Til et unådd folk

«Amadou» fra Mali hadde aldri møtt en kristen som snakket fulani. Så møtte han misjonæren Frode Brügger Sætre fra Bergen. Sammen formidler de nå evangeliet til dette unådde folket.

Som fulani blant fulanier

De siste årene har Frode Brügger Sætre vært den eneste norske NMS-misjonæren som har bodd fast i Mali. Arbeidet har i hovedtrekk gått ut på å gi bibelundervisning til både grupper og enkeltpersoner. Flere fulanier har blitt kristne. Også Frode fikk et lengre opphold i Norge på grunn av koronapandemien. Og i mellomtiden har sikkerhetssituasjonen i Mali gått fra vondt til verre. Nå er det vanskelig for en hvit nordmann å reise rundt og besøke fulanier.

Men kanskje kan det nettopp i denne situasjonen vokse fram noe fint?

Tryggere i Guinea

Frode sitter på myggnettverandaen og nyter den svale morgenluften mens vi snakker med ham via appen WhatsApp på mobilen. Varmetiden er i gang. Siden januar har han vært i Malis naboland, Guinea. For tiden bor han på et amerikansk misjonsgjestehus.

– Bakgrunnen for at jeg nå er i Guinea er den vanskelige sikkerhetssituasjonen i Mali, forteller Frode.

– Grupper av militante muslimer oppholder seg av og til også rett utenfor Bamako, og vi vet at de har spurt seg for etter vestlige personer. Siden jeg både er vestlig og har oppholdt meg mye i fulanimiljøet rundt Bamako, er det blitt vanskelig for meg å fortsette å arbeide slik jeg har gjort tidligere. Men du må få med at arbeidet i Mali for øvrig fortsetter som før, med misjonærer fra Benin, Nigeria og Kamerun, og med nasjonale ansatte og frivillige.

I Guinea er den sikkerhetsmessige situasjonen helt annerledes. Og det er kort vei over grensa til Mali. Frode forteller at hans beste fulanivenn lenge har hatt kyrne sine i Guinea. Også Frodes egne kyr er i Guinea.

Håper på gjester

– Min venn, som vi nå kan kalle «Amadou», har også opplevd å bli truet fordi han er blitt kristen. Vi har en felles venn som dessverre har blitt radikal muslim. Amadou sier at han ikke sover like godt om natta lenger. Nå er vi i Guinea sammen, for å se om vi kan finne et sted der vi kan etablere oss, med hans familie og dyra våre. Vi håper å finne en «vert» som kan låne oss en stor tomt, der vi kan bygge gjestehytter og der Amadou og familien kan livnære seg av å selge melk. Så håper og tror vi at kristne fulanier vil komme til oss for å få undervisning og kristent fellesskap i kortere eller lengre perioder.

Vennskap

Vennskapet mellom Amadou og Frode er unikt. Hvordan ble han så tett knyttet sammen med en fulanifamilie?

Frode forteller at han ble kjent med Amadou gjennom en misjonær fra Kamerun. Amadou hadde aldri møtt noen kristne som snakket fulani før han møtte Frode. Og da han ble med på et fulanistevne fikk han møte kristne fulanier. Så ble Amadou kjørt ned av en minibuss. Han var uoppmerksom fordi han holdt på med telefonen sin, og brakk handa si i den ulykken. Frode kjørte ham til en lokal mann som kunne dra knekte bein på plass for behandling et par ganger, og en dag på vei hjem fortalte Amadou at han hadde bestemt seg for at han ville følge Jesu vei.

Vertskap og gjestfrihet er veldig sentralt i fulanikulturen. Alle gjester må ha en vert. Når man besøker en fulanilandsby må man helst plasseres som noens gjest. Nå ble Amadou Frodes vert når han besøkte byen hans.

Etter et Norges-opphold for Frode ble rollene snudd. Amadou kom på besøk til Frode. Og ble der. Lenge. For en introvert nordmann var det i utgangspunktet ikke bare lett.

– Jeg kjente nok til kulturen til at jeg visste at jeg ikke kunne spørre hvor lenge han hadde tenkt å bli, sier Frode.

– Det ville være det samme som å be ham dra. Jeg visste også at en religiøs lærer gjerne har sine disipler eller elevene boende hos seg. Og at Amadou antakelig hadde behov for å observere meg. Mange fulanier tror at kristne er umoralske mennesker som drikker alkohol og lever utsvevende. Nå fikk Amadou sjansen til å se hvordan jeg levde.

En døråpner Etter hvert oppdaget Frode at det rett og slett var hyggelig med gjesten på sofaen.

– Amadou har en spesiell evne til å komme i kontakt med folk, forteller Frode.

– Han ble kjent med alle naboene mine og kom i prat med folk overalt. Han begynte å være med meg ut i fulanilandsbyer jeg besøkte for å undervise. Året etter byttet vi roller igjen. Da bodde jeg lange perioder hos Amadou og hans familie. Da han ble kristen sa han at han var en leder i sin familie og i sin venneflokk. Og at hvis han ble kristen ville flere følge etter. Det stemmer, og jeg har hatt bibelundervisning både for barna hans og flere av hans venner og kjente.

Bønnesvar?

De første årene Frode var misjonær i Mali, bodde han i Douentza i Nord-Øst-Mali, der han tråkket i sporene til flere generasjoner av norske misjonærer som hadde vært der før ham. I 2012 måtte misjonærene evakueres på grunn av sikkerhetssituasjonen.

– Jeg kjente at i den evakueringen lå det en frihet, innrømmer Frode.

– Alle planer måtte legges til side. Jeg sa til Gud at hvis du åpner en ny dør for meg nå, så skal jeg gå inn. Det som åpnet seg var mulighet for å gi bibelundervisning overraskende mange steder. Og en «dør» inn til Amadou og hans familie – rett og slett muligheten til å komme på innsiden av en storfamilie og et vennenettverk i fulanikulturen.

Nærvær

Misjon handler mye om relasjon og nærvær.

– Tenk på at Gud steg ned og ble som oss. Han gikk inn i en spesifikk virkelighet. Det er også misjonærens virkelighet – vi kan ikke bare være på besøk. Jeg opplever dette veldig riktig, forklarer Frode.

– Som misjonær er det lett å ta rollen som den sterke, den som leder. Amadou har vanskelig for å hevde seg i «min verden». Han kan for eksempel ikke lese og skrive. Men nå er det jeg som går inn i hans verden, og han er den sterke. Når jeg er med ut med kyrne våre, så er det jeg som er inkompetent. Det gjør noe med rollene våre at det ikke er de som skal komme inn i min verden. Jeg tror det er sånn vi må jobbe. Jeg tenker at hvis fulaniene skal ta imot Jesus, så må det komme innenfra heller enn utenfra. Derfor var det sterkt for meg å komme tilbake til Mali etter et opphold i Norge og oppleve at Amadou har fått tre «disipler» som følger ham. Vi regner med at disse tre, sammen med noen av deres nære familie, vil være blant dem som kan komme og bo med oss her i Guinea.

Mye venting

Frode forteller at disse første ukene på mange måter har vært en tålmodighetsprøve for ham.

– Jeg er avhengig av å gjøre ting sammen med lokale kristne og sammen med Amadou. Da må jeg også ta hensyn til alt som skjer i deres liv, av dødsfall, fødsler, sykdom og bortkomne dyr. I dag er for eksempel Amadou på leting etter noen av kyrne våre som er blitt borte, for andre dag på rad. Egentlig burde jeg ikke blitt overrasket over dette, jeg burde visst at sånn er det. I venteperiodene jobber jeg med en bok som heter «Rettferdighetens vei», som vi holder på å oversette til fulani.

Ikke hovedperson

Det er ikke mange norske misjonærer som har hatt den «misjonærrollen» Frode går inn i nå.

– Jeg vet at jeg ikke kan få til det vi drømmer om å skape her alene, og hvis det skal skje så er det ikke jeg som er hovedperson. Men jeg tror heller ikke at Amadou kan klare det alene. Jeg er for eksempel flinkere enn Amadou til å tenke langt fram, og kan bidra med det. Vi håper å lage et sted der vi kan ta imot fulanier som ønsker undervisning, disippelgjøring og kristent fellesskap. Etter kortere eller lengre tid kan kanskje folk reise hjem og etablere seg andre steder.

– Nå regner jeg med å bli i Guinea fram til ferien i juni, og håper jeg kommer tilbake etter ferien. I oktober vil styret for misjonen i Mali avgjøre hva som blir fortsettelsen her.

Trenger forbønn

Frode er takknemlig for alle som vil være med og be for veien videre i Guinea.

– Be om at ting må åpne seg på en god måte, dersom det er Guds vilje. Be om visdom til å forstå hvilke muligheter og kontakter og relasjoner vi skal ta tak i, og hva vi skal gi slipp på, avslutter Frode, i det han er klar for en ny arbeidsdag i Guinea.