Sommerfestens hovedkonsert: Ingrid Olava

Trolig vil publikum i Sjusjøen fjellkirke oppleve det som lille Marian, som har fått seg en ny venn: Hun snurrer Teddybjørnen sin etter at den i snart to år har ligget inni et skap og drømt om at en eller annen ensomhets-pandemi skulle slippe taket.

Hele tolv vers måtte til for at Alf Prøysen skulle forklare oss at livet kan være høyst overraskende. En ettertraktet teddybjørn på tivoli blir vunnet av en gammel mann, lagt inni et skap, og nesten glemt – uten å få sjansen til å være med på en eneste karuselltur!

– Det er rørende å se hvordan livet plutselig kan snu for oss, sier Ingrid Olava. – På slutten skriver Prøysen om Teddybjørnens glede over å bli gjenfunnet svært viktig for ei lita jente som elsker ham optimalt. Hun vet hva kjærlighet er, når hue eller ben faller av. Da finner Marian «en hyssingstump og syr dem på igjen». Jeg opplever at Prøysens fortellinger også er for oss voksne, ikke bare for mine to smågutter. Vi merker at noen sørger for at vi ikke blir lagt vekk, om vi skulle bli litt ødelagt. «Og det er mye bedre enn å legges vekk et sted med silkebånd om halsen sin og aldri være med».

Teddybjørnens pandemiskap

Mange kultur-operatører føler nok at politikerne har litt pussige prioriteringer når de skal finne nød-løsninger for en hel nasjon som rammes av en pandemi. Mange mennesker havner innelåst og blir værende i Teddybjørn-skapet resten av sitt liv.

– Både jeg – og sikkert mange med meg – opplevde nok myndighetenes prioriteringer under pandemien som en kalddusj. I festtalene snakker man stadig om hvordan kulturen er vårt felles leirbål og helt avgjørende for mentalhygienen i et samfunn; Likevel havnet kulturen sist, gang på gang. Jeg tror all den materielle velstanden gjør oss litt numne, og at det virker rart å tenke at det å pleie et felles sjelsliv, så å si, kan være av avgjørende betydning. Men det er det! Vi lever ikke av brød alene.

Tekster åpner dører

Når Wikipedia-leksikonet skal forklare oss hvem Ingrid Olava Brænd Eriksen er, blir hun omtalt som både musiker, sanger og skuespiller. Men hva er hun aller mest?

– Når du spør slik, så vil jeg kanskje si musiker og sanger, sier Ingrid Olava. – Jeg arbeider mye med tekster og formidling.

– Lillehammer-oppveksten din var sterkt preget av at du syntes pianoet var inngangen til musikkens verden. Tidlig i tenårene akkompagnerte du Ten Sing, og folk skjønte at du hadde mye musikk inni deg. Men var det i dette kormiljøet at du også begynte å synge?

– Absolutt ikke. Jeg mente bestemt at jeg ikke kunne synge; Men Leif Anders Wentzel, en veldig dyktig sanger fra Gjøvik, hørte meg en gang drodle ved pianoet. «Du kan jo synge, du!» sier han til meg. Og den oppmuntringen ble mitt første dytt ut i det som etter hvert ble livet mitt. Jeg sang ikke for folk før jeg var over 20 år, og det tok lang tid å bli trygg; Og helt trygg blir man jo aldri, tror jeg. Å synge betyr enormt mye for meg, det er så personlig, og det føles alltid spennende og som en risiko å møte et publikum.

Kvilestein på fjellet

– For noen år siden hadde du en konsert nettopp i Sjusjøen fjellkirke, og mange husker at du også hadde en fin salme på repertoaret ditt. Får folket med seg en Ingrid Olava-sunget salme i år?

– Jeg synes salmer er utrolig vanskelig å synge alene; Det er stramme melodier og tekster som oftest er bedre egnet til allsang. De som kan det ordentlig er gjerne sangere med hjertet helt utenpå, som for eksempel Sondre Bratland. Albumet hans – Kvilestein – er sånn musikk jeg hører på når jeg egentlig ikke klarer å høre på musikk. Jeg opplever det som veldig trøstende å lytte til. Det er som urmusikk. Så får vi se om jeg tør å begi meg utpå en slik fortolkning der oppe på fjellet!

Sommerfestuka på Sjusjøen er dager som gir oss dybder og gode høyder i livet. Lørdagskonserten med Ingrid Olava er ett av toppunktene. Velkommen til en god opplevelse – om det blir inne i fjellkirka, eller på den store utescenen, der det er plass til enda flere mennesker!

(Intervjuet er hentet fra Visit Sjusjøen)