Gi en gave
Meny

Ikke lett å være pendler-misjonær i en krevende korona-periode

Last ned
Po Chu Grønvold har – som så mange andre av oss – måttet endre sine planer ganske mye dette siste året. Nå på nyåret skulle hun ha inspirert oss på misjonssamling i Oslo. Men også det arrangementet gikk i vasken. Så da ber vi henne om et intervju, der vi likevel kan få et innblikk i hva hun er opptatt av i det daglige.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

–          Vil du aller først forklare hvordan det er å være misjonær nå i korona-perioden?

–          Frustrerende! Mine undervisninger i Hong Kong blir utsatt, igjen og igjen. Siste gang jeg underviste på den Lutherske Teologiske Seminaret (LTS) var i oktober 2019. Det var mitt første møte med nye studenter i det nye studieåret. Ikke lett å bygge opp noe forhold til studentene med så lange pauser.
Som i Norge, LTS bruker også zoom (digitalt møte) for å undervise studenter på nett. Det er helt OK i Hong Kong. Men nett-undervisning passer ikke meg og mine studenter som er fra Fastlands-Kina, fordi fastlandet har strenge regler for nett-undervisning, spesielt når det gjelder religiøs undervisning.

Akkurat nå bruker jeg tiden til å forbedre undervisningsmateriell og litteraturarbeid.
En annen måte å gjøre meg nyttig på, er å være med på misjonsmøter, for å fortelle om arbeidet vi står i; Men de blir gjerne også kansellert, som nå i Oslo.

Det er mye som skjer i Kina, særlig i Hong Kong – politisk sett, fra 2019 til nå. Når jeg ikke bor i Hong Kong lenger, tar det ekstra tid å oppdatere meg på hva som foregår der, og drøfte situasjonen med kollegene i Hong Kong og i Norge.

Et biprodukt av korona-perioden er at livet her i Norge er blitt veldig stille og rolig. Jeg er mye sammen med familien.

–          Jeg har skjønt at du i Kina jobber en del med diakoni. Hva slags type arbeid er det?

–          Før jeg flyttet tilbake til Norge, var jeg ansvarlig for et ettårsprogram/mastergrad i diakoni. Under dette programmet er det to linjer. En er for studenter som kan engelsk. De kom fra forskjellige kirker og land, som Myanmar, Kambodsja, Singapore, fastlandskinesere, Hong Kong, USA, Tysland, osv. Undervisningsspråk er engelsk. Den andre linjen er kun for kinesere fra Fastlands-Kina. Undervisningsspråk er på mandarin, den offisielle dialekten i Fastlands-Kina. De fleste universitets-studentene fra Fastlands-Kina kan engelsk, men de fleste menighets-arbeidere kan ikke engelsk.

Nå som Po Chu er pendler-misjonær, fortsetter hun med diakoni-undervisning kun for studenter fra Fastlands-Kina, de som ikke kan engelsk. De fleste av dem jobber i menigheter.

–          Mitt arbeid er å undervise, koordinere kurs, planlegge besøk til kirker og organisasjoner som jobber med diakoni; skaffe kinesiske lærebøker for studenter. Sistnevnte oppgave er vanskelig fordi det er stor mangel; Derfor er litteraturarbeid viktig. Studenter er veldig inspirert av besøk til diakonale kirker eller institusjoner, der ser de hvordan diakonalt arbeid foregår.

–          Som for eksempel hva?

–          En gang besøkte vi en menighet for funksjonshemmede mennesker. Der så studentene at de som var funksjonshemmede, var i sentrum og foran i menighetssalen; ikke på baksiden, som i de fleste av kirkene. Studentene så hvordan de funksjonshemmede ble integrert i gudstjenesten; Og de friske kirkemedlemmene er der for å hjelpe på en respektfull måte.

–          Hva er det som gjør deg mest urolig når du ennå ikke kan reise tilbake til Kina?

–          Det er dumt at undervisningen blir utsatt på ubestemt tid. At undervisningen kan gå som før, avhenger av to ting, der det ene er koronastyrt, og det andre er mer politisk styrt.

Jeg – og også studenter fra fastlands-Kina – kan ikke reise inn i Hong Kong uten 14 dagers karantene. Mange land har begynt med vaksiner. Jeg tror at før folk har fått vaksiner, er det usannsynlig at vi kan komme inn i Hong Kong uten karantene-plikt.

Po Chu forteller at hun har to kurs nå i mai. Når situasjonen er så usikker, er det vanskelig å planlegge noe. Hun tør ikke invitere gjesteforelesere, fordi det skjedde to ganger tidligere, og kursene ble kansellert. Hun pleide å invitere noen diakonal-arbeidere som gjester i undervisningen, som når hun for eksempel underviser i kurset «Family and Parenting».

–          Jeg vil invitere noen fra Karitas til to-timers-undervisning om vold i familien, og om deres andre tjenester for familier. Vold i hjemmet er et relevant tema i Kina, og Karitas er blant de beste i byen når det gjelder familiestøtte. Det gjør undervisningen mer spennende.

Til slutt er også den politiske situasjonen noe endret, sånn at studenter ikke lenger får lov til å komme til Hong Kong mer. Strengere politiske forhold både i Fastlands-Kina og i Hong Kong gjør mitt arbeid usikkert.

–          Du har jobbet som misjonær lenge. Kan du si litt om hvordan dette arbeidet har endret seg for deg gjennom årene?

–          Før jeg ble misjonær, jobbet jeg som sosionom på et diakonalt sykehus i Hong Kong. Det var på Håpets Havn, startet av den norske misjonæren Annie Skau. Jeg visste lite om misjon, og ingenting om diakoni. Husker fremdeles at jeg sa til meg selv: «De utenlandske leger og sykepleiere forkynner ikke evangeliet, så hvorfor kalte de seg selv misjonær?» Når har jeg jobbet som misjonær i mange år, og underviser i diakoni!

Som misjonær har jeg engasjert meg i mange forskjellige oppgaver gjennom årene, f.eks. ungdomsarbeid i menighet, rådgiver for barnehage og ungdomssentre; bygge opp en ny menighet, undervise i diakoni på teologisk seminar. I tillegg til undervisning på LTS i Hong Kong, er jeg ansvarlig for prosjekter i teologisk utdanning i Asia.

–          Hva er det som har gledet deg mest med å være en Guds-tjener i Kina?

–          At jeg var med å plante en menighet i et ungdomssenter, sammen med min mann og noen fra en morsmenighet, i begynnelsen av 90-tallet i forrige århundre. Menigheten ble selvstendig i 2003.  Det betyr at de har i hvert fall 50 medlemmer, og kan lønne sin egen prest eller evangelist. Ungdomssenteret lå i et fattig strøk. Vi nådde ut til nye folk ved å arrangere forskjellige interessegrupper for gamle, for unge kvinner, husmødre, universitets-studenter. Vi pleide å ha dåp i påsken og ved juletider hvert år, og hver gang var det noen som ble døpt. Fra 93-95 var det ca 15 stykker som ble døpt. Jeg husker godt at jeg hadde dåps-undervisning for en ung husmor hjemme hos henne, fordi hun hadde to små barn hjemme. Vi nådde en etter en. Jeg husker også at det var fire universitetsstudenter som deltok i engelskkurs, og alle fire ble kristne. Og de ble ledere i menigheten. Som jeg vet, har vi ikke mistet noen av dem.

Det har også gledet meg at jeg var i stand til å utvikle et diakoni-program på LTS. Tidligere var det bare et tilbud på engelsk, der 51 ble ferdig utdannet, fra mange forskjellige land, f.eks. Hong Kong, Myanmar, Kambodsjia, Singapore. Men jeg etablerte et ekstra tilbud til ikke-engelsk-talende studenter som kom fra Fastlands-Kina som ikke kan engelsk, og her er 19 ferdig utdannet, fra 10 forskjellige provinser). De var de første i sine land som fikk utdanning i diakoni. Studentbakgrunn: Prest eller evangelist, sosionom, lege, tannlege, lærer, misjonær, kunstner, de som jobber i kristne organisasjoner.

Misjon er å forkynne evangeliet med ord og gjerninger. Jeg er veldig glad for at jeg får lov å være med i begge deler, sier Po Chu Grønvold.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp