Vil du gi håp og trøst til krigsbarn i Midtøsten?

BEIRUT: Barna fortalte ulike ting de kunne huske fra hjemlandet Syria.

– Jeg husker huset vårt, sa ei av jentene.

– Jeg husker bussen vi flyktet i, sa en av guttene.

– Jeg husker en gul taxi, sa Walid.

Walid var litt eldre enn de andre barna og hadde fått en drømmedag i studiobygget til den NMS-støttede kristne tv-stasjonen SAT-7 i Beirut i Libanon. Han drømmer om å bli regissør eller
spillutvikler. En liten skoleklasse med flyktningbarn var også på besøk, og Walid deltok sammen med dem i denne timen.

Han var sju år da han flyktet. Nå er han 16. Han bor i et hjem for foreldreløse barn. Der ser han mye på tv-programmene fra SAT-7.

Den store opplevelsen

Sammen med de andre barna gledet han seg stort over å få se studioet der favorittprogrammet hans «Allo Marianne» blir sendt direkte fra. Marianne var tidligere barnestjerne og kjent i hele Libanon. Da hun 15 år gammel ble troende, ville hun bruke sitt talent til å hjelpe barn og vise dem Guds kjærlighet.

Hun har nå jobbet med barne- og ungdomsprogram i SAT-7 i 20 år.

Noen timer senere fikk Walid treffe selveste Marianne, som synger og samtaler med barn som ringer inn på direkten i programmet. Han fikk være i studio før og under programmet og fikk til og med synge sammen med Marianne før programmet startet. Walid strålte av glede etterpå.

Dagens virkelighet

Under lunsjen med ansatte, lyttet også Walid til samtalen rundt bordet, den handlet om ustabiliteten i Libanon. Om utryggheten de alle kjenner på kroppen, om sparepengene som forsvant i bankkollapsen, om frykt for en ny borgerkrig og om eksplosjonen på havna for et år siden, som gjorde alt enda mye verre. Dette er virkeligheten han flyktet til.

De uutslettelige minnene

Da vi snakket med psykologen på flyktningskolen der Walid er elev, utfordret hun oss til å la Walid selv fortelle hva han husker fra krigen i Syria. Det ble noen uvirkelige minutter.

Walid forteller igjen om den gule taxien. Det viste seg ikke å være et minne om fargen på taxiene i Aleppo. Han husker bilen kjøre rolig gjennom gata. Han husker et helikopter komme til syne over ham. Han husker bomben som ble sluppet og som traff den gule taxien. Han husker alle kroppsdelene som etterpå lå strødd utover.

Han husker han en dag ble plukket opp av en mann som kjørte en pickup. Han skulle få skyss inn til byen dit de begge skulle. Når han snur seg og ser ut bakvinduet på bilen, ser han at lasteplanet er fullt av døde mennesker.

Han husker mennesker som løp og mennesker som ble skutt.

Han husker hodene som lå i veikanten inne i byen. Hodene til mennesker som ikke gjorde som soldatene ville.

Han husker … han var sju år.

– Hvordan er det for deg som har flyktet fra grusomhetene i Syria å nå bo i et land der det er så utrygt? Er du redd?

– Det er akkurat likt. Jeg er vant med dette, svarte han