180 år med frivillighet

1840 – 1850

Gustava Kielland – kvinneforeningens mor.

Mer enn noen andre, bidro Gustava Kielland (1800 – 1889) til at NMS ble en folkebevegelse. Hun var gift med Gabriel Kielland, som var en av pådriverne til at NMS ble etablert i 1842.

Hennes store bidrag til misjonsarbeidet er knyttet til kvinneforeningene. I sin selvbiografi forteller hun at hun, etter å ha vært på generalforsamlingen i 1844, «talte med min kjære, gamle venninde Gunhild Oftebro» om at også kvinnene måtte engasjere seg i «missionssagen». De ble enige om at «nå skulle alt bli annerledes». 13. juli 1844 samlet en gruppe kvinner seg i prestegården i Lyngdal til kvinneforeningsmøte.

Foreningsmøtene var først og fremst arbeidsmøter. Kvinnene kom med både ull og rokk til møtene. Gustava Kielland skriver at de allerede etter ett års tid sendte åtte par ullsokker og 24 kjoler til «nøgne skolebørn i Sydafrika». I en artikkel i månedsskriftet «Missionsvenner», utgitt av Gabriel Kielland, fortelles det om foreningsmøter preget av arbeid, andakt, servering av «smørrebrød» og innsamling av kollekt.

Selv om foreningen i Lyngdal ikke var den aller første kvinneforening i landet, dannet den mønster for tilsvarende misjonsforeninger i hele landet. På det meste var det nærmere 5000 NMS-foreninger i Norge. I disse var det langt over 100 000 medlemmer.

1850-1860

Henriette Gislesen – bispinne i Tromsø

Hovedsetet for NMS var fra første stund Stavanger. En stor del av støttespillerne befant seg på Sør- og Vestlandet. Men snart ble NMS til en riksdekkende organisasjon. En av dem som bidro til dette, var «bispinne Henriette Gislesen» (1809 – 1859). Hun kom fra et borgerlig hjem i Christiania. Som 20-åring giftet hun seg med sin tremenning Christian Feredrik Glückstad, men allerede etter ni års ekteskap ble hun enke. Enkefru Glückstad flyttet til Nedre Eiker. Her fikk hun besøk av Andreas Hauge, som var den første sekretæren i NMS. I møtet med ham ble hennes misjonsinteresse tent. Hun stiftet også en kvinneforening i Eiker. Men i motsetning til Gustava Kiellands forening, som la vekt på arbeidsmøter, var hennes idealmøter preget av bønn, andakt og åndelige samtaler. Hennes motivasjon var å bidra til «hedningenes frelse».

Hun giftet seg senere med presten Knut Gislesen, som fra 1856 var biskop i Tromsø. Her stiftet hun også en rekke foreninger, men disse var ikke bare for kvinner. Bispinne Gislesen var for familie-/husstandsforeninger, men innså at kvinneforeninger var kommet for å bli. Hun oppga ideen om husstandsforeninger. Bispinne Gislesen og var også velkjent som forfatter.

1860-1870

Misjonsskipet Elieser

En sterkt giktplaget kvinne er hovedansvarlig for at NMS på 1860-tallet bygde et eget seilskip som skulle frakte misjonærene mellom Norge og misjonsmarkene i Sør-Afrika og på Madagaskar. Historien forteller at «Jomfru Louise Olsen» (1817 – 1872) fikk en visjon i en drøm om at NMS skulle bygge et misjonsskip. Hun bodde hos sin mor på Nordnes i Bergen. En morgen i 1861 kom hun med store problemer ned loftstrappa. Hun fortalte moren at hun hadde hatt en strevsom natt, for hun hadde «bygget et misjonsskip» i løpet av natta.

Vi kan ikke garantere sannheten i den historien, men faktum er at Louise Olsen straks satte i gang arbeidet med å realisere skipsdrømmen. Hun overbeviste først sine misjonsvenner, deretter soknepresten i menigheten, den lokale kjøpmannen, NMS-styret i Bergen og landsstyret til NMS. Resultatet ble at byggingen av Elieser ble startet. Det ble også samlet inn penger til prosjektet. Den endelige prislappen var på 22077 spesidaler. Siden eierne hadde stor tro på Guds beskyttelse, lot de være å tegne forsikring på Elieser. Elieser gikk i «misjonærfart» i 20 år – uten et eneste havari.

27. februar 1865 forlot Elieser for første gang Norge.

1870-1880

Peder Torstensen – Tok initiativ til misjonsholmen «Madagaskar» i Farsund

Rundt om i bygder og byer var det mye fattigdom på slutten av 1800-tallet. Derfor var det mange som ikke hadde mulighet til å støtte misjonen økonomisk. Men snart begynte tanken om at deler av åkerjorden kunne brukes til å skaffe inntekter til misjonen.

I bygda Spind var det stor misjonsaktivitet. Sjømannen og fiskeren Peder Torstensen (1812 – 1892) fra Viga var en av misjonsvennene. Etter sildefisket i 1872 fikk han det for seg at Vigeholmen utenfor Spind kunne brukes i misjonens tjeneste. Han oppsøkte Birgitte Larsen, som eide deler av denne holmen, og la fram sin sak. Hun ble med på tanken. Snart fikk de med seg de andre som også eide deler av holmen. Noen av bøndene kom med settepoteter, andre med tare som gjødsel, mens andre igjen bare hadde sin arbeidskraft å tilby. Resultatet av innsatsen ble til inntekter for misjonen.

Vigeholmen i Spind fikk snart navnet «Madagaskar». Rundt om i landet ble det etablert mange slike misjonsbruk. Selv om Peder Torstensens innsats begrenset seg til Spind, står han som et godt eksempel på hvordan folk brukte sine ressurser for å skaffe penger til misjonen.

1880-1890

Bolette Gjør – Redaktør og forfatter

I 1884 dukket det opp et nytt tidsskrift: «Missionslæsning for kvindeforeninger». Dette bladet ble sendt ut som et vedlegg til Misjonstidende.

Redaktør var Bolette Margrethe Gjør (1835 – 1909). Hun var født Nissen, men etter at hun giftet seg med Julius Gjør, fikk hun etternavnet som hun er mest kjent under. Hun var født i Trondheim, men etter at faren døde flyttet hun til Oslo.

Bolette var sterkt preget av tidens religiøse strømninger, den johnsonske vekkelse. Hun var en skrivende kvinne. I tillegg til arbeidet som redaktør, skrev hun en rekke skjønnlitterære tekster. På midten av 1880-årene utga hun, under pseudonymet Margrethe, en rekke «Livsbilleder fra Vækkelsestiden» i skjønnlitterær form. På 1890-tallet var hun redaktør for «Børnebibliotheket», der hun blant annet skrev mye om NMS’ arbeid blant barn på Madagaskar og skaffet penger til arbeidet. I 1892 utkom hennes siste bok; «Missionsbarnet» til Misjonsselskapets 50-årsjubileum. Dette var et navn hennes far ga henne.

Bolette Margrethe Gjør blir også nevnt som en av dem som beredte grunnen til at kvinner fikk stemmerett i NMS i 1904.

1890-1900

Gabriel Baardsen – Predikant og kretsformann i Rogaland

Gjennom hele historien til NMS har Stavanger og Rogaland hatt en helt sentral posisjon. At organisasjonen ble stiftet her i 1842, er selvsagt avgjørende for dette, men det faktum at en stor del av de frivillig har kommet herfra, forteller også mye om det sterke misjonsengasjementet i denne delen av landet.

Stavanger krets har også bidratt med store deler av inntektene til misjonsarbeidet. Fra 1890 til 1894 var forstander Gabriel Baardsen (f. 1846) ved Vaisenhuset i Stavanger formann i kretsstyret. Baardsen var sterkt knyttet til haugianerne og vekkelsespredikanten Lars Oftedal. Baardsen representerte en av retningene som var med på å grunnlegge NMS i 1842. I tillegg til å være leder for Vaisenhuset, reiste Baardsen også som predikant. Han var en ivrig talsmann for at den kristne omvendelsen også måtte føre til bot for et syndefullt liv.

1900-1910

Biskop J.C. Heuch – Snudde fra å være motstander av kvinnelig stemmerett til å bli tilhenger.

Johan Christian Heuch var fra 1889 til 1904 biskop i Kristiansands stift (tilsvarende dagens Stavanger bispedømme og Agder og Telemark bispedømme). Det er vanskelig å bli helt klok på hva denne mannen stod for. Som Høyre-politiker møtte han som varamann på Stortinget fra 1883 til 1889. Her var han en ivrig motstander av kvinnefrigjøring og allmenn stemmerett for kvinner.

Men etter at han ble biskop i Kristiansand, fikk pipen en annen lyd, i alle fall når det gjaldt stemmerett for kvinner i NMS. På kretsforsamlingen i Søgne i 1903 var han kvinnenes sterkeste talsperson.

«Dersom det finnes ord i Bibelen som sier at kvinner ikke skal ha stemmerett, må vi selvsagt bøye oss for det. Men noen slike ord finnes ikke», slo han fast overfor forsamlingen. Biskop Heuch fikk for øvrig ikke selv oppleve generalforsamlingen i 1904 som ga kvinner stemmerett. Han døde i februar samme året og fikk dermed ikke med seg det historiske vedtaket.

1910-1920

Lærerinne Henny Dons – Landsbarnesekretæren som var med på å bane vei for kvinnelig stemmerett i NMS.

Lærerinne Henny Dons (1874 – 1966) er en av de mest fremtredende kvinnene i historien til NMS. Sammen med blant annet Bolette Gjør var hun med på å bane vei for kvinners stemmerett i organisasjonen.

Henny Dons var en kvinne som ikke nøyde seg med å engasjere seg i én organisasjon. Hun er blitt betegnet som grossist i styreverv. I tillegg til NMS, var hun aktiv i Norges Kristelige Ungdomsforbund (nå KFUK/KFUM), formann i Lærerinnenes Misjonsforbund, og med på å opprette Norsk Kristelig Lærerforbund. Hun satt også i styret i Norsk Missionsråd.

Egentlig hadde Henny Dons tenkt å reise ut som misjonær til Sør-Afrika. Hun var antatt som misjonær av NMS, men dårlig helse stanset hennes planer om å bli misjonær.

Hun gjorde en stor innsats som frivillig i NMS, men hun ble også den første som ble ansatt som landsbarnesekretær i organisasjonen i 1916. Her gjorde hun en stor innsats, for i hennes tid i denne stillingen økte antall barneforeninger fra 300 til 1100.

1920-1930

Trine Bjerkeseth– Forkynnerektefelle og leder for barneforening

Trine Bjerkeseth (f. 1885) var gift med småbruker og smed Haldor Bjerkeseth. Han jobbet som emissær for NMS i Møre og Romsdal noen måneder hver vinter. I 1911 ble hun rammet av polio i ryggen og det ene beinet. Før Haldor skulle ut i emissæroppdrag var han ofte bekymret for det som ventet ham, og ikke minst for henne som måtte ta tyngden og ansvaret for hjem, barn og fjøs. Hun klaget ikke, enda hun kjente hvor strevsomt dette ble for henne og barna. «Du må bare reise. Du skal se det går bedre enn du trur», var ofte hennes oppmuntring til ham. Trine hadde Guds Ånd, var ledet av den, mild i sin omtale og tilrettevisning. Hun nynnet og sang mens hun arbeidet, leste i Bibelen, blader og bøker, var velorientert i misjon og politikk. «Jeg kunne umulig stått slik til tjeneste som jeg har gjort for NMS i over 50 år uten Trines selvfornektelse», skrev han.

For å dra på talerferd, trengte Haldor klesskift. Trine stelte tøy, strikket varme klær, pakket, ofte for tre uker. Trine var i lang tid med på å lede jenteforeningen «Tamarinden» som støttet arbeidet på Madagaskar. Hun skrev i et brev: «I høst har Tamarinden hatt møtene heime hos oss. Jentene viser glød og vil ha mer ansvar».

1930-1940

Severine Simonsen – Formann i Ålgård eldre kvinneforening

Severine Simonsen (1861 – 1948) var i 1930-årene formann i Ålgård eldre kvinneforeining som vart stifta i 1876. Handelsmann Ole Sivertsen støtta foreininga gjennom krambua si, og som fritidspredikant og emissær haldt han andakt på foreiningsmøta.

De Forenede Ullvarefabrikker (DFU) på Ålgård tok imot ull frå foreiningsdamene og leverte billeg garn og tøy tilbake til dei strikkande damene. Ullsokkane vart delvis seld over disk i «Siverts-buå» som dottera dreiv vidare etter faren Ole gjekk bort i 1927. Foreiningsformann Severine fekk hjelp av dottera Ingebjørg. Ho teikna broderi-mønsteret på dukane og putene og fordelte arbeidet til medlemmene slik ho meinte den enkelte var skikka til. Dukar og handarbeid laga gjennom året vart lodda ut eller selde på den årlege basaren som strakte seg over tre kveldar på bedehuset Bethel. Fredag og laurdag kom predikantar frå NMS.

Med ti øre nummeret i basarbøkene vart det mykje småmynt å halda orden på. Formannen styrde også med økonomien, var kasserar og formidla pengane til NMS. Det var ikkje uvanleg at ho reiste til krinskontoret i Stavanger med veska full av myntar. Severine og foreiningskvinnene tenkte ikkje smått om oppgåva si. «Til gjenreising China» står det på ei NMS-kvittering like etter krigen.

1940-1950

Herløv Åmland – Lærer og frivillig NMS-forkynner som ble internert av den tyske okkupasjonsmakten

Herløv Åmland (1907 – 1995) var en av mange NMS-folk som kjempet mot den nazistiske okkupasjonsmakten. Åmland var fra bygda Austad i Lyngdal. Han utdannet seg til lærer og jobbet i skoleverket. Han var blant de 10 000 lærerne som nektet å signere på lojalitetsskrivet til Nasjonal Samling (NS). Som en kollektiv avstraffelse ble 600 av disse lærerne, blant dem Herløv Åmland, plukket ut til ett års straffearbeid. Da han ble arrestert hjemme på kjøkkenet 20. mars 1942 fikk han beskjed om å ta med seg det aller nødvendigste. I sekken la han en blyant, et malerskrin og et nytestamente.

Etter at han slapp ut fra det tyske fangenskapet fortsatte han sitt arbeid som søndagsskolelærer, forkynner og NMS-aktiv. Han hadde også barneforening i hjemmet sitt langt inn i alderdommen. Trygve Omland, som kjente Herløv Åmland godt, forteller om et barnemøte med 20 barn hjemme hos Herløv da han selv var blitt 82 år. Sønnen Arne forteller at kjærligheten til Jesus og kampen mot nazismen gikk hånd i hånd.

1950-1960

Kornelius Olsen – Landsstyreformann under krigen

Kornelius Olsen (1886 – 1964) var landsstyreformann i NMS i en lang periode, fra 1942 til 1957. Han ble valgt inn i landsstyret under generalforsamlingen i Bergen i 1936 og overtok som formann seks år senere. Han ble altså valgt som den øverste frivillige lederen i organisasjonen under den tyske okkupasjonen og var en av de mange som ble arrestert av tyskerne. Han ble arrestert 3. juli 1944 og satt internert på Berg til krigens slutt.

Like etter frigjøringen hadde Norsk Misjonstidende en utgave som var datert 17. mai 1945. På bladets forside var det en hilsen fra den frigitte landsstyreformann Kornelius. Han skriver blant annet: «Det er en glad og takknemlig følelse å kunne sende misjonsvennene en hilsen igjen. De lange, tunge krigens år tok slutt».

Kornelius var født i Stavanger i 1886. Skipsredersønnen utdannet seg til prest og hadde ulike stillinger i Den norske kirke og i kristelige organisasjoner. Han var også engasjert i mange organisasjoner, blant annet Norges Speiderguttforbund, Søndagsskoleforbundet, Norske Studenters Kristelige Forbund, Kristiania Ynglingeforening, Indremisjonsselskapet, Norges KFUM og Kristenfolkets Edruelighetsråd. Han ble domprost i Stavanger i 1940.

1960-1970

Tor Holtan-Hartwig – Politiker, kretsstyreleder i Oslo og en av drivkreftene for byggingen av Misjonsaulaen

Tor Holtan-Hartwig (1927 – 2013) er en mann som har satt mange spor etter seg. I tre perioder på 1950- og 1960-tallet var han formann i kretsstyret i Oslo krets av NMS. Dette var en tid da blant annet byggingen av Misjonsaulaen ble planlagt og gjennomført.

Politisk engasjerte Tor Holtan-Hartwig seg i Kristelig Folkeparti. Av yrke var han lærer, så det var ikke unaturlig at skolepolitikk var et av hans interessefelt. Han var blant annet politisk rådgiver for kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik i Borten-regjeringen.

Men av mange huskes nok Tor Holtan-Hartwig best for sitt miljøengasjement. Han var spesielt opptatt av elvene i hjembyen Oslo, ikke minst Ljanelva. Hans utrettelige kamp for disse vassdragene har gitt ham et godt ettermæle. Derfor har Østmarkas venner laget «Tors minnebenk» i Skulleruddumpa i Østmarka.

1970-1980

Reidar Halgunset – Lærer og initiativtaker til leirstedet Mjuklia.

Leirsteder og leirstedsdrift har vært viktig for NMS over hele landet. På leirstedene har tusenvis av frivillige NMS-folk lagt ned et utall arbeidstimer. I Midt-Norge er Mjuklia for mange synonymt med NMS. Men leirstedet i Rennebu hadde ikke fått denne posisjonen uten et stort frivillig engasjement. En av de store drivkreftene for det frivillig arbeidet på Mjuklia, var Reidar Halgunset (1927 – 2019). Av yrke var han lærer, men han var langt over gjennomsnittet hendig. Selv om det var mange andre frivillige som var med på å bygge opp det småbruket som ble NMS-senteret i Trøndelag, gikk Halgunset foran både når det gjaldt planlegging og praktisk arbeid.

Selv om Mjuklia var viktig for Reidar Halgunset, la han også ned mye krefter i sin jobb i skoleverket. Han hadde blant annet ansvar for elever som hadde problemer med å tilpasse seg den teoretiske skolehverdagen. Som spesialpedagog sørget han for at mang en skoletrøtt trønderelev likevel kom seg gjennom skolegangen.

Reidar Halgunsets engasjement for NMS begrenset seg ikke bare til leirstedsarbeid. Han var også en av de frivillige som har bidratt til at Knausen lysstøperi har kunnet levere stearinlys til NMS Gjenbruk-butikkene.

1980-1990

Asbjørn Gjengedal – NMS-engasjert prest som også ble generalsekretær i Ungdomsforbundet.

Asbjørn Gjengedal (f. 1940) er en representant for kombinasjonen «prest og misjon» som har vært viktig for NMS helt siden 1842. Han har en lang yrkeshistorie som prest, men hele tiden har hans interesse for misjon kommet tydelig til uttrykk. I boka «Gamlemisjonen 100 år», som ble utgitt i 1980 i anledning 100-årsjubileet for Nordfjord samskipnad av Det Norske Misjonsselskap, skriver Gjengedal, som da var formann i kretsstyret, dette: «Mødre og fedre har vist oss at misjon er ei heilag plikt for alle kristne (.) Å gjere si plikt er ikkje alltid så festleg. Det kan stundom bli strevsamt og tungt. Men trass alt får den som gjer si kristenplikt kjenne at Eg er med dykk alle dagar.».

Listen over de tillitsverv som Asbjørn Gjengedal har hatt i NMS er lang og viser engasjement på både nasjonalt og lokalt plan. Selv om han for lengst er pensjonist, er han en av drivkreftene i NMS-arbeidet på hjemstedet Sandane, blant annet i gjenbruksbutikken.

Mange husker også Asbjørn Gjengedal som generalsekretær i Norges Kristelige Ungdomsforbund fra 1982 til 1987.

LES OGSÅ: Asbjørn Gjengedal heidra med Nordahl Bruun-prisen

1990-2000

Gunnar Eikeland – Leder for den første NMS Gjenbruk-butikken

På 1990-tallet ble det klart for mange at misjonsforeningenes glanstid var forbi. Kreative hoder løftet blikket til nabolandet Danmark, der Sudanmissionen hadde stor suksess med sine gjenbruksbutikker. På hovedkontoret til NMS ble Rune Rasmussen og Svein Ragnvald Tjora enige om at dette var noe også NMS kunne satse på. Tjora spurte sin svigerfar, Gunnar Eikeland, om han kunne tenke seg å være med og starte opp en gjenbruksbutikk i Solakrossen. Den nypensjonerte læreren gikk inn i oppgaven med adskillig skepsis, men han var villig til å gjøre et forsøk hvis det kunne være et bidrag til misjonsarbeidet.

Gunnar Eikeland ble lederen av den første butikken i NMS Gjenbruk. Det første året fikk den lille butikken på rundt 100 kvadratmeter et lite overskudd. Gunnar fikk med seg flere andre frivillige og skapte et miljø preget av glede og optimisme. Selv om han nå har passert 87 år, er han stadig innom gjenbruksbutikken i Solakrossen, som nå er blitt mange ganger så stor som den første. Han ser at mange av kundene er mest opptatt av miljøaspektet ved gjenbrukshandel, noe han også setter høyt. Selv er han fortsatt mest opptatt av at gjenbruksbutikkene skaffer inntekter til misjonsarbeidet. I dag teller NMS Gjenbruk-kjeden 52 butikker over hele Norge.

2000-2010

Kari Skår Sørheim – Landsstyrelederen som møtte fram til møte med Kong Harald i kjole kjøpt på NMS Gjenbruk

I historien til NMS har det vært mange stormer. Men bare en eneste gang har det blitt innkalt til en ekstraordinær generalforsamling. I 2008 ble Kari Skår Sørheim valgt til leder av landsstyret. På grunn av en dramatisk nedgang i inntektene, så landsstyret seg tvunget til å foreslå nedskjæringer og omorganiseringer i arbeidet i Norge. Derfor ble det innkalt til en ekstraordinær generalforsamling. Landsstyrets leder varslet at styret ville trekke seg hvis ikke forslaget ble vedtatt av de omkring 400 delegatene. Det viste seg at flertallet ikke var enige med landsstyret, men siden vedtaket som ble gjort innebar at saken skulle tas opp igjen på den ordinære generalforsamlingen i 2011, aksepterte styret å bli sittende. Der ble Kari Skår Sørheim også gjenvalgt som landsstyreleder, men i 2014 takket hun nei til gjenvalg.

Etter at tiden i landsstyret til NMS var over, har Kari Skår Sørheim fortsatt sitt engasjement i organisasjonen. Hun er blant annet aktiv i gjenbruksbutikken på Knarvik. I 2017 ble hun tildelt Kongens Fortjenstmedalje for sin samfunnsnyttige innsats. I den anledning ble hun invitert til en lunsj på Slottet av Kong Harald. Til den anledningen stilte Kari Skår Sørheim opp i en kjole hun hadde kjøpt i en gjenbruksbutikk.