Misjonær i sporene etter Marx og Messias

Marxist? Idealist? Misjonær? Politiker? Iallfall en 68’er som kjempet for rettferdighet og frigjøring fra tvangstrøyer. Mye kan sies om presten Hans Birger Neergård. Men modig og ukonvensjonell har han alltid vært, og som Jon Michelet omtalte ham: «Du har et spennende materiale». I fjor ble det bok.
–  Hvorfor har du kalt boka di «Kulturkræsj», Hans Birger Neergård?
– Fordi dette er ei sann krimhistorie om en revolusjon som krasja front mot front med en gammel kultur.

Da Hans Birger Neergård studerte teologi ved Misjonshøgskolen i Stavanger på seksti-tallet, hørte han med i ytterkanten av venstreorienterte studenter som han beskriver slik på baksiden av sin nye bok: «Vi ga rom og legitimitet til en revolusjonær ideologi som tok livet av uskyldige mennesker. Vi som elska Imagine og Internasjonalen, surfa på verdens største bølge siden 2. verdenskrig. Rettferdighet for alle undertrykte var det vi kjempa for.»

– Det var ikke helt stuerent i misjons-Norge å være så politisk sosialist-aktive, som du var i din studietid. Opplevde du at du som en mulig misjonær-kandidat overhodet var ønsket i NMS, denne organisasjonen der kallet om å forkynne det gode budskap sto øverst på agendaen?
– Sjøl om jeg var den første i mitt miljø som høylytt begynte å argumentere mot EEC (EU), opplevde jeg aldri noe problem med NMS.

Det aller første kapitlet i sin bok «Kulturkræsj» kaller Hans Birger Neergård «Kamp for tilværelsa» – et skikkelig mantra for 68’ernes prosjekter for rettferdighet og sannhet. I åpningskapitlet forteller Neergård om etiopiske styresmakter som i 2018 var hardt pressa av uro og opptøyer. Han nevner helt konkret den nye statsministeren, Abiy Ahmed, som løslot politiske fanger og som skapte fred med erkefienden Eritrea.

– Ante du at Abiy Ahmed på din første bokside var en kandidat til fredsprisen, da du skrev boka?
–  Nei, men han hadde skapt så mye god forandring, at hans historie var den første jeg måtte fortelle.
– I 1974 reiste du og din kone Åse til Etiopia som misjonærer, for NMS. Skulle du frelse folket for Jesus, eller skulle du lære dem om Marx sitt ønske om å søke årsaken til menneskets ufrihet og fremmedgjøring?
–  Begge deler hang sammen. Jeg mente Marx hadde den beste vitenskapelige forklaringa på hvorfor og hvordan folk og nasjoner ble undertrykka og utbytta. Samtidig måtte det til noe sterkere og varmere enn kald vitenskap – den viste seg å være livsfarlig. Jesu kjærlighet til oss mennesker var mi viktigste drivkraft. Det som Hans Nilsen Hauge utretta i Norge både nasjonalt og åndelig var en stor inspirasjon.

I 11 år jobbet Neergård som misjonær i Etiopia – som prest og altmuligmann. Skogreising. Yrkesutdanning. Vann. Menneskeverd. Dyrevelferd. Presteutdanning. Jordbruksarbeid. Mekanikk. Og omsorg for mennesker som trenger hjelp – det er kort oppsummert hva en misjonær kan være opptatt av.

– Hvordan opplevde du at det kristne budskapet fant grobunn blant marginaliserte folk i Etiopia?
– Til tross for forfølgelse, kulturkrasj og vanskelige tider, har vi opplevd en enorm og utrolig kirkevekst. Eksistensielle spørsmål, tru og religion er et like naturlig samtaleemne som været. Det hadde Marx glemt.

– I riktig gamle misjonsdager, helt tilbake til 1840-tallet, tenkte man at misjonærene måtte være fortrolige med at i fremmed land kunne de ende sine liv – enten av sykdom, krig eller direkte uønskethet. Opplevde du noen gang at du var redd for livet ditt, som misjonær i Etiopia?
– Å ja, flere ganger.  Jeg nevner noen i boka; om løva som hadde utsett meg til kveldsmat for seg og sine. Og om politisoldaten som trua med å skyte familien min ei mørk natt. Likevel ble vi bevart. Både løva og soldaten lot nåde gå foran den sterkestes rett.

–  Både i boka di, og i din måte å møte livet på, som 76-åring, tenker du at det fortsatt er relevant å kalle seg en ekte 68’er. Men hvordan kan marxismen harmonere med Jesu bergpreken?
–  Begge er viktige som idealer, som stjerner vi kan navigere etter, men begge har deler som er uoppnåelig i dette liv. Felles for dem begge er paradislengselen, det klasseløse samfunn.

Hans Birger Neergård bor fortsatt i Innherred i Trøndelag, ikke langt unna der han i 16 år var prest, i Sparbu. Gla’jazz, trailerkjøring, vitenskap og barnebarn hører også livet til. Godt likt av folket – i Norge, like mye som i Etiopia. Som pensjonist reiser han fortsatt til Etiopia for å hjelpe og støtte; Og når han lander, går det ikke lang tid før det er noen som roper «Kes Hans!» Han blir gjenkjent og stadig ønsket velkommen tilbake. (Kes betyr prest).

En politisk aktiv ung mann fra Trøndelag var med engang for å oppleve Etiopia. Og idet privatguide Neergård tok ham med til arenaer der misjonen hadde satt sine spor, kommenterte hans medreisende stadig vekk: «Men dette skulle jo kommunen ha gjort!» Og Neergård måtte forklare at i Etiopia er det ofte den kristne kirken som har skapt livsgrunnlag og sosiale tilbud til folk flest. Slik var det også i Norge.  Ut av kollekten i kirka til fattige, syke og skole vokste kommunen fram. Fremdeles er kommunen kasserer i kirka.

– Jeg tror at dette er en viktig bakgrunn for den store kirkeveksten i Etiopia, slik som i mange andre afrikanske land, forklarer Neergård. Jesu bergpreken har berørt mennesker til kamp for frihet – både politisk og på det indre personlige plan. Og det mye mer enn Marx; selv om begges budskap har appellert til fattige etiopiere.
–  Så du trodde på både Marx og de kristnes Gud?
–  Ja, i jakten på rettferdighet blant folk, så gjorde jeg det. Men jeg oppdaget etter hvert at i den marxistiske troen manglet den virkelige paradisdrømmen, som vi finner i Jesu bergpreken. Paradisdrømmen om det klasseløse samfunn er mitt sterkeste gudsbevis. En slik utopi av noe som ingen har sett eller opplevd, kommer fra Gud. Og den må bare deles med flest mulig! Kristne i Etiopia som har fått del i denne paradisdrømmen har bidratt sterkt til å gi folk livsgrunnlag og optimisme.
–  Dermed har den etiopiske kirken stor tillit hos folket, forteller Neergård. – Så stor, at det er Kirken som får rollen som megler når konflikter oppstår, både lokalt og nasjonalt. Fjorårets fredsprisvinner – som er en kristen, respektert mann – er et godt eksempel på dette.

Som for å forklare påstanden nærmere, viser Neergård fram et bilde i boka si, der han forteller om sitt møte med Kes Gudina Tumsa. Denne modige presten – som for øvrig var gift med ei jente som måtte gjemme seg i skogen, for å unnslippe jaktende slavedrivere – vakte internasjonal oppmerksomhet for sitt arbeid for hele mennesket med ånd, sjel og kropp. Et tidlig avsnitt i Neergårds bok forteller mye om denne trønderens personlige valg av livsgjerning:

«Fysisk raga Kes Gudima et hode over folk flest. Og i motsetning til så mange av oss 68’erne som gikk i samla flokk, hadde han oversikt og tankene med seg. Som generalsekretær i Mekane Yesus-kirken betydde han utrolig mye i kampen for menneskeverd og kristen tro. Han var en av dem som våga livet og ble en ekte martyr. Før Kes Gudina kom på besøk til Norge i 1968, argumenterte jeg mot at NMS skulle starte arbeid i Etiopia. Keiser Haile Selassie drev jo en splitt og hersk-politikk, med de fleste bønder som leilendinger i et føydalt og kapitalistisk system. Nei, i et slikt nådeløst samfunn ville ikke jeg arbeide. Men etter at Kes Gudina kom til oss på Innherred i Trøndelag, skifta jeg mening. For kirka der ute hadde vedtatt å gjøre alt den kunne for at slagordet «Land to the Tiller», jord til de som dyrker den, skal bli til virkelighet. Dette var et revolusjonært vedtak som jeg ønska å støtte opp om. Nå skal det bli nåde og rettferdighet for alle undertrykte. Dette ville jeg være med på.»

Neergårds tilhørighet til Trøndelag er godt synlig på den røde genseren han har tatt på seg i møte med journalisten. «Sparbu Hornmusikklag» varsler at han også har musikalske interesser. Jo, han spiller trombone i to korps, så presten ligger ikke akkurat på latsiden.

– Jeg liker denne musikken, og jeg liker å være sammen med folk! sier Neergård. – Nylig var jeg på storbandkonsert og hørte på Gladiolus fra Steinkjer – en flott opplevelse! Jazzen ligger mitt hjerte nær. Den synkoperte musikken jeg kjenner fra den etiopiske Mekane Yesus-kirken har slektskap til jazzen. Stedet der vi lærer opp kirkemusikere i Etiopia heter faktisk «School of Jazz».

Trøndere innover på Innherred har opplevd Hans Birger Neergård både spille, preke, foredra og inspirere folk. Han er til stede der folk møtes, og han liker å være til hjelp.

– Hva var begrunnelsen for at du ved millenniumskiftet plutselig ble kåra til «Årets nordtrønder»?
– Stort sett for mitt arbeid for flyktningbarn.

Nordtrønderen er imidlertid blitt hel-trønder, fordi staten har brukt krefter på å fjerne noen fylkesgrenser. Siste helga i februar tar trønderen turen til hovedstaden, der han skal foredra på et arrangement i regi av NMS, der pensjonisten en gang var ansatt som misjonær. Og den som ennå ikke har blitt oppslukt av hans boksider i «Kulturkræsj», får nå sjansen til å bli involvert i en verden der tanker og tradisjoner krasjer, og likevel tåler å leve med hverandre.

«KULTURKRÆSJ. Marxisme, ateisme, kristendom og islam i Etiopia og Norge».
Slik lyder den krevende tittelen på Hans Birger Neergårds bok om hvordan en norsk, radikal nyutdannet prest fikk testet både sin tro og sine politiske manifester – som misjonær i et land der både Marx og Jesus Messias hadde innflytelse.

Boka kom ut i fjor, på forlaget Embla Akademisk, og tilfeldigvis i god forkant av fredsprisutgivelsen. For folk som vil prøve å forstå hvorfor statsminister Abiy Ahmed fikk denne prisen, er Neergårds bok et viktig bidrag. Du må sjøl ha levd blant folket for å forstå folket. Du må ha møtt de undertrykte for å forstå drivkraften i både hat og krig.

Om du sjøl tilhører 68’er-generasjonen, vil det være en bonus-motivasjon til å gå løs på disse 250 sidene med innblikk i både sosialismens og troens kår – i Norge som i Etiopia. Du vil gjenkjenne behovet for opprør og paroleplakater, du vil gjenkjenne den intense kampen for rettferdighet og frihet. Du vil nikke gjenkjennende til 68’ernes kamp for likhet og egenverd. Det du kanskje vil overraskes over, er at den samme kampen også ble kjempet i Etiopia – der med livet som innsats, for dem som turte. Trolig er det ingen andre enn nettopp Hans Birger Neergård som kan guide oss gjennom etiopiernes kamp for rettferdighet. Stoffet er egenopplevd, og dertil lett tilgjengelig. Boka kan gjerne skape debatt, like mye som den er pedagogisk forklarende om hvordan historien blir til.