Feirer 20 år som kirke
HONGKONG: Fellesskapet besto av en liten gjeng som sang lovsanger og delte evangeliet med venner, familie og naboer. Arbeidet vokste, og i 2002 ble PPP til en egen menighet. Grace Abundance Church feirer nå 20–årsjubileum, og Po Chu og Ole Jacob har mimret litt fra den første tiden.
– Jeg fikk lære flere av medlemmenes eldre mødre å skrive. Også deres venner og naboer ble med, og mange var ikke kristne, begynner Po Chu.
– For en liten sum penger fikk de også bli med på aktiviteter de aldri hadde opplevd før. For mange hadde livet handlet om å ta vare på familien. Egne interesser og behov var i andre rekke. Vi leide minibuss og dro til stranda, der flere av dem aldri hadde vært før. Likevel ble alle med i vannet. De vasset rundt, dro inn den friske sjølufta og ble så glade, husker Po Chu.
De møttes ofte hjemme hos folk. Delte måltider og snakket om viktige tema.
– En av dem som kom til tro, var Lau So Ching. Vi pleide å besøke henne en gang i uka før barna kom hjem fra skolen, og vi delte evangeliet med henne. Siden kom hele familien hennes til tro, og på denne måten ledet vi mennesker til Jesus, forteller hun.
Selv om 30 år er gått siden den spede begynnelse, er vennskapene fremdeles sterke.
– All den tiden vi delte sammen skapte et samhold, sier Ole Jacob som også har mange gode minner.
– Det var en uforglemmelig tid med mange gode samtaler, dansekurs og julefest med overnatting der over 30 gjester kom hjem til oss. Mange kom til tro og ble døpt, forteller Ole Jacob som lærte hva kirke egentlig handler om:
– Det er team–arbeid, der alle er like viktige. Det handler om å elske hverandre og jobbe sammen.
Men det har også vært tider der han har lurt på hvordan det skulle gå.
– På 90–tallet hadde vi invitert en misjonærkollega til å holde andakt. Det var så få som kom, og jeg lurte på om vi noen gang ville kunne stå på egne bein?
Andaktsholderen snakka om enka og dommeren i Lukas 18. Enka gir seg ikke før hun får sin rett. Vers 7 sier: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?»
– Jeg følte meg litt som den enka. Gud hadde kalt oss til å starte ei kirke, og gjennom andakten fikk jeg håp om at arbeidet ville vokse.
Og det gjorde det.
– I dag kommer det fra 50–100 på gudstjenestene i menigheten som nå har flyttet til en drabantby i nærheten, forteller Ole Jacob.
– Kirken holder til i et ungdomssenter i 4. etasje i en blokk omringet av opp mot 30 andre 20–etasjers høye blokker, og fremdeles tjener den menneskene rundt seg på en helhetlig måte.