Slutt å gå i kirken, eller bli kastet ut hjemmefra
Han hadde hørt at de voksne fulaniene i landsbyen diskuterte om det virkelig var fulanier som var blitt kristne, eller om det var hvite som snakket godt fulani. De bestemte seg for å møte opp, for det var ganske mange som hadde hørt på disse sendingene. Idrissa var ung da, men snek seg med og fikk se og høre Mamudu Barry og Boukary Sidibe, stemmene fra radioen. «De var ekte fulanier, og de var kristne.»
De to første årene som kristen lurte jeg ofte på hva jeg hadde gjort, jeg savnet familien min, men jeg lengtet ikke tilbake til det gamle.
Den harde beskjeden
– Sånn begynte det for meg, forteller Idrissa. – Jeg fortsatte å høre på radioen, og etter hvert snek jeg meg også inn på gudstjenestene i den lokale kirken der de snakket bambara-språket og der det var masse flott sang. Så en dag tok storebroren min meg «på fersken» like ved kirken, og jeg ble satt til veggs. Faren min var imam og alle storebrødrene mine var Koran-elever. Jeg fikk etter en stund valget; å slutte å gå i kirken eller å bli kastet ut hjemmefra. Jeg svarte ingenting, men dagen etter ble jeg kastet ut.
Fikk en ny familie
– De to første årene som kristen lurte jeg ofte på hva jeg hadde gjort, jeg savnet familien min, men jeg lengtet ikke tilbake til det gamle. Så fikk jeg være med på samlinger med andre kristne fulanier og skjønte at jeg ikke var alene. Jeg fikk besøk av kristne fulaniledere som støttet meg og ba for meg, og så fikk jeg noen år på en Bibelskole for fulanier. Nå er jeg gift med ei kristen jente, vi har to barn og jeg er nå programleder på den kristne radioen Pain de Vie (Livets brød), – den radioen der jeg først fikk høre evangeliet.