Bærekraftig arv på Geilo
– Din mor, Guro, er kjent i bygda som en aktiv misjonskvinne. Hvorfor tenker bygdefolket i Geilo slik om din mor?
– Min mor hadde ikke lønnet arbeid etter at hun giftet seg, men hun har hatt en stor «stilling» som frivillig i misjonen tjeneste hele livet. Troen betydde mye for henne, og hun så rikdommen i å stå i en tjeneste i Guds rike. Hun hadde hjerte for den oppvoksende slekt og drev søndagsskole i over 40 år og yngres i en årrekke sammen med andre ildsjeler i grenda. Hun var formann for to misjons-foreninger: kvinneforening til NMS og til NLM. Som liten husker jeg at det bodde predikanter hos oss til stadighet. Vi fikk god møtekondis hele familien, og jeg personlig satte ekstra stor pris på å bli kjent med predikantene etter møtet. Da var de avslappet og full av humor. Basar og julemesser var en naturlig del av årets rytme, og min mor var flink til å få folk med seg og få ting gjort. Nå er hun 93 år og helt pleietrengende, men troen og misjonen betyr mye for henne fortsatt. Det er det som har vært hele hennes liv.
– Hva er det du har fått med deg av denne misjonsarven?
– Først og fremst at mitt liv står i en større sammenheng. Vi lever ikke bare for oss selv, og at det er en berikelse å få være med å gi og bidra med det jeg kan. Jeg har forstått at hvis en holder alt for seg selv, det være seg troen eller penger, blir det ikke til velsignelse verken for meg selv eller andre. Jeg er også takknemlig for at jeg har lært noe av givertjenestens velsignelser. I vår tid og kultur er vi veldig opptatt av meg og mitt, men i Guds rike er det naturlig at vi tenker at det vi har fått, tilhører Gud, derfor er det mye lettere å dele raust av vår overflod. Det er ved å gi at vi blir fri pengenes makt over oss, og det er noe vi trenger spesielt i vår tid.
– 2. pinsedag har Geilo og Lien misjonsforening alltid arrangert basar på den gamle skolestua. Hvordan blir det i disse korona-strenge tider?
– Denne basaren er veldig spesiell for oss i grenda. Den har vært i ca 130 år hver 2.pinsedag på det samme gamle skolehuset, og en så lang tradisjon er vanskelig å bryte. I år som i fjor kjører vi digital basar. Vi selger lodd på forhånd, både ved å gå rundt på dørene og at folk kjøper lodd digitalt, og vi overfører trekningen direkte på Facebook. Om noe er nymotens, foregår trekningen på gamlemåten med lodd i bøtte.
– Personlig – hva tenker du om at tusenvis av norske kvinner i mer enn 175 år faktisk har vært ryggrad i norsk misjonsarbeid?
– Det gjør meg stolt, og sier mye om at sammen er vi sterke. Når alle gjør det lille ven kan, blir det til slutt en flodbølge av det, og Gud velsigner i alle ledd. Det er flott å stå i en kontinuerlig forbindelse med dem som har gått foran. Det er en stafettpinne som blir overlevert fra generasjon til generasjon. Det er mye vi kan arve. Også et misjonshjerte. Min mormor var formann for kvinneforeningen og sto for basaren helt til hun ikke orket mer. Da overtok min mor, og nå har jeg tatt over oppgaven som basaransvarlig. Generasjonene har gjerne hver sine måter å formidle evangeliet og drive misjonsarbeid på, men når det gjelder denne basaren, er det lite som har forandret seg på 130 år, bortsett fra i fjor og i år…
Guro Markegård vet mye om givertjenestens velsignelser, og gleder seg over at neste generasjon tar over stafettpinnen.
– Til slutt: Er folk i nabolaget der ivrige i å ta lodd?
Ja, det er ingen problemer med å selge lodd. Alle vet om basaren og vil gi både gevinster og penger til lodd. Denne basaren går på en måte av seg selv. Det er så mange som brenner for denne, også fordi den er med på å binde grenda sammen. Er det noe vi trenger i våre dager, er det noe som samler og skaper fellesskap. Og når vi kan gjøre det samtidig som vi kan samle inn penger til misjonen, blir det en vinn-vinn-situasjon. I fjor fikk vi inn 30.000, og jeg tror det blir rundt det samme i år.