Hvem eier NMS?
NMS eier skoler, bygg og leirsteder, men hvem eier NMS og den misjonsvirksomheten vi er en del av? Ikke de ansatte, ikke Den norske kirke, for NMS er «litt ditt» og «litt mitt». Kanskje kan hvem som har stemmerett på generalforsamlingen gi oss en pekepinn:
- Hver av de opp mot 1000 NMS-foreningene har hver sin delegat
- Hver av de rundt 550 menighetene med misjonsavtale har en delegat
- NMS sine 52 gjenbruksbutikker har hver sin delegat
- NMSU har en delegat, og NMS-medlemmer over 15 år har stemmerett
- Rundt 2000 registrerte medlemmer i NMS kan være delegater
Det betyr rundt 3600 personer med stemmerett, og som «eier» NMS. Antakeligvis opplever mange flere et «eierskap» til organisasjonen. De fleste foreningsmedlemmene, mellom 8000 og 10 000 personer, føler seg som en del av NMS. De fleste faste giverne (4500 personer) har en relasjon til NMS. Misjonstidendes rundt 17.000 lesere kan oppleve eierskap, selv om ikke alle har stemmerett.
Alle disse kunne vært medlemmer og «eiere» av NMS, men bare rundt 2000 er det. Foreningsmedlemmer knytter ofte medlemskapet sitt til lokale foreninger uten å registrere det sentralt. Landsstyret halverte medlemsavgiften for å se om de ga flere medlemmer, men det ga ingen økning.
Medlemskap kunne vært med på å sikre et bredere demokratisk grunnlag. Hvorfor blir ikke flere medlemmer? Føles det unaturlig? Altfor forpliktende? Tenker man at «misjonsengasjementet lever uavhengig av medlemstall»? Er folk så fornøyde at de ikke ønsker å påvirke?
Det viktigste er at mennesker er engasjert gjennom givertjeneste og bønn. Samtidig ønsker vi et bredt «eierskap» og at NMS forblir en demokratisk grasrotbevegelse med representasjon fra hele landet.
Dette blir en sak på generalforsamlingen i 2026: Hva kan gjøres for at NMS i fremtiden fortsatt forblir en landsomfattende misjonsorganisasjon med fokus på en verdensvid kirke?