Flyktning - med en drøm!
De finnes fremdeles – de gode misjonshistoriene, historiene om nybrottsarbeid, om Guds ledelse, og om merkelige omveier for å få frem det glade budskapet.
Jeg sitter på altanen til gjestehuset ved det anglikanske senteret i Gambela, ikke langt fra grensen til Sør-Sudan. Det er i begynnelsen av juni, regnet har begynt og varmen har gått noe tilbake til «kun» fuktige 30 grader. Ved siden av meg sitter Simon Entar, 30 år gammel, gift og far til tre små barn; en vennlig og velstelt ung mann som smiler mye og svarer på spørsmålene mine på god engelsk med britisk aksent. Simon er student i teologi ved St. Frumentius Theological College, og ingenting tyder på at har en dramatisk historie bak seg.
Flyktning
Simon Entar er flyktning fra Blue Nile, en delstat i Sudan som er i krig.
– Da krigen brøt ut i 2011 og regjeringen i Khartum bombet landsbyen jeg og familien bodde i sønder og sammen, rømte vi over grensen til Etiopia. Der havnet vi i en av de store flyktningeleirene ved Asosa. Det er sju år siden, men det er fortsatt krig i Blue Nile. Vi vil så gjerne dra hjem igjen, men for øyeblikket er det lite håp, sier Simon.
De er blitt offer for en av disse krigene som ingen ser, men som føres med uhyre grusomhet, og hvor det etter hvert har blitt vanskelig å se hva som er målet.
Kirke i flyktningeleir
Simon hører til en liten etnisk gruppe som heter jumjum og omfatter omtrent 20 000 mennesker, nesten alle muslimer. Det var i flyktningeleiren at 45 kristne jumjum gikk sammen til en liten menighet; de fant en kirke hvor det hver søndag ble holdt gudstjeneste på engelsk blant flyktningene fra mange etniske grupper. Først mye senere fant de ut at de hadde havnet i en anglikansk kirke. De ni anglikanske menighetene i leirene rundt Asosa driver et åpent og inkluderende arbeid blant flyktningene fra mange folkegrupper, som nesten alle har traumatiske opplevelser bak seg.
– Det var ikke lett i flyktningeleiren; lite mat, mye uro. Og så fikk vi tre barn. Likevel klarte jeg å fortsette skolegangen fram til 10. klasse. Etterpå ble det bestemt av menigheten at jeg skulle dra til Gambela for å gå på det teologiske seminaret.
Glad og stolt
Da jeg spør Simon om det var med glede han tok imot kallet fra menigheten om å dra til presteseminaret, eller om han heller hadde gjort noe annet, ser han først spørrende på meg og det tar litt tid før jeg får svar på dette åpenbart merkelige spørsmålet.
– Selvfølgelig var jeg glad og stolt da menigheten ville sende meg! Jeg er den første fra jumjum-folket som får denne muligheten, og kanskje, hvem vet, kan jeg bli den første jumjum-presten og kan tjene Gud og folket mitt på denne måten. Det er en fantastisk mulighet. Klart jeg ville gå!
Historien fortsetter under bildet
Stipend fra NMS
Etter et øyeblikk med taushet legger han til:
– Men jeg hadde jo ikke trodd at det skulle bli mulig. Det anglikanske seminaret i Gambela er kjent for vanskelige inntaksprøver, og så hadde vi jo ikke penger til å betale skolepenger, mat og reise.
Her kommer NMS inn i bildet. Vi hadde nettopp signert en samarbeidsavtale med den anglikanske kirka i Etiopia om støtte til underpriviligerte grupper, konfliktforebygging og språkarbeid for minoriteter. Den anglikanske biskopen henvendte seg til NMS og spurte om vi kunne tenke oss å støte en ung jumjum. Dette ville være nybrottsarbeid! Så vidt som han visste fantes det ikke en eneste teolog som var jumjum, og Simon hadde fått et utmerket resultat på opptaksprøven!
Det var en avgjørelse ingen angrer på. Da jeg spør Simon om veien videre, er han nokså klar:
– Jeg vil gjerne få en solid teologisk utdannelse, ikke bare grunnkurset, men gjerne en bachelor eller master. Så håper jeg at jeg kan dra tilbake til Sudan hvor flertallet av folket mitt lever. Der skal jeg være med å bygge opp en levende kristen kirke.
Bibel på jumjum?
Før vi tar et blide i hagen til seminaret, spør jeg Simon om det er noe han ønsker å tilføye. Svaret kommer straks:
– Vi trenger jo bibelen på jumjum! Når jeg forkynner i flyktningeleiren, bruker jeg bibelen enten på arabisk eller engelsk og oversetter mens jeg leser. Så holder jeg preken på morsmålet. Det er tungvint! Hvis det skal bli fart på misjonen blant jumjum folket, må vi oversette bibelen.
Det gleder meg at Simon er så ivrig, og jeg må veie mine ord for ikke å skuffe ham. Det vil nemlig bli en svært lang vei frem til en bibel på jumjum, et språk som er lite utviklet og som ikke er anerkjent av myndighetene i Sudan. Men så ber jeg ham ikke å gi opp drømmen! Hvem vet, kanskje åpner Gud en dør når både han og vi bare banker iherdig nok!
Tekst & foto: Klaus Christian Küspert