Selvsagt er det ikke rasisme hos oss – eller?

Men hvordan klarer vi som kristne i Norge å forholde oss til en slik forkynnelse? De siste månedene har spørsmålet blitt aktuelt gjennom kirkelige hendelser og avisinnlegg, sist i et innlegg skrevet av Vakote Yama.

NMS setter pris på at spørsmålet om etnisk likestilling settes på dagsordenen. Så er det også slik at vi som majoritet kan tenke at vi behandler alle likt, men det er ikke sikkert at nordmenn med annen etnisk opprinnelse opplever det på samme måte. For oss i NMS er det en påminnelse om at vi må sørge for å holde orden i eget hus, også i slike saker.

Samtidig åpner også disse problemstillingene som er aktualisert i Norge, mulighet for oss til å reflektere over hva det vil si å drive misjon i 2026. Dette er en sak som vi skal ha til behandling på vår generalforsamling i sommer. I den prosessen vi er i nå, opplever vi i NMS at misjon i dag er noe annet enn for bare noen få tiår tilbake.

NMS samarbeider med kirker og organisasjoner i fire verdensdeler. Mens vi tidligere stort sett utførte misjonsarbeidet gjennom å sende ut misjonærer, er mye mer av vårt arbeid i dag knyttet til samhandling og involvering. Fortsatt har vi omkring 30 utsendinger som NMS lønner, men mange store prosjekter blir gjennomført av ansatte i våre lokale samarbeidspartnere.

Våre erfaringer er at våre samarbeidskirker gjerne vil at norske utsendinger bosetter seg i deres land. Det er flere grunner til et slikt ønske, blant annet at det ofte følger prosjekter eller ulike økonomiske goder med norske utsendinger. Men da en frivillig i en menighet i Kamerun formulerte hvorfor han ønsket misjonærer fra NMS i landet, sa han dette: «Kom og være sammen med oss, gå på samme gudstjenester, la oss be sammen, la oss synge de samme salmene, la oss kjenne det åndelige fellesskapet med dere».

Mitt håp og min bønn er at de misjonærene som NMS i framtiden sender ut, skal oppfylle disse ønskene. Jeg skal ikke nekte for at vi nordmenn nok kan være preget av en fortid der økonomisk velstand, høyere bostandard og akademisk utdannelse var knyttet til den vestlige verden. Men i dag møter vi lokale medarbeidere som har høyere utdannelse og erfaringsbakgrunn enn vi selv har. Vi har selv noe å lære som vi kan ta tilbake til vårt eget land. Vi må ta imot de som kommer til vårt land på samme gode måte som vi er blitt møtt med verdighet og respekt i våre samarbeidsland.

Også i NMS har vi forbedringspotensialer knyttet til etnisk likestilling. Bevisst rasisme skal vi forholdsvis enkelt bekjempe. Men vi må også være bevisst på den rasismen som er forkledd som en «ovenfra og ned-holdning». Den er det vanskeligere å gripe fatt i. Jeg lover at jeg skal framholde dette i vår organisasjon – og i mitt eget liv.

Vi skulle gjerne ansatt flere dyktige folk fra våre samarbeidskirker i sentrale stilinger i organisasjonen vår i Norge. NMS kjenner på et ansvar for å styrke impulser det globale sør inn i norske menigheter. Vi har en drøm om at vi kan få en avtale med Den norske kirke om å rekruttere og istandsette dyktige medarbeidere fra våre søsterkirker til tjeneste i Norge. NMS tror på eksemplets makt. Vi tror at hvis vi får flere prester, menighetspedagoger og diakoner fra det globale sør, så vil ikke bare menighetslivet bli velsignet, men det vil også på sikt være med på å bygge ned den hverdagsrasismen som Vakote Yama beskriver.

Selv om det er viktig at vi retter blikket innover mot vår egen praksis når vi snakker om rasisme, må ikke det hindre oss fra å påpeke strukturell rasisme i det norske samfunnet. For vår del har vi sett at byråkratiske krav som stilles til samarbeidskirker i andre land er langt strengere enn det norske bedrifter opplever. Hvilke norske institusjoner ville for eksempel akseptert at all offentlig støtte ble trukket tilbake fordi en enkeltansatt gjorde et mindre underslag? Et slikt grep er uaktuelt i Norge, men overfor utenlandske organisasjoner som får offentlig norsk støtte, opplever vi at penger til hele prosjekter blir stanset fordi en ansatt innvilget seg selv et ulovlig lån for å gi mat til en slektning som var fengslet.

Foreløpig har vi i NMS ikke tatt opp slike utslag av strukturell rasisme i stor bredde, men søkelyset på hverdagsrasisme i norske sammenhenger kan gi oss frimodighet til å utfordre storsamfunnet på slike ordninger.

Min konklusjon er at jeg er takknemlig for at noen står opp for å viske ut de etniske forskjellsbehandlingene som fortsatt finnes. I denne prosessen skal vi først og fremst rette søkelyset på oss selv, men også heller ikke være redde for å gripe fatt i de mer strukturelle ordningene som kan ha rasistiske konsekvenser.