Når målgruppen også blir fiende

Hva er det som får meg til å si dette?
Selv om fulaniene, som alle folk i Mali, lider under en statsmakt som både nasjonalt og lokalt har kollapset, så gjør de det hele mye verre for seg selv ved at et betydelig antall unge voksne menn fra fulanifolket har knyttet seg til militante grupper, som ikke bare driver bandittvirksomhet, men som har et radikalt jihadistisk program og en brutal fremferd.
I samtale med enkeltpersoner jeg kjenner har jeg fått disse enkle «vitnesbyrdene» som bekrefter utviklingen. Alle de som har fortalt meg disse historiene er selv fulanier og er førstehåndskilder. To av dem er kristne og to av dem er muslimer.

Hva skal de gjøre? Dette skjer ikke langt borte et sted, men rett utenfor hjemmene der de bor, og de som truer dem er folk fra deres eget folk som snakker samme språk og som de kanskje til og med kjenner. Derfor blir sorgen så stor og frykten vanskelig å forholde seg til; for nå kan hvem som helst være en angiver eller en overfallsmann. De spises opp innenfra. Så sent som desember 2016 dukket det opp åtti væpnede islamister på markedsdagen i Djalloube, en by inne i Mopti-deltaet. De var kledd i sort og kjørte rundt på motorsykler utelukkende for å spre frykt. Så forsvant de, like fort som de kom.

For oss som en kristen misjon med hovedfokus på fulanitalende i Mali er dette en meget stor utfordring og det påhviler oss et stort ansvar. Endringen i konflikten har allerede fått store konsekvenser for hvor vi kan jobbe, men nå også for hvordan vi jobber. Det utfordrer oss også i forhold til folks rettigheter og frihet. Mali i 2017 og Mali i 1987 er som to ulike univers. Å stake ut kursen videre for NMS i Mali blir en krevende oppgave.

Tekst: Ingvald Andersen Frøyen