«Om ikke jeg gjør det, så gjør ikke de det heller.»

En av mine første dager her i Vohipeno, husker jeg at jeg hadde en samtale med rektoren på Fihaonana, Mr. Hoby, om utfordringer på Madagaskar. Korrupsjon, fattigdom, befolkningsvekst, matmangel og dårlige ledere var noe av det som ble nevnt. Etter å ha pratet en stund, spurte jeg om han hadde noe tro på Madagaskars fremtid.

«Klart det,» svarte han. «Jeg er jo kristen.»

4 måneder senere. Jeg har avtalt et lite intervju med Hoby for å høre mer om hans syn på Madagaskars fremtid. Han har klart å skvise meg inn i timeplanen sin, som nærmest alltid er proppet full av både det ene og det andre. Om han en sjelden gang har en fridag, fyller han den opp ved å gjøre alle slags praktiske tjenester for venner og bekjente.

«Hva skal jeg vel med evnene mine i grava? Det er nå jeg kan bruke de», sier han med et smil om munnen. Er det noen som legger ned mange arbeidstimer for et bedre Madagaskar, så er det nettopp Hoby. Men hva er det egentlig som gir ham håp for Madagaskars fremtid?

Han begynner med å si at Madagaskar egentlig er et veldig rikt land, selv om det regnes som et av verdens fattigste. Med det, fortsetter han, mener han at Madagaskar er veldig rikt på spesielt to ting, nemlig ressurser og arbeidskraft. Landet har enorme naturressurser som potensielt kan gi landet store økonomiske inntekter. Madagaskars store, unge, og raskt voksende befolkning kan lett ses på som en eneste stor byrde for et allerede fattig land. Men for Hoby er det derimot en av de tingene som gir ham mest håp for fremtiden. For ham betyr det enorm tilgang på god arbeidskraft som sammen med landets rike naturressurser gir ham håp for landets framtidige økonomi.

For å selv bidra til å styrke håpet, sier han at han må være et forbilde ved å gå foran og ikke bare si – men gjøre. «Om jeg vil at andre skal gjøre noe, må jeg først gjøre det selv», konstaterer han. Et av eksemplene han gir, går på korrupsjon, som for Madagaskar og så mange andre land, er ett av, om ikke det største hinderet for utvikling. Han sier at om han går foran og styrer unna alt av korrupsjon, og andre ser resultatene han klarer å oppnå, så vil også de følge etter. For, «Om ikke jeg gjør det, så gjør ikke de det heller.»

Han fortsetter med å si at Madagaskar har så mye ferdigheter og ressurser, men at det de virkelig trenger er endring. Og han vet at endring starter med ham selv. Derfor, sier han, tar han og opparbeider seg kunnskap og ferdigheter, bruker dem, og ikke minst tar og lærer det bort til andre.

«Og,» sier han, «det er bibelen, Guds ord som leder meg. Gud må være den som leder oss i livet. Har du en sterk tro, har du et stort håp. Da kan Madagaskar ikke bare bli bedre, men best.»

I kapellet på Fihaonana er det eit keyboard. Her sit fire av studentane på skulen. Ein av dei kan spele keyboard veldig bra. Han lærar, visar og rettar på kompisane som er ivrige til å lære.

Mitt opphald på Fihaonana har fått meg til å innsjå kor flinke og engasjerte gasserane er til å dele sine ferdighetar. Nivå har lite innspel, det vil alltid vere nokon andre som vil finne nytte i det. På mange mulige måtar går mange her fram for å lære frå seg sine talentar. Å lære frå seg å spele keybord er berre eit av mange eksempel. På søndags ettermiddag deltar nokre av elevane i å undervise på søndagskulen for borna. Jentene set seg ofte i grupper og lærer kvarandre det dei kan av å sy klede, flette hår eller kurver. Og ikkje berre er gasserane flinke til å dele sine talent, men folk flest er ivrige til å delta og lære nye ting.

Elevane har alle ein praksisperiode. Då får dei kvar sit område, eller reiser tilbake til heimstaden sin. Der skal dei øve seg på det dei har lært av jordbruk gardsdrift, men den viktigaste oppgåva deira er å lære bort dei nye kunnskapane sine i samfunnet dei held til i, som med familien og naboar og andre kjente i nærområdet.

På Fihaonana jordbrukskule blir elevar og tilsette motivert og lært opp til å dele sine kunnskapar med medelever, venner og familie som kan bidra til å forbetre samfunnet, uavhengig av nivå. Det blir sitt på som ein viktig dyd her å lære bort det ein kan til andre.

Vi lever i en urettferdig verden. Det er fakta, uansett hvordan du vrir og vender på det. Noen er rike på penger, andre på gode relasjoner. Noen mottok troens gave allerede som barn, andre har enda ikke fått høre at de har en Far som elsker de. Vi har alle ulike gaver og talenter vi kan dele med andre for å gjøre noe godt for dem, og ved å dele ting kan vi skape en mer rettferdig verden.

Ting er et veldig uklart begrep, ofte brukes det i mangel på andre ord. For ordens skyld definerer jeg her ting som gjenstander, mat og penger.

Før jeg dro til Madagaskar følte jeg at jeg hadde en ganske god forståelse av hvor urettferdig verden er, samtidig som at høstkurset på Hald justerte mine forventningene til hvor mye/lite jeg kunne “rette” opp i på mine 6 måneder her. Jeg har definitivt sett urettferdighet nærmere enn noen gang og kjent på hjelpeløshet flere ganger. Det har vært flom i nord og ekstrem tørke i sør på de få månedene vi har vært her. Små barn ned i 3-årsalderen tigger, ofte uten foreldre, på nesten hvert gatehjørne her i Tana . Heldigvis er ikke følelsene jeg kommer til å sitte igjen med håpløshet og fortvilelse.

Når vi deler ting skaper vi en mer rettferdig verden. I de aller fleste kirker er det vanlig med kollekt, og FLM er ikke noe unntak. Hver gudstjeneste (og andre eventer i løpet av uka) er det kollekt. Men på Madagaskar er det mange som ikke har så mye. Derfor syntes jeg det er fint at det ikke er noe press på hvor mye du skal gi. Her gir alle litt og det er greit.

En av mine favoritt fortellinger handler om en liten gutt og mange sjøstjerner. Den går noe sånn her: en gutt gikk til stranda og der så han mange millioner av sjøstjerner som hadde blitt skylt opp på land. Han startet å kaste en og en tilbake i havet. Så kom noen bort til han og sa at han ikke burde kaste bort tiden sin, for han hadde jo ikke sjans til å klare det. Mens han kastet ut flere sjøstjerner svarte han dem: «men det hjelper for denne, denne og denne».