Gi en gave
Meny

Hans Adolph Brorsons liv og virke

Foto: Liv Olaug Haaland Last ned
På grunn av sine salmer og åndelige sanger, er Brorson blitt like kjent og elsket i Norge som i sitt hjemland Danmark.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Der ble han født 20. juni 1694, i en liten landsby eller småby kalt Randerup, som besto av noen få hus, en kirke og en prestegård. Den ligger langt sør på Jylland, to kilometer fra havet (som kalles Vadehavet, og som strekker seg fra vestkysten av Danmark til langt nedover nordkysten i Tyskland), og både havet og landskapet der sørvest på Jylland kom til å prege ham og hans diktning, for eksempel i denne salmen:

Opp alle ting som Gud har skapt,
hans herlighet å prise!
Det minste han har skapt
er stort og kan hans allmakt vise. …
Hva skal jeg sige når jeg går
blant blomstene i enger,
når fuglesangen sammen slår
som tusen harpestrenger!
Hva skal jeg sige når mitt sinn
i havets dype grunner
kan kun så lite skue inn
og ser så mange munner!

Landskapet var flatt, og havet kunne rett som det var skylle inn over land.

I unge år, var han visstnok «urolig og splittet». Hans familie hadde mange prester, de fleste virket i området nær fødebyen, der både faren og bestefaren hadde vært prester. Hans Adolph var den yngste av tre brødre (som alle ble prester), og de fikk mye av sin første lærdom av en huslærer, Ole Holbæk. Faren døde da Hans Adolph var 10 år gammel, og kort tid etter fridde Ole Holbæk til Hans Adolphs mor, som sa ja. Ellers hadde familien sultet, så dette hjelp både moren og barna, men også Ole Holbæk, som dermed overtok den ledige prestestillingen. Siden byen lå så nær havet og landet var så lavt, hendte det ofte at havet oversvømte markene. En gang sto vannet så høyt at familien måtte flykte opp i kirketårnet. Da hadde presten, Ole Holbæk, glemt kirkebøkene i prestegården, og da han gikk tilbake for å hente dem, sto vannet ham helt opp til brystet, og siden det var sent på året og kalt, ble han syk og døde kort tid etter. Men det skjedde etter at Hans Adolph hadde flyttet hjemmefra. Etter å ha vært hos sin morbror i Løgumkloster, gikk han på skole i Ribe. Stormfloder var ikke så sjeldne. Det hadde vært en slik hendelse i tiden da hans farfar var prest på Brorsons fødested, i 1634, og den floden gikk det gjetord om også på Hans Adolphs tid. Men det hendte ofte at prestegården, som lå på en liten bakke, ble omgitt av havvann om vintrene, da vinden slo fra sørvest. Presten holdt også husdyr, og de ble ofte sluppet løs mens stormene og oversvømmelsene sto på, så de kunne søke beite som best de greide. Mange mennesker hadde omkommet i de verste stormene.

På den tiden da stedfaren døde, hadde Hans Adolph allerede vært student ved Ribe Katedralskole i tre år (fra 1712). Det var en hard tid. Ved siden av studiene, måtte studentene hjelpe til ved gudstjenestene i kirker, ofte langt fra der de bodde, og om vintrene måtte de tigge mat foran dørene til de mer velstående borgerne. Hans Adolph var ofte sulten. Og han måtte lære latin for å forberede seg til teologistudiet.

Etter årene i Ribe, dro han til København for å studere, og der ble han i fire år. På denne tiden, var det krig mellom Danmark og Sverige, og Tordenskjold var den store helten for ungdommen. Hans Adolph bodde like i nærheten av der Tordenskjold holdt til, så det er ikke usannsynlig at de møttes på gaten.

Det var i disse årene i København at Brorson begynte å dikte, først på latin, og han sies å ha vært god til det. Han begynte også å spille på gitar. Men han passet ikke på studiene, og skeiet kanskje litt ut. Han måtte flytte hjem til moren etter fire år, uten å ha fullført presteutdannelsen. Så ble han huslærer i Løgumkloster, for barna til sin morbror, som hadde en sønn og en datter. Datteren het Katrine, og henne giftet Hans Adolph seg med fire år senere, da hun var 16 år gammel.

Mens han bodde i Løgumkloster, besøkte han også sine to brødre som var prester i nærheten. Der ble han kjent med en ny slags kristendom, pietismen, som hadde avløst den stivere (og kanskje tilstivnede) ortodoksien. «Han strevde der med å anvende sin ensomhet til en inderligere omgang med Gud i Kristus.» Pietismen krevde at en skulle sette Jesu offerdød i sentrum for sitt liv, og betrakte sin tid på jorden som en forberedelse til evig liv i himmelen, vende seg fra det verdslige og overgi seg helt til det åndelige, studere Bibelen på egen hånd og oppleve at en var «født på ny», og det skulle en vise ved ikke å drikke alkohol, ikke arbeide på søndagene, ikke danse, og ikke ha sex med en kjæreste før en ble gift, og mye mer. En skulle også be mye på egen hånd, og skoler ble opprettet for at folk skulle lære å lese Bibelen på egen hånd. Pietistene skulle ikke bare lese Bibelen og be, men også vitne om sin tro for andre. Det ble også drevet misjonsarbeid i fremmede land. Brorson sluttet seg til denne bevegelse, som hadde kommet til Danmark fra Tyskland. Brorson ønsket nå å reformere kirken i Danmark.

Hans Adolph tok nå igjen fatt på teologistudiene (i 1721), og fullførte dem på rekordtid. Han ble prest i fødebyen Randerup i 1722, året etter at stefaren døde, og giftet seg med Katrine, mens moren og søstrene bodde i prestegården sammen med dem. Han ble værende i den prestestillingen i åtte år. Han og Katrine fikk sju barn i løpet av den tiden, men tre døde tidlig. Han begynte også å dikte salmer på denne tiden, og han holdt skole for barn, og bønnemøter etter gudstjenestene.

Tønder er en by like ved, men nærmere grensen til Tyskland. Prosten der hørte gode ord om Brorson, og tilbød ham prestestillingen der. Brorson ble i Tønder i ti år, fra 1729. Bøndene på stedet kunne bare dansk, men gudstjenestene hadde delvis blitt holdt på tysk, og det gjaldt særlig salmesangen. Brorson prekte for dem på dansk, men salmesangen var fortsatt på tysk. Gudstjenestene begynte klokken seks om morgenen. Han åpnet også et bedehus, slik at bøndene ikke skulle ha så lang vei til gudstjenesten. Og han begynte for alvor å skrive salmer. De første salmene var julesalmer, og de ble utgitt i et hefte i 1732, trykt i Tønder. Den inneholdt for eksempel en av hans mest kjente salmer, som har et tema påvirket av Høysangen i Det gamle testamente.

Den yndigste rose er funnet,
blant stiveste torner opprunnet,
Krist inn i vår ætt lot seg pode,
blant syndere fagert han grodde. …
Ja, Jesus, du alltid skal være
mitt smykke, min rose, min ære,
de giftige lyster du døder
og korset så liflig forsøter. …
La verden kun alt fra meg tage,
la tornene rive og nage,
la hjertet kun beve og briste,
min rose jeg aldri vil miste.

I samme hefte finnes julesangen «I denne søde juletid», på norsk:

I denne glade juletid
bør vi oss rett fornøye,
og bruke all vår kunst og flid
Guds nåde å opphøye.
Ved ham som er i krybben lagt,
vi vil av all vår sjelemakt
i ånden oss forlyste;
din lov skal høres, Frelsermann,
så vidt og bredt i verdens land
at jorden den skal ryste. …
Akk, kom, jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.

I samme hefte finnes også den fine julesalmen:

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderum,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme,
velsignet julenatt.

Der finner vi også den kjente barnesalmen ‘Her kommer dine arme små’; som er blitt til:

Her kommer, Jesus, dine små
og vil til deg i stallen gå.
Opplys enhver i sjel og sinn
å finne veien til deg inn.
Vi løper deg med sang imot,
og kysser støvet for din fot;
å salig stund, å søte natt
da du ble født vår sjeleskatt!

Han fortsatte å skrive og oversette salmer for hele kirkeåret. Neste hefte inneholdt salmer for Adventstiden (På Jesu død og dyre sår begynner jeg mitt kirkeår), så fulgte salmer for påsken (Åpen ligger graven! Hun som gråt i haven, fikk sin Mester se!), for Kristi himmelfartsdag (Jeg ser deg, o Guds lam, å stå, på Sions bergetopp …) og for pinsen. Totalt utga han i løpet av 1734 og 1735, 12 slike hefter med salmer for alle kirkens høytider, som dekket hele kirkeåret. I tillegg skrev han salmer om kristenlivet mer generelt, og utga dem under titler som Troens grunn, Troens midler, og Troens frukt. Så fulgte salmer om Troens kamp og seier, Troens herlighet, og Troens ende.

Salmene i heftene ble så samlet i en salmebok som han kalte Troens rare klenodium, som betyr omtrent «Troens dyrebare (eller utsøkte, sjeldne) skatt (eller juvel)», og skatten er Jesus. Boken kom ut i 1739, og inneholdt 250 salmer; omkring 80 var av ham selv, resten var oversettelser fra tysk. På pietistisk vis, var salmene og sangene satt til kjente melodier, slik at menigheten hadde lett for å synge med. Brorson ville ikke bruke Kingos salmebok. Hans egen salmebok kom ut i sju opplag i Brorsons levetid og solgte i stort antall, men på den tiden var han ikke lenger i Tønder. Han hadde samme år (1739) blitt stiftsprost eller domprost i Ribe, litt lenger nord på vestkysten av Danmark, og der skulle Brorson komme til å tilbringe resten av sitt liv, fra 1741 som biskop i Ribe Stift. Det hadde seg slik at kongen, Christian IV («Kristian Kvart» som grunnla Christiania by, det vil si Oslo), hadde fått høre om Brorson, og han ba ham komme til Koldinghus for å preke for kongen under en gudstjeneste. Det var deretter Brorson ble utnevnt til stillingen i Ribe og senere forfremmet.

Brorson ble viden kjent og verdsatt, så folk kom langveisfra for å høre ham (også for å se ham!). Men livet var ikke bare glede for Brorson. To måneder før han ble utnevnt til biskop, døde hans kone Katrine, mens hun ventet deres trettende barn, som døde sammen med moren. De hadde også fått en sønn, Nikolaj, som var sinnssyk og lam, og vanskelig å holde styr på. Kort tid etter konas død, dro Brorson til Agerskov prestegård, hvor han fridde til en datter av presten; hun het Katarina, og hun sa straks ja til hans frieri. Med henne fikk han tre barn, så han ble altså far til seksten barn i alt, men sju av dem døde allerede i barndommen.

Pliktene som biskop holdt Brorson svært opptatt, så han fikk ikke mye tid til å skrive salmer. Han reiste mye omkring i sitt sogn, i noen tilfeller tok det flere dager å komme til de fjerneste strøkene han var ansvarlig for. Han reiste i en vogn dratt av fire svarte hester. Folk kom for å høre ham preke, og han ga seg god tid. Av og til kunne en gudstjeneste vare i flere timer, med timelange prekener.

Men selv om han ikke skrev salmer for utgivelse på den tiden, skrev han mange åndelige sanger og salmer for familien. Han var meget musikalsk og elsket å synge og musisere blant sine egne, men disse sangene utga han ikke selv. Det ble gjort av en av hans sønner i 1765, året etter Brorson selv døde den 3. juni 1764, bare dager før han ville ha fylt 70 år. Han ble begravet i domkirken. Utenfor kirken ble det reist en statue av ham, med en Bibel i hendene.

Sangene som ble utgitt etter hans død, fikk navnet Svanesang. Mange verdsetter sangene der, 70 i tallet, mest av alt hans poetiske verk. Sønnen som utga boken, skrev i forordet: «Sangene ble forfattet i de siste årene av hans levetid, først og fremst til hans egen og hans nærmeste pårørendes innbyrdes gudelige oppmuntring, under hans ofte store sinns- og legems-lidelser.» I selskapelige samlinger, var det hans største glede og fornøyelse å bli underholdt (og underholde) med sang og musikk. Det var i og for slike anledninger disse siste sangene ble til.

I det hele er det blitt sagt at Brorsons ypperste egenskap som dikter var hans sjelfulle, uanselige inderlighet. Tanken på døden og det evige liv ble stadig mer fremtredende i han diktning, med advarsler om følgene av å avvise kallet til frelse:

Vil man ikke Lyset kjenne,
Skal man seg på Lyset brenne.

I årene etter hans død, ble hans salmer lite brukt, trolig på grunn av rasjonalismen, som vant inngang også i kirken, som i samfunnet for øvrig. Men rasjonalismen ble etterfulgt av Romantikken, og da ble Hans Adolph Brorsons salmer og sanger igjen brakt frem i lyset. Etter det har hans sanger og salmer vært i konstant bruk i kristne forsamlinger.

Det kan nevnes at da Grieg komponerte Fire Salmer på slutten av livet, var tekstene til to av dem av Brorson:

Guds Sønn har gjort meg fri
fra Satans tyranni,
fra syndestand,
fra lovens bann,
fra dødens skrekk og helvedbrann.

Og:

Hvad est du dog sk(j)øn
Ja skøn, ja skøn,
Du aller lifligste Guds Søn! O du min Sulamit, Sulamit,
Ja mit, ja mit,
Alt hvad jeg har er også dit.

(Sulamit er den utkårede i Salomons Høysang.) Det er et stort utvalg av salmer og sanger av Brorson i norske Salmebøker og Sangbøker.

Den store danske filosofen (grunnleggeren av den filosofiske retningen som ble hetende eksistensialismen) Søren Kierkegaard (1813-1855) gjorde pietismens idéinnhold til basis for sin filosofi, og han ville at dette verset av Brorson skulle stå på hans gravsten:

Det er en liden Tid
saa har jeg vunden,
saa er den ganske Strid
med eet forsvunden,
saa kan jeg hvile mig
i Rosen-Sale
og uafladelig
med Jesum tale.

Tanken på det evige liv og lengselen etter himmelen ble mer og mer fremtredende i Brorsons diktning. I Svanesang, som utkom i 1765, året etter at han døde, finner vi denne salmen, som er blant hans mest kjente og kjære:

Den store, hvite flokk, å se
som tusen berge full av sne,
med skog omkring
av palmesving,
for tronen, — hvem er de?
Det er den helteskare som
fra verdens store trengsel kom
og har seg todd
i Lammets blod
til himlens helligdom.
Der holder de nå kirkegang
med uopphørlig jubelklang
i høye kor
hvor Gud han bor
blant alle englers sang.

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp