Nye misjonærer på plass i Japan

Og denne gangen for å flytte hit, ikke bare være her på turistvisum en måneds tid.

Hvordan kjennes det ut? Hvordan er det å komme hit som innflytter? Er det godt å være her?

Jeg tar meg selv å stille disse spørsmålene til meg selv og til Jone flere ganger om dagen. Og enda vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Rart er det. Det at vi ikke skal «hjem» igjen til Norge. Rart at vi ikke har et hjem i Norge å reise tilbake til, enda om vi ville.

Første desember 2024 leide vi ut huset vårt i Rogaland, og siden da har vi levd nomadelivet rundt omkring hos hverandres familier. Strengt tatt har vi altså vært på reisefot i snart 2 måneder. Så når datoen for utreise nærmet seg var vi temmelig klare for å ha et sted hvor vi kunne pakke ut tingene våre igjen.

Tingene våre kom til huset idag. De ble sendt fra flyplassen med et transportfirma, og kom frem dagen etter oss. Så nå er alt vi eier og har tatt med ifra Norge samlet i 3 kofferter og 6 bagger. Nå har vi altså et sted å pakke alt ut. Et hjem i Japan. Du verden hvor rart det er!

Den 20. januar 2025 hadde vi pakket alle våre ni kolli klare, og skulle til å sette bilen i retning flyplassen. Da tikket det inn  en melding om at flyet vårt var blitt kansellert. En tredjedel av alle flyene som skulle innom Amsterdam denne dagen var blitt kansellert på grunn av tåke og dårlig sikt.

Det knøt seg i magen. Alt var planlagt og to biler var pakket i tetris-stil for å få plass til alt av bagasje. I det øyeblikket var jeg glad for at vi hadde bestilt billetter via et reiseselskap, og at de kunne ta seg av det å booke om å finne en ny reise til oss.

Vi fikk ny reise et par dager etter, og selv om endringene kjentes litt tungt ut der og da, så ble det en slags luksus å få et par ekstra dager med familien hjemme i Norge.

Mens jeg skriver dette sitter jeg på det japanske mattegulvet vi har i den ene delen av stuen, og ser ut over rommet vi fikk møblert sist gang vi var her forrige august. Om ikke helt ennå, så er nok dette snart «hjemme»,

Ullpleddene i sofaen er de samme som vi fikk til bryllupsgave for en del år siden. Ellers er det meste nytt og fremmed. Men pleddene ser allerede ut som de hører hjemme her, så kanskje det ikke vil gå så alt for lang tid før vi gjør det vi også.