Gi en gave
Nettbutikk
Meny

Linns finurlige flokk

Foto: Line Møller, VG/NTB – Linn Skåber (51) er skuespiller, komiker, tekstforfatter og forfatter fra Oslo. Last ned
Nonner, imamer, rabbinere, prester og ateister er velkomne under Linn Skåbers høye tak. Men meningene må bli hjemme.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Det lukter våt asfalt. Det gjør ofte det i andaktene, bøkene og intervjuene hennes. Favorittlukta. Lukta av barndom og sommer på Opsahl i Oslo øst.

Lukta av blokka, der hun vokste opp. Lukta av syrin og fiskeboller i putrende, hvit saus. Ei jente med krone−is rundt munnen og lyst hår som danser i takt med slengtauet. Hun er alenebarn, men aldri alene.

På kvelden liker hun å se ut på alle de lysende vinduene. Hun fantaserer om alt som er bak gardinene. Alle menneskene. Hun lager historier om dem og humrer kanskje litt av sin egen lune humor som tar sine første skritt, men som ennå ikke har blitt oppdaget av verden der ute. Og det er så trygt. Alle lysene gjør henne så uendelig trygg. Om naboen ikke tar inn avisa på noen dager, ringer man på. Står alt bra til?

Om Linn gjør noe ulovlig, er det ikke så farlig hvem som kjefter. For noen kjefter, men omsorg skinner gjennom. Balkongene, og ropinga fra dem. Det er middag. Løping i trappene, inn og ut fra forskjellige leiligheter, som ser like ut fra utsida, men som er forskjellige inni. Lukta av kjøttkaker i første etasje, fiskekaker i andre, brent havregrynsgrøt i tredje og de heldige i fjerde med pannekakene. Linn spiser koteletter med en tankefull mine før hun setter seg under bordet og lytter. Nyter de voksnes prat om rare og viktige ting. Så er det ut på asfalten igjen. Nå har den tørka, og balkongene fylles av våte klær, tørkestativer og noen som følger med. Passer på. Blokka altså. Et slags symbol på noe hun brenner for i dag: At vi må være nabokjerringa. Vi må alle være henne, som Gro Harlem Brundtland oppfordra oss til da 1995 ble til 1996.

Nabokjerringa

Hun bor fremdeles i blokk, men på Grünerløkka.

− Når jeg kommer hjem fra jobb og går gjennom bakgården, koster det meg ingenting å si til «vesle Louise» at hun ikke må klatre for høyt i det treet der, sier hun.

For Linn pakka med seg den litt retro Opsahl−holdninga fra 70−tallet da hun flytta til Løkka. Man må da ta litt ansvar, ikke sant? Så denne nabokjerringa byr på seg selv, også utenfor nabolaget.

− Ser jeg en forvirra turist med nesa i kartet på Karl Johan, da griper jeg inn, sa hun til NRK−podcasten Drivkraft en gang, og la til at mannen på Golgata, han som tilbød Jesus en svamp med vineddik, var et forbilde. For han så et behov, la fra seg høflighetsfrasene og handla.

− Som en gammel dame sa til Aftenposten: Jeg håper folk snakker til meg etter pandemien også. Vi var så flinke til å handle for hverandre i 2020. Det opp stod et fellesskap som jeg håper fort setter. At vi tør å ringe på, selv når alt ser fint ut. Men det koster jo litt.

− Gjorde du det under pandemien?

− Jeg har nok alltid levd litt sånn. Er født uten denne innebygde høfligheten som hindrer oss i å gripe inn i andres liv. Muligens fordi jeg er enebarn og måtte søke utover min lille sfære for å finne fellesskap, sier hun og legger til:

− Det er mange der ute som ikke vet at de er min søster eller bror. Jeg tror verden trenger flere enebarn. Og nabokjerringer.

Den lille familien

Selv om Linn en gang beskrev seg selv som en lat perserkatt som liker ro og fred og egentlig er litt sur innerst inne, så stiller hun høye krav til sin indre «nabokjerring». For hun har det med å stille opp når noen sliter. Det gjorde hun i 2013. Ja, kanskje litt for mye.

− Jeg mista pappa først, begynner hun.

− En klok og veldig optimistisk fyr. Han var alltid takknemlig, sier hun om Willy Skåber.

− Jeg har alltid sagt til Gud: Dør mamma og pappa, da slutter jeg å tro på deg.

Men i de tre kommende årene skulle hun miste både mamma Ragnhild og tvillingsøsteren, tante Astrid.

− Tre mennesker som stod meg veldig nær. Vi var jo ikke store familien. Nå er det meg, fetteren og kusina mi som er de eldste, og sønnen min Niels, forteller hun.

Da Willy døde i 2013 begynte en tung tid.

− Jeg satte mine egne følelser i baksetet. Det er litt skremmende å se hvor sterk man blir når man må. Det var ikke før moren min døde at jeg turte å kjenne på min egen sorg.

− Men du sluttet ikke å tro?

− Nei. Faktisk så er jeg takknemlig. Jeg er lei meg for at de er borte, men jeg er takknemlig for at jeg fikk beholde dem så lenge.

Historien fortsetter under bildet

Linn hadde et nært forhold til foreldrene sine, Ragnhild og Willy Skåber, som nå er døde. Foto: Ole Kaland, NRK.

Finurlig flokk

Fra sofaen, der hennes «indre perserkatt» snart skal strekke seg ut med en god serie, har hun utsikt mot en liten balkong med blomstrende Petunia i hvite balkongkasser. Jeg hadde ikke blitt overraska om det en varm sommerkveld er en liten fest der. Kanskje Sophie Elise sitter overfor en nonne og forteller om sin første kjærlighetssorg? Med en rolig nikkende Ole Paus på den andre siden av bordet, med et forståelsesfullt blikk. Og inne sitter muligens daglig leder på Jernia og røyker sammen med en prest som febrilsk prøver å vifte vekk osen, men samtidig beholde samtalen. Mens Linn selv serverer hvit og beige mat under et høyt tak.

− Fargerik mat er ikke noe for meg. Gi meg noe lyst. Lyst brød med kaviar og gulost, innrømmer hun lattermildt.

Men vennekretsen er langt ifra ensidig. Flokken er like variert som kostholdet til en langrennsløper.

− Jeg dras mot folk som er annerledes enn meg. Man trenger ikke fem hese, høylytte damer rundt bordet liksom, sier hun og ler.

− Jeg har alltid hatt mange forskjellige venner. På teateret jobba flere generasjoner sammen. Som 27−åring turnerte jeg med Sossen Krogh. Hun ble en god venninne, forteller skuespilleren.

Nå er den eldste venninna hennes ei nonne på 85 år, og den yngste 21.

Rynkete venner

Hun har skrevet bøkene «Til ungdommen» og «Til de voksne». I fjor høst kom «Til oss fra de eldste». Til den har hun tråla parker og gangfelt og snakka med mennesker fra 65−105 år. Slikt blir det bok, men også vennskap av. Men søster Mette (85) og Linn ble venner lenge før det.

− Mette er en klok og kul dame som gjør livet gøyere.

Som sønnen min sa om henne: Ansiktet er så levende og lyst, forteller forfatteren om venninna.

− Hun var nonne i Paris i mange år. Der begravet hun over 400 franskmenn. Hun har sett og opplevd mye. Sånt blir det visdom og gode samtaler av.

Men hvorfor er det i det hele tatt en sak at en kvinne i 50−åra henger med en på 85?

− Det er som Sissel Gran sier i boka «Inni er vi alltid unge». Vi vil ikke identifisere oss med de eldre. Vi skyver alderdommen unna, som om den ikke skal smitte oss, tror Linn.

God, gammeldags fortrengning der altså. Selv om kroppen eldes, enten vi liker det eller ei. Vi ser i speilet, og ser det kanskje ikke. Ser heller det samme ansiktet som en gang bar ei russelue.

− Identiteten vår er alltid ung. En av mine eldre venner sa: Folk tror jeg er en ekspert på å være gammel, men det er jo nytt for meg også.

Vil du ha en eldre venn? Dropp høflig-heten, er Skåbers råd.

− Du må bare gå rett på sak. Har du opplevd kjærlighetssorg, for eksempel. Det er der du må begynne.

Ensomhet skjer

− Du snakker mye om ensomhet i NRK−andaktene dine. Har du opplevd det selv?

− Nei. Det ville vært litt hovmodig å si. Jeg sitter ofte her og bare ser i taket. Men det er selvvalgt, svarer Linn som tror den litt stive høfligheten vår skaper murer mellom folk.

− På en finere kant av Oslo sa en dame at «her er det så fint at ingen tør å banke på». Da er det bedre å løsne litt opp, sier 51−åringen, ler kort og legger til:

− Vi må tørre å banke på. Så får man heller dra en hvit løgn om man ikke har lyst på besøk.

Hun blir stille litt. Nok et raskt skifte mellom humor og alvor.

− Ensomhet skjer, men man skal ikke måtte bære den alene. Hvordan bekjempe ensomhet? Jeg vet ikke. Det er vanskelig, sier hun tankefullt.

− Men ensomheten ikke er noe vi er. Det er noe som rammer, ikke en del av identiteten. Jeg vil heller si: Du har ensomhet. For da kan du legge den fra deg innimellom, forklarer hun og viser til en annen nyttårstale, men denne er fra president Kennedy på 60−tallet: Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt.

Invaderende misjon

Skåber er åpen om at hun tror på Gud. Hun har holdt andakter i NRK. Skrevet en egen trosbekjennelse til Paulus kirke i Oslo. Sagt det i flere intervju. Men når jeg spør henne om troen, nøler hun litt. Er hun redd for at jeg skal bruke henne som en slags ambassadør? «Se! Her er Linn. Komikeren, skuespilleren og forfatteren som tror på Gud! Hun er en del av oss». For hun har møtt noen slike. Noen som ønsket at nettopp hun kunne bli et trekkplaster for evangeliet. Selv tror hun ikke Gud trenger det.

− Ja, jeg tror på Gud. Men jeg tror ikke på misjonering, sier hun høyt og tydelig.

Det kommer ikke som noe sjokk, for hun har sagt det i flere intervju. Men sjelden spør journalistene hvorfor? Spørsmålet var spart til slutt. Men hun legger ingenting imellom. Høflighet er ikke noe for henne. Det blir bare kjedelige samtaler av slikt.

− Hvorfor tror du ikke på misjonering?

− Jeg synes ikke man skal overføre sin tro på andre. Det er invaderende. Jeg hadde blitt lei meg om min tro påvirka noen. Tro er tro. La den få være nettopp det, svarer hun.

Da dropper jeg også høfligheten. For det blir vel for enkelt? Misjon er vel ikke alltid invaderende? Hun snakker høyere. Jeg også. Dette engasjerer. Her er det noe.

− Å prøve å overbevise noen om sin tro er hovmodig, uansett hvilken måte man gjør det på. Da sier man at andre tar feil. Det er bedre å være tvilende og spørrende. For er det noe vi vet, så er det at vi ikke vet.

− Så du mener at alle og ingen kan ha rett?

− Ja. Det er ikke bare en sannhet. Eller kanskje er det det? Jeg vet ikke. Det er poenget. Og vi skal ikke vite alt nå heller. Kanskje det er to sannheter? Kanskje tre? Sier hun og siterer et dikt på klingende nynorsk:

Ikkje før veven har stilna og skyttelen slutta å gå, vil Gud trekke teppet til side og la oss riktig forstå. At også dei mørke trådar, så vel som dei lyse band, var heilt naudsynte for mønsteret i Mesterens mektige hand.

Og rundt middagsbordet, under det høye taket på Grünerløkka, dekket hun en gang på til en muslim, en jøde, en kristen og en som ikke tror på noe.

− Om alle fem hadde som mål å overbevise de andre om hvem som har rett, hvilken kveld hadde det blitt? Spør Linn, og jeg sier meg enig i at dét ikke høres ut som oppskrifta på en vellykket kveld.

− Jeg pleier å si at røykerne kan røyke inne, men ateistene mene ute, skyter hun inn.

− Ok?

− Ateister er ofte veldig påståelige om at det ikke finnes noe overnaturlig, presiserer Linn som foretrekker en mildere form for tro. En tro med mange, mange spørsmålstegn. Og få svar.

Historien fortsetter under bildet

Linn Skåber var med som fast paneldeltager i NRKs Nytt på nytt fra 2007 til 2013, sammen med Knut Nærum og programleder Jon Almaas. Foto: Julia Naglestad, NRK

Asfalt-nær tro

− Jeg har selv opplevd kristne gripe tak i meg og si «du er som oss». Nei, jeg er som alle. Jeg har alltid stått på utsida.

Men av og til stikker hun innom Paulus kirke og tenner lys.

− Det er det nærmeste jeg kommer et kristent fellesskap, sier hun.

− Hvordan praktiserer du troen?

− Jeg begynner dagen med å takke Gud. Jeg har alltid takka mye, og det tror jeg har prega troen min, svarer hun.

For Linn elsker lukten av våt asfalt. Og nettopp der er troen. Nær bakken. Nær menneskene hun møter der.

− Jeg dyrker fellesskapet og hverdagen. En livsnær tro, forklarer hun og legger til:

− En prest sa til meg at han misunte meg fordi jeg kjenner så mange forskjellige folk. Holder man seg til en sirkel, er det vanskelig å vokse, tror hun.

Og kanskje sikter hun til de kristne boblene som kan være vanskelige for både Gud og hvermann å føle seg hjemme i.

Åndelig våken

Willy, Ragnhild og Linn var en praktisk østkantfamilie der det å snakke om Gud var like naturlig som en skive leverpostei. Det gikk mye av begge deler.

− Pappa trodde ikke på noe, men var aldri påståelig. Mamma trodde på Gud, som meg. Hun «kjente det på gikta,» som man sier. Var så åndelig åpen, forteller Linn.

Det overnaturlige har alltid vært en del av vokabularet i familien Skåber.

− Og det har nok gjort meg mer åpen. Jeg tror på miraklene i Bibelen, og synes livet blir rikere med alt det vi ikke kan forklare, sier hun og forteller om noe rart som skjedde den natten faren døde.

− Jeg så tre setninger på veggen. Drømte jeg det? Kanskje kom det fra mitt eget hjerte. Et dypt ønske, eller noe, undres hun.

Lykke er utømmelig. Du velger det selv. Det er evigvarende, stod det.

− Uansett hva det var, så bærer jeg det med meg som noe vist pappa kunne ha sagt. Vi skal ikke være så redde for det vi ikke kan forklare, tror hun.

Hun savner samtalene med foreldre.

− De var aldri påståelige. Vi ville ikke overbevise hverandre, men undre oss sammen, sier hun og kommer på noe fint fra farens begravelse.

− Jeg fikk nesten dårlig samvittighet for å velge kirkelig begravelse, sier hun.

− Men presten sa det så fint: Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du atter oppstå. Hvis du vil da, Willy.

Motstrøms

− Hva er et godt fellesskap? Har du et råd til en misjonsorganisasjon?

− Ha alltid tid til undring og spørsmål, svarer hun kontant.

− Størst av alt er kjærligheten, men nysgjerrigheten er ganske stor den også. Det er lov å tvile. Til og med prester gjør det, og de er ganske kloke, for å si det sånn.

Hun ler kort, før hun igjen blir alvorlig−morsom.

− Gud er rausere enn vi tror. Han tåler rimelig mye. Og han er klok. Har litt mer enn ungdomsskole og et grunnkurs, sier hun og drar frem noe Willy sa til Linn en gang da hun snakka om hvor fint det var å være en del av en flokk. Han bare fnøs av det.

− En flokk? Mot hva da? Vær heller den som krabber opp på sidelinja og spør hvorfor alle går i samme retning.

Linn Skåber

Linn Skåber (51) er skuespiller, komiker, tekstforfatter og forfatter fra Oslo. Mange kjenner henne fra panelet i «Nytt på nytt» og TV−seriene «Hjerte til hjerte» og «Best før», men også fra teaterscener, revyer, show, film og radio. Skåber gav ut boken «Til ungdommen» i 2018 og «Til de voksne» i 2020. Høsten 2021 kom «Til oss fra de eldste».

VIL DU LESE FLERE SPENNENDE PORTRETTER? BLI ABONNENT PÅ MT – HELT GRATIS

    PS: Du kan også sende en sms med "NMS MT" til 2490
    Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp