Landet med de tusen åser

Det ble kveld og morgen femte dag på turen til Laos. Jeg registrerer at hanen har tatt en hvil for dagen og at solen allerede en times tid har beveget seg over horisonten når klokka slår halv åtte. Sola lyser jevnt tolv timer hele året i Laos, men oppgang og nedgang varierer med rundt én time mellom årstidene.

Vi har en lang dag i minibuss foran oss. Jeg reiser sammen med en gruppe turister fra Norge. 265 kilometer forventes tilbakelagt i løpet av en 9,5 timers strabasiøs transportetappe. En bonde i Gudbrandsdalen ville kalt det en tofelts kjerrevei. Her tituleres den hovedvei. Til sammenligning ville en slik kjøretur i Norge tatt rundt tre timer på europavei.

Høysesongen for turister varer fra august til april. Turismen har ennå ikke kommet skikkelig i gang etter koronapandemien. Den norske gruppen er et velkomment syn for en lokal reiselivsbransje som fortsatt venter på bedre tider.

Hullete veier mot fjellene

Turen med 14-seteren fra Luang Prabang går først sørover et stykke langs Nam Khan-elva, før veien tar oss østover mot Phonsavan i Xiengkhouang-provinsen. I regntiden, fra mai til oktober, ville denne reisen vært tilnærmet umulig, men nå, i slutten av november, har veiene i stor grad tørket opp. Planen var egentlig å fly, men flyplassen er stengt grunnet renovering.

Vi har en humpete sightseeing i vente, på delvis asfalterte veier. Sjåførene mestrer slalåmkjøring til fingerspissene. Det er de avhengig av, all den tid veiene tidvis er hullete eller lappet med opphøyde flekker av asfalt.

UTFORDRENDE: Veistandarden er særlig utfordrende etter kraftig nedbør. Foto: Steinar Kristiansen

Norske spor

Ved et elveløp i Xiang Ngeun skimtes en kraftstasjon. Myndighetene har et uttalt mål om å øke strømproduksjonen fra de mange elvene. I innlandet er det en enklere sak, men ved de kraftige fallene langs grenseelva Mekong byr utbygging raskt på konflikter med nabolandene. I nordvest danner floden en kort grense mot Myanmar, i sørøst delvis mot Kambodsja, mens den lengste vanngrensen deles med Thailand.

Laotene regner seg som slektninger av naboene i vest. Språkene ligner, og de fleste laoter ser på thailandsk TV.

Norske spor finnes i fjellandet Laos. Firmaer fra Norge, som Norconsult, har vært involvert i byggingen av flere vannkraftverk i området. Kirkens Nødhjelp hadde lenge regionkontor i Vientiane. Norsk Folkehjelp har også hatt en sterk tilstedeværelse siden 1997, i arbeidet med å fjerne landminer.

Gruppen med 14 nordmenn er romslig fordelt i de to bussene. Jeg har okkupert observasjonsposten på bakerste rekke. Lenger fremme sitter guide og tidligere misjonær Eivind Hauglid. Han deler villig av sin mange-årige og rikholdige kunnskap om land og kultur.

Nabolandet Thailand

Hauglid var første gang i Laos i 2002. Evjedølen er utdannet prest, men har aldri praktisert yrket i Norge. Det er et asiatisk hjørne av verden som kjennes lagt på hjertet hans.

Født i 1956, vokste han opp i en kristen tradisjon hvor predikanter trakterte hjembygda i Setesdalen. På barne- og ungdomsleirer vokste det tidlig frem et åndelig kall til å reise ut med evangeliet. Veien gikk via Misjonshøgskolen i Stavanger. Viljen til å reise hvor som helst lå som en from, men ektefølt overbevisning. Vise menn ved skoleledelsen snappet opp ønsket om Thailand som arbeidsfelt. En prøvetur i juni 1979 forsterket motivasjonen til videre studier. At jevngamle Alfhild Steinsbø fra Bømlo, som han fikk et godt øye til, hadde tanker om å reise ut, gjorde valget om livsvei enda tydeligere.

Syv norske misjonærer ønsket det unge ekteparet velkommen da de ankom sitt nye hjemland like før nyttår 1982. Ett år med språkskole ventet, hvor ti moduler måtte bestås trappevis for å fullføre kurset. Det var med stolthet han som voksen nordmann kunne smykke seg med eksamen i thai, på sjetteklassenivå. Med praksis i både hverdagslig tale og teologisk praksis lærte Hauglid seg raskt det nødvendige for å mestre lokale forhold.

Det hadde vært mer krevende for de første pionerene for norsk misjon i Thailand. Trønderen Eli Årsheim og hennes ektemann Emil etablerte med streben de to første gudstjenesteplassene. Eli er blitt kjent i kristen sammenheng for sitt sitat «Om dagen gikk vi gatelangs og svetta. Om kvelden satt vi og gråt og ba.» Arbeidet gikk sakte fremover i Thailand, men i Laos var kampen enda tyngre.

Vann og skoler

Det var en fattig befolkning som møtte norske og vestlige organisasjoner i Laos. Det var særlig behov for vannanlegg. Fikk man dette på plass, løste man flere problemer. Barna, og til dels også kvinnene, kunne få tid frigjort tid til andre formål, inkludert en skolegang som fortsatt var under oppbygging.

Det første vannanlegget ble bygget i 2004. Senere er det blitt bygget 50 vannanlegg og 26 skoler, og flere er under planlegging. Disse prosjektene kom i stand som et samarbeid mellom lokale myndigheter, Den evangeliske kirken i Laos og NMS. Hauglid forteller om store behov, mange av dem umettede også i dag.

Landskapet er kupert, med grønnkledde sukkertopper. Støvet piskes tidvis opp når vår Toyota Hiace kjører og legger seg som et belegg i neseborene.

Livet i åsene og dalene i Laos, sett fra en humpete minibusstur, gir perspektiv. Det minner oss om hvor ulikt vi lever på hver vår del av kloden – skapt med samme verdi, men med ulikt utgangspunkt.