Der håpet gror

Mangarano på Madagaskar er en suksesshistorie. Her fikk NMS bidra til at leprasyke ble tatt vare på. De få tilfellene som oppdages i dag, blir kurert uten at de syke må forlate familie og venner.

I mai gikk jeg rundt i den gamle forlatte spedalsklandsbyen og så meg omkring. Husene står tomme, men vitner om noe som var. Om de ikke tas i bruk, vil de forfalle. Den gassisk-lutherske kirke (FLM) eier det meste av de store jordene på området. Jeg møtte noen som fremdeles bor her. Generasjonene før dem hadde jobbet sammen med misjonærer og gassiske medarbeidere som stelte de spedalske. Jeg fortalte at kirken ønsker at dette skal bli et sted der man kan gi tilbud til unge mennesker med rusutfordringer og utvikle et profesjonelt behandlingsopplegg for psykisk syke. Visjonen er også å kunne gi et utdanningstilbud innen psykiatri for helsearbeidere og hyrder.

Hva sa så menneskene i høylandet Mangarano, der «vannet er klart», som det betyr på gassisk? «Så fantastisk. Vi skal be om at det blir virkelighet», sa de idet de var på vei til gudstjenesten denne søndagen. De ble nok overrasket da den gassiske kirkeledelsen og tidligere Madagaskar-misjonær Arild M. Bakke kom til Mangarano i månedsskiftet mai/juni for å se på mulighetene. Kanskje bønnene deres allerede var oppfylt?

Uansett vil FLM styrke gassisk psykiatri, noe du kan lese mer om i den nyeste utgaven av MT. Å gjøre noe for psykisk syke, vil forandre både deres liv og livet til alle rundt dem. Dette handler også om å bekjempe urettferdighet og vise at evangeliet er for alle mennesker, også de som har det vanskelig.