærtjenesten for FN i Gaza, ble Erik antatt som misjonær for NMS. Han ble plassert i Kamerun. For at han skulle være best mulig forberedt, ble han sendt på språkstudium i Paris før han reiste sørover.

– Tiden i Paris var helt fantastisk. Her traff jeg flotte folk, lærte fransk og levde i en verdensby. Og så var det all kunsten, da. Utstillinger med kjente malere og spennende uttrykk. Månedene i Paris gjorde noe med meg, sier Erik med et drømmende blikk.

Historien fortsetter under bildet

KATEDRAL: Da den store Millenniums-katedralen skulle bygges rundt årtusenskiftet, hadde Erik Sandvik mer enn en finger med i spillet. Katedralen er bygget av «kortreiste steiner», hugget ut av lokale steinhuggere. Foto: Ivar Barane

Kakikledde misjonærer

Turen til havnebyen Douala i Kamerun gikk med en båt fra Amsterdam. Reisefølget var Kjell Christoffersen, bevisst Oslo-gutt som ble en god misjonærkollega. I Paris hadde de to vært på «Tropemagasinet» og utstyrt seg slik de trodde ekte misjonærer var utstyrt: Blikk-koffert, uknuselige Arco-kopper og kakidress. Fra Douala til Ngaoundéré gikk turen med fly.

– I Ngaoundéré var det ingen til å ta imot oss. En misjonær var sendt til flyplassen for å ta imot de nye misjonærene, men han kom tomhendt tilbake. «Det var ingen misjonærer, bare to militære i kaki-uniform», fortalte han sine norske kolleger da han kan tilbake med tom bil. Men takket være en libanesisk handelsmann som forbarmet seg over de kakikledde nordmennene, kom de seg til misjonsstasjonen. Her fikk Erik tildelt et hus, med en størrelse som var tilpasset hans sivilstand, ungkar. Han har beholdt dette huset og sivilstanden gjennom hele livet.

Skolearbeidet

Erik Sandvik var sendt ut for å arbeide på skolen som misjonen hadde bygget i tilknytning til misjonsstasjonen. Det var på denne skolen Erik hadde hele sin misjonærtjeneste. Før han begynner å snakke om sitt hjertebarn, innser han at den kamerunske dressen han har på seg ikke er nok for å holde varmen i leiligheten utenfor Haugesund. Han finner fram en rød strikkejakke med skoleemblemet på; College Protestante. Når Erik omtaler skolen, kaller han den College.

– Det var fantastisk for meg å komme til College. Her møtte jeg kolleger og elever som var opptatt av det samme. På den tiden satset både NMS og kirken på skolearbeidet. I den sammenheng var College selve kjernearbeidet. Jeg hadde fått beskjed fra NMS om at de gikk inn i Kamerun blant annet for å stanse den islamske frammarsjen i Afrika. College var en viktig formidler av kunnskap, kristen tro og moral i møte med elever fra flere trossamfunn og religioner.

Fra klasserom til kontor

De første årene var lektor Sandvik en av lærerstaben på College. Men snart ble det klart at akademikeren fra Haugesund også hadde administrative egenskaper. I to perioder har han vært rektor på College. De første årene Erik var i Kamerun, var College det som vi på et noe gammelmodig norsk kaller for «realskole». Senere ble skolen utvidet med det som vi tidligere kalte gymnas i Norge.

– For at en skole for fattige barn fra landsbyene skal fungere i Kamerun, er det helt nødvendig med et internat. Opprinnelig var planen at det nye internatet skulle bygges etter fransk mønster, der elevene bodde på store sovesaler med inntil 100 senger. Vi tenkte at den personen som skal holde orden på et slikt internat, ikke er født ennå. Derfor valgte vi heller å bruke den lokale skikken der det er storebror som er familiens sjef, ikke far. Den samme tenkningen brukte vi på seksmannsrommene på internatet. På hvert rom bodde elever fra alle klasser, og eleven fra øverste klasse var sjef. Han var storebror for de andre guttene.

– Han hadde ansvar for at de yngre guttene på rommet holdt orden og hadde et godt liv. For disse «storebrødrene» var det en stor ære å få en slik oppgave, mens de yngre kom inn i et system der de fikk omsorg og trygghet.

– Du sier at dere bygde opp et system basert på den lokale kulturen. Hvor mange år gikk det før du forstod kulturen i Kamerun?

– Den har jeg vel aldri forstått fullt ut. Det er spenningen. Men jeg har forsøkt å tilegne meg noe av tankegangen, humrer Erik, som ennå ikke er helt fornøyd med temperaturen i leiligheten. Etter mye om og men får han fjernkontrollen for varmepumpa til å fungere.

– I Kamerun tenker jeg som en nordmann, i Norge som en afrikaner. Det er så forferdig kaldt her i Norge, forstår du.

«Guttene mine»

Det huset som Erik ble tildelt i 1967 er det samme som han har bodd i hele tiden i Kamerun. Men det gikk ikke mange årene før han så behovet for utvidelse.

– Guttene som fikk skoleplass på College, kom fra landsbyer rundt Ngaoundéré. Familiene var ofte fattige. På skolen hadde de et sted å bo, men ikke noe sted å være. Slik ble lærernes hjem et hjem for mange. Jeg lot etter hvert noen av guttene fra College bo i huset mitt.

Den historien som er Erik nå forteller, viser hans gode evner som historie forteller. For først må han fortelle bakgrunnen:

– 1. april var jeg blitt grundig lurt. Noen fra sykehuset kom i full fart til meg og spurte om jeg kunne hjelpe. De sa at de hadde fått inn en tysk kvinne som skulle føde. Problemet var at hun bare snakket tysk. Jeg grep med meg den tysk/norske ordboken og styrtet bort til sykehuset. Jeg ble ledet til en seng på fødeavdelingen. Plutselig var det en av de andre misjonærene som dukket fram under dyna og ropte «1. april». Det var jo en god spøk, som vi lo godt av. Men jeg ønsket selvsagt å spøke tilbake. Den muligheten fikk jeg da misjonærmøtet samme året skulle behandle min søknad om å få penger til å utvide huset mitt. Etter å ha rådført meg med Bjørn Bue, som var tillitsmann på den tiden, tok jeg ordet for å forklare hvorfor jeg måtte ha et større hus.

– Jeg sa at jeg hadde planer om å gifte meg. Det kom som et sjokk på misjonærflokken. Folk kikket på de ugifte kvinnelige misjonærene for å se om noen rødmet. Men ingen av dem gjorde det. Da sa jeg videre at skulle gifte meg med en amerikansk misjonær. Sjokket ble ikke mindre av det. «Var det ingen av de norske damene som var gode nok», tenkte kanskje misjonærene. Men snart måtte jeg jo medgi at det hele var en spøk. For meg endte det godt, jeg fikk misjonærmøtet med på at huset mitt trengte flere rom. Dermed fikk jeg også mulighet til å gi skikkelig plass til guttene, som jeg kaller sønnene mine. Jeg er ungkar med 20 sønner, humrer Erik.

– Var din fortelling om at du skulle gifte deg hundre prosent tull? Har du aldri hatt en kjæreste?

– En gang var jeg på besøk på den protestantiske kirkes senter i Paris. Der fikk jeg den vanlige hilsen: «Hvordan står det til med arbeidet, med familien, med deres kone?» Min franske kollega svarte spontant: «Erik er gift med College». Som misjonær ble det på en måte et valg: Skulle jeg konsentrere meg hundre prosent om jobben, eller skulle jeg dele min oppmerksomhet mellom jobben og familieliv? For meg ble det naturlig å velge jobben.

– Har du aldri savnet et liv med kone og barn?

– I Kamerun var det aldri et savn. Nå, når jeg er i Norge, kjenner jeg nok på savnet. Men jeg har min kamerunske familie der ute.

Selv om hjemmet i Kamerun ikke var preget av tradisjonelt norsk familieliv, var det både mye lyd og høy stemning hos ham. Og det ble akseptert: «Guttene til Erik» ble et begrep.

– En gang var en misjonær på besøk på misjonsstasjonen og spurte ham om å få bo hos meg, for i mitt hus var det så mye liv og god stemning. Det tok jeg som et kompliment. Jeg har bodd greit, og vi har hatt mange store diskusjoner i dette huset.

Arbeidet i Kamerun

Når Erik snakker om de første årene som misjonær, blir han både oppglødd og glad.

– Den første tiden i Kamerun var fantastisk. Da var det en enighet og optimisme i misjonærflokken og lærerkollegiet som var enestående. Senere forandret det seg på grunn av endret misjonsstrategi og omorganisering. Jeg satt med lang erfaring og mye faglig kunnskap, men det ble vanskeligere å få gjennomslag.

Videre forteller Erik om omorganiseringen i 1980-årene med diskusjoner om afrikanisering av kirken. NMS skulle ha representant, men ikke lenger tillitsmann på misjonsfeltet. Ingen misjonærer skulle ha ledende stillinger i kirken.

– For College sitt vedkommende førte det til at skolen mistet tre lærere betalt av NMS, og siden fulgte amerikansk misjon etter. Verst var likevel kirkens sentraliseringspolitikk. Den nasjonale kirken ville ha kontroll over alle sine institusjoner. Det førte til at fagkomiteene fikk mindre og mindre innflytelse. Kirkestyret overtok styringen. Dette førte til en forskyvning av fokus i det kirkelige arbeidet. Balansen mellom kirkens diakonale arbeid og menighetsarbeidet ble forskjøvet. Presteutdannelsen fikk en stadig viktigere posisjon. Den lutherske kirken i Kamerun er blitt til en klerikal kirke med en sentralisert kirkeledelse, sier Erik med både sorg og sinne i stemmen.

Omstillinger

Sandvik snakker også mye om andre omstillinger i misjonens og kirkens arbeid. Noe av disse temaene lar vi hvile i dette intervjuet. Men vi lytter til hans ord om det han betegner som en krise.

– I dag sliter kirkens institusjoner, College sloss for sin eksistens, barneskolene tømmes, sjukehuset i Ngaundéré er i kne. Slik jeg ser det, blir det diakonale arbeidet nedprioritert. Dette kan jeg bare beklage. Jeg har sagt min mening til både ledelsen i NMS og den nasjonale kirken.

Basert på sin kunnskap fra dagliglivet i Kamerun, forteller Erik en historie om kirkelige arbeidere som fører en daglig kamp for å få de kirkelige hjulene til å gå rundt. Mye av denne kampen er mot det kirkelige systemet.

– En av dem jeg snakket med, sa det slik; «Hever vi stemmen, blir vi beskyldt for å være illojale». Han fortalte videre at de ikke fikk utbetalt lønn for arbeidet de gjorde. Dermed mister de også anseelse i samfunnet. «Når vi ikke får lønn for arbeidet, tror folk det er fordi vi gjør en dårlig jobb. Det gjør vi ikke», slo min venn fast, sier Sandvik som forteller at de kirkelig ansatte han snakker om, har forsøkt å fremme sine synspunkter til NMS og andre samarbeidspartnere.

Men de har aldri får mulighet til å komme til orde, siden de tilreisende misjonslederne alltid har det så travelt.

Milleniumskirken

Det er ingen tvil om at skolearbeidet er Eriks hjertebarn. Men ingen som besøker hovedkvarteret til den lutherske kirken i Ngaoundéré, kan unngå å legge merke til det praktfulle kirkebygget som kalles Millenniumskirken. Den ble reist som signalbygg like etter tusenårsskiftet. Mannen som mer enn noen andre har ansvaret for at denne kirken ble bygget, er Erik. Han hadde mye mer enn en finger med i spillet, både når det gjaldt idé, utforming, byggeprosess og finansiering. Den flotte kirken, bygget av stein som er hugget ut av fjell like i nærheten, framstår som et fysisk bevis på kirkens sterke stilling i byen.

– Rundt om i Ngaoundéré er det en rekke flotte moskeer. De aller fleste kirkebyggene er små og dårlige. Det er ikke slik at jeg mener at menighetene er avhengig av store byggverk for å være en ekte menighet, men vi trenger også noen signalbygg som viser den posisjonen kristentroen har i byen vår. Millenniumskirken er et slikt bygg.

Forfall

Selv om Erik snakker oppglødd om katedralen i det som er hans hjemby, blir han også mismodig når han forteller om hvordan denne kirken nå ser ut. Han forteller blant annet om at flere av takplatene er i ferd med å løsne. Dessuten faller det steiner ned fra veggene.

– Verken Den evangelisk-lutherske kirke i Kamerun (EELC) eller misjonsorganisasjonene tar ansvar for vedlikeholdet. Det blir ikke satt av noen penger som kan brukes til at kirken fortsatt skal framstå som et signalbygg for kristentroen i byen.

Synet av det forfallspregede kirkebygget har fylt Erik med sorg. Av erfaring vet han at det ikke nytter å be om at kirken skal bruke sine penger på det nødvendige vedlikeholdet. Derfor har han selv påtatt seg å finansiere noe «nødhjelp» for å hindre at takplatene skal flerres av kirketaket. Sandvik bruker sin egen pensjon for å betale reparasjonene.

– Jeg har brukt noen titusener på dette arbeidet til nå. Jeg orker rett og slett ikke å se på forfallet. Jeg håper jo at noen andre kan overta, men så lenge jeg har midler til det, kan jeg jo være med og betale for dette arbeidet.

Forlatt Kamerun?

Da han reiste til Kamerun høsten 2021 sa han klart og tydelig at nå skulle det være slutt. Han skulle pakke ut av hjemmet sitt og ta farvel med byen han har bodd i siden midten av 1960-tallet.

Men underveis dukket det opp hendelser som fikk ham til å legge nye planer. Derfor ble det heller ikke til at han pakket ut av huset sitt. Fortsatt kan han reise dit og vite at han har både tak over hodet og egen seng å sove i.

– Det har seg slik at noen av sønnene mine har søkt om at jeg skal bli slått til ridder i Kamerun. Nå viser det seg at søknaden er innvilget. Det betyr at jeg skal slås til ridder i en seremoni i mai. Da må jeg jo være til stede. Ingen avslår en slik invitasjon. Huset mitt i Ngaoundéré står der, så jeg har jo et sted å bo, smiler han.

HJEMME: Etter mer enn 50 år i Ngaoundéré er Erik på hjemmebane når han omgås lokalbefolkningen. Foto: Ivar Barane

VIL DU LESE FLERE ARTIKLER SOM DETTE? BLI ABONNENT PÅ MT MISJONSTIDENDE HELT GRATIS!

    PS: Du kan også sende en sms med "NMS MT" til 2490
    Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp