Daniel i løvehulen

Før avreisen har Boureima fått ansvaret for tidebønnen og andakten. Han vet at de fleste reiser tilbake til en hverdag preget av stor usikkerhet grunnet trusselen fra radikale islamister i deres nærområder, det gjelder også ham selv.

De sitter på bakken på matter i en ring og Boureima har valgt å lese fortellingen om Daniels tro, om truslene han fikk, om Daniel som kastes i løvehulen, og Gud som redder ham.

Alle lytter stille til den dramatiske fortellingen, så føyer Boureima til:

«Daniel var alene, og vi er veldig alene. Mange var ute etter å ta Daniel og de gjorde alvor av truslene. Mange truer oss og vi kan kjenne oss utsatt, – men la oss finne styrke i Daniels tro og Guds omsorg. Gud er den samme. Må han gis oss mot, og må han bevare oss alle!».

Ikke hvem som helst kunne lest denne teksten og sagt disse ordene med troverdighet, men Boureima er én av dem. Også han reiser hjem til sin høygravide kone med stor uro for hva dagene og ukene fremover vil bringe. For hvordan fremtiden vil bli for dem selv og for det lille barnet de nå skal få.

Det vi KAN, er å huske på Boureima og alle de kristne i hele Mali, i bønn. At de må bli bevart fra alt vondt, og at landet Mali må få fred og fremtid for alle.