Å løse problemer

Flaut 
En far forteller:  

– Sønnen min er blitt 14 år og har store hørevansker.

Han synes det var flaut å gå på skolen når han ikke fikk med seg hva som blir sagt. Så etter hvert bestemte jeg meg for at han skulle slippe den kampen.
En dag kom det besøk til oss. Det viste seg å være noen av de ansatte på Miara-Mianatra-senteret. De hadde lyst til å fortelle om hva de kunne tilby oss slik at min sønn ville gå på skole igjen. Og etter å ha snakket med dem var jeg overbevist om at sønnen min vil få det bra skolen.

Jeg er alene med sønnen min, og jeg begynner å bli gammel. Jeg har virkelig bekymret meg for framtiden hans, og for at jeg skal dø fra ham. Ville han ha klart seg uten meg? Og siden han er gutt må han jo en gang forsørge en familie. Dette er jeg redd han ikke klarer uten utdanning, så skolegang vil være redningen for ham, tror jeg. Jeg føler det vil være redningen for meg også. Livet mitt er så utrolig mye bedre nå når jeg vet at han får en god utdanning! Da engster jeg meg ikke så mye som før.

Klamp om foten 
En enke forteller:

– Jeg er enke. Jeg har en sønn på ti år som er mitt femte og yngste barn.

Han har aldri fått gå på skole. Han kunne ikke gå på den vanlige skolen fordi han både er synshemmet og har andre hjelpebehov. Jeg har virkelig vært bekymret for sønnen min, hva kan han bli annet enn en klamp om foten for familien?
En dag kom det noen av de ansatte ved Miara-Mianatra-senteret hit til oss og ville prate med oss om muligheter! Jeg har for det meste tenkt på hindringer når det gjelder denne sønnen min, og ikke muligheter. Men nå er jeg overbevist om at vi skal få undersøkt mer om hva han trenger for å kunne begynne på vanlig skole. Jeg er så glad på hans vegne, og jeg håper han får bli tatt inn på vår nærmeste skole sammen med barna i nabolaget.

En byrde
En mor forteller: 

– Jeg har et barn som ble veldig syk da han var fire år.

Da han omsider ble frisk igjen hadde han et synsproblem. Han kunne ikke se på avstand. Jeg lot ham ikke begynne på skolen sammen med jevnaldrende, og lurte på hva jeg skulle gjøre. Nå er han snart sju år, og jeg har tenkt at jeg snart må få han inn på en skole til tross for synsproblemet.
Nå har jeg forstått at han kan begynne på vanlig skole hvis det blir lagt til rette for det, og jeg håper sønnen min kan få retten til å bli registrert som elev med spesielle behov neste skoleår. Og så håper jeg at han etter hvert får seg en utdanning som til slutt vil gi ham en jobb. Slik kan han bli selvstendig og uavhengig av andre, og ikke bli sett på som en byrde for familien.