Skoleåret 2019/20 var Henriette utvekslingsstudent i Hongkong gjennom NMS sin Connect-linje ved Hald Internasjonale Senter. Her forteller hun om hvordan halvåret i Hongkong var.

Under mitt opphold i Hongkong fikk jeg gleden av å jobbe med ungdom på et ungdomssenter. Senteret var et etter-skole alternativ for ungdom. De kunne komme og være sosiale, få leksehjelp, lære matlaging, aktiviseres, osv. I tillegg til dette var det aktiviteter for voksne/eldre på dagtid, men jeg var ikke involvert i dette arbeidet. Jeg fikk ha to klasser, en kulturklasse som jeg delte med teammaten min. Her lærte elevene om Europa gjennom masse lek og konkurranser. Jeg lærte dem noen nye leker vi har i Norge og de viste meg deres versjoner av leker vi hadde til felles. De kunne ikke så godt engelsk, så jeg hadde med en lærer som kunne hjelpe til å oversette. Det var ikke alltid verken læreren eller elevene forsto hele leken jeg hadde, men det var alltid gøy å se deres versjon av leken. Det var en fin måte å se hvordan tankegangen deres var annerledes enn europeisk. De fulgte alltid reglene til leken, men de kom på noen metoder å løse utfordringen som jeg ikke hadde tenkt over før.

Ved siden av dette hadde jeg en danseklasse alene for en liten gruppe elever på 13 år på en skole. Danseklassen jeg hadde var noe av det jeg satt igjen med best minner fra. Elevene jeg hadde kunne ikke bra engelsk, det var kun 3/10 som forsto meg, resten av klassen hermet etter meg eller fikk oversettelse fra medelevene. Klassen var en gruppe med mye energi og et herlig humør. De var lei skole og hadde for mye energi til å sitte på skolebenken fikk jeg inntrykk av. Derfor var det ekstra gøy å se energien deres i klassen min hvor det viktigste var at de hadde det gøy.

Ved siden av jobben jeg hadde på ungdomssenteret, dro jeg og teammaten min ofte på besøk til ulike kirker. Spesielt da desember kom, ble det mange julefester i ulike kirker vi bidro med ulike leker. Mesteparten av jobben min besto av å leke med barn/ungdom. Jeg hadde alltid noen leker liggende klar i tilfelle det var dette de ønsket fra oss. Det var ofte på festene jeg var usikker på hva de ville jeg skulle hjelpe til med, det var ikke alltid like klart. Men det var aldri noen tilfeller hvor jeg måtte si jeg ikke var forberedt. Jeg lære å være åpen for alt og planlegge litt underveis mens jeg hadde en gruppe.

Nå har kinesisk nyttår vært, og det er den største feiringen i Hongkong gjennom hele året! Det er rødfarge overalt, det er lys, danser, musikk, fyrverkeri og så klart drager. Det er som de har holdt igjen alt av feiring til denne ene dagen. Dette er tiden for å virkelig ferie. Og alt dette er takket være en gammel tro som har gått i generasjoner.

Den kinesiske nyttår inneholder mange tradisjoner. Kalenderen kommer fra 1400-tallet og har blitt brukt siden. Det er denne de fleste følger, de feirer og den «vestlige» 1.januar men denne er ikke like stor. Selve kalenderen og dens dato har ikke noen tradisjoner. Det er en gammel fortelling om en Nian (et dyr) som kom og ned til landsbyen på denne tiden av året hvert år. Alle var redd dette dyret. En gang var det en gammel, fattig man som skremte det store dyret bort ved bruk av masse fyrverkeri, trommer og rødt papir som han hadde dekorert huset med. Tradisjonene til nyttår stammer fra denne historien.

Nesten alt betyr lykke på en eller annen måte. Ved bruk av rødt skal en få masse lykke. Det er derfor de pynter alt de har med rødt. Det skal skremme bort alt farlig og skummelt, og hjelpe dem gjennom livet. De spiser Dublins hvor en skal inneholde en mynt, den som får mynten får lykke resten av året. De har og mange forskjellig ordtak de sier på denne tiden, hvor alle handler om lykke i kjærlighet, penger, helse eller livet generelt. Nesten alle tradisjonene skal gi deg lykke på en eller annen måte. Hvis du går i butikken finner du så og si ingenting som koster noe med 4, fordi 4 på kantonesisk er veldig likt død på kantonesisk, og derfor er dette og ulykke. Du vil derimot finne mye som koster noe med 8, detter derimot betyr lykke (vet ikke helt hvorfor).

Denne troen på lykke, og historien som alt stammer fra er ikke like populær nå lengre. Det er ikke like mange som tror på alt dette i yngre generasjoner, forskjell til den eldre generasjonen som følger flere tradisjoner, og noen som og tror på historien. Vi snakket med kantonesisk lærerne våre om alt som skjer i denne perioden. De sa selv at de ikke fulgte alle tradisjonene og det de fulgte var ofte fordi foreldrene/besteforeldrenes skyld eller fordi de har gjort det siden de var små. Det er mer de eldre som tror at en faktisk vil ha lykke hele året hvis du på Dublins med mynt i.

Hongkongerne er kjent for å bruke mye tid på å jobbe, men det er nå like viktig for dem å være sosial som oss andre. Det er utrolig hvor mye de får tid til selv om de ikke har mye tid, og hvor viktig familie tid er for dem er utrolig fint å se. Det blir ikke tatt forgitt, som det er lett å gjøre.

Hvordan hongkongerne bruker tiden sin er fascinerende. Det er ingen hemmelighet at hongkongerne bruker mesteparten av sin tid på arbeid. arbeidsdagene er lange og mange. Forskjell til Norge er det ingen regler som hindrer de i å jobbe hver dag, hele dagen. Det er ikke mye tid for det sosiale etter skole/jobb.

Jeg selv har vokst opp med å se på skolen som et sosialt sted. det var der jeg møtte vennene mine hver dag, det var der vi kunne møtes uten å planlegge tid det passet for hele gjengen. Etter skoletid var jeg ofte sosial med venner og. Enten var det gjennom en idrett, jobbe med skole sammen, eller bare møtes for vi ikke hadde noe bedre å gjøre. Hele livet mitt har det vært viktig for meg å ha mennesker jeg er glad i rundt meg så mye som mulig. Familien møtte jeg til middag hver dag, og i familie ferien i sommerferien. Det var ikke så mye familie tid forhold til venner.

Her i Hongkong er det helt annerledes. Etter skolen er det ofte en idrett, dette er et fint sted å være sosial, men ikke her. Her er det hull fokus på å lære, en skal bli best. Så klart er det litt sosialt og, men det er ikke det som er hovedfokuset. Den tiden de bruker på å være sosial går mest på familien. Når vi bodde sammen med en familie med to foreldre og en liten jente, kom foreldrene sent hjem (ofte mellom 20-00) i hverdagen. da var det å spise og legge seg. Så kom helgene, da var det noe sosialt med familien. Familietid er mye viktigere her enn i Norge virker det som. Det er en selvfølge at en skal være med familien til en hver tid en kan nesten. Den tiden en bruker til venner er ofte  i lunsjen etter kirken. Da møtes så mange som mulig fra kirken for å spise og snakke sammen.

I Norge kan en lett ta familien sin forgitt. Det er lett å tenke at familien alltid er der, så en trenger ikke å sette av tid til å være med de. Her i Hongkong blir ikke familien tatt forgitt. Familien er ofte noe veldig viktig virker det som. Det er utrolig fint hvordan de utnytter tiden sin til det meste, og hvordan de setter mye mer pris på familietid enn det jeg gjorde i oppveksten. Av å leve litt som en hongkonger har jeg lært mye av hvordan jeg skal sette pris på tiden jeg får med andre. Hvordan jeg tok det som en selvfølge av venner og familie alltid var rundt meg før, vil ikke være der mer.

De siste månedene har jeg fått ansvaret for kunst grupper på sentere hvor vi jobber. Jeg har kunstgrupper med unger i alderen 10-11 år og jeg har en voksen-gruppe med foreldre til ungdommer. For meg som har gått på kunstskole er det veldig gøy å se her hvordan barn og unger uttrykker seg. Skolesystemet her er veldig annerledes enn det det er her mye strengere, og de har ikke samme muligheter som oss når det kommer til valgfag og mer praktiske fag. Jeg har merket at i kunsttimene er det en fin måte for barna å utrykke følelsene sine. Og få være mer kreative i forhold til det de gjør på skolen. De har jobbet en del med pastellfarger i timen deres, men den siste timen fikk de gjøre akkurat hva de ville. Det å klare å vise følelser gjennom kunst, krever virkelig talent. Disse barna er bare 10 år og alle baktankene deres til bildene de lager er veldig imponerende. Det er mange av dem som kjenner veldig på det med å føle seg sint og redd på grunn av fremtiden deres. Det er mange som føler de ikke passer inn i skolesystemet og derfor faller ut, og dette gjør dem sinte og de føler seg misforstått. Jeg er veldig glad for at Youth Center som jeg jobber på legger opp disse klassene og andre klasser slik at barna skal få slippe ut kreativiteten og vise følelser. Spesielt for de som trenger det og få ut følelsene sine, og kanskje de ikke klarer å sette ord på ting, men de er veldig flinke til å vise dem, og utrykke dem gjennom kunsten. Når det kommer til voksen timene mine, har jeg voksne som har barn i den alderen før de for barnebarn eller familie. Alle disse mødrene jeg har er pasjonerte, og det er derfor veldig koselig at de kan komme til meg i mine timer for å gjøre noe litt kreativt og annerledes. Utviklingen deres har vært helt skinnsykt, og til at det er deres aller første gang å male med vann- maling er veldig imponerende. Det har vært en fin måte for dem å variere hverdagen litt. Jeg føler også at det er her jeg får brukt mest av både kunst, og leder kunnskapene mine, ettersom det er meg som har klassen, og jeg er den eneste som har male erfaringer fra tidligere. Jeg har litt bilder fra noen kunstklasser, de med pastell maling på de kvadratiske arkene er fra kunsttimene med 10 åringene på skolen. De bildene som er litt større, og med vann maling, er lagd av mødrene som maler for første gang.