En refleksjon rundt Giving Tuesday
– Hæ?! Kjenner du dem ikke? Jeg stirrer vantro på damen fra KIA. Hun kan sikkert høre sjokket i stemmen min.
– Nei, jeg har aldri møtt dem før. Men det skal være rett her borte …
Vi tar til venstre.
Smetter inn i ei boligblokk på Tøyen i Oslo.
Dassblaute, som vi sier på Haugalandet.
Du regner liksom ikke med det at paraplyen blåser sidelengs i Oslo. Men det ryktes at det er den mest regnfulle helga her på 25 år.
Så står vi der da.
I entreen til tre fremmede mennesker, drypper det av fem andre fremmede.
«Velkommen!» Han gliser bredt.
Hun stryker seg over den svulmende magen.
Tilbyr oss håndklær før hun geleider oss inn i stua.
Gutten spiller PlayStation. Bryr seg tilsynelatende lite om invasjonen.
Svarer høflig på spørsmålene våre.
Makan til høflig gutt.
Vi har ikke vært mange minuttene i leiligheten før vi blir bedt om å sette oss til bords.
Fremdeles smånervøse.
Oppmerksomheten styres mot en kjegle på bordet.
Og jeg er så lite forberedt som jeg kan være på det som skal skje de neste timene.
Rundt bordet, i møtet mellom
2 influensere,
2 NMSere,
1 fra KIA, og
1 ektepar fra henholdsvis Marokko og Iran,
stenges regnet og den tilhørende kulda ute.
Varmen brer seg i det kjeglen fjernes og en delikatesse med lam og dadler som hovedingrediens åpenbares.
Det skal vise seg at dette blir en av mine mest minneverdige kvelder.
Der hvor den ene retten etterfølger den andre, og middagsbordet overfylles med Marokko som kulinarisk bakteppe.
Der vi spiser sammenhengende i tre timer, mens praten flyter så lett.
Om Norge, om Marokko, Iran og Kurdistan.
Om likheter og ulikheter.
Kultur, tradisjon og politikk, på overfladisk og på dypt nivå.
Ærlige spørsmål og ærlige svar.
Åpenhet.
To måneder etterpå snakker jeg fremdeles om den kvelden på Tøyen, i leiligheten til tre fremmede.
De ukjente smakene som nå føles kjente.
Tebryggingen, og tiramisuen som smeltet i munnen.
Influenseren som lærer riktig måte å hoppe på for at maten skal synke, og gi plass til mer.
Hun som smiler stort når hun ser at maten hennes er postet på sosiale medier.
Han som inviterer oss til restauranten sin når den er nyåpnet.
Og jeg kommer til å snakke om den lenge.
Da det ble åpnet et hjem, og det ble utvekslet erfaringer under et overveldende måltid.
Da det ble vist gjestfrihet, og jeg kjente takknemlighet over at frykt for noe ukjent forsvant.
Da noe tilsynelatende lite gjort av noen andre, fikk stor betydning for meg.
Alt på grunn av en åpen dør, ikke hos fremmede, men hos medmennesker.
