Viktig å prioritere tiden godt

Hongkongerne er kjent for å bruke mye tid på å jobbe, men det er nå like viktig for dem å være sosial som oss andre. Det er utrolig hvor mye de får tid til selv om de ikke har mye tid, og hvor viktig familie tid er for dem er utrolig fint å se. Det blir ikke tatt forgitt, som det er lett å gjøre.

Hvordan hongkongerne bruker tiden sin er fascinerende. Det er ingen hemmelighet at hongkongerne bruker mesteparten av sin tid på arbeid. arbeidsdagene er lange og mange. Forskjell til Norge er det ingen regler som hindrer de i å jobbe hver dag, hele dagen. Det er ikke mye tid for det sosiale etter skole/jobb.

Jeg selv har vokst opp med å se på skolen som et sosialt sted. det var der jeg møtte vennene mine hver dag, det var der vi kunne møtes uten å planlegge tid det passet for hele gjengen. Etter skoletid var jeg ofte sosial med venner og. Enten var det gjennom en idrett, jobbe med skole sammen, eller bare møtes for vi ikke hadde noe bedre å gjøre. Hele livet mitt har det vært viktig for meg å ha mennesker jeg er glad i rundt meg så mye som mulig. Familien møtte jeg til middag hver dag, og i familie ferien i sommerferien. Det var ikke så mye familie tid forhold til venner.

Her i Hongkong er det helt annerledes. Etter skolen er det ofte en idrett, dette er et fint sted å være sosial, men ikke her. Her er det hull fokus på å lære, en skal bli best. Så klart er det litt sosialt og, men det er ikke det som er hovedfokuset. Den tiden de bruker på å være sosial går mest på familien. Når vi bodde sammen med en familie med to foreldre og en liten jente, kom foreldrene sent hjem (ofte mellom 20-00) i hverdagen. da var det å spise og legge seg. Så kom helgene, da var det noe sosialt med familien. Familietid er mye viktigere her enn i Norge virker det som. Det er en selvfølge at en skal være med familien til en hver tid en kan nesten. Den tiden en bruker til venner er ofte  i lunsjen etter kirken. Da møtes så mange som mulig fra kirken for å spise og snakke sammen.

I Norge kan en lett ta familien sin forgitt. Det er lett å tenke at familien alltid er der, så en trenger ikke å sette av tid til å være med de. Her i Hongkong blir ikke familien tatt forgitt. Familien er ofte noe veldig viktig virker det som. Det er utrolig fint hvordan de utnytter tiden sin til det meste, og hvordan de setter mye mer pris på familietid enn det jeg gjorde i oppveksten. Av å leve litt som en hongkonger har jeg lært mye av hvordan jeg skal sette pris på tiden jeg får med andre. Hvordan jeg tok det som en selvfølge av venner og familie alltid var rundt meg før, vil ikke være der mer.

Les innlegget →

Kunst talent

De siste månedene har jeg fått ansvaret for kunst grupper på sentere hvor vi jobber. Jeg har kunstgrupper med unger i alderen 10-11 år og jeg har en voksen-gruppe med foreldre til ungdommer. For meg som har gått på kunstskole er det veldig gøy å se her hvordan barn og unger uttrykker seg. Skolesystemet her er veldig annerledes enn det det er her mye strengere, og de har ikke samme muligheter som oss når det kommer til valgfag og mer praktiske fag. Jeg har merket at i kunsttimene er det en fin måte for barna å utrykke følelsene sine. Og få være mer kreative i forhold til det de gjør på skolen. De har jobbet en del med pastellfarger i timen deres, men den siste timen fikk de gjøre akkurat hva de ville. Det å klare å vise følelser gjennom kunst, krever virkelig talent. Disse barna er bare 10 år og alle baktankene deres til bildene de lager er veldig imponerende. Det er mange av dem som kjenner veldig på det med å føle seg sint og redd på grunn av fremtiden deres. Det er mange som føler de ikke passer inn i skolesystemet og derfor faller ut, og dette gjør dem sinte og de føler seg misforstått. Jeg er veldig glad for at Youth Center som jeg jobber på legger opp disse klassene og andre klasser slik at barna skal få slippe ut kreativiteten og vise følelser. Spesielt for de som trenger det og få ut følelsene sine, og kanskje de ikke klarer å sette ord på ting, men de er veldig flinke til å vise dem, og utrykke dem gjennom kunsten. Når det kommer til voksen timene mine, har jeg voksne som har barn i den alderen før de for barnebarn eller familie. Alle disse mødrene jeg har er pasjonerte, og det er derfor veldig koselig at de kan komme til meg i mine timer for å gjøre noe litt kreativt og annerledes. Utviklingen deres har vært helt skinnsykt, og til at det er deres aller første gang å male med vann- maling er veldig imponerende. Det har vært en fin måte for dem å variere hverdagen litt. Jeg føler også at det er her jeg får brukt mest av både kunst, og leder kunnskapene mine, ettersom det er meg som har klassen, og jeg er den eneste som har male erfaringer fra tidligere. Jeg har litt bilder fra noen kunstklasser, de med pastell maling på de kvadratiske arkene er fra kunsttimene med 10 åringene på skolen. De bildene som er litt større, og med vann maling, er lagd av mødrene som maler for første gang.

Les innlegget →

Vi får fram talentene deres

Her i Hongkong er det stort fokus på skolearbeid og karakterer. Elevene sitter hver dag, hele dagen og jobber med skole. Det er høyt press på å få bra karakterer, men så klart er det ikke alle som er skapt for å sitte hele dagen med skole. På senteret vi jobber på, fokuserer vi mest på de som sliter på skolen. De som har for mye energi til å sitte hele dagen. Jeg forstår de godt, jeg sliter slev å sitte på jobben og jobbe med skole i noen timer bare. De pleier ofte å komme til senteret vårt etter skoletiden for å leke, lage mat, lage kunst eller jobbe med skole. I tillegg til dette har senteret noen programmer på skolen for elevene. Jeg (Henriette) har fått. muligheten til å ha en danse klasse på en av skolene senteret samarbeider med.

En dag i uken får jeg ha en danseklasse som jeg elsker. Først fikk jeg vite at klassen ikke var så glad i dansen. De hadde bare masse energi som jeg skulle tømme. Så jeg satt opp noen høy intensitets leker, men så fikk jeg vite at de ville lære å danse. Så jeg satt sammen en dans som jeg lærer dem nå. Det er utrolig gøy å se hvor gode de er. De fleste av de har aldri dansa før, de har oftest ikke tid til å så mange sporter på fritiden. Men de gir virkelig alt.

Jeg starter alltid timen med noen nye leker slik at de blir varme, så går vi over til dansen. Det er en fin måte å se hva elevene er gode på. Jeg har litt av alt i klassen min. Jeg har de som ikke sier så mye, men som overrasket meg under dansingen hvor gode de var. Så har jeg de som ikke får til dansen like godt, men er veldig flink til å snakke for seg og får med klassen selv om det er litt vanskelige trinn. Jeg har de som oversetter for de andre, de som alltid vil være den som skal ta de andre i lekene for å løpe mest mulig, de som løper ekstremt fort, og de som er smarte og gjemmer seg bak gardinene. Klassen min er full av ulike talenter. De er kanskje ikke de beste i realfag og samfunnsfag, men ingen kan komme å si de er ubrukelige.

Her er det fort gjort å tro en ikke kommer langt i livet med mindre du er sekser elev på skolen, eller beste i din sport. Jeg forstår godt at det er frustrerende for de som sliter på skolen, og ikke har tid til sport på fritiden. Som ikke er best i noe. Derfor er det utrolig gøy å se hvordan mine elever har et talent i hver sine ting selv om kanskje ikke skolesystemet ser det.

Les innlegget →

Gudstjeneste med hushjelpene

Vi har vært en god tid her i Hongkong, og helt siden vi kom har vi godt på forskjellige gudstjenester hver søndag. Vi har vært i blokker, på fjellet i gamle kirker og i nye kirker. Alle har vært på kantonesisk, og med det vil si at vi har ikke fått med oss så mye. Men sist søndag fikk vi lov til å være med på en filippinsk gudstjeneste i bygningen der vi bor. Noe som var veldig greit ettersom det har vært så mye demonstrasjoner rundt om i Hongkong. Selv var jeg litt nervøs siden verken meg eller Henriette kjente noen der, og vi hadde ikke med oss noen heller slik som vi pleier.  Når vi kom inn ble vi møtt med store smil, vi fikk lov til å sett oss først og de fortale oss hele tiden hvor pene og fine vi var. Utenom alle disse filippinske damene var det en litt eldre australsk dame som satt seg ved siden av oss. Hun var da læreren deres. Hun fortalte at det var mange av de filippinske damene som ikke hadde lest hele bibelen når de kom til denne menigheten. Det var derfor mange av bibel fortellingene de ikke kjente til. Disse kvinne er hushjelpere, og de bor sammen med kantonesiske familier og passer på barna frem til de er tre år og begynner i barnehagen, de  lager mat og vasker mens resten av familien er på jobb. Det finnes mange fæle historier blant disse hushjelpene, og selv sitter de fleste med førskolebarn barn hjemme i Filippinene som bor hos sine besteforeldre eller tanter og onkler mens mødrene deres bor her på kontrakter som kan vare opp til tre år. I alle disse ukene vi har vært her har vi lagt merke til at hver søndag er det ufattelig masse hushjelper som ligger og sover på benker i gatene, eller å broene. Søndag er nemlig fridagen deres, og siden de ikke har noe sted å dra finner de plasser som på broer, trapper og parker. Men disse damene jeg møtte på søndag brukte hele dagen sin i kirken. Det var rett og slett den fineste gudstjenesten jeg hadde vært på siden jeg kom hit, og kanskje det handlet om at det var på engelsk så jeg faktisk skjønte noe, men det var så mye glede og sang. De delte historier om bønnesvar og familiene deres hjemme, hun ene hadde mistet et familiemedlem siden sist så vi ba sammen for henne. Alle har familie hjemme i Filippinene og de fleste har barn så vi ba for dem og. Det var så fint samhold. Etter gudstjenesten spiste vi mat som de hadde laget, og vi snakket og de delte historier og vi lærte veldig mye om de forskjellige damene. Det var så mange som satt så pris på å ha et så godt samhold i kirken, og de gledet seg alltid til søndagene. Etter gudstjenesten hadde de en form for søndagskole, hvor den australske damen lærte dem og bibelfortellingene, og noen ganger dramatiserte de fortellingene også. De lærte å spille gitar som de brukte under gudstjenesten sammen. Det var så hyggelig å se hvor glade de var sammen, det virket som de virkelig følte seg hjemme. De kunne snakke filippinsk seg i mellom og de spiste filippinsk mat. De kunne være seg selv med hverandre og det virket som det var noe de satt veldig pris på. Jeg syns det er veldig bra at denne gjengen har klart å finne ut en måte å gjøre søndagen til et så fint samhold med Gud og at de lærer så masse. Hvis ikke hadde de også nok sittet og sovet på benker og broer som de andre hushjelpene. Jeg håper at det er flere som for muligheten til å bli en del av disse menighetene og at de sammen kan dele sine Interkulturelle opplevelser i familiene de bor hos, snakke sitt eget språk og be for familiene sine sammen.

Les innlegget →

Følg
bloggen

Få varsel om nye blogginnlegg på e-post.


Expand Lukk Søk Meny Mer Expand Arrow Facebook Twitter Instagram Youtube Vimeo Email Tro Kjærlighet Kjærlighet Håp Håp