Gi en gave
Nettbutikk
Meny

«All in» i 1842

Foto: Misjons– og diakoniarkivet, VID / PIONEÉR: Tobias Finkelsen Udland var en av de første elevene ved Misjonsskolen fra 1843–1848. Han ble født i Lyngdal i 1819 og døde i Sør–Afrika, der han var misjonær fra 1849–1875 sammen med kona Guri Udland. Last ned
I september 1842 får Det Norske Missionsselskab et alvorstynget brev fra en 23–åring med et sterkt kall.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Tobias har hatt et strevsomt liv med fordømmelse og indre kamper. Da han ser at det skal etableres en misjonsskole i Stavanger, setter han seg ned og skriver sin troshistorie. Han vet det ikke nå, men på Umpumulo, som betyr «hvilested», skal livet hans få store ringvirkninger. Her er søknaden hans i forkortet versjon.

STAVANGER, 28. SEPTEMBER 1842

Så salig en fred de mennesker har som Gud av sin nåde får omskape til nye mennesker. Likeså stor er den angst og uro for dem som er i en ufrelst tilstand, og slik har jeg tilbragt det meste av mitt liv.

I barndommen ble jeg ofte beveget. Noen ganger så kraftig at jeg måtte gå til sides for å utøse mine sukk til Gud. Det oppstod en lengsel etter å få dø. Årsaken var nok at min yngre søster døde tidlig. Folk sa hun var i himmelen, hun som måtte dø så ung. Jeg var redd for helvete, og at det skulle bli vanskelig å komme til himmelen om jeg levde lenge.

Jeg begynte å kvele angsten med andre ting. Jeg kunne heller forbedre meg når jeg ble eldre. Vantroen begynte å melde seg. Jeg er strengt oppdratt av troende foreldre, men så med lengsel på den frihet andre barn hadde. Jeg følte meg innesperret, og tok meg friheter om anledningen bød seg. Jeg bebreidet meg selv. Likevel fortsatte jeg når den dårlige samvittigheten gikk over.

Sommeren før min konfirmasjon var jeg vilter og prøvde ting jeg ikke var vant til. Jeg tenkte på løftet jeg snart skulle gi, men lite på betydningen av det. Med likegyldighet mottok jeg min dåpspakt og ble konfirmert. Jeg innså hvor dårlig jeg levde, og angsten kom tilbake.

Den eneste utvei var å søke Gud om nåde, men først ville jeg prøve å forbedre meg på egenhånd. Jeg avskydde synden, men klarte ikke å stå imot.

Jeg flyttet hjemmefra og fikk jobb. Etter hvert innså jeg at det bare fantes ett middel. Hos Jesus som gikk i døden og betalte for våre synder. Det gav meg tro og glede. Så jeg tenkte faren var over og glemte å overvåke meg selv. Igjen falt jeg. I tillegg flyttet en venn som jeg hadde til tro til. Jeg var overgitt til meg selv og syntes det var det samme hva jeg gjorde. Jeg tenkte at jeg hadde syndet mot Den hellige ånd, noe det står i Bibelen at det ikke finnes tilgivelse for. Døden var eneste utvei, så jeg bestemte meg for å forlate dette livet.

Jeg skulle falle i sjøen, slik at det så ut som et uhell. Men da jeg kom til stedet der det skulle skje, kom jeg på: «Hvordan ville det gå med min mor?» Det ville bli en stor sorg. Jeg klarte ikke å gjøre det.

Jeg sørget over at jeg hadde forspilt min frelse likesom Esau tapte sin førstefødselsrett. Jeg kan for eksempel nevne kortspill. Jeg visste det var syndig, men jeg ble lokket til det. Det tok likevel ikke lang tid før jeg sluttet og heller gikk dit Guds ord ble forkynt. Men hjertet ble likevel ikke forandret.

April 1840 ble jeg plutselig syk. En sykdom flere hadde dødd av, og som lett kunne tatt meg av dage. Da jeg frisknet til kom denne tanken til meg: Kanskje Gud ennå kan forbarme seg over meg?

Frykten for at jeg hadde syndet mot Den hellige ånd fikk meg til å ransake skriften. Gud ønsker at alle skal bli frelst, står det, så jeg syntes Bibelen motsa seg selv. Hadde jeg forstått den rett? Jeg bad Herren åpenbare det for meg og innså at det var min vantro som stod i veien for nåden. Eget strev nytter ikke. Jeg fikk mer tro på syndenes forlatelse, men det gikk ikke lenge før Fristeren igjen fikk meg til å tro at jeg måtte fortjene nåden. Denne gang klarte jeg likevel å fortsette å lese Bibelen og fikk ikke bare bebreidelser av det.

En kveld fikk jeg se et brev om at det muligens ville bli opprettet en Missionsskole her i landet. Det var som om noen sa til meg: «Her er en anledning for deg. Det er noe Gud vil bruke deg til.» Jeg kunne ikke begripe hva det skulle være. Jeg kjente meg udugelig. Da kom en ny tanke: Skulle ikke Han som har gitt oss liv, også kunne utruste oss? Slik fortsatte liksom en samtale i meg, og jeg søkte veiledning fra husfolk, venner og foreldre. Mor var positiv, men far pekte på farer og min skrantende helse. Da han ble syk og døde, kom dragningen til å bli misjonær tilbake. Var det fordeler eller andre behagelige ting som drev meg? Jeg fant ikke noe av dette. Det ville nok heller bli vanskelig.

Jeg bad om at Guds vilje måtte skje, og snart kjente jeg meg friskere i kroppen. Det som driver meg, er alle de som ikke kjenner frelsen og at Gud kan bruke meg som et lite redskap i sin hånd. Mange prøvelser møtte meg. Min skrøpelighet og tvil på om jeg virkelig hører Herren til. Jeg delte tankene med min venn og fikk fornyet kraft til å også takke for hans nåde. Jeg fornyet mine forsetter om å være tro mot Herren. Min lengsel er at Herren vil øke troen og kjærligheten hos meg, så jeg kan leve etter hans vilje.

Historien fortsetter under bildet

RINGVIRKNINGER: Den norske Misions Kirke for Eshowe i Zululand. Foto: Misjons– og diakoniarkivet, VID

Sør-Afrika

Udland ankom Sør–Afrika i 1849 for å bistå den første NMS–misjonæren Hans P.S. Schreuder som kom dit i 1844. I 1850 ble Umpumulo misjonsstasjon grunnlagt, like sør for grensen mot Zululand, som arbeidet konsentrerte seg om. Den mektige kong Mpande hadde lenge nektet Schreuder å drive misjonsarbeid i landet. Men da Umpumulo misjonsstasjon ble grunn lagt, og Schreuder hadde fått etterlengtet hjelp fra nyutdannede Udland, Lars Larsen og Ommund Oftebro, fikk de overraskende nok til gang. Mpande led av gikt og tilkalte Schreuder for medisinsk hjelp. Massasje og medisiner hjalp, og kongen fant det nyttig å ha ham nær. Dette utviklet seg til et vennskap mellom kongen og Schreuder. Han var kongens rådgiver og fikk stor tillit som sendebud og fredsmegler i borgerkriger og konflikter med britiske kolonister.

Misjonsarbeidet gikk trått i starten. Først i 1858 døpte de den første. Etter hvert som arbeidet vokste utover i 1860-årene, ble det behov for flere prester. Etter press fra hovedstyret i NMS, gikk Schreuder motvillig med på å ordinere de tre medhjelperne Larsen, Oftebro og Udland. I 1860 ble Udland stasjonsbestyrer og ble der til sin død i 1875.

Umpumulo ble et luthersk skolesentrum med kirke og sykehus som fikk stor betydning for landet. I 1960 ble Den evangelisk–lutherske kirke i Sør–Afrika stiftet i Zululand, en selvstendig kirke med flere synoder.

Kilde: Wikipedia og Store norske leksikon.

Vil du lese flere artikler som dette? Bli abonnent på MT Misjonstidende HELT gratis!

    PS: Du kan også sende en sms med "NMS MT" til 2490
    Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp