Presten som nektet å bøye seg for Russland

Han tar et dypt åndedrag og puster tungt ut.

– Det er kun ett ord for det: Krig.

Pavel Zajakin ser ned i gulvet og er alvorspreget etter å ha svart på hvorfor han befinner seg i Estland. Han er russisk statsborger, har 20 års fartstid som prest i Den sibirsk evangelisk-lutherske kirken og hadde aldri planer om å forlate Russland.

Har aldri tiet

– Spør du meg, er det umulig for en prest som ser et lovbrudd, et mord, tyveri av andres suverenitet eller propagandaløgner, å tie stille. Det handler ikke om politikk. Det handler om Guds bud.

Zajakin har aldri tiet. Helt siden oppstarten av konflikten mellom Russland og Ukraina, med anneksjonen av Krim-halvøya og krigen i Donbass i 2014, har han sagt fra om det han mener er russiske forbrytelser. Det var tilsynelatende mulig fram til den skjebnesvangre dagen i 2022 med Russlands storskalainvasjon av Ukraina 24. februar.

– Fra da av måtte du tie om du ikke var en åpenlys tilhenger av invasjonen. Talte du imot, ble du sett på som «en av de andre», en motstander som måtte fjernes.

Zajakin er en av «de andre».

– Jeg snakket om krigen svært åpent. I prekener og på sosiale medier. Kirken ba meg tie.

Men det fremstår umulig. Det strider mot hele hans natur og livskall. Etterretningstjenesten dukker opp og gir ham to valg: å forholde seg rolig eller fengsles for å ha vanæret den russiske hæren.

– Det er klart du blir redd og oppskaket når du får beskjed om at hvis du fortsetter å gjøre det du gjør, så venter det flerårig fengselsstraff.

Flukten

Zajakin er ikke overrasket over at de kommer etter ham. Han forteller om et samfunn hvor det er lett å bli funnet om man taler myndighetene imot, og sammenlikner angiverikulturen i dagens Russland med Stalins regjeringsperiode. Flere var bekymret over en prest som viste motstand.

– Fengsel ville blitt tortur. En tilståelse skal tvinges ut av deg ved fysiske slag og psykisk terror. Moderne torturmetoder gjør at de kan få hvem som helst til å si akkurat hva de ønsker. Jeg måtte bort.

Estland var en spontan avgjørelse. Han kontakter en venn i den estisk evangelisk-lutherske kirke. Zajakin og kona bruker en uke på å gjøre klar alle dokumenter, men må vente enda en uke på turistvisumet. Samme dag som Estland annonserer at de vil stenge grensene for russiske turister kommer visumet. Det haster med å komme seg ut, men strenge inn- og utreiseregler i forbindelse med covid gjelder fremdeles i Russland. Selv med visum er det kun lov å dra til Estland på helsereiser eller for å besøke slektninger. Situasjonen krever et smutthull. Ekteparet bestiller spabehandling fra et firma i St. Petersburg, betaler og hopper på siste buss ut av landet. Bussen er full av mennesker som dem.

Omtrent en måned etter krigens start, 20. mars, ankommer de Estland og søker om beskyttelse.

– Det var en fantastisk følelse da vi krysset grensa og endelig kom oss unna etter disse ukene. Jeg snudde meg mot kona mi og spurte hvorfor spabillettene skulle gå til spille. Det ble helsprø dager. Omringet av disse avslappede gjestene, satt vi to, hel-anspente, sterkt oppmuntret til å slappe av.

De vet ikke hva som venter dem, men håper Gud åpner en vei.

Presset religionsfrihet

Siden Sovjetunionens fall i 1991 har det vært religionsfrihet i Russland. I de påfølgende årene var det oppsving i religiøs tilknytning blant russere, med den russisk-ortodokse kirken som landets mest utbredte trossamfunn. Religionsfriheten har likevel vært under press, et press som nådde nye høyder med invasjonen av Ukraina. Det kommer fram av siste oppdatering på Russland i rapporten fra United States Commission on International Religious Freedom. Kommisjonen overvåker situasjonen for religionsfrihet utenfor USA, og gir landets styresmakter råd om politikk tilknyttet dette.

Ifølge rapporten fra juli 2023 presses russiske religiøse ledere ved sterk bruk av fryktvirkemidler til enten å støtte krigen eller til ikke å kommentere den. Allerede en måned etter krigens utbrudd underskrev president Putin to lover som kriminaliserte spredning av såkalt feilinformasjon samt det å vanære militæret. Lovene tillater straffeforfølgning av de som både i større og mindre grad protesterer mot krigen. Mange religiøse ledere har tydd til talerstolen for å ytre seg kritisk mot krigføringen. Flere fjernes derfor fra sine posisjoner, og i valget mellom fengsel og flukt er det mange, som i likhet med Zajakin, ikke ser andre muligheter enn å dra.

– Kirker i Russland har ikke frihet til å si noe mot krigen, be for fred eller kontakte våre ukrainske brødre og søstre, uttalte Dietrich Brauer, erkebiskop i den russiske lutherske kirken, etter at han selv flyktet til Tyskland.

En splittet kirke

Som de fleste religiøse demonstrantene er Zajakin anklaget for å være kritisk mot militæret. Han har kontakt med flere kirkegjengere og prester i Russland som forteller om vonde tider. De er bekymret og kjenner på smerte over tingenes tilstand og uro for kirkens framtid.

– Flere kirkeledere er redde for å holde gudstjenester i frykt for at medlemmene eksponeres offentlig. De settes i en situasjon med fare for forfølgelse, sier Zajakin, som samtidig er klar på at det finnes dem innad i kirken som er aktive tilhengere av krigen.

Han frykter at kombinasjonen av meningsmotstandere som til slutt ødelegger kirken innenfra.

– Før siste såkalte presidentvalg fikk jeg se et bilde av et banner i byen Omsk i Sibir. Banneret viste visebiskopen i den russisk lutherske kirken med påskriften «Vi står sammen med Vladimir Putin». Det viser hvor skadet kirken er.

Zajakin får seg ikke til å kalle det et reelt presidentvalg.

– Vi har ikke hatt et ordentlig valg i Russland på over ti år. Det er teaterforestillinger. En fornærmelse mot sunn fornuft.

Selv mener han at folks evne til kritisk tenkning gradvis har forsvunnet. Putins informasjonskrig begynte lenge før invasjonen av Ukraina, og det var sjeldent TV-en stod avslått da presten kom på hjemmebesøk til sognebarna.

– Det er klart at når du fortelles de samme løgnene over ti-femten år, begynner du til slutt å tro på dem. Veldig mange i Russland aksepterer myndighetenes propaganda som den øverste sannhet. Jeg har mistet mange venner som er fanget i denne informasjonssyklusen.

I et slik miljø er det vanskelig å proklamere evangeliets budskap som sannheten. Zajakins menighet lå i Sibirs hovedsete for utdanning og vitenskap og mottok prekenene hans med blandet respons. Zajakin forteller at de fra bykjernen kan gjennomskue propaganda, men foretrekker å ikke si noe, mens de fra mer landlige områder var svært kritisk til hans forkynnelse.

Den sibirsk evangelisk-lutherske kirke er liten og har så langt ikke måttet føye seg etter myndighetene i like stor grad som de større lutherske nasjonalkirkene. Zajakin er likevel bekymret for den lutherske kirkenes framtid.

– Når kommer menigheten til å måtte be for hellig krig i Ukraina, slik de nå gjør i den russisk-ortodokse kirken?

Han ser sjokkert på at noen lutherske prester støtter krigen åpenlyst, også ved aktiv tjeneste, samtidig som vennene hans ber om hjelp. Splittelsen i kirken er utfordrende og kan til slutt bli et problem.

– Jeg ber for alle som berøres av dette, samtidig krever bønn handling, og akkurat nå er jeg i villrede om hva jeg kan gjøre for sånne som meg som fremdeles er i Russland.

Han er også svært bekymret for sine barn og barnebarn som ikke fikk til å dra.

Misjonal russisk-talende kirke

Tre måneder etter ankomst i Estland mottar Zajakin og kona internasjonal beskyttelse under EUs direktiv. En venn setter ham i kontakt med erkebiskop Urmas Viilma i den estisk evangelisk-lutherske kirken, og Zajakin får beskjed om at han er svaret på deres bønner.

Nærmere en fjerdedel av Estlands befolkning er etniske russere. I hovedstaden Tallinns største distrikt, Lasnamäe, er 80 prosent av befolkningen på 120 000 russisktalende. Kirken i Lasnamäe har bikket ti år, men har aldri kunnet tilby noe for områdets majoritetsbefolkning. Før sommeren 2022.

– Jeg ser på det som mitt kall å tjene den russisktalende befolkningen her, men det er en langsom prosess.

Kirken holder til i kjelleren av et forretningsbygg. Det møter skepsis. Zajakin må ofte svare på om menigheten er en skjult sekt.

– For å bryte denne sperren må vi gjøre mange ting som ikke ser ut som kirkeaktiviteter, men som er hundre prosent misjonale.

Ukentlig arrangeres det språkkafé, filmkveld, speiderarbeid og selvforsvarskurs. Zajakin er selv med på alt som foregår.

– Gjennom disse aktivitetene svekkes barrieren mellom folket og presten. De kommer dit med et åpent sinn og våger etter hvert å ta opp personlige og åndelige spørsmål.

I tillegg holdes det endelig gudstjenester på russisk, noe Zajakin omtaler som selve hjertet av menighetens virksomhet.

– Vi er små, men jeg håper vi gradvis vil vokse. Her er både russere og ukrainske flyktninger. Sammen.

Føler seg ansvarlig

Zajakin er blitt godt mottatt i kirken, og understreker dens viktige rolle for integrasjon.

– De fleste andregenerasjonsrussere i Estland lever som i en ghetto. De lærer ikke estisk, og de ser russisk TV, slik at også de fylles med propaganda. Her må kirken være på og hjelpe med en inngang til det estiske samfunnet.

Han håper det bidrar til å skille fakta og fiksjon, særlig om situasjonen med nabolandet tilspisses, slik at flere får styrke til å ikke bøye seg for styresmakter som er i disharmoni med ens eget moralske kompass.

– Jeg føler meg ansvarlig for hva landet mitt har gjort, og gjør, i Ukraina og i verden ellers. Det er en sterk drivkraft i meg. Nå er jeg innforstått med at min plass er i Estland. Herfra skal jeg gjøre mitt for å hjelpe de som er igjen i Russland og ukrainere som lider i Ukraina eller som flyktninger, samtidig skal jeg gjør det jeg alltid har gjort; tale Guds sanne ord.