Meny

Evangeliet og kvinner i Kamerun

Last ned
– Du kan ingenting, du kan ingenting! Dette blir unge jenter i Nord-Kamerun indoktrinert fra de er små, forteller en av lederne i kvinnebevegelsen Kvinner for Kristus i Den evangelisk lutherske kirken i landet.
Tilbake
Del Facebook Twitter E-post

Dette er en artikkelserie i anledning NMS sitt 175-årsjubileum. Vil du lese flere artikler? Gå inn her.

Det som står i disse artiklene representerer ikke nødvendigvis NMS sin mening. Vi har invitert skribenter fra mange ulike sammenhenger til å dele sine synspunkt og refleksjoner med oss.

Av: Terese Bue Kessel, studieleder for teologi ved VID/Misjonshøgskolen. Hun er oppvokst i Kamerun, og har arbeidet som misjonær for NMS i Japan

Kvinnebevegelsen kjemper imot et slikt kvinnesyn ved å la kvinner erfare at de kan. Gjennom opplysnings- og holdningsskapende arbeid trenes de til å undervise hverandre om familieforhold, helse, skolegang og kristen tro. Helt siden Kvinner for Kristus ble dannet i 1975, har kvinner vist at de kan ta til seg ny kunnskap! De kan være ledere! De kan ta ordet i en forsamling! De kan undervise! De kan ta ansvar i hjem, kirke og samfunn!

Kvinner for Kristus

Etter at de første norske NMS-misjonærene var på plass i Kamerun i 1925, gikk det ikke lenge før de kvinnelige misjonærene inviterte lokale kvinner til undervisning i hygiene, barnestell, bibel- og leseopplæring. Slik fikk de kunnskap som kunne bidra til å forbedre familiehelse og redusere barnedødelighet. Samtidig fikk de, på linje med menn, mulighet til å lese Bibelen selv og få annen boklig lærdom som kunne gi fornyet selvforståelse, stolthet og styrke til å mestre livets utfordringer. Etter 50 år med sporadisk kvinnearbeid blir dette systematisert og samlet i 1975 i kvinnebevegelsen Femmes Pour Christ (Kvinner for Kristus). Den kamerunske kirkeledelsen vil dette, og kvinnebevegelsen blir plassert sentralt i kirkens struktur.

Nå har bevegelsen blitt gjenstand for forskning. I 2014 forsvarte jeg en doktorgrad i faget i praktisk teologi/internasjonal diakoni om kvinnebevegelsen Kvinner for Kristus. (Between God’s Sharing Power and Men’s Controlling Power: A quest for Diaconal Empowerment and Transformation in Femmes Pour Christ in Cameroon). I dette arbeidet leter jeg etter svar på om kvinners møte med evangeliet og med kristen tro og praksis i Kvinner for Kristus bidrar til at de får et nytt syn på seg selv, en ny identitet i Kristus? Får de kraft og handlingsrom med gjennomføringsevne til å være aktive deltakere i hjem, kirke og samfunn? Blir de myndiggjort, og erfarer de dyptgripende endringer i sine liv?

Suksesshistorie med spenninger

I dag teller Kvinner for Kristus om lag 25 000 medlemmer. Alle menigheter i Den evangelisk lutherske kirken i Kamerun (EELC) har en eller flere kvinnegrupper. Her møtes kvinnene ukentlig til gjensidig undervisning i sosiale og bibelske tema om familie og barn, helse, jordbruk og familieøkonomi, kvinners rettigheter og kirkelig tjeneste. Bibelen er en kilde til inspirasjon for kvinner som lever av jordbruk og med en improvisasjonsøkonomi. De leser sitt liv inn i bibelske fortellinger og tolker sitt liv i lys av evangeliet, til trøst, formaning, oppbyggelse og framtidshåp.

Mange av de som kaller seg Kvinner for Kristus har tungt forsørgeransvar. I tillegg til egne barn består familien ofte av foreldreløse barn overlatt til seg selv, ikke sjelden på grunn av HIV/AIDS. «Aids herjer i våre nabolag» sies det på folkemunne. I et miljø med mye nød har bevegelsen ikke bare fokus på undervisnings- og holdningsskapende arbeid. Ord og handling går hånd i hånd og viser seg i kvinnenes utstrakte diakonale omsorgs- og besøkstjeneste til syke og døende i nabolaget.  Dette er de kjent for, og denne praksisen gjør at flere slutter seg til dem. Kvinnene jeg møter forteller at «jeg blir frisk, sykdommen slipper tak når de besøker meg og spør hvordan jeg har det, ber for meg og synger for meg». De som er satt til side på grunn av sykdom, blir inkludert i kvinnefellesskapet. Slik demonstrerer Kvinner for Kristus en kjerneverdi i diakonal tenkning og praksis. Diakoni uttrykker tilhørighet til et trosfellesskap, slik vi blant annet leser det i Apgj 6, 1-6. Det fortelles at gresktalende enker ble tilsidesatt i forbindelse med den daglige matutdelingen. For å forhindre dette, ble noen apostler som var «fylt av Ånd og visdom», utvalgt til å ta seg av dette og inkludere de som var tilsidesatt. Det er god diakoni.

Kvinner for Kristus er på mange måter en fortelling om suksess. Bevegelsen var knapt ti år da den fikk sin første kamerunske leder i 1984. Bevegelsen er ikke topptung med store driftsbudsjett, og har kun én leder som lønnes. Mellomledere på regions- og gruppenivå gjør en frivillig tjeneste på grasrota i ulike styrer og råd. Bevegelsen har en tydelig lokal forankring med lokalt engasjement.

I 2016 feiret Kvinner for Kristus 40-års jubiléum for kvinner som vil bidra i hjem, kirke og samfunn! Likevel, historien om disse 40 årene er en fortelling om både suksess og spenninger. Fortsatt kjempes en stille kamp for å få samme handlingsrom som menn. Fortsatt lever kvinner i skyggen og er tilsidesatt av patriarkalske strukturer i et muslimsk miljø med sterkt innslag av mannsdominans. Det ser ut som at denne kombinasjonen hindrer kvinners utvikling faglig og sosialt, materielt og åndelig. Deres handlingsrom er begrenset. Menn har makten i de viktige samfunnsinstitusjoner der få kvinner er inkludert til å være med å påvirke på strukturelt nivå.

Kirken utvider kvinners tradisjonelle handlingsrom

Dette er en fortelling der to tanker må tenkes samtidig. Det er spenninger midt i det positive som skjer. Da jeg var på feltarbeid i 2010 og 2011, intervjuet jeg 17 jordbrukskvinner i Ngaoundéré. Alle var aktive i kvinnebevegelsen.  Mens jeg er i hjemmene deres og møter dem enkeltvis, forteller de om sin hverdag. Dagen starter tidlig. Vann skal hentes i brønnene eller bekken. Noen dager må det sankes ved til bålet for matkoking. Så er det arbeid på åkeren, etterfulgt av timelange vandringer på stier i ulendt terreng, – med tunge bører på hodet på vei til markedsplassen.

Tradisjonelt har jordbrukskvinners handlingsrom vært todelt, slik figuren under viser. Hjemme har de ansvar for omsorg og oppdragelse av barn. På åkeren og markedsplassen har de ansvar for å bidra til livets opphold. I dette handlingsrommet innehar kvinnene flere tjenerroller og er minst dobbeltarbeidende. Hun er ektefelle og mor, jordbruks- og handelskvinne. Ei av dem jeg møter i september 2011, har jeg kalt Sahile. (Alle som er intervjuet er anonymisert). Hun forteller at «jeg oppholder meg hjemme. Noen ganger går jeg til åkeren. Så går jeg i kirka. Det er det. Jeg går ikke på så mye annet.»

Sahile peker på noe vesentlig. Når misjon og kirke over tid blir etablert i miljøet, får kvinner utvidet sin horisont og sitt handlingsrom. De begynner å gå i kirka. Nå vandrer de ikke bare mellom hjem og åker/marked. Nå blir kirka også en viktig plass for dem. De får et større liv. I det nye handlingsrommet fortsetter de å gå inn i tjenerroller, sitter ved sykeseng, er kirketjenere, rydder og lager mat. Men, de går også inn i nye roller de ikke kjenner fra før. Ikke minst får de tilgang til kunnskap, og i kirka feirer de gudstjeneste sammen med menn. Menn og kvinner sitter side om side, synger og ber sammen. «Dette gjør ikke våre muslimske søstre i moskéen. De kan ikke gå dit sammen med sin mann for å be» blir det sagt. I kirka får kvinner erfaringer de tidligere ikke har hatt, som ledere for hverandre, og som forkynnere. De kan til og med tale foran menn. Det er å gå imot strømmen i et patriarkalsk miljø.

I februar 2010 forteller Houlari: «vel, i kirka hos oss er menn vanligvis overordnet kvinner. Men, foran Gud er vi alle én, og nå har kvinner også blitt prester. I arbeidet for Herren er menn og kvinner blitt likeverdige.» Det er tydelig at gjennom kirkens arbeid og forkynnelse begynner kvinner å se på seg selv med nye øyne. Flere jeg møter legitimerer sin opplevelse av likeverd med menn ut fra Bibelen og siterer Galaterbrevet 3, 28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»  I møte med evangeliet utvikler kvinnene en ny identitet i Kristus, som oppreiste kvinner.

Denne nye identiteten gir dem ny frimodighet og ny kraft. For det som nå skjer ville vært utenkelig for 40 år siden! En søndag i året har kvinnene fått ansvar for å planlegge og gjennomføre alle gudstjenestene i Den evangelisk lutherske kirken. Denne praksisen ble innført ca år 2000 etter at ledelsen i kvinnebevegelsen henvendte seg til kirkeledelsen og ba om å få større handlingsrom i kirka. Etter dette positive vedtaket, gleder kvinnene seg til at de denne søndagen får være liturger og forkynnere for hele menigheten. Og, mennene uteblir ikke fra gudstjenesten. De fyller kirkerommet og «er stolte av oss», blir jeg fortalt. Det ser ut som at kirkens handlingsrom også fornyer menns syn på kvinner som får mulighet til å ta på seg oppgaver som tidligere var forbeholdt menn.

Samtidig, når jeg sitter hjemme hos kvinnene, forteller de om en hverdagskamp med å forsørge store barneflokker, om vold og ensomhet i familien, om alkoholmisbruk, utroskap og konsekvensene av HIV/AIDS som skremmer dem. Det ser ut som at livet i hjemmet for mange er en motsats til fellesskapet i kvinnebevegelsen hvor de finner et fristed. I kirkens handlingsrom erfarer de at Gud deler sin kraft. Her blir de inkludert i medsøstres diakonale omsorgs- og besøkstjeneste. De styrkes gjennom fellesskapet med sang, bibellesning og bønn for hverandre.

Oppsummerende kommentar

Etter å ha analysert intervjuene med de 17 kvinnene ser det ut som Kvinner for Kristus lykkes med mye. Til en viss grad lykkes de med visjonen og målet sitt om å styrke kvinner åndelig og materielt. I møte med evangeliets budskap om likeverd mellom kjønnene utvikler kvinnene en ny identitet og et nytt menneskesyn. Deres handlingsrom i kirkens liv er blitt utvidet litt etter litt, og de har fått mer kunnskap som fremmer familiens helse og livsgrunnlag. Likevel, til tross for dette, er det tydelig at kvinners myndiggjøring og gjennomføringsevne til å endre sine livsvilkår er en pågående prosess som aldri tar slutt der.

Kvinnene lever i et spenningsforhold. På den ene siden erfarer de Guds kraft når de får et nytt selvbilde og blir inkludert i større medarbeiderskap i kirken. Samtidig er det fortsatt menn som har makt og myndighet til å begrense kvinners livsutfoldelse. Kvinner for Kristus representerer en kontrast til det patriarkalske samfunnets syn på kvinnen som underordnet mannen. Derfor er bevegelsen fortsatt nødvendig. Veistykket er langt før kvinner blir gitt samme verdi og muligheter som menn.

 

 

 

Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp